Fagbladet 2011 08 KIR

Portrettet
Tekst: SIDSEL HJELME Foto: HELGE HANSEN
20 < Fagbladet 8/2011
Årets valg er mer uforutsigbart enn
noen gang. Men én ting er sikkert:
Frank Aare brot dukker snart opp på
skjermen i stua di.
Meningenes mann
Frank Aarebrot
Alder: 64 år
Familie: Gift, to voksne barn.
Bakgrunn: Professor i
sammenliknende politikk,
Universitetet i Bergen.
Aktuell: Kommenterer i mediene
året rundt – og akkurat nå
det norske kommune- og
fylkestingsvalget.
Formiddagsfreden råder hos Baker Brun på
Bryggen i Bergen. Ved vinduet et par turister som
har funnet ly for de iskalde vindene som feier
over verdensarven. I et hjørne pensjonisten som
nyter sin daglige skillingsbolle og avis. Så plinger
det i døren.
Når Frank Aarebrot gjør entré, skjer det ikke
ubemerket. Kjendisstemplet er meislet inn i
bergensprofessorens ansikt, men også turistene
løfter blikket når den røslige skikkelsen med det
rotete ganglaget og den rungende bassrøsten ankommer.
For selvsagt er han indignert. Akkurat
nå over drosjens kortterminal som ikke vil vite
av Visa-kortet hans.
For det meste er det imidlertid atskillig større
problemer som påkaller Frank Aarebrots vrede.
Og har han først begynt, er han knapt til å stanse.
Frank Aarebrot kjenner sitt publikum. Det er
derfor ingen tilfeldighet at han starter inter vjuet
med å fyre av en salve mot Fagbladets utgiver:
− Jeg er dypt skuffet over at Fagforbundet ikke
fører en mer aggressiv kamp mot blårussens
tyranni i kommunene.
Jo flere «blåruss», jo mer privatisering og konsulentbruk
er det blitt i det offentlige, og forklaringen
er enkel ifølge Aarebrot:
− Man har hevet ut sivilingeniørene og fått inn
siviløkonomene i stedet. Tonivåmodellen i kommunene
er en idiotidé. Da er du garan tert at
sjefen ikke vet hva han holder på med.
Den erklærte sosialdemokraten og arbeider -
partimedlemmet legger skylda på sine egne.
− Med et enkelt direktiv kunne regjeringen satt
bom for New public management og stoppet galskapen.
Å protestere har Aarebrot aldri kvidd seg for.
For protestere, det burde flere gjøre, syns han:
− Hvorfor er hjelpepleierne i Fagforbundet så
solidariske med lederne sine? Hvorfor prote -
sterer de ikke mer når blårussjefene pålegger dem
turnuskrav som sannsynligvis er lovstridige?
Og om ikke den enkelte ansatte tør å ta til
motmæle, burde i alle fall de tillitsvalgte slå
hardere i bordet, mener Aarebrot.
− Fagbevegelsen har som ryggmarksrefleks å
bevare arbeidsmiljøloven. I prinsippet er det
sunt, men av og til kan det være lurt å trekke
pusten dypt. Noen ganger kan det være fornuftig
med Nordsjøturnus.
Demensomsorgen er ett av mange temaer som
ligger ham på hjertet:
− Vi har alle en gammel mor, og vi vet hvor
viktig det er med trygge og faste rammer for
demente. Men det er ingen fra venstresida som
snakker om mor, verken SV, Ap eller fagbevegelsen
gjør det. I stedet er det en ung og tekkelig
Frp-er som sier at dette ikke går an. Da er det
ikke så irrasjonelt at folk stemmer på henne.
− Det er liberalistene som vinner på at vi ikke
protesterer.
Professoren og pedagogen trenger knapt å
trekke pusten før han er over på neste sak, og
neste igjen. Han spissformulerer gjerne, og sparer
ikke på kritikken mot de rødgrønne, enten det
er strandsonepolitikk, rovdyrforvaltning eller
helsevesen. Så er det da også mange som lytter
til professorens argumenter.
− Jeg jobber mot politikere og partiapparat, og
har stor innflytelse, sier han uten omsvøp.