Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

Recommendations

Info

individets sosiale status, for eksempel innvielsen til voksenlivet. Ritualene foregår i kontekster som både er fjerne fra normalt erfaringsgrunnlag og utenfor samfunnets vanlige rammer. De skjer under omstendigheter og på steder som har en endringskraft. Denne kraften forbindes med det perifere, fremmede og kaotiske. Hulene – med sin “annerledeshet” – har vært ideelle arenaer for overgangsritualene. Disse karakteriseres av isolasjon og 18 NIKU Tema 18 – Minner Figur 3. Den ytre delen av hula ”Helvete” på Trenyken, Røst, er opptil 5,5 m bred. Et nesten 20 m langt felt med malerier befinner seg på veggen til høyre. Området foran figurene gir plass for en gruppe mennesker og kan ha vært arena for ritualer. Foto: Terje Norsted, NIKU 1999. prøvelser, og hulenes mørke nærhet til underverdenen må ha virket sterkt på den som skulle innvies. Det er mulig at lokaliseringen av en del av maleriene knytter dem til overgangsritualer: “De er ofte plassert ytterst i hulemørket, gjerne knyttet til forgreininger og innsnevringer i hula. Dette er steder som kan arte seg ulikt, men som alle kan symbolisere en overgang til noe annet…” (Bjerck 1995:140). Det er pekt på at de fleste
NIKU Tema 18 – Minner maleriene følger et gjenkjennelig mønster: De er plassert i overgangssonen mellom lys og mørke. Det hevdes at forestillingen om at hula var en grense mellom to verdener, spilte en symbolsk rolle ved overgangsritualene, og at malerier som befant seg ved mørkets begynnelse, høynet symbolverdien. Det poengteres også at personen som skulle innvies, trolig beveget seg inn i og ut av mørket og passerte forbi “overgangsstedet”. Denne hypotesen er blitt imøtegått. Kritikken er basert på at hulenes form preges av store individuelle forskjeller, at det er vanskelig å stedfeste skillet mellom lys og mørke, og at maleriene egentlig har en høyst variabel fordeling i hver av hulene (Økland 2000). Det må innrømmes at bare to av hulene inneholder figurer i trange partier hvor det er særlig merkbart at lyset svinner. Men flere huler har felt med malerier i en overgangssone som er uklar fordi hulas omfang på stedet bidrar til å viske ut grensen mellom lys og mørke. I Mellom-Amerika var hulenes viktigste overgangssone selve inngangspartiet. Dette beror på at åpningen representerte skillet mellom to helt ulike verdener. Området rett innenfor åpningen var det viktigste ofringsstedet (Stone 1995:39). 15 Vi skal ikke se bort fra at en liknende forestilling var knyttet til norske huler. Hvis dette var tilfellet, står vi overfor to mulige overgangssteder: Det ene var karakterisert av motsetningen ute/inne, det andre av motsetningen lys/mørke. I Mellom-Amerika førte hulenes endringskraft til at de var pilegrimsmål. Dette er et trekk som vanligvis ikke forbindes med norske huler. Men disse hulene må også ha hatt en sterk endringskraft. Det er ikke utenkelig at også de ble oppsøkt av enkeltindivider som følte behov for en åndelig forvandling. Endringskraften kunne også påvirke “døde” ting. Derfor kunne hulene fungere som viktige mottagelsessteder for ofre. Offergavene ble tatt ut av den hverdagslige verden og ført inn i den kraftfulle, hvor de fikk en helt ny betydning (Ibid: 38). Hulene i forhold til sjamanismen Siden sjamanismen var en sentral religiøs praksis blant jegersankerkulturene i det nordlige Eurasia, danner den det viktigste grunnlaget for denne artikkelens forsøk på å forklare meningen bak hulemaleriene. Men det må understrekes at det knytter seg mye usikkerhet til sjamanenes virksomhet. En tolkning som bygger på sjamanismen, blir nødvendigvis preget av dette. Sjamanen var samfunnets rituelle spesialist. Hans virksomhet var betinget av troen på at det var mulig å oppnå kontakt med over- og underverdenen. Dette skjedde ved å foreta en sjelelig reise i en dyp transetilstand. Sjamanen opplevde at han hadde en skytsånd, men at han samtidig var alliert med hjelpende ånder. Disse meldte seg når sjamanen skulle løse vanskelige oppgaver i andre verdener. Hjelpeånder opptrådte vanligvis i dyreskikkelser. Ifølge samenes førkristne tro holdt både skytsånder og hjelpeånder til i hellige fjell og sjøer – i saivo. Videre trodde samene at avdøde sjamaner tjente som skytsånder (Bäckman 1975:7). Sjamanens virksomhet var betinget av troen på menneskets dualistiske sjel. Denne besto av en kroppssjel som var knyttet til kroppens funksjoner og en frisjel som kunne løsrive seg fra kroppen. 16 En slik løsrivelse ville føre til svekkelse og dødsfall blant vanlige mennesker. Ved livets opphør gjenoppsto kroppssjelen som ånd i dødsriket, og bare en forening med en ny frisjel førte til gjenfødsel. Siden sjamanen hadde ervervet evnen til å tåle at frisjelen ble løsrevet i transetilstand, kunne han foreta ute-av-kroppen-reiser til andre verdener. Dette var avgjørende for å redde liv siden det ble antatt at alvorlig sykdom skyldtes at frisjelen ble påkalt og fanget av åndene i dødsriket. Derfor besto en sjamanistisk helbredelse i å reise til dødsriket, kjempe og forhandle om utlevering av den sykes frisjel, få rede på hvilket offer som ble krevd, og deretter føre pasientens frisjel tilbake (Pollan 1993). Det er antatt at sjamanens reiser til andre verdener skjedde med utgangspunkt i et kraftfullt sted. Forestillingen om at hulene var åpninger til underverdenen, har trolig gjort dem betydningsfulle som startsted for ferden til dødsriket. En del malerier innerst i mørket kan ha vært relatert til denne reisen. Foruten å helbrede sykdom, var sjamanens viktigste oppgave å finne årsaken til krisetilstander i samfunnet, kommunisere med guder og ånder for å vite hvem som krevde et offer og hva slags offer, samt å forestå de viktigste ritualene, inkludert felles offerhandlinger. Disse ritualene hadde sannsynligvis ikke bare til hensikt å påkalle åndenes oppmerksomhet og velvilje. Trolig besto de også av dramatiseringer av myter som bidro til å opprettholde tradisjoner og befeste samfunnsstrukturen. Dersom det foregikk samlinger av store grupper ved åpningen av hulene, er det sannsynlig at ritualene omfattet årtidsbestemte seremonier og andre aktiviteter av felles betydning. 19
Page 1 and 2: Kultur - Minner og Miljøer Strateg
Page 3 and 4: NIKU Tema 18 - Minner Hulemaleriene
Page 5 and 6: NIKU Tema 18 - Minner Figur 1. Kart
Page 7 and 8: NIKU Tema 18 - Minner kunst - betra
Page 9: NIKU Tema 18 - Minner Det kaotiske
Page 13 and 14: NIKU Tema 18 - Minner Figur 4. To f
Page 15 and 16: NIKU Tema 18 - Minner Maleriene på
Page 17 and 18: NIKU Tema 18 - Minner fortsettelser
Page 19 and 20: NIKU Tema 18 - Minner og fører til
Page 21 and 22: NIKU Tema 18 - Minner te blokker. M
Page 23 and 24: NIKU Tema 18 - Minner Figur 12. Kol
Page 25 and 26: NIKU Tema 18 - Minner Figur 14. Den
Page 27 and 28: NIKU Tema 18 - Minner les. Den brat
Page 29 and 30: NIKU Tema 18 - Minner Konsolidering
Page 31 and 32: NIKU Tema 18 - Minner Konservering
Page 33 and 34: NIKU Tema 18 - Minner maleriene med
Page 35 and 36: NIKU Tema 18 - Minner Figur 20. Dim
Page 37 and 38: NIKU Tema 18 - Minner Viñas, Salva

Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?