Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

Det indre av hulene har vært enestående, rituelle arenaer
siden de utelukker avsporende inntrykk. Derfor er det
sannsynlig at sjamanens ledelse av et ritual inne i mørket
kunne virke sterkt på de øvrige deltakerne. Det er
tenkelig at han iførte seg et symbolsk kostyme og ga ritualet
en ekspressiv form ved å anvende sang, rytmer,
dans og andre dramatiske virkemidler. 17 Det er også
mulig at ritualet fant sted i et område med god akustikk.
18 Blafrende ild fra fakler kunne bidra til å skape en
suggestiv stemning og gi malerier på veggene liv. Når
lyskildens posisjon ble variert, kunne figurene dukke
fram fra skyggene for så å forsvinne inn i dem igjen. Vi
aner at en sjamanistisk “performance” kunne ta i bruk et
utvalg av det som i dag kalles kunstneriske uttrykksmidler.
Sjamanismen er blitt oppfattet som menneskehetens eldste
religiøse praksis. Vårt vestlige virkelighetsbilde er
lite egnet som grunnlag til å forstå dens bakgrunn og metoder.
Dette gjelder også utøvernes opplevelser i andre
verdener. Ideen om at kosmos er inndelt i en levende og
en åndelig verden, at de er atskilte med en grense som har
få åpninger, og at disse bare passeres av en som er utvalgt,
er en fremmed tanke for de fleste av oss. Men det
er mulig å tolke det hinsidige og dennesidige som henholdsvis
menneskets ubevisste og bevisste væren. I så
fall kan grensens passering sammenliknes med det som
skjer i drømme: Dører åpnes slik at ubevisste bilder kan
trenge inn i bevisstheten. Videre kan figurer og hendelser
som opptrer som hallusinasjoner under sjamanreisen i
dyp transe, assosieres med arketypiske bilder og konstellasjoner
(Ibid.).
Sjamanenes tolkning av opplevelser i transe har påfallende
likheter over hele verden, til tross for at enhver tolkning
av denne erfaringen er kulturelt betinget. Derfor er
det sannsynlig at likheten beror på hvordan menneskets
nervesystem reagerer på transen. Det har vist seg at sjamanenes
ferd til dødsriket likner vår tids nær-dødenopplevelser.
Hallusinasjoner som opptrer under transe omfatter
blant annet følelsen av letthet og en ferd gjennom en
mørk virvel på vei mot et lys i det fjerne. På veien opptrer
ulike vesener som identifiseres etter kulturelle koder.
Disse er ofte forbundet med myter. Opplevelsen gir en
uvanlig mental styrke og følelsen av tilhørighet med helheten
i tilværelsen. Det er nærliggende å betrakte dette
som en viktig forklaring på hvorfor transen – eller “ekstasen”
– er forbundet med religiøs praksis.
En oppdeling mellom det virkelige og uvirkelige eksisterte
neppe i det animistiske jegersankersamfunnet. Når
sjamanen i transe mistet evnen til å skille mellom san-
20
NIKU Tema 18 – Minner
seinntrykk og hallusinasjoner, ble sansningen diktert av
hallusinasjonen. Derfor er det tenkelig at en trang passasje
innerst i hula kunne oppleves som begynnelsen på
veien til det hinsidige. Derfor er det også mulig at selve
hula og åndene som svevde bak bergflaten, ble forbundet
med den mørke virvelen og vesener som viste seg
under transen. Likeledes kan hulas åpning ha vært assosiert
med lyset i enden av virvelen.
Uansett hvordan vi velger å betrakte sjamanens tolkning
av opplevelser i transe, er det sannsynlig at hans forklaring
er vår viktigste referanse for forståelsen av hulemalerienes
eksistens og motiver.
Hulemalerienes motiver
Mindretallet av hulemaleriene i Norge omfatter enkle
dyrefremstillinger, kombinasjoner av linjer og løsrevne
fargeflekker. De aller fleste motivene består av menneskeliknende
figurer som er 12 til 95 cm høye (figur 4).
Mesteparten er samlet i grupper som er sammensatt av
fra seks til atten figurer. De er vanligvis fremstilte som
om de er sett rett forfra. Hodet består av en rund flekk,
mens kroppen (torsoen) angis med en rett linje. Armer og
bein holdes skrått ut fra kroppen og er sjelden bøyd i
kne- og albueleddet. En god del figurer er utstyrt med
fallos. Det er ikke påvist noe klart mønster i denne
kjønnsmarkeringen.
Sett i en større sammenheng, er det vanskelig å tenke seg
eksempler i figurativ, norsk bergkunst som viser en så
høy grad av ensartethet i formen som disse menneskefigurene.
Dette gir dem et statisk og nærmest ritualistisk
preg. De er blitt oppfattet som “ikoniske”. Dette begrepet
viser til at hver figur synes å opptre særskilt og på
vegne av en ikke-jordisk, mytisk virkelighet uten tydelig
forankring i tid, sted og handling. Den nærmeste
parallellen er hellige personer på ortodokse ikoner.
Betrakter vi gruppene av menneskefigurer nærmere, kan
vi ane at det foregår en samhandling mellom dem. Dette
fremheves av hvordan figurene er plassert på den kuperte
bergflaten. Videre er det mulig å skille ut en enkelt figur
som ser ut til å spille en spesiell rolle i forhold til resten.
En slik figur kan være den største eller særegent plassert
i forhold til de øvrige. Avstikkende figurer kan også være
utstyrt med et attributt. Enkelte har to-tre linjer som går
ut fra toppen av hodet (figur 9). Disse kan forestille dyreører,
gevir eller hodepryd av fuglefjær. 19 Andre bærer
et langstrakt objekt i hånden som kan illudere en sjamanstav.
20 Noen få figurer er fremstilte som om de er sett
fra siden.