Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

Recommendations

Info

Hulenes kontekst og betydning Landskapet Landskapet er ikke bare en fysisk ramme for adferd, men også et miljø som skaper ideer. Og siden landskapets mest karakteristiske trekk danner faste punkter i menneskenes tilværelse, er det sannsynlig at forestillinger som var knyttet til dem, har en lang historie. Ved å ta utgangspunkt i troen på at visse, særegne formasjoner var ladet med en spesiell kraft, kan det være mulig å forstå mer om bergkunstens sammenheng med landskapet. Denne krafttroen var en del av animismen og har – i ulike varianter – vært karakteristisk for jegersankerkulturer over hele verden. 3 Det er mye som tyder på at også førkristne, samiske samfunn fastholdt en slik forestilling om topografiske kraftsteder. Skriftlige kilder og arkeologisk funnmateriale viser at samene betraktet eiendommelige, frittstående bergformasjoner, store flyttblokker, spesielle fjell, visse huler, hellere, kløfter og fordypninger i fjellsiden samt enkelte kilder, fosser og innsjøer som kraftfulle punkter i landskapet (Manker 1957:23-28). Slike forestillinger har preget mange tradisjonelle samfunn over hele verden. Især har huler, fjelltopper og kilder vært betraktet 14 NIKU Tema 18 – Minner Figur 2. Inngangen til Skåren-Monsenhula i Brønnøy. Ras fra det løse berget over åpningen har dannet en ur som gir en bratt nedstigning nedover til hulegolvet. Foto: Arve Kjersheim 2004. som topografiske kraftpunkter og naturlige sentre for rituelle handlinger. Blant samene kunne særlig fremtredende kraftsteder betegnes “sájva” eller “saivo” (Bäckman 1975; Pollan 1993). Disse omfattet enkelte sjøer, men især bemerkelsesverdige fjell. Samene trodde at saivo var tilholdssted for guddommer og betydningsfulle ånder. Offerhandlinger bidro til å opprette kontakt og samforstand med disse åndelige maktene. I enkelte områder var offerstedets kraft markert, enten fra naturens side eller med et menneskeskapt “monument”, for eksempel en utskåret trefigur eller en steinring (Manker 1957: 13-14; Bäckman 1975; Pollan 1993). Tradisjonene påvirkes av fysiske endringer og sosial uro, men forestillinger som knyttes til noe så stabilt og dyptgripende som topografiens kraftsteder, har sannsynligvis vært preget av en lang kulturell kontinuitet. Dermed er det sannsynlig at samenes syn på landskapets rituelle topografi representerte en rest av en svært gammel forestilling. Det er også tenkelig at denne forestillingen var utbredd blant den kystnære befolkningen som skapte de norske hulemaleriene. I så fall kan de – og annen berg-
NIKU Tema 18 – Minner kunst – betraktes som en kategori “monumenter” som markerte kraftsteder, en parallell til samenes markering av slike punkter. Hensikten var trolig at bergbildene skulle inngå som et element, en form for referanse, i kultiske handlinger. 4 Hulene hørte utvilsomt til landskapets mest kraftfulle formasjoner. De må ha vært oppfattet som oppsiktsvekkende på grunn av sin sjeldenhet og sine mørke, underjordiske rom. Dessuten representerer de en reell kontrast til fjellene, selv om det eksisterer en sammenheng fordi hulene befinner seg ved fjellets fot. Denne kontrasten og sammenhengen kan ha vært oppfattet symbolsk. Derfor er det tenkelig at forholdet hule/fjell spilte en viktig rolle i et verdensbilde som bygde på forestillingen om en besjelet natur. Hulene som del av et verdensbilde Hulenes rolle som kraftsentre innebærer at de var potensielle arenaer for rituelle handlinger. I henhold til det arkeologiske og etnografiske materialet som er relevant for vår del av verden, kan disse handlingene ha vært sterkt preget av sjamanismen. Sjamanismen var en religiøs praksis som fortrinnsvis anvendte transe til å erfare en annen virkelighet enn den som oppleves bevisst. Når denne erfaringen ble formidlet til resten av samfunnet, ble den tolket inn i en åndelig sammenheng. Erfaringen medførte en dyptgripende forvandling hos sjamanen og ga ham en bemerkelsesverdig kapasitet til å beherske viktige og vanskelige oppgaver. 5 Kriseløsning, især helbredelse, hørte til disse oppgavene. I Norge bygger vår viten om sjamanismen på skriftlige kilder fra 1600- og 1700-tallet. Disse kommenterer samisk førkristen religion mens denne ennå eksisterte i begrenset grad. Kildene må brukes kritisk fordi de hovedsakelig skriver seg fra misjonerende prester, men de gir flere generelle opplysninger som virker pålitelige. På dette grunnlaget antas det at den samiske sjamanismen representerte en rest av en religiøs praksis som var utbredt blant jegersankersamfunn i det nordlige Eurasia. Dens erfaringer ble uttrykt via et verdensbilde som var oppdelt i tre kosmiske nivåer: En oververden, en mellomverden og en underverden. 6 Det jordiske livet utfoldet seg i mellomverdenen. Guddommer og høytstående, åndelige vesener holdt til i oververdenen, mens de avdødes sjeler fantes dypt nede i underverdenen. Disse tre nivåene hadde en form for forbindelse. Religionshistorikeren Mircea Eliade har gitt den en spesiell be- tegnelse, “verdensaksen” eller axis mundi (Eliade 1998:156ff). Denne representerte, ifølge Eliade, den eneste åpningen mellom verdenene. En forflytning mellom dem var mulig, men dette kunne bare foregå langs verdensaksen. 7 Denne kosmologien må ha hatt vår levende verden som modell. Himmelrommet utgjorde i så fall oververdenen, mens underverdenen var under landskapets overflater – inne i berget og under vann. Verdensaksen var representert med et fremtredende fjell, et høyt, særpreget tre eller andre elementer i landskapet som var knyttet til forestillingen om en særegen kraft. Dette betyr at disse kraftstedene ble oppfattet som punkter hvor det var en åpning mellom verdenene. Denne åpningen ble antakelig sett på som en betingelse for kontakt med åndelige verdener, og forklarer hvorfor ritualer gjerne ble lagt til kraftfulle steder. Hvis vi går ut fra at landskapet kunne avspeile verdensbildet, er det logisk at topografien omfatter grenser som atskiller verdenene. Der hvor luft, vann og berg støter sammen, er det en viktig grensesone. Derfor er det tenkelig at åpninger mellom nivåene fantes på kraftfulle punkter langs strandlinjen. På disse stedene er vi på samme tid både inne i og utenfor den levende verden. Siden dette ga en unik mulighet til kommunikasjon med høyere makter, ble bergkunsten – et viktig, rituelt element – plassert på disse stedene (Helskog 1999). Ifølge hypotesen om bergkunstens plassering på kraftsteder i landskapet, representerte hulene kosmiske åpninger mellom vår verden og underverdenen. Dette betyr at hulene hadde et stort potensial som rituell kontaktsone. I sammenheng med at verdensbildet gjenspeiles i landskapet, mener arkeologen Knut Helskog at selve bergflaten også kan ha vært betydningsfull. Helleristninger er vanligvis blitt utført på forholdsvis glatte partier, men sprekker, hull og fordypninger i flaten ble ikke nødvendigvis unngått. Det ser ofte ut som om enkelte figurer forsvinner ned i – eller kommer ut av – slike uregelmessigheter. Disse fordypningene i overflaten kan ha vært oppfattet som kosmiske åpninger i grensen mot underverdenen. Dermed kan bergflaten ha vært betraktet som et landskap i miniatyr (Ibid.). Slike mikrolandskap er ikke bare begrenset til svaberget. De forekommer også i huler. Sammenliknet med noen av de mest detaljrike bergflatene hvor helleristninger finnes, kan flatene i hulene virke lite nyanserte. De har en annen karakter, men er ikke nødvendigvis mindre viktige. Trange passasjer og sprekker, spesielt i de innerste, mørke 15
Page 1 and 2: Kultur - Minner og Miljøer Strateg
Page 3 and 4: NIKU Tema 18 - Minner Hulemaleriene
Page 5: NIKU Tema 18 - Minner Figur 1. Kart
Page 9 and 10: NIKU Tema 18 - Minner Det kaotiske
Page 11 and 12: NIKU Tema 18 - Minner maleriene fø
Page 13 and 14: NIKU Tema 18 - Minner Figur 4. To f
Page 15 and 16: NIKU Tema 18 - Minner Maleriene på
Page 17 and 18: NIKU Tema 18 - Minner fortsettelser
Page 19 and 20: NIKU Tema 18 - Minner og fører til
Page 21 and 22: NIKU Tema 18 - Minner te blokker. M
Page 23 and 24: NIKU Tema 18 - Minner Figur 12. Kol
Page 25 and 26: NIKU Tema 18 - Minner Figur 14. Den
Page 27 and 28: NIKU Tema 18 - Minner les. Den brat
Page 29 and 30: NIKU Tema 18 - Minner Konsolidering
Page 31 and 32: NIKU Tema 18 - Minner Konservering
Page 33 and 34: NIKU Tema 18 - Minner maleriene med
Page 35 and 36: NIKU Tema 18 - Minner Figur 20. Dim
Page 37 and 38: NIKU Tema 18 - Minner Viñas, Salva

Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?