Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

lerienes ulike former for endring. Dette har gitt et brukbart
grunnlag til å velge indikatorer som kan anvendes i
en mer avansert, fremtidig overvåking.
Om konservering av hulemalerier
Forutsetningene for å forstå hulemalerienes mening og
kildeverdi er knyttet til kvaliteter som lett reduseres eller
ødelegges ved uriktig bruk eller feilaktig konservering.
Derfor er det viktig at disse kvalitetene blir påvist. Dette
skal ligge til grunn for all dokumentasjon, og har – i så
høy grad som mulig – stått i fokus ved dokumentasjonen
av hulemaleriene innenfor Bergkunstprosjektets
rammer. Dokumentasjonsarbeidet har gitt et godt grunnlag
for å vurdere lokalitetenes sårbarhet.
I henhold til Kulturminnelovens formålsparagraf skal vi
konservere hulemaleriene for å ivareta dem som “vitenskapelig
kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende
og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse,
trivsel og virksomhet”. Vi skal med andre ord
legge vekt på både vitenskapens og allmennhetens interesser.
I praksis er dette en utfordrende balansegang.
Siden både hulene og maleriene er ytterst sårbare, er det
en alvorlig risiko for at verdifullt kildemateriale kan endres
eller gå tapt som resultat av en tilgjengelighet som
ikke er tilstrekkelig forberedt.
Konserveringen av kulturminner er ikke bare et teknisk anliggende.
Den omfatter all virksomhet som bidrar til å sikre
kildeverdien. Lovens ord om at kulturminnene skal være
kilder til forskning, opplevelse, selvforståelse, trivsel og
virksomhet viser hvilke verdier samfunnet vårt anser som
viktige. Hvis vi skulle gi disse verdiene en fellesbetegnelse,
så måtte det være “bruksverdien”. Det er viktig å få klarlagt
hva dette uttrykket innebærer for alle parter som er – eller
vil bli – direkte involvert. Dette gjelder ikke minst sårbare
kulturminner. Jo mer sårbart et kulturminne er, desto viktigere
er ekspertisens vurdering.
Lovens fokusering på kommende generasjoner er svært
viktig. Den bidrar til å trekke opp grenser for bruk i
forhold til bærekraft. Det må skilles mellom “bruk” og
“forbruk”. For å sikre våre etterkommere en mulighet til
å oppleve selv sårbare kulturminner, må publikums tilgjengelighet
nå og i ettertiden være strengt kontrollert.
Denne strategien har lenge vært anvendt for hulekunst i
andre deler av verden. Den blir mer og mer aktuell for de
norske lokalitetene. Dette temaet vil bli tatt opp i den avsluttende
halvdelen som dreier seg om hulemaleriene i
Lofoten.
28
Lokalitetene
NIKU Tema 18 – Minner
Fellestrekk
De fire hulene i Ytre Lofoten er innbyrdes forskjellige,
men alle er fremtredende eksempler på konserveringsobjekter.
De har følgende fellestrekk:
• Alle er relativt godt kjent fordi de er blitt dokumentert
i løpet av de seneste årene av Tromsø Museum og
NIKU som ledd i Riksantikvarens Bergkunstprosjekt.
• Hver av lokalitetene byr på svært ulike utfordringer
med hensyn til konservering.
• Det er ikke utarbeidet en komplett forvaltningsplan for
lokalitetene.
• Avsides beliggenhet, uberegnelige værforhold og påkrevd
bruk av havgående fartøy begrenser en regelmessig
inspeksjon og overvåking.
• Lofoten er et nasjonalt satsingsområde for turisme,
• Hulene ligger innenfor et område som står på fortegnelsen
over tentative kandidater til World Heritage
List i kategorien “Mixed Site”. 28
I det følgende vil disse lokalitetene bli presentert i en
rekkefølge som tilsvarer tidspunktet for oppdagelsen av
maleriene.
Kollhellaren
De malte figurene i Kollhellaren (Refsvikhula) i Moskenes
kommune ble oppdaget i 1987 av fire arkeologstudenter
på en ØK-registrering i området. Hula ligger på yttersiden
av Moskenesøy, ca. 2,5 km NNØ for Lofotodden
(figur 10). For å komme til stedet, må man enten klatre
over et fjellpass eller skysses med båt via Moskstraumen,
en av verdens sterkeste havstrømmer. Hula befinner seg
innerst ved en strandflate. Her stiger fjellet bratt opp. Åpningen
er nordvendt og ses godt fra sjøen på grunn av
dens uvanlige dimensjoner og spisse form. Største bredde
er ca. 12 m, mens høyden er anslått til å være omkring
50 m. Midt på sommeren blir strålene fra midnattssola
kastet langt innover i hula.
Terrenget utenfor inngangspartiet består av en ur som utgjøres
av svære rasblokker. Uras øverste punkt, ved dråpefallet
i hulas åpning, er 28 m over dagens havnivå.
Også på innsiden av åpningen er det en del rasmasse.
Her faller nivået. I hulas laveste del er det høyest under
taket, og største bredde er den samme som inngangens.
Dimensjonene gjør et sterkt inntrykk. Takhøyden faller
gradvis mens golvnivået stiger etter hvert som vi beveger
oss innover i hula.
I store deler av den ytre halvdelen består golvet av
humus. Dette skyldes at hula har vært brukt til husdyrhold.
Videre innover utgjøres golvet stort sett av nedras-