Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

Recommendations

Info

områdene, kan ha vært betydningsfulle hvis de ble assosiert med direkte innganger til en annen verden. 8 Vannets ulike forekomster – dryppvann, vannsig og kondensfukt – kan også ha vært oppfattet som elementer i hulenes mikrolandskap. Det samme kan de mange formene for slør- eller skorpeaktige, hvite utfellinger av salter. Disse setter et sterkt preg på hulemiljøet. Selv årer av kvarts eller andre avvikende mineralforekomster kan ha vært regnet som betydningsfulle. Men hovedsaken er at hulene over hele verden har vært oppfattet som porter som førte til underverdenen. Beliggenheten ved havflaten, en annen grense mot den nedre verden, kan ha styrket de norske kysthulenes status som kraftfulle steder. Samtidig ligger hulene ved foten av et fjell som peker mot oververdenen. 9 Det er tenkelig at disse to motsetningene – berg og hule – sammen ble oppfattet som et uttrykk for verdensaksen. Forekomsten av malerier i hulene kan være en bekreftelse på dette. Hvem brukte hulene – og når? Menneskenes bruk av huler har en lang historie og er kjent i det meste av verden. Bare et lite utvalg inneholder bergkunst. Malte og graverte figurer på vegger og i tak finnes som oftest i halvmørke eller mørke partier. Når de ligger innerst i trange partier, langt fra åpningen, kan de være vanskelig tilgjengelige. Norske huler som inneholder malerier, har neppe vært brukt som boplasser. Denne antagelsen bygger på et sparsomt referansemateriale. Bare én av hulene, Solsemhula på Leka, har vært gjenstand for en undersøkelse av grunnen (Petersen 1914). I kulturlag i hulas ytre del ble det funnet fire artefakter og store mengder knokler av dyr samt noen få av mennesker. Funn som tyder på tildanning av redskaper, ble ikke registrert. Dette taler mot at det dreier seg om en boplass. Blant nedraste steiner i den indre delen – hvor maleriene finnes – ble det også funnet dyreknokler samt enkelte fra mennesker. En del av dyrebeina var forkullet, og Petersen tolket dette som rester etter ofring. I den indre delen ble det også funnet et par artefakter av bein som trolig ble brukt til å lage lyd. Dette knytter dem til ritualer (Bjerck 1995:129- 131). To buede steinrader som ikke lenger kan ses, lå på tvers av hulas indre. Petersen tolket dem som en markering av rituelle soner. To daterte løsfunn tidfester aktiviteter i hula til perioden 1700-500 år f.Kr. (Sognnes 1982:110-111). Dette tidsrommet var preget av jegersankerkultur og begynnende jordbruk i denne delen av Norge. Hvis maleriene skriver seg fra den første fasen i hulas historie som rituelt sted, kan de være fra begynnelsen av denne perioden. 16 NIKU Tema 18 – Minner Egentlig har vi et usikkert grunnlag for tidfesting av de norske hulemaleriene. Det har vært vanlig å plassere dem i slutten av yngre steinalder og i tidlig metalltid. 10 Det er snakk om tidsrommet ca. 2000-500 f.Kr. Dette stemmer overens med alderen på registrerte boplasser i nærliggende områder. Men dersom dateringen betraktes i sammenheng med hellemaleriene, er det mulig å skyve maksimumsalderen lenger bakover. Riktignok har vi ingen pålitelig aldersbestemmelse av hellemalerier i Norge, men tilsvarende finske malerier blir – på grunnlag av daværende vannlinje og assosierte, daterte løsfunn – tidfestet til 5100-1000 f.Kr. (Taskinen 2000:29-31). Dette er tankevekkende i forhold til datering av de norske bergmaleriene. Det er fengslende å betrakte forekomsten av de norske hulemaleriene i forhold til registrerte boplasser og løsfunn som er fra samme område og som tidfestes til yngre steinalder/tidlig metalltid (Økland 2000: app. I, 1-7). Det er store forskjeller i avstanden til hulene. Fra den fjerneste boplassen på Røst til hula Helvete på Trenyken er det ca. 13 km i luftlinje. Størstedelen av strekningen går over åpent hav. Hvis mennesker fra denne boplassen var knyttet til Helvete som rituelt sted, vitner den farefulle reisen om hvor viktig dette forholdet var. Hvorfor spilte hulene en så betydningsfull rolle? Siden de kan ha vært porter til underverdenen, må rituelle handlinger som fant sted innenfor denne spesielle og avgrensede arenaen, ha vært preget av unik autoritet. I den lyse, åpne verdenen utenfor var det neppe mulig å oppnå så dyptgripende opplevelser av åndsmaktens nærhet. Hulene kan ha vært brukt rituelt av enkeltindivider, men deres betydning for samfunnet som helhet kan ha vært vel så viktig. Hulene som rituelle steder Landskapet ble, gjennom forestillingen om kraftsteder, oppfattet som et rituelt rom. Et viktig grunnlag for ritualer som var knyttet til disse kraftfulle punktene, var en sosialt strukturert motsetning mellom det hjemlige og det fremmede, mellom senter og periferi, mellom orden og kaos, og mellom lys og mørke. Dette har vært et universelt trekk blant verdens kulturer hvor animismen var fremtredende. Det har ytret seg slik at jo nærmere menneskene beveget seg i retning av det fremmede og kaotiske, desto mer nærværende ble den mytologiske verdens mektigste guddommer og ondeste krefter. Denne nærheten til kaoskreftene fordret en ordnende og balanserende opposisjon, uttrykt ved de symbolske kodene og det formaliserte adferdsmønsteret som karakteriserte de rituelle handlingene (Stone 1995:15).
NIKU Tema 18 – Minner Det kaotiske i naturen representeres på sitt mest dramatiske ved fjell og huler. Det er vanskelig, selv for oss i dag, å tenke seg formasjoner i topografien som bryter så sterkt med det kjente som hulene. Deres indre representerer det stikk motsatte av det hjemlige og ordnede. Det oppfattes som høyst fremmedartet og uoversiktlig. Helt siden de første norske hulemaleriene ble oppdaget i Solsemhula på Leka i 1912, har kombinasjonen av hule og malerier vært assosiert med kultiske handlinger. Dette begrunnes med forekomsten av malte figurer og deres plassering inne i mørket. I områder langs kysten hvor det finnes flere huler, er én bestemt blitt valgt. Malerier er ikke funnet i store huler hvor dagslyset trenger helt inn. Trolig har egenskaper som ble knyttet til mørket, vært en vesentlig årsak. Samtidig kan den utvalgte hula hatt en topografi som ga den særegne kvaliteter som rituell arena. Dette underjordiske landskapet med sine spesielle romdannelser, ganger og iøynefallende formasjoner har antakelig påvirket form og innhold i ritualene som ble lagt dit. Inngangspartiet og lysinnfallet spilte trolig en vesentlig rolle. Akustiske forhold kan også ha vært viktige. Forekomster av vann – dryppvann og sigende vann fra sprekker – kan ha vært betydningsfulle fordi de synes å komme fra en skjult verden bak hulas overflater. 11 I Guatemala og Mexico har enkelte huler vært brukt til rituelle handlinger helt til vår egen tid. Disse aktivitetene er grovt sett blitt inndelt i to kategorier: Gruppevise seremonier og isolerte ritualer. Gruppeseremoniene har hovedsakelig dreid seg om sikring av materielle livsbetingelser, legitimering av et sosialt hierarki og harmonisering av forholdet til forfedreånder. De fant sted i relativt store rom i den halvt opplyste, ytre delen av hula. Ritualer av en mer isolert karakter foregikk lenger inne, i halvmørket eller mørket. Rester av artefakter som er funnet innerst i flere av disse mellomamerikanske hulene, skriver seg trolig fra sjamanistiske ritualer som hadde til formål å helbrede sykdom (Prufer 2005). 12 Til tross for store topografiske forskjeller, danner både norske og mellomamerikanske huler unike rom. 13 Ritualene kan ha variert alt etter den enkelte hules fysiske karaktertrekk, men må samtidig ha vært preget av at de fant sted ved åpningen til det hinsidige. I sammenheng med dette er det foreslått at hulenes overflater ble betraktet som en “membran” som atskilte menneskene fra åndeverdenen (Clottes & Lewis-Williams 1998:85). Denne hypotesen har tatt utgangspunkt i huler med bergkunst fra eldre steinalder i Sørvest-Europa. Men siden verdensbildet antakelig hadde store likheter og dermed var en felles referanse for hulemaleriene både der og i Norge, er det mulig at forestillingen om membranen også eksisterte ved overgangen yngre steinalder/tidlig metalltid i vårt land. Dermed er det tenkelig at ritualer i hulenes indre fant sted i rom og ved punkter som var særlig kraftfulle og hvor det var størst mulighet til å oppnå kontakt med åndene som fantes bak membranen. Berøring av bergflaten på visse kraftsteder var trolig en viktig handling. I de norske hulene – som i de franske og spanske – er det konkrete spor etter denne berøringen. Den skjedde med maling på hendene. I de mellomamerikanske hulene er små rom og alkover som ligger fjernt fra inngangen, blitt brukt til isolerte ritualer, spesielt i sammenheng med helbredelse av sykdom. Når dette skjedde, ble sjamanen ledsaget av én eller flere medhjelpere. Det er tenkelig at de innerste delene av norske huler er blitt brukt på en tilsvarende måte. Disse delene kunne være et symbolsk utgangspunkt for en reise til dødsriket, hvor sjamanen hadde en oppgave å utføre i forbindelse med helbredelser. Dette skal vi komme tilbake til. Materielle rester etter ulike ritualer er et viktig funnmateriale. I Solsemhula er det påvist flere bålrester langs veggene, både i midtre og indre del. De er tolket som forhistoriske (Petersen 1914:34). En radiologisk datering vil kunne bekrefte om dette er tilfellet. 14 I samme hule ble det funnet delvis brente og delvis nedgravde dyreknokler under maleriene innerst i hula. Disse knoklene ble oppfattet som “rester av et henlagt offer” (Ibid.:39). Selv om de norske hulene kan ha åpnet for ulike rituelle variasjoner, er det sannsynlig at en grov inndeling i gruppevise seremonier og isolerte ritualer var vanlig. Seremonier som omfattet en større gruppe, har trolig foregått i det ytterste området (figur 3). Tre av hulene som inneholder malerier (Brusteinarhula, Helvete og Kollhellaren), gir plass til en gruppe som kunne være sammensatt av fra ca. ti til flere titalls personer i rommet rett innenfor åpningen. Ritualer som foregikk lenger innover i hula, har muligens omfattet en liten gruppe som opptrådte på vegne av samfunnet. I så fall fikk disse representantene en innsikt som bidro til å markere et sosialt hierarki. Dermed kunne hulene fungere som et middel til å befeste (eller endre) samfunnsstrukturen (Lewis- Williams 2002:233-235). Både hulene og maleriene er blitt forbundet med overgangsritualer. Slike ritualer har foregått i huler i mange deler av verden. De er særlig knyttet til forvandlingen av 17
Page 1 and 2: Kultur - Minner og Miljøer Strateg
Page 3 and 4: NIKU Tema 18 - Minner Hulemaleriene
Page 5 and 6: NIKU Tema 18 - Minner Figur 1. Kart
Page 7: NIKU Tema 18 - Minner kunst - betra
Page 11 and 12: NIKU Tema 18 - Minner maleriene fø
Page 13 and 14: NIKU Tema 18 - Minner Figur 4. To f
Page 15 and 16: NIKU Tema 18 - Minner Maleriene på
Page 17 and 18: NIKU Tema 18 - Minner fortsettelser
Page 19 and 20: NIKU Tema 18 - Minner og fører til
Page 21 and 22: NIKU Tema 18 - Minner te blokker. M
Page 23 and 24: NIKU Tema 18 - Minner Figur 12. Kol
Page 25 and 26: NIKU Tema 18 - Minner Figur 14. Den
Page 27 and 28: NIKU Tema 18 - Minner les. Den brat
Page 29 and 30: NIKU Tema 18 - Minner Konsolidering
Page 31 and 32: NIKU Tema 18 - Minner Konservering
Page 33 and 34: NIKU Tema 18 - Minner maleriene med
Page 35 and 36: NIKU Tema 18 - Minner Figur 20. Dim
Page 37 and 38: NIKU Tema 18 - Minner Viñas, Salva

Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?