Åpne dokument - Lofoten Verdensarv

samme type figur, samt avtrykket av tre fingertupper
som var innfarget med maling. Alle ligger innkapslet i
den fargerike skorpen av kalsitt og guano. Dette feltet
ble ikke registrert av Bjerck.
Innerst i hula finnes det også knokler som skriver seg fra
selarten havert (Bjerck 1995:127). Disse er stukket under
et par blokker ved et lite golvparti som er fritt for rasmasse.
De fleste av knoklene har snittmerker som kan tyde på
at dyra er blitt partert. Dette må i så fall ha skjedd i forbindelse
med rituelle handlinger. En av ryggvirvlene er blitt
radiologisk datert til tidsrommet 1598-1396 f.Kr. (Ibid.).
I nyere tid har Helvete vært et reisemål for eventyrlystne.
Det ligger atskillige flaskeskår omkring i hula. Videre
ses forkullede trebiter fra fakler eller bål på golvet
i den ytre delen. Men verst er det at de glatte veggflatene
hvor felt 1 finnes, har fristet til tagging. Det dreier
seg om navn, initialer og datering. Det meste av taggingen
er fra perioden 1970-1992. Oppdagelsen av maleriene
har med andre ord satt en effektiv stopper for
virksomheten. Til taggernes forsvar bør det sies at figurene
er vanskelige å få øye på hvis man ikke vet hva man
skal se etter. Det kreves en god lyskilde som helst bør
holdes i en bestemt vinkel. For øvrig er det mye tagging
i resten av hula, også like ved felt 2.
Taggingen er hovedsakelig utført med to teknikker: Rissing
med en skarp gjenstand (trolig en spiss stein) og tegning
med et stykke kull (figur 14). De bredeste rissene er
svært dominerende. Den best bevarte av de store, særegne
menneskefigurene er halvveis kamuflert bak en kraftig innrissing
(”KNUT RØD”). De utydelige maleriene i felt 1 har
sikkert vært vanskelige nok å oppfatte fra før, og tagging-
34
NIKU Tema 18 – Minner
Figur 15. Detalj av feltet på
vestveggen i Sandenhula,
Værøy. De fleste av menneskefigurene
i dette feltet
er sterkt nedbrutte og løse
på grunn av utfellinger. Sårbarheten
er eksepsjonelt
høy. Foto: Terje Norsted,
NIKU 1997.
en skaper et kaotisk inntrykk som gjør at figurene nærmest
er uforståelige for en vanlig besøkende.
Forfatteren gjorde et forsøk på å dempe taggingen i felt 1 i
2001. En varsom fjerning av løse, hvite mineralpartikler i
rissene førte til at virkningen av taggingen ble redusert betraktelig,
men det virket umulig å fjerne kullet uten at rødfargen
fulgte med. Imidlertid har dette problemet langt på
vei latt seg løse ved nye restaureringsarbeider som forfatteren
utførte i hula, august 2006. Det viste seg at det meste
av kullet dannet et tydelig sjikt som lot seg fjerne ved svært
forsiktig rensing. En slik rensing ble gjennomført i den
midtre delen av hovedfeltet. Det ble ikke gjort forsøk på å
fjerne kullrester som lå i små fordypninger i teksturen av
frykt for å påvirke den sensitive rødfargen. Disse kullrestene
danner nå en grålig “skygge” som blander seg optisk med
det røde. I tillegg til en effektiv demping av den rissede taggingen,
utgjorde resultatet av dette arbeidet en utrolig forbedring
i forhold til utgangspunktet. I dag kan hovedfigurene
i feltets midtre del oppfattes langt klarere enn før.
Sandenhula
Maleriene i Sandenhula på Værøy ble oppdaget av H. B.
Bjerck og R. Neligan i 1994. Hula ligger i den sørvestvendte
bergskråningen ovenfor Sanden, en sandstrand
inne i Måstadvika (figur 19). Lenger øst, i samme skråning,
ligger en svær, lys hule som kalles Repphellaren.
Denne kan ha vært brukt av folk i forhistorisk tid, men
inneholder ikke spor av maling.
På grunn av ras fra bergpartiet ovenfor, er inngangen til
Sandenhula uvanlig liten. Den ses ikke før man står på
toppen av en gresskledd ur, 53 moh. “Ferske” blokker
oppe ved åpningen viser at rasaktiviteten pågår fremde-