Diagnose til besvær? - Helsedialog

Malterud har tatt utgangspunkt kvinners ubestemte helseplager og beskriver hvordan en
usikkerhet i det diagnostiske arbeidet kan åpne for en økt produktivitet. Hun fremhever
betydningen av å skape et felles refleksjonsrom mellom behandler og pasient, hvor
pasientens symptomer regnes som gyldige kunnskapskilder. Et slikt refleksjonsrom
forutsetter at det skapes en distanse og objektivering av symptomet, slik at det blir
mulig for behandler og pasient å utforske symptomet sammen. På denne måten blir
symptomet i seg selv en kilde til kunnskapsutvikling. Behandlingsstrategier og
tilnærminger som har til hensikt å anerkjenne pasientenes symptomer som sentral
kunnskapskilde, utvikler rom for dialog og selvrefleksjon. Dette kan føre til en gjensidig
kompetanseheving mellom pasient og lege. Anerkjennelse kan være det motsatte av
skampåføring og et grunnleggende premiss for fremadrettede prosesser (Malterud,
2001a og 2004).
Malterud viser til at sykehistorien ofte er viktigere for diagnosen enn kliniske og
laboratoriebaserte undersøkelser. Likevel har ikke pasientens symptombeskrivelser høy
status i den diagnostiske prosessen. Hun viser til at pasienten risikerer å bli møtt med
manglende forståelse og anerkjennelse når sykdom ikke kan bevises ut fra avvik fra det
normale. Manglende medisinsk anerkjennelse kan føre til en ytterligere belastning og
være et hinder for helbredelsesprosessene. Verdig omsorg krever respekt for pasientens
egen problemoppfattelse. Dersom vi konfronteres med en selvforståelse vi ikke kan
akseptere, kan skyldfølelse fremmes. I neste omgang kan skyld utvikles til skam.
Symptomer som regnes som selvforskyldte, har også lavere status enn uforskyldt
sykdom (Malterud, 2004 og 2001a).
Uexkull & Wesiack (1988) skriver at diagnoser blir til gjennom enhver interaksjon med
pasienten, så vel verbal som nonverbal. Diagnostisering og terapi er uendelige prosesser
som fortsetter i en spiral og først avsluttes når lege–pasient-forholdet avsluttes (Uexkull
& Wesiack, 1988:16, i: Knizek, 1996). På denne måten kan et likeverdig
kartleggingsarbeid finne sted. Dette setter krav til at behandler og pasient må tåle å bære
usikkerheten det er å ikke stille diagnosen for tidlig. Behandleren har ansvaret for å ikke
lukke erkjennelsesprosessen for tidlig, og samtidlig etablere en diagnose som skal gi
grunnlag for en etisk forsvarlig behandling (Knizek, 1996). Malterud, (2002) beskriver
at mange diagnostiske prosesser ender opp uten et entydig svar. Listen over mulige
diagnoser er ikke skrevet ferdig ennå. En ydmyk og respektfull nysgjerrighet hvor
26