PDF-format - NHH

More documents

Recommendations

Info

6 Myter om skatt Det er mange myter knyttet til skatt. En av dem er at vi i Norge har et høyere skattenivå enn de fleste land i verden. Det er ikke sant, skriver Reiulf Steen, nestleder i Attac. Hvis vi måler skatt som det offentliges andel av bruttonasjonalprodukt, har vi de laveste skatter i Norden, og i Europa ligger vi noenlunde midt på treet. Eiendoms- og formuesskatter i Norge er lavere enn i de fleste andre land. Folk flest, antar jeg, tror at pengene de tilveiebringer via selvangivelsen, er en av statens aller største inntektsposter. Slik forholder det seg ikke. Tobakksavgiften, fortsatt(!), innbringer ikke langt under halvparten av det staten mottar gjennom den direkte skatten, avgiftene på bilhold mer enn dobbelt så mye. Kommunene og fylkene er her holdt utenfor. Når jeg påpeker dette her, er det fordi det meste av skattedebatten dreier seg om den brøkdel vi betaler i direkte inntektsskatt, mindre om hvordan det offentlige skaffer seg sine største inntekter. Etter min mening er skattenes fordeling av større interesse enn det totale skattenivå. Egenandeler på medisiner og legeutgifter, skatt på sykdom, illustrerer dette synspunktet. Skattenes formål er ikke utelukkende å dekke det offentliges utgifter til skole og utdanning, helse, sosial omsorg, forsvar og andre formål som det er bred enighet om at det offentlige i et sivilisert samfunn har ansvar for. Skattene og offentlige budsjetter skal også kunne benyttes som et konjunkturpolitisk virkemiddel og være bidrag til inntektsutjevning. Av sistnevnte grunn har vi progressiv beskatning. I hvilken grad progresjonen i beskatningen virker inntektsutjevnende, kan diskuteres. Den største inntektsutjevningen er å S I L H U E T T E N nr. 3 - 2005 Synspunkt Tekst: Reiulf Steen, 1. nestleder i Attac finne på statsbudsjettets utgiftsside gjennom overføringsordningene, ikke på inntektssiden. Den største urett ved vårt nåværende skattesystem er den lempelige beskatning av formuer og avkastning på formuer. Velferdsstaten er for dyr, blir det hevdet fra høyresiden. Den krever et så høyt skattenivå at det virker drepende på tiltakslyst og skaperevne. Også det er en myte. Alle undersøkelser som er gjort om innovasjon, teknologi, kreativitet og andre forhold av betydning for den økonomiske veksten, viser at de nordiske velferdsstater befinner seg helt i toppen. Hvorfor er det et sammenfall mellom FNs rangering av hvor det er best å leve og den sosialdemokratiske samfunnsmodellen med et relativt høyt skattenivå og tilsvarende lave inntektsforskjeller? Forklaringen er at i slike samfunn er det flere som blir motivert til å gjøre mer. Dessverre har vi gjennom de senere år beveget oss bort fra denne modellen. Liberalistene fremhever at økonomien derfor går «så det suser.» De negative trekkene ved denne utviklingen er vanskelig å måle i tall, men en nylig offentliggjort undersøkelse viser at hver fjerde arbeidstaker har psykiske problemer skapt av situasjonen i arbeidslivet. I løpet av en tiårsperiode har antallet uføre, langtidssykemeldte, arbeidsledige og mennesker på attføring og rehabilitering vokst fra 497 000 til over 730 000, som er mer enn hver fjerde innbygger i yrkesaktiv alder. På 25 år er det vokst frem en ny klasse av direktører – eller hva de nå kaller seg – med inntekter og pensjoner så høye at de for få år siden ble ansett som uanstendige i Norge. Slike avstander svekker motivasjonen til det samarbeid og den vilje til kollektiv innsats som i så mange år var avgjørende for vekst og fremgang i landet vårt. Det er ikke de nordiske velferdsstater, men derimot nyliberalismens opprinnelsesland, USA, som går med enorme underskudd og som lever av å låne til forbruk. Dette er en praksis som ville virket skremmende på enhver noenlunde velordnet familieøkonomi. Jo større skattelettelser George W. Bush gir til fordel for de rikeste, jo dårligere går det med landets økonomi. Hvor er kreativiteten og skaperevnen som skulle følge i kjølvannet av de enorme skattelettelsene? Debatten om skattenivå kan ikke føres uten at vi samtidig gjør rede for hva slags samfunn vi vil ha. Det er empiri for å hevde at den sosialdemokratiske samfunnsmodellen gir de beste resultater, både for enkeltmennesket og for samfunnet, både for folkehelsen og for den samfunnsøkonomiske helsen. Skattenes fordeling er av større interesse enn det totale skattenivå
Høyt skattet Skattekonkurranse kan gi lavere skatter og gjøre Europa bedre rustet til å nå de helt nødvendige målene om økonomisk vekst, skriver Dag Ekelberg i Tankesmien Civita. Synspunkt Tekst: Dag Ekelberg, Tankesmien CIVITA En politisk debatt om skatte – og avgiftspolitikk bør starte med en grundig drøfting av hvilke oppgaver som bør tillegges offentlig sektor og hvilke oppgaver som med fordel kan overlates til markedet og det sivile samfunnet. Uten en slik grunnleggende debatt om grensene for politikk, blir skatte- og avgiftsspørsmål rent tekniske vurderinger av hva som fungerer best. Den viktigste politiske vurderingen må dreie seg om hva skattene skal finansiere. Den klassiske politiske konfliktlinjen mellom venstre- og høyresiden dreier seg nettopp om graden av offentlig intervensjon i samfunnslivet – eller størrelsen på offentlig sektor. Stortingsvalget viste at denne konfliktlinjen fremdeles er vesentlig. Forhåpentligvis vil de borgerlige partienes nederlag bidra til å blåse liv i en debatt om velferdsstatens omfang og fremtid. Det er en debatt som omfatter mer enn velferdsstatens økonomiske bærekraftighet. Det handler i bunn og grunn om menneskesyn og synet på frihetens rolle i samfunnet. Et alternativ til sosialdemokratiets «kollektive fornuft» og «sosiale ingeniørkunst» må overbevise om at graden av velferd i samfunnet, Oppleves skattenivået for høyt – får vi vekst i den svarte økonomien ikke nødvendigvis øker proporsjonalt med størrelsen på offentlig sektor. Et godt skattesystem bidrar til økonomisk vekst ved at det gir incentiver til produktivitet og tiltakslyst, det stimulerer investeringer i næringslivet og gjør lokalisering av næringsvirksomhet i Norge attraktivt. For næringslivet er skatteregimets langsiktighet og forutsigbarhet viktig. Derfor er det mange gode argumenter for skatteharmonisering over landegrensene. På den annen side kan skattekonkurranse bidra til å vitalisere debatten om hva skattene skal finansiere. Det er lite som tyder på at skattekonkurranse vil føre til en velferdspolitisk «race to the bottom», slik det ofte hevdes. Derimot kan lavere skatter som følge av konkurransen, gjøre Europa bedre rustet til å nå de helt nødvendige målene om økonomisk vekst, slik de blant annet er nedfelt i EUs Lisboa-agenda. Den norske selskapsskattesatsen på 28 prosent er ikke lenger spesielt konkurransedyktig. De nye landene i EU har til sammenligning en gjennomsnittlig selskapsskattesats på under 20 prosent. Irland bidro til å få fart i denne skattekonkurransen da de reduserte selskapsskattesatsen dramatisk og gikk fra å være Europas «syke mann» til «keltisk tiger». Irland inspirerte skattesenkninger i resten av Europa. Det er betegnende for situasjonen i Europa at det er Frankrike og Tyskland som øver press for å begrense skattekonkurransen. «Det er ganske pussig hva folk kan tåle av skatter når de først bare har vennet seg til dem», er en uttalelse som tillegges tidligere finansminister Erik Brofoss. Brofoss hadde delvis rett, men det er utvilsomt en grense for hvor mye folk orker å «tynges ned av skatter». Skatt Oppleves skattenivået for høyt, vil mange lete etter exit-muligheter fra den formelle økonomien, og vi får vekst i den svarte økonomien. Den østerrikske økonomiprofessoren Friedrich Schneider har gjort en studie som viser at den svarte økonomien i de europeiske landene, ligger på gjennomsnittlig 13 prosent av BNP mens den for høyskattelandene Norge, Sverige og Danmark ligger på nærmere 20 prosent. For høye skatter fører til forvitring av skattegrunnlaget. Flat skatt assosieres gjerne med den politiske høyresiden. Tilhengere av flat skatt har i årtier argumentert for et enkelt system, fritt for smutthull som bare rike har ressurser til å utnytte, et system uten progresjon slik at det ikke straffer ekstrainnsats, et system man ikke trenger tusenvis av byråkrater for å administrere. Ideen var amerikansk, men det er i de gamle kommunistlandene i Øst-Europa at ideene først ble satt ut i livet. Viktigere enn flat skatt er lav skatt. Landene som har innført flat skatt, har redusert skattene. Estland var først ute da de i 1994 innførte flat skatt (26 prosent). Deretter har åtte land i Øst-Europa gjort det samme. Slovakia er kanskje mest interessant. Landet innførte i fjor flat skatt på 19 prosent for selskaper og personinntekter. Den gryende debatten om flatere skatt i Tyskland, Storbritannia og Frankrike kan tyde på at flat skatt ikke forblir et østeuropeisk fenomen. Hva det betyr for vår hjemlige skattedebatt, gjenstår å se. nr. 3 - 2005 S I L H U E T T E N 7
Page 1 and 2: NHH S I L H U E T T E N 03-2005 Tem
Page 3 and 4: Innhold Norge et skatteparadoks? Le
Page 5: - Det er hevet over enhver tvil at
Page 9 and 10: Terje Hansen er ikke i tvil. Det no
Page 11 and 12: Hansen. (Foto: Magnus Stern) Vil en
Page 13 and 14: 40 prosent av formuesskatten betale
Page 15 and 16: overinvestere i bolig. Dette vil ta
Page 17 and 18: spesialprosjekter, sier hun. Avdeli
Page 19 and 20: Alumnitreff i Oslo Torsdag 27. okto
Page 21 and 22: Vi bygger en skole i Eritrea 30. ok
Page 23 and 24: En tid for alt 1. august sa Per Iva
Page 25 and 26: Annonse EXECUTIVE MBA I KOMBINASJON
Page 27 and 28: Financial Times: NHH på Europatopp
Page 29 and 30: Notiser • Rekordmange studenter i
Page 31 and 32: Hva får jeg for kaninen min? Dette

PDF-format - NHH

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?