Instruksjon og ledelse - Gyldendal Norsk Forlag

8 Treningsledelse 

Instruksjon og ledelse 

Aktivitet, trivsel og individuell tilpasning står som tydelige mål både i 

kroppsøvingsfaget og i den frivillige idretten. Med andre ord kan aktivitetsglede 

for alle være et dekkende uttrykk for idretten både i skolen og 

ellers. Det er en krevende oppgave for kroppsøvingslærere og trenere å 

legge forholdene til rette slik at det skal være mulig å nå denne målsettingen. 

Og det kreves kunnskaper. 

Kapittel 1 

Stor aktivitet er viktig 

på trening.


Vi har alle vår oppfatning om hva som er god undervisning 

og trening, men det kan være store sprik 

mellom det du og jeg vurderer som bra. Noen kan 

være godt tilfreds med god aktivitet, mens andre er 

opptatt av at det også må skje en læring. Det kan 

hende at de personlige oppfatningene endrer seg 

ganske mye når vi tilegner oss mer kunnskap på feltet, 

men slike endringer tar ofte tid. Sentrale personer 

i klubben eller på skolen kan ha stor betydning 

for hva som er «god tone», og hvordan ting skal gjøres. 

Det er ikke alltid lett å bryte et slikt mønster. 

Når vi skal planlegge trening, kan det være greit å 

ha visse retningslinjer å gå ut fra før vi lager konkrete 

planer for den enkelte økta eller for lengre perioder. 

Det kan for eksempel være fornuftig å se på 

ledelsesprinsipper som er mye brukt i skolen for å skape god undervisning 

og læring, fordi det er så mange likheter. 

Det er seks undervisningsprinsipper som i stor grad har vært rettesnoren 

for en god planleggingsprosess i skolen. Huskeordet MAKVISE 

representerer prinsippene om motivering, aktivisering, konkretisering, 

variasjon, individualisering, samarbeid og evaluering 

MAKVISE-prinsippene kan vi bruke som utgangspunkt for all planlegging 

av trening og undervisning. Men det kan også være praktisk å 

dele dem inn i to kategorier: 

• imperative prinsipper 

• relative prinsipper 

At et prinsipp er imperativt, vil si at du skal ha det med i all aktivitet. 

Siden trivsel, aktivitet og individuell tilpasning står som tydelige mål 

både i kroppsøvingsfaget og i den frivillige idretten, er det naturlig at 

prinsippene om motivering, aktivisering og individualisering regnes 

som de imperative prinsippene. De relative prinsippene konkretisering, 

variasjon, samarbeid og evaluering skal være med så ofte som mulig, 

men i noen sammenhenger kan det finnes argumenter for ikke – eller 

bare i mindre grad – å ta hensyn til dem. Vi vil gå nærmere inn på de 

enkelte prinsippene og prøve å eksemplifisere dem ved å presentere situasjoner 

som vi kjenner fra idretten eller kroppsøvingsfaget. 

Motivering 

I pedagogisk teori regnes motivasjon som kanskje den mest sentrale 

enkeltfaktoren for læring og utvikling. Forskning blant barn og unge 

som er involvert i ferdighetspregede aktiviteter i forbindelse med idrett, 

har gitt ny viten om hvordan den enkelte tolker en prestasjonssituasjon, 

og om hvordan ulike «psykologiske» læringsmiljøer kan ha betydning 

for den enkeltes motivasjon, læring og utvikling. 

Undersøkelser i skolen har vist at dersom det etableres et læringsklima 

som er preget av å mestre og å lære framfor å måtte prestere, har det 

innvirkning på elevenes trivsel og valg av læringsstrategier. I et slikt mestringsorientert 

miljø blir det skapt en tro på at innsats og anstrengelser 

er viktig for å lære nye ferdigheter og for å utvikle seg videre. Elevene 

har først og fremst seg selv som referansepunkt når det gjelder mestring 

og framgang, og de er mindre opptatt av å sammenligne seg med andre. 

I et miljø som er preget av mestringsorientering, utvikler elevene ofte 

gode evner til å velge passe utfordrende oppgaver, og de trives i undervisningssituasjonen. 

Et viktig funn i disse undersøkelsene er at tendensen 

også ser ut til å gjelde elever som selv mener å ha lav mestringsevne. 

Dersom treneren 

klarer å skape trygghet 

og idrettsglede 

oppstår det et gunstig 

klima for læring. 

Instruksjon og ledelse 11


I et utpreget resultatorientert miljø vil elevene være mer opptatt av å 

vise seg fram og sammenligne sine egne prestasjoner med det de andre i 

klassen presterer. Innsats og framgang gir ikke uten videre noen mestringsfølelse, 

fordi elevene måler sine egne prestasjoner i forhold til de 

andre. Resultatorienterte barn og unge som over tid får følelsen av at de 

er mindre flinke enn andre, kan utvikle angst for å gjøre feil eller for å 

komme i situasjoner som de ikke fullt ut behersker. De har ofte en tendens 

til å trekke seg unna, velge for lette oppgaver eller unngå å gjøre en 

innsats, i et forsøk på å verne om sitt eget selvbilde. Vi snakker da om 

«lært hjelpeløshet». 

Det er fullt mulig å skape et mestringsorientert treningsmiljø også i 

idretten, selv om det er konkurranse og resultater som preger virksomheten. 

I et treningsmiljø der utøverne opplever at læring, personlig framgang 

og innsats blir verdsatt, vil ikke nødvendigvis konkurranseelementet i seg 

selv føre til at de blir resultatorienterte. Noen hevder at trenerens målperspektiver 

har avgjørende betydning for de unge. Det samme gjelder forventninger 

fra foreldre og fra andre ledere i klubben. Deres reaksjoner, 

tilbakemeldinger og kommentarer i forbindelse med trening og konkurranse 

har stor påvirkningskraft. Dersom treneren bevisst toner ned oppmerksomheten 

rundt resultater og konkurranser og viser dette i ord og 

handling, kan det påvirke utøvere som på forhånd er sterkt resultatorienterte 

og opptatt av sosial sammenligning. Lykkes treneren på dette feltet, 

kan det være mye enklere å skape motivasjon til videre trening. 

I denne sammenheng er vi mest opptatt av treningsmiljøet totalt sett, 

og hvordan sentrale personer kan være med på å prege det psykososiale 

miljøet. Vi bør likevel vite at det kan være store individuelle forskjeller 

mellom utøvere i ett og samme treningsmiljø. Det er heller ikke slik at 

en utøver enten er resultatorientert eller mestringsorientert. Mestringsorienterte 

utøvere kan være svært konkurranseinnstilte og kan ha et 

sterkt ønske om å vinne. Det viser seg at det finnes utøvere på høyeste 

nivå som faktisk er mer mestringsorienterte enn resultatorienterte – noe 

som mange kan ha vanskelig for å tro. Forskjellen mellom en mestringsorientert 

og en resultatorientert utøver ligger først og fremst i de personlige 

vurderingene som gjøres i forbindelse med trening og konkurranser, 

og om utøveren har følelsen av å ha oppnådd suksess eller ikke. 

Det ser ut til å være en sammenheng mellom mestringsorientering og 

indre motivasjon. Indre motivasjon kan defineres som en indre kraft 

som driver utøveren framover av egen interesse. Når vi snakker om ytre 

motivasjon, dreier det seg ofte om motiver som belønning i form av 

medaljer, penger, premier, berømmelse eller gode karakterer. Indre motivasjon 

er svært viktig for at barn og unge skal fortsette i idretten, og for 

at voksne utøvere skal utvikle seg videre og orke det som skal til for å bli 

eliteutøvere. 

Dersom en utøver er sterkt resultatorientert og samtidig har gode 

ferdigheter, er det få problemer. Det er først når det kommer perioder 

med motgang og stagnasjon, og utøveren begynner å miste troen på seg 

selv, at problemene oppstår. Det kan føre til at vedkommende føler seg 

utrygg eller blir engstelig både på trening og i konkurranser. 

Motivasjonen vil ofte synke, fordi det er lite samsvar mellom prestasjoner 

og egne ambisjoner. Det er rimelig å anta at dette kan være en av 

årsakene til at mange såkalte barnestjerner slutter med idrett i tidlig 

alder. Noen av dem forklarer tilbaketrekkingen med at treningen ble for 

kjedelig, eller at treneren ikke klarte å hjelpe dem videre. 

Utøvere som er mest opptatt av å vinne, sammenligne seg med andre 

og vise at de er best, vil naturligvis også vegre seg mot å delta i øvelser 

som de vet at de ikke behersker. Det er det største hinderet for utvikling 

og læring. Klarer derimot treneren å skape trygghet og idrettsglede blant 

utøverne, oppstår det lett et gunstig klima for læring, som gir gode 

muligheter for utøverne til å utnytte og utvikle det potensialet de har. 

Disse utøverne vil være bedre rustet til å tåle både seier og tap og til å 

kunne holde oppe motivasjonen i perioder da det går tungt. 

Undersøkelser tyder også på at gutter har en tendens til å være mer 

resultatorienterte enn det jentene er. En del gutter er mer opptatt av 

Har treneren stor 

tillit, blir utøverne 

motivert. 


Oppgaver 


spennende og utfordrende aktiviteter, der det gjelder å prestere godt og 

markere seg overfor andre. Jentene på sin side kan være noe mer opptatt 

av relasjoner og sosialt fellesskap. De er også svært opptatt av rettferdighet. 

Selvsagt er det ikke alltid slik. Det finnes store individuelle forskjeller 

både blant gutter og jenter. Oppveksten og kjønnsrollemønsteret har 

stor betydning. Det samme har trenere, ledere og foreldre. I noen idretter 

er det tradisjon for at gutter og jenter trener sammen, og dermed vil 

de påvirke hverandre gjensidig, både på godt og vondt. Det er også viktig 

for treneren å lytte til de aktive, slik at treneren og utøverne i samarbeid 

kan finne ut hvordan de vil at treningen skal være, og hvordan de 

vil ha det sammen. Selvsagt er det lov – og ofte nødvendig – å komme 

med klare råd og anbefalinger, men grunnlaget for kommunikasjon må 

hvile på gjensidig respekt. At treneren er åpen for forslag og forandring, 

skaper tillit og har innvirkning på utøvernes motivasjon. 

Her er noen viktige prinsipper vi bør følge når vi vil legge til rette for et 

mestringsorientert treningsmiljø: 

• Tålmodighet, innsats og anstrengelser nytter. 

• Suksess er å oppleve idrettsglede, klare å gjøre sitt beste og beherske 

nye aktiviteter. 

• Å mislykkes er en naturlig del av læringen. 

• Innsats og framgang er kriterier for evaluering. 

• Medbestemmelse kan være en viktig faktor i trenerarbeidet. 

• De voksne i miljøet må være opptatt av utvikling og læring. 

Diskuter og definer med egne ord hva dere legger i begrepet 

motivering. Det er fint dersom dere finner konkrete eksempler 

fra deres egen hverdag. 

Aktivisering 

At aktivitet skal stå i sentrum, er selvsagt i all trening og kroppsøving. 

Men av og til ser vi at treneren, i sin iver etter å lære bort ferdigheter, 

snakker og viser så mye at utøverne får altfor liten tid til utprøving – og 

dermed reduseres sjansene for både ferdighetsutvikling og læring. Eller 

det kan være at treneren organiserer aktivitetene slik at det oppstår lange 

køer. Det kan gå ut over utøvernes motivasjon for å lære aktiviteten. Det 

er også viktig at aktivitetene som drives, tar vare på fagets egenart og 

utfordrer kroppen fysisk. Dersom du på en svømmetrening bruker all 

tid til å blåse bobler i vannet for at ungene skal bli vant med vann i ansiktet, 

og barna står så stille at det ikke er bølger i bassenget engang, er ikke 

aktiviseringsprinsippet ivaretatt. Aktivitetsvalget og metodevalget er 

svært avgjørende for om du lykkes som trener. Å finne den rette balansen 

mellom lek og spill, teknikktrening og basistrening (for eksempel 

styrke-, hurtighets- og utholdenhetstrening), er en utfordring. 

Ordtaket «øvelse gjør mester» har mye for seg. Det har mye til felles 

med et av de mest kjente av alle pedagogiske prinsipper, nemlig John 

Deweys aktivitetspedagogikk og slagordet learning by doing. Gjentatte 

repetisjoner og mye øving kan hjelpe kroppen til å oppdage hvordan de 

ulike øvelsene skal læres, akkurat som når barn leker, eller når de skal 

lære å gå på ski eller skøyter. Vi vet alle at det ikke nytter for verken mor 

Det er ikke moro 

å stå i kø når du 

skal trene. 



Veien til toppen er krevende for idrettsutøvere. 

eller far å gå foran et fire år gammelt barn og forklare og vise hvordan 

man skal gå på ski. Barnet er nødt til å prøve det ut selv. Det må gå igjennom 

alle fasene fra stiv gange for å holde seg oppreist, til gradvis å 

begynne å bøye knærne og greie å skyve fra. Etter mange timer med trening 

kommer teknikken gradvis, og jo tryggere barnet blir, jo mer greier 

det å benytte seg av de mulighetene som ligger både i kroppen og i terrenget. 

Det er slik vi lærer de fleste ferdigheter. 

Vi vet også at bak de beste topputøverne ligger det mange tusen 

timers trening. Det er en allmenn oppfatning at det må minst 10 000 

timer og 10 års systematisk og nitid trening til for å nå et høyt ferdighetsnivå 

i idrett, akkurat som på andre ferdighetsfelt, for eksempel 

musikk. Det tilsier ca. 2–3 timers trening hver dag gjennom en tiårsperiode. 

Anders Gärderud, svensk verdensmester i orientering og dessuten 

friidrettsutøver, sier at han har en «enkel» formel for å nå toppen: 2 x 7 

x 365 x 10 år! Selv om de færreste har et slikt perspektiv på treningen sin, 

er det greit å vite noe om veien til toppen for de utøverne som har ambisiøse 

målsettinger. Da blir det kanskje enda viktigere å vite noe om hva 

som får barn og unge til å sette i gang med systematisk trening med sikte 

på å utvikle seg til gode idrettsutøvere, og ikke minst hva forskning og 

erfaring kan fortelle oss om hva som er det beste grunnlaget for at de 

skal lykkes. Du kunne lese en del om hva som ligger bak, i avsnittet om 

motivering ovenfor. Det er også viktig hvordan du som trener legger til 

rette for at de unge utøverne også får utvikle seg sammen, i et godt treningsmiljø. 

Stor aktivitet gir trivsel 

Det er påvist en klar sammenheng mellom stor aktivitet, effektiv organisering 

og trivsel i elevgruppa. Forskning innen idrett har vist at trenere 

og lærere som lykkes i arbeidet sitt, ofte er svært effektive administratorer 

og klarer å skape stor aktivitet blant utøverne, med lite dødtid ved 

skifte av aktiviteter. Da blir det viktig å stille denne typen spørsmål: 

Hvilke metoder er best egnet til å skape god aktivitet? Hvor mange bør 

det være på hver stasjon eller hvert lag for at alle skal få prøve mest 

mulig? Hvor mange bør det være på hvert stafettlag for at det skal bli 

passe intensitet? Hvordan kan jeg utnytte gymsalen eller banen for at 

flest mulig skal få prøve flest mulig ganger? Aktiviteter som stimulerer 

og utfordrer, og som samtidig er lek- og lystbetonte, skaper optimale 

læringsbetingelser. Å legge til rette for gode treningsmiljøer og aktiviteter, 

slik at utøverne selv kan oppdage de gode løsningene, hjelper dem 

også til å utnytte sine kreative evner og bli selvstendige i treningsarbeidet. 

Hvordan vi best legger til rette for aktiviteter som stimulerer og 

utfordrer, skal vi komme tilbake til i kapitlet om undervisnings- og 

instruksjonsmetoder. 

Hvorfor kan det være et poeng at de yngste utøverne får hyppige 

situasjonsskifter i treningen? 

Oppgaver 


«Lag en svanehals 

med hånden». 

Gode bilder letter 

forståelsen. 


Konkretisering 

I trenerarbeidet vårt kan vi ha vel gjennomtenkte grunner for å gjøre 

akkurat som vi gjør. Men i mange situasjoner er det ikke sikkert at 

utøverne helt skjønner hvorfor det er nødvendig å gjøre det akkurat slik, 

og da kan det være fornuftig å konkretisere oppgavene for dem. Noen 

situasjoner er opplagte for oss, men det er langt fra sikkert at barn føler 

det på samme måten. Å klare å kommunisere godt med utøverne er en 

svært viktig egenskap for treneren. Jo mer konkret du er, desto lettere er 

det for utøverne å fange opp budskapet. Mange har gode erfaringer med 

å bruke bilder for å forklare en teknisk ferdighet som vi ønsker å lære 

bort, slik at utøverne lettere forstår hva de skal konsentrere seg om. 

Det kan være at treneren sier at de skal lage en 

«svanehals» med hånden i avslutningen av et kast i 

basketball. Eller det kan være at friidrettstreneren 

gjentatte ganger har terpet på at armen som føres 

fram mot svingbeinet over hekken er altfor høy, slik 

at det tar lang tid å komme i gang med løpingen 

mellom hekkene. Da kan det hjelpe at treneren ber 

hekkeløperen om å lukke døren fort igjen med 

armen. På den måten kan det være lettere for utøveren 

å danne seg et bilde på hva som skal gjøres. I trestegsatsen 

kan vi finne rytmen ved å repetere huskeordene 

«hink – steg – hopp» rytmisk inni oss, mens 

vi prøver ut stegene flere ganger etter hverandre. 

Et helt annet eksempel er en ung gutt som alltid 

stoppet når det begynte å bli litt hardkjør under treningen. 

Etter at dette hadde gjentatt seg over lang 

tid, spurte treneren hvorfor han ikke var med for 

fullt. «Det dunker sånn i brystet at jeg blir redd,» 

svarte gutten. Det var en utmerket anledning for 

treneren til å ta opp hva som skjer i kroppen vår 

under trening, og hvilken virkning treningen har. 

Treneren kan be utøverne om å kjenne både på sin 

egen og andres puls i ulike situasjoner, slik at de kan lære hvordan hjertefrekvensen 

varierer under ulike aktiviteter. 

I andre sammenhenger kan det brukes video eller bilder for å konkretisere 

ytterligere. Øvingsbilde og kameratmodeller er også mye brukt. 

Dette kommer vi tilbake til under instruksjonsmetoden i kapittel 4. 

Kan du finne gode huskeord som kan brukes for å lette teknikkinnlæringen 

i en idrettsøvelse du er godt kjent med? 

Variasjon 

Både barn og voksne trenger variasjon for å holde motivasjonen oppe. 

Når du hele tiden holder på med de samme aktivitetene, får ikke kroppen 

nye utfordringer, og du faller inn i et mønster som kan hemme lek, 

fantasi og læring. Selv utøvere på høyt nivå har behov for variasjon i treningsarbeidet. 

Variasjonen må gjelde både i øvelsesutvalget og i valget av 

aktiviteter, og det er like viktig både fysisk og psykisk. Et ensidig øvel- 

Oppgaver 


I Oslo arrangeres det 

«gatekamp» hvor 

ungdom kan møtes 

for å spille fotball, 

basketball, stå på 

skateboard og andre 

aktiviteter. 


sesutvalg fører ofte til skader og kan hemme utviklingen. Jo mer varierte 

miljøer barn får leke i, jo flere erfaringer skaffer de seg på veien til å 

lære seg mange ulike ferdigheter. De samme aktivitetene i ulike miljøer, 

for eksempel på stranden, i skogen, på gress, på friidrettsbanen eller i 

gymsalen, kan oppleves helt ulike. I den grad det er gjennomførbart, er 

det flott å kunne samarbeide med et annet idrettslag om aktiviteter for 

barn, slik at de kan få nye utfordringer i andre miljøer. Ellers er det en 

viktig oppgave for treneren at det legges opp til mye variasjon innenfor 

de aktivitetene som blir drevet på treningen. Det er selvsagt viktig at 

utøverne får nok tid og øving til å mestre de oppgavene de får, ellers kan 

variasjon virke mot sin hensikt. Dersom de unge stadig blir utsatt for 

nye oppgaver og ikke får nok treningstid for å mestre det de trener på, 

blir treningen lite inspirerende. Her gjelder det å finne den rette balansen. 

Ofte ser vi at barn blir motivert nettopp av å få øve på en oppgave 

flere uker i strekk, slik at de selv oppdager at treningen har vært nyttig, 

og at de har utviklet seg. 

Undersøkelser har vist at barn og unge som spesialiserer seg i tidlig 

alder og driver mye trening med et begrenset øvelsesutvalg, er mye 

utsatt for skader. Disse utøverne får ofte rask framgang og gode resultater 

i ung alder, men tendensen er at de slutter tidligere med idrett enn 

utøvere som driver mer variert trening. Det er grunn til å tro at mye 

ensidig trening i ung alder, med begrenset øvelsesutvalg i samme type 

miljø, virker hemmende både på den generelle idrettsgleden og på utvikling 

og læring. Det kan være lurt å ta de unge med på råd, slik at de får 

komme med egne forslag til øvelser eller organiseringsmåter som de 

liker eller ønsker å utforske. Medbestemmelse og ansvar for egen læring 

påvirker hverandre gjensidig. 

Prinsippet om variasjon og allsidighet står svært sentralt i Barneidrettsbestemmelsene. 

Det er mye forskning som ligger bak denne anbefalingen, 

og i korte trekk baserer den seg på at dersom barna har stor og 

variert bevegelseserfaring, danner det et godt utgangspunkt for fortsatt 

deltakelse, utvikling og fordypning innenfor idretten. 

Diskuter og noter ned punkter om hvorfor såkalte barnestjerner 

innenfor idretten ofte slutter før de rekker å bli seniorutøvere. 

Individualisering 

Et annet ord for individualisering er tilpasset opplæring, og dette uttrykket 

er mest brukt i skolesammenheng. Prinsippet om å tilpasse treningen 

eller undervisningen til alle som er med, er like viktig både på skolen 

og i idrettslaget alle elever i norsk skole har lovfestet rett til tilpasset 

opplæring i alle fag. Lik rett til utvikling og læring er altså ikke bare et 

viktig undervisningsprinsipp i skolen, det er også en politisk rettighet 

som alle elever har. Målsettingen om likeverdig og inkluderende opplæring 

innebærer at så mange elever som mulig skal få lagt undervisningen 

til rette i egen klasse og følge den ordinære undervisningen. 

Å være god i idrett gir høy status, spesielt for gutter. Vi ser ofte at 

barn som har motoriske problemer, blir satt utenfor leken, og det har 

igjen stor innvirkning på selvbildet og den sosiale utviklingen. Det er 

viktig at lærerne har kunnskaper om dette. Alle elever kan lære, men de 

må få trene på oppgaver der de kan oppleve mestring. I de tilfellene der 

det blir for vanskelig å være med i leken eller å følge undervisningen i 

vanlig klasse, kan det gjøres spesielle enkeltvedtak, der det tildeles egne 

ressurser. Tiltaket blir gjennomført i samarbeid med for eksempel den 

pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten (PP-tjenesten) og skolens 

helsepersonell. Eleven får da sin egen opplæringsplan (IOP). Det 

finnes mange eksempler på at slike individuelle opplæringsplaner kan 

fungere veldig bra. 

Et eksempel på en vellykket IOP er en klasse som fikk en gutt som 

Oppgaver 



var sterkt svaksynt, omtrent helt blind, og det ble søkt om egen assistent 

som skulle følge ham i kroppsøvingstimene. Eleven og assistenten valgte 

i samarbeid hvilke aktiviteter gutten skulle delta i sammen med klassen, 

og hvilke aktiviteter det var best å drive på egen hånd. Basistrening 

(for eksempel styrke-, spenst- og utholdenhetstrening) passet det godt å 

gjøre i fellesskap. Den blinde gutten ble en stor inspirasjonskilde for de 

andre elevene, fordi han klarte å trene seg opp til å prestere helt på topp 

i klassen i disse aktivitetene. Det er klart at dette fikk stor betydning 

også for eleven selv. 

Også i idretten skal det være rom for alle, uansett talent og ambisjoner. 

Målsettingen om idrett for alle forutsetter et nyansert tilbud fra 

idrettsorganisasjonenes side. For mange norske barn er det nesten selvsagt 

at de er med i en eller flere idretter. Hele tre av fire barn under 17 år 

har vært i kontakt med organisert idrett. Men rekrutteringen er ikke en 

tilfeldig prosess. Forskning om sosialisering til idrett viser at aktive foreldre, 

søsken og venner er av avgjørende betydning for at barn og unge 

skal begynne – og forbli – i idretten. 

For at de unge skal ønske å delta over tid, må det finnes felles verdier 

i idrettsmiljøet og de unges omgivelser. To av tre ungdommer velger 

bort den organiserte idretten i ungdomsårene, for en tid eller for bestandig. 

Grunnene til det er sammensatte, men en viktig grunn, som det er 

mulig for oss å gjøre noe med, er at idrettsbevegelsen ikke helt har klart 

å tilpasse seg de kravene og forventningene som ungdom i dag har til fritiden 

sin. Samfunnet endrer seg stadig, og det gjør også ungdomskulturen. 

Det er noe trenere, ledere og hele idrettsbevegelsen må forholde seg 

til. Norske ungdommer har mange fritidsaktiviteter å velge mellom – og 

vaner, interesser og tilbud avgjør valget. 

Det kreves både kunnskap og omtanke for å legge godt til rette for 

prinsippet om individualisering. Det gjelder ikke bare øvelser og metodebruk, 

men også det sosiale samspillet i gruppa. Også rollen som lærer 

eller trener er viktig. I denne sammenheng kan vi dele individualisering 

inn i tre kategorier: 

• Individuelle forutsetninger 

• Tilpasning til både jenter og gutter 

• Ulik etnisk bakgrunn 

Individuelle forutsetninger 

Hva vil det si å ta hensyn til individuelle forutsetninger – i skolen og i 

idretten? Hvor bevisste er lærere og trenere på at de må legge aktivitetene 

til rette for alle? Er de villige til å gjennomføre en slik tilrettelegging? 

Og er den gjennomførbar? 

Når det gjelder skolen, viser norske undersøkelser at kroppsøvingsfaget 

har høy anseelse blant et flertall av elevene, men det er verd å merke 

seg at det er de generelt skoleflinke og de som er konkurranseaktive i fritiden, 

som trives best med faget. Elevenes egen oppfatning av hvor godt 

de mestrer aktivitetene i timene, er også klart relatert til hvor godt de trives. 

De elevene som oppgir å være relativt fysisk passive i fritiden, vurderer 

seg som mindre flinke i kroppsøving. En av kroppsøvingsfagets 

hovedmålsettinger – og utfordringer – er å kunne motivere alle elevene, 

og kanskje i størst grad dem som er lite aktive i fritiden. I motsatt fall, 

dersom kroppsøvingsfaget bidrar til å forsterke interessen for fysisk 

aktivitet hos de allerede idrettsinteresserte og i mindre grad klarer å stimulere 

de mindre prestasjonsflinke elevene, bidrar faget til å øke gapet 

mellom de fysisk aktive og de inaktive. Dermed kan kroppsøvingsfaget 

i praksis forsterke de ulikhetene som allerede finnes. 

Det er også funnet støtte for at lærere, ubevisst eller bevisst, verbalt 

eller ikke-verbalt (med kroppsspråk), signaliserer ulike forventninger til 

elevene på grunnlag av deres ferdigheter og innstilling til faget. Positive 

og faglig interesserte elever får dermed forsterket dette bildet av seg selv 

gjennom lærerens positive oppmerksomhet. Men ved at læreren lettere 

kjenner seg igjen i visse elevgrupper, blir det lettere å komme på bølge- 

Stor aktivitet skaper 

gode resultater. 



lengde med slike elever. Lærerens oppfatninger av elevenes prestasjonsnivå 

kan faktisk bli utslagsgivende for elevenes prestasjoner (Pygmalioneffekten). 

Det kan på lengre sikt føre til skjulte og utilsiktede læringsprosesser 

i kroppsøvingsfaget, fordi ulikheter i kommunikasjon og forventninger 

kan føre til ulikt undervisningsutbytte. 

Men hvordan kan vi få enda flere elever til å være positive og faglig 

interesserte? I kroppsøvingsfaget kan det være vanskelig å skjule manglende 

ferdigheter. Kroppen kommer ofte i fokus. Den sterke kroppsfikseringen 

i samfunnet kan gjøre det ekstra vanskelig i ungdomsårene, og 

kroppsidealene er blitt mer og mer uoppnåelige. Læreren har først og 

fremst et stort ansvar for å legge til rette aktiviteter der alle kan få utfordringer 

og få oppleve mestring, uansett fysiske forutsetninger og ferdighetsnivå. 

Metodebruk, organisering og gjennomføring står helt sentralt. 

Også læringsklimaet, som vi skrev om under prinsippet om motivering, 

er avgjørende. Trygghet og trivsel er et godt utgangspunkt for utprøving, 

mestring, utvikling og læring. Også prinsippet om aktivisering har 

stor betydning. Stor aktivitet i et godt læringsmiljø gir som regel gode 

resultater, uansett nivå. Hovedutfordringen for treneren eller læreren er 

å være bevisst sin egen væremåte og legge ned arbeid i å planlegge gode 

aktiviteter, slik at alle får utfordringer. Ulike rammebetingelsene kan alltid 

være en begrensende faktor, men den kreative treneren utnytter det 

som er tilgjengelig. Det finnes også mange kreative elever og foreldre, 

som ofte har lyst til å bidra. 

Disse retningslinjene gjelder like mye i idretten. Når vi spør norske 

ungdommer om hvorfor de driver med idrett, er det noen svar som går 

igjen. I prioritert rekkefølge svarer de at de trener for 

1 å ha det gøy 

2 å lære nye ferdigheter, forbedre seg og få framgang 

3 å ha en god trener og et godt treningsopplegg 

4 å ha et sosialt fellesskap 

Noen ungdommer oppgir også ønsket om å vinne som et viktig motiv. 

Det er interessant at ungdommene sier at de trener for å utvikle seg og 

for å være sammen med venner. «Å ha det gøy» kan være så mangt. For 

mange innebærer det at idretten oppleves som ekte fritid, med stor grad 

av frihet til å velge retning for egen utvikling og med stor mulighet for 

selvutfoldelse. I et slikt miljø kan ungdommene få oppleve idrettsglede. 

Flere forskere peker på at det muligens er lettere å finne en slik idrettsglede 

i den uorganiserte idretten, og at dette er en viktig årsak til at så 

mange unge forlater den organiserte idretten til fordel for den uorganiserte. 

Ungdommer som slutter med organisert idrett, oppgir følgende 

årsaker til at de forlater idrettslaget: 

• De vil trene når det passer dem. 

• De ønsker ikke å konkurrere. 

• De vil være med på å bestemme innholdet i treningen. 

• De vil trene uten å ha opplevelsen av å komme til kort. 

Mange unge søker altså mening og opplevelser framfor idrettsprestasjoner. 

Den organiserte idretten er basert på konkurranseprinsippet. 

Prestasjoner og vinnerkultur er viktige målsettinger. Kanskje det er her 

vi finner det største gapet mellom trenerens eller klubbens målsettinger 

og størsteparten av ungdommenes målsettinger? Den store utfordringen 

for treneren og idrettslagene blir da å skape rom også for andre behov. 

Større åpenhet og involvering, opplevelse av frihet og mulighet for selvutfoldelse 

må nok prioriteres høyere dersom den frivillige idretten skal 

kunne gi et tilbud til alle unge. 

Det er en utfordring å utvikle et godt bredde- og elitetilbud, der alle 

ungdommene i klubben kan ha et godt sosialt fellesskap og kan trene 

sammen, uansett talent og ambisjoner. De samme idealene som preger 

Treningsmiljøet må 

være inkluderende. 



treningsgruppa, vil også sette sitt preg på den enkelte utøveren. Det forutsetter 

et lederskap som er svært bevisst på hvilke verdier de ønsker 

skal prege treningsgruppa, og idrettslaget som helhet. 

Det finnes ingen enkle svar på hva som preger de idrettsmiljøene som 

klarer å beholde mange ungdommer i klubben til langt opp i årsklassene, 

men noen faktorer har større betydning enn andre: 

• Innholdet i treningen er inspirerende. 

• Treningen er tilpasset ulike nivåer. 

• Treningsmiljøet bærer preg av å være inkluderende. 

• Utøverne får anledning til å ta ansvar. 

• Inspirerende innhold i treningen 

Det er viktig at treningstilbudet treffer ungdommene på en slik måte at 

det gir dem positive opplevelser. Hvis de opplever at de lærer noe, at de 

møter spennende utfordringer, og at treningsmiljøet er så trygt at de tør 

å prøve seg fram uten å føle angst for å mislykkes, er det en form for 

positiv opplevelse. Det er en god følelse plutselig å beherske en ny 

øvelse, tørre å ta utfordringer som i utgangspunktet syntes umulige, og 

å få større kontroll over kroppen sin. Det kan motivere utøverne til å gå 

løs på nye utfordringer. Slike positive opplevelser kan bidra til å styrke 

de unges selvbilde. 

Selve treningsopplegget må være variert og allsidig og skille seg markant 

fra treningsprogrammet til voksne utøvere. Treneren bør være i god 

dialog med de aktive, slik at treningen som skal gjennomføres, blir lagt 

opp på en måte som både treneren og de aktive tror på og liker. 

• Trening tilpasset ulike nivåer 

Alle i treningsgruppa bør føle seg verdsatt for det de er. Dersom vi 

ønsker et miljø som er preget av tilpasning for den enkelte og at alle skal 

kunne trene eller konkurrere på sitt eget nivå, bør det være aksept for at 

noen prioriterer trening bare en eller to ganger i uka, mens andre utøvere 

kanskje trener opptil fem økter. Det bør også være plass til dem som 

bare ønsker å delta på trening og ikke i konkurranser. I praksis er nok 

det lettere å få til i individuelle idretter enn i mange ballidretter. I ballidrettene 

trener man ofte inn trekk, bevegelser og nye detaljer med laget, 

der hver spiller har sin faste plass, og alle trengs når kampene skal spilles. 

Mange ungdommer oppgir manglende tid som årsak til at de slutter 

med idrett. De vil bruke mer av tiden sin til lekser eller til å være sammen 

med venner. Et idrettsmiljø der det er aksept for at ungdommene 

ikke alltid må komme på treningen, gjør det lettere for flere å fortsette 

med idrett. Da kan treningen bli et møtested for flere ulike typer ung- 

dommer, og det vil være større muligheter for at de vil bli værende. 

Attraktive idrettsmiljøer kan oppleve at de unge søker til klubben 

gjennom hele tenåringstiden. I større grad enn tidligere prøver nå norske 

ungdommer ut flere idretter, og midt i tenårene er en periode der 

flere skifter idrettsgren. 

En del unge flytter på grunn av utdanning og studier. De har kanskje 

drevet med idrett i sitt tidligere hjemmemiljø og ønsker å bli kjent med 

andre ungdommer gjennom nye treningsmiljøer. Det er en stor utfordring 

å ta imot nye medlemmer i klubben på en god måte når ungdommene 

er midt i tenårene. Det gjelder både treningsfaglig og sosialt. 

Mange av medlemmene i treningsgruppa har kanskje trent i mange år, 

behersker de ulike teknikkene godt og er svært trygge i miljøet. Slike 

ressurspersoner kan med hell brukes i en form for fadderordning, selvsagt 

i samarbeid med treneren eller trenerteamet. Nye medlemmer vil 

ofte trenge ekstra oppmerksomhet for at de skal føle seg velkomne, og 

de bør i startfasen få veiledning fra treneren om hvordan de kan legge 

treningen til rette for å få en gradvis tilvenning til treningsopplegget. 

Det er selvsagt like viktig at de som har talent, og de som ønsker å 

trene mye, får mulighet til å utvikle seg på best mulig måte. Det aller 

«Kanskje kan jeg 

dra på trening selv 

om jeg ikke vil 

satse for fullt». 



At ungdom får treneransvar tidlig kan være inspirerende. 

beste er om dette kan skje i klubben, der vennene er. Å lage et godt opplegg 

krever selvsagt kunnskaper og ferdigheter om trening og teknikk, 

og da er det fint om klubben har flere trenere å spille på, med hver sine 

kvaliteter. Det kan selvsagt også være en idé å inngå samarbeid med 

andre klubber i nærmiljøet om treningsutveksling, for eksempel en dag 

i uka. Et slikt tilbud bør gjelde for flere i treningsgruppa. Vi vet at det er 

vanskelig å si noe eksakt om hvem som har talent eller ikke tidlig i tenårene. 

Dersom bare en eller to talentfulle unge utøvere blir plukket ut og 

tatt bort fra det vanlige treningsmiljøet, kan det fort slå uheldig ut – både 

for enkeltutøveren og for treningsgruppa totalt. Derfor er det en stor 

fordel dersom klubben – både for utøvere og trenere – kan gi et allsidig 

tilbud. Det er viktig for en klubb å tenke langsiktig med hensyn til trenerutvikling. 

Mange unge har stor glede av å veilede og instruere andre. 

Vi kan inspirere de unge til å ta trenerkurs og å ta ansvar for ei gruppe 

yngre utøvere. Klubben kan motivere til en slik oppgave gjennom å 

betale kurs og legge til rette for at ungdommene får utvikle seg. De kan 

da tilbakeføre noe av den lærdommen de selv har hentet i klubben. 

• Et inkluderende treningsmiljø 

I et inkluderende og aksepterende treningsmiljø er tryggheten og fellesskapsfølelsen 

ikke basert på utøvernes idrettsprestasjoner. Her ligger en 

ekstra utfordring for de individuelle idrettene, fordi de ofte er svært målbare. 

Målbarheten kan også oppfattes som positiv, i og med at utøverne 

enkelt kan se om de klarer å forbedre seg i aktivitetene. Men poenget må 

være at all framgang bør være likeverdig, med oppmerksomheten rettet 

mot individuell mestring og framgang framfor sosial sammenligning og 

prestasjoner. Grunnverdiene i barneidretten, om mestring, glede og fellesskap 

for alle, uavhengig av talent og objektive prestasjoner, bør i 

størst mulig grad videreføres til ungdomsidretten. Alle unge som er tilsluttet 

et idrettslag, må ha krav på den samme respekten og oppmerksomheten. 

Dette er nok tanker som mange trenere kan si seg enig i, men 

som det ikke er like lett å følge opp i praksis. 

Organiseringen av treningen har stor betydning når det gjelder å 

utvikle et treningsmiljø som er preget av trygghet og fellesskap, der ungdommene 

har forankring i miljøet fordi vennene deres er der, og fordi 

treningen oppfattes som spennende og utviklende. Ved å legge til rette 

for stor aktivitet vil alle utøverne stort sett være opptatt med seg selv og 

sin egen trening. Dermed blir det mindre oppmerksomhet omkring 

enkeltutøvere og sammenligning av hverandres prestasjoner. Jo større 

trygghet i treningsgruppa, desto mer tør utøverne å være seg selv og 

prøve seg fram. Fellestiltak utenom treningen, som klubbkvelder med 

enkel matservering og felles aktiviteter, eller fjellturer til fots eller på ski, 

utvikler vennskapet blant utøverne. Det er fint å møte treningskameratene 

i et annet miljø enn på idrettsarenaen. 

• Anledning til å ta ansvar 

En viktig målsetting er å utvikle de unge til selvstendige utøvere, som tar 

ansvar for egen trening og kommer til treningen for å trene framfor å bli 

trent. Ambisiøse utøvere må også vise at de er i stand til å ta konsekvensene 

av de målene de har satt seg. Den som har satt seg høye mål, kan 

ikke bruke treningskvelden til å trene litt og prate mye. 

Det er nødvendig for en trener å vite at de aktive kan ta hånd om sin 

egen trening enkelte treningskvelder. Det vil alltid oppstå situasjoner der 

det ikke passer for treneren å være til stede, og da kan det være en fin 

utfordring for de unge å ordne opp på egen hånd. Det er fint om de jevnlig 

får ansvaret for å legge til rette deler av treningen, fordi det gir dem 

innsyn i denne siden ved treningen og en opplevelse av at dette er noe 

også de kan mestre. Å ta ansvar for oppvarmingen eller uttøyningen kan 

være fint å starte med, siden dette er relativt faste innslag og går over 

kort tid. Endringer og variasjoner initiert av de unge selv kan være spennende 

både for utøverne og for treneren. Ulike former for miljøtilrette- 



legging, der de unge trener på forskjellige øvelser etter behov og interesser, 

kan også være med og utvikle selvstendige utøvere. 

Det er også viktig å få utøverne til å være med og hente fram utstyr 

som trengs til treningen, og å ta ansvar for å sette utstyret på plass igjen 

etterpå. Trenerne blir fort utslitt dersom det skal være deres jobb å legge 

alt til rette på forhånd. Det er også sløsing med tid dersom utøverne står 

og venter mens de voksne setter utstyret på plass. 

De fleste ungdommer liker å ta ansvar, bare de får anledning til det. I 

dag er det vanlig å ha ungdomsrepresentanter både i klubbstyret og på 

krets- og forbundsnivå. Et eget ungdomsutvalg er en viktig støttespiller 

for å kunne utvikle idretten på en måte som ungdommene selv ønsker og 

tror på. De kan bidra i planleggingen av ulike stevner, kamper, treningsleirer 

eller turer av mer sosial karakter. 

• Integrering 

Individuelle forutsetninger kan også ha et helt annet perspektiv. Norges 

Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) ble etablert i 1997, etter en 

sammenslåing av Norges Handicapidrettsforbund, Norges Døve- 

Idrettsforbund og NIFs komité for 

psykisk utviklingshemmede. I dag er 

NFI et særforbund innenfor Norges 

Idrettsforbund for bevegelseshemmede, 

synshemmede, hørselshemmede 

og mennesker med utviklingshemninger. 

Men målsettingen for 

dette forbundet går langt ut over 

egen organisasjon. Allerede i 1996 

vedtok Norges Idrettsforbund og 

Olympiske Komité på idrettstinget å 

videreføre visjonen «Idrett for alle» 

ved å starte en prosess for å integrere 

funksjonshemmede i ordinær idrett. 

Integrering er et sammensatt 

begrep. NFI sier at de gjennom integreringsprosessen 

ønsker å etablere 

idrettsmiljøer som anerkjenner alle 

menneskers rett til idrettslig aktivitet, 

der deltakelsen skjer ut fra 

egne premisser. Det er en forutsetning 

at det er forståelse for at det å 

legge til rette og tilpasse aktiviteter, 

anlegg og miljøer er nødvendig og 

naturlig. 

Funksjonshemmede kan drive idrett på høyt konkurransenivå dersom de får muligheten. 

Integrering vil si at barn, unge og voksne med funksjonshemninger 

skal få de samme mulighetene som andre for å få et aktivitetstilbud i 

nærmiljøet sitt. I dette vedtaket ligger også en organisasjonsmessig 

endring når det gjelder idrett for funksjonshemmede, ved at særforbundene 

nå skal ta det fulle ansvaret for å gi tilbud til funksjonshemmede 

gjennom sine lag. Dette vil bli en svært omfattende og krevende prosess. 

Her må alle i norsk idrett stå sammen for å sikre at de funksjonshemmede 

får et tilfredsstillende aktivitetstilbud i den organiserte idretten. Ikke 

minst blir det viktig at de enkelte særforbundene integrerer moduler om 

funksjonshemning og idrett i trenerutdanningen. Holdningsskapende 

arbeid er helt nødvendig. Uten en positiv grunnholdning til å integrere 

funksjonshemmede i norsk idrett, vil det være vanskelig å gjennomføre 

den pågående integreringsprosessen. 

Tilpasning til både jenter og gutter 

Som overskriften antyder, kan det være stor forskjell på jenter og gutters 

forventninger, hva de liker å gjøre, og hvordan de liker å gjøre det. Det 

gjelder både i skolen og i idrettslaget, og det er viktig for treneren og 

kroppsøvingslæreren å kjenne til ulikhetene. 

Forskning har vist at gutter generelt får mer oppmerksomhet i under- 



visningen enn jenter, og at de får respons på andre typer atferd. Det er 

nok ofte slik at ei pågående og «bråkjekk» jente blir behandlet annerledes 

enn en gutt som oppfører seg på denne måten. På disse områdene har 

vi helt klart en utfordring. Undersøkelsene viser at faget er godt likt av 

begge kjønn, men at jentene oppfatter seg som mindre flinke enn guttene. 

Guttene, derimot, oppfatter seg generelt som bedre enn jentene i 

kroppsøving, og de får også bedre karakterer i faget. Statistikken for 

avgangskarakterer fra grunnskolen i 2005 viser at kroppsøvingsfaget var 

det eneste faget i skolen der guttene fikk bedre standpunktkarakterer 

enn jentene. 

Jentene mener også at de i mindre grad får sine aktivitetsønsker oppfylt 

i kroppsøvingstimene. Det er påvist at gutter liker fotball, andre 

ballspill, friidrett, apparatbruk og konkurranser bedre enn det jentene 

gjør. Det er disse aktivitetene som er mest brukt i skolen. De er relativt 

høyt verdsatt blant jentene også, men undersøkelsene viser at det legges 

lite vekt på de aktivitetene som jentene oppgir at det setter størst pris på, 

for eksempel turn og dans. Er det slik at lærerne stort sett velger ulike 

typer ballspill og «glemmer» koordinasjonsøvelser, aerobic og rytmeøvelser? 

Læreplanen legger vekt på et allsidig øvelsesutvalg, og dans er 

definert som et viktig felt i kroppsøvingsundervisningen. Tar ikke alle 

kroppsøvingslærere dette læringsmålet like grundig? Det er vanskelig å 

vite, siden vi ikke har noen eksamensordning i kroppsøvingsfaget, slik vi 

har i andre fag. Vi vet altså lite om hva som faktisk foregår i gymsalen. 

Elevene skal også være med og påvirke aktivitetsvalget, og da bør læreren 

ta hensyn til dette i planleggingen av undervisningen. Det er absolutt 

grunn til å spørre seg om det foregår en skjult favorisering av guttene i 

kroppsøvingsfaget, ved at de i større grad har innflytelse på innholdet i 

kroppsøvingstimene, og ved at læreren har lettere for å legge opp undervisningen 

på guttenes premisser. 

Det er også påvist at lærernes kommunikasjonsmønster er forskjellig 

overfor gutter og jenter. Det er en klar tendens til at lærere henvender 

seg oftere til guttene. En svensk undersøkelse viste at dette var tilfelle i 

83 % av alle timene i en fjerdeklasse. Kanskje er det fordi guttene som 

oftest både er mer synlige og mer hørbare? Kan det ha noe med aktivitetsvalget 

å gjøre? Å være interessert og lyttende gir ikke alltid ønsket 

respons fra læreren. Det er også påvist at lærere ikke er spesielt flinke til 

å hjelpe jenter til å takle dominerende gutter. Ofte blir det bagatellisert 

fra lærernes side. Rådet blir ofte å overse dem, og dette rådet er ikke særlig 

konstruktivt, verken for jentene eller guttene. 

Mange har tatt til orde for at jenter og gutter burde deles i kroppsøvingstimene. 

Men forsøkene som har vært gjort her, er ikke ensidig positive. 

Det er grunn til å tro at jenter og gutter kan inspirere hverandre 

gjensidig, og at det kan gi bedre resultat å dele dem i grupper i noen 

sammenhenger, for eksempel i ulike typer 

ballspill. Læreplanen legger opp til en 

svært variert undervisning, og det er fint 

om guttene og jentene kan hjelpe og lære 

av hverandre i aktiviteter som er vanskelige 

eller fremmede for noen. Det fremmer 

også samarbeid og forståelse for at vi alle 

har både sterke og svake sider. Men dette 

skjer ikke dersom det bare blir tatt hensyn 

til det guttene vil. Forresten er det også 

mange gutter som sliter med dårlig selvtillit 

i kroppsøvingstimene. For disse guttene 

kan det være fint at gutter og jenter 

har kroppsøving sammen, slik at forskjellene 

jevner seg ut. Jo mer allsidig øvelsesutvalg 

vi velger, jo mer vil forskjellene 

jevne seg ut. Men dersom du legger opp til 

et øvelsesutvalg som i hovedsak er basert 

på ulike typer ballspill, vil du få store problemer 

både med å oppfylle læreplanmålene, 

men også med å motivere ulike typer 

elever. 

Er det grunn til å tro at dette også gjelder 

i idrettslaget? Idrettshistorien viser et 

klart bilde av at idretten har vært mannens 

arena. Det er menns prestasjoner som har 

fått mest oppmerksomhet. Kvinner har 

opp gjennom tidene måttet kjempe for å få lov å delta i idrett, både på 

trening og i konkurranser. Kvinnene skulle helst bruke kreftene på 

arbeid og omsorg i hjemmet, og dessuten mente man at det kunne være 

farlig å utsette kvinnekroppen for store anstrengelser – det vil si: det var 

nok i hovedsak menn som hadde denne oppfatningen. De mente også at 

det ikke var noe fint syn å se slitne kvinner, så dette burde de skånes for. 

Fra midten av 1970-årene skjedde det store endringer i synet på kvinneidrett, 

og etter hvert har vi fått grensesprengende idrettskvinner som har 

betydd mye for idrettens utvikling. Fra friidretten kjenner vi Grete 

Waitz, Ingrid Kristiansen og Trine Hattestad. I langrennssporet har vi 

hatt mange stjerner, og akkurat nå er det vel Marit Bjørgen «alle» kjenner. 

Også fotball- og håndballjentenes suksess har betydd mye for kvinneidretten. 

Alle disse jentene har trent ekstremt hardt og målbevisst, og 

takket være at de stadig har sprengt nye grenser, har de banet veien for 

andre kvinner i idretten. 


Norske fotballjenter 

tar OL-gull 

i 2000. 


Likevel opplever vi ofte at kvinners prestasjoner ikke blir verdsatt på 

like linje med menns. Det gjelder kanskje spesielt i ballspillidrettene, der 

menn og kvinner ikke konkurrerer samtidig. Både tilskuertall og generell 

oppmerksomhet bekrefter dette. At kvinnene ikke fikk spille cupfinalen 

i fotball i 2006 på Ullevål stadion fordi gressmatta skulle spares til 

mennenes finale, sier vel sitt. Det er en kjensgjerning at menn får mye 

større mediedekning enn kvinner, både i fjernsyn og aviser. Statistikken 

viser også at menn også får både bedre treningsforhold og bedre økonomiske 

betingelser for å satse hardt på idretten sin. Forskjellsbehandlingen 

gjelder ikke bare voksne utøvere. I idretter der gutter og 

jenter ikke trener sammen, er det påvist at gutter allerede i ung alder får 

både bedre treningsforhold og bedre kvalifiserte trenere enn jenter. 

I idretter der jenter og gutter trener sammen, slik det er i mange individuelle 

idretter, har treneren og de aktive store muligheter til å skape 

gode læringsmiljøer, der jentene og guttene kan påvirke hverandre gjensidig. 

Men det forutsetter i stor grad at treneren er bevisst på metode- og 

aktivitetsvalg og deler oppmerksomheten jevnt mellom kjønnene. Som 

nevnt tidligere peker flere undersøkelser på at gutter kan ha en tendens 

til å være mer resultatorienterte enn jentene. Guttene er opptatt av å 

prestere godt og markere seg overfor andre, mens jentene på sin side kan 

være noe mer opptatt av relasjoner og sosialt fellesskap. Selvsagt finnes 

det store individuelle forskjeller både blant gutter og jenter. Det viktigste 

er at trenere og ledere er klar over forskjellene og tar fornuftige og 

gjennomtenkte valg på grunnlag av kunnskap om temaet. Å skape et 

miljø der gutter og jenter er likeverdige, har stor betydning både med 

hensyn til det sosiale miljøet, den personlige utviklingen og for de 

idrettslige prestasjonene. 

Les utdraget fra boka Er skolen for Kari eller Ronny? av Jorun 

Gulbrandsen (1993). 

Klassen har kurvball. Riktigere er det å si at mange i klassen har 

kurvball. Ronny og Umit er ivrige og kaster til hverandre. Her gjelder 

det å vinne! Lise har tydeligvis lyst til å være til nytte på laget 

sitt, for hun løper opp når Petter løper opp, og ned når Petter løper 

ned. Men ingen kaster til henne. Og når bølingen av gutter dundrer 

ned mot kurven, smetter hun til side borte ved ribbeveggen og gjør 

seg tynn. Petter liker Lena. Hun klarer å nappe til seg ballen uten å 

få kjeft. Men hun kaster ikke opp i kurven. Hun vil jo ikke ødelegge 

for laget. Hun kaster til Petter. Petter kaster. Det blir mål. Laget 

jubler, spillet fortsetter. Lena får tak i ballen på ny, og oppglødd 

over å være på Petters lag, kaster hun mot kurven. Ballen hopper 

opp og ned på ringen, men faller utafor. 

– Nå gjorde du så vi mista ballen også! Du skulle ha kastet til 

meg! Petter skriker, Lena krymper seg og blir en halv meter høy, og 

inntar Lises posisjon: Løper positivt opp og ned langs ribbeveggen. 

1 Hva sier situasjonen om læringsmiljøet i klassen? 

2 Hvilke råd ville dere ha gitt til læreren, til jentene og til hele 

klassen? 

3 Nevn viktige kriterier for å greie å utvikle et læringsmiljø der 

det er øving, og etter hvert mestring, som står i sentrum. 

4 Gjør en observasjonsoppgave i en klasse dere besøker. Noter 

ned 

a hvordan jentene og guttene plasserer seg i gymsalen eller på 

aktivitetsområdet 

b på hvilken måte jentene og guttene deltar i undervisningen 

c på hvilken måte jenter og gutter får respons fra læreren 

Oppgaver 



Ulik etnisk bakgrunn 

Elever eller utøvere som har innvandrerbakgrunn, kan være vant med en 

helt annen aktivitets- og kroppskultur enn de som er etnisk norske. Den 

vanskeligste oppgaven for kroppsøvingslæreren eller treneren kan være 

å tilegne seg kunnskaper og forståelse for deres kultur. Bare det å skape 

forståelse for de forventningene og ferdighetsmålene som ligger i læreplanen 

for faget i skolen, kan være vanskelig nok. En studie fra England 

antyder at asiatiske jenter blir gitt mindre oppmerksomhet i kroppsøvingstimene 

fordi lærerne har en forestilling om at asiatiske jenter er passive 

og skjøre og derfor ikke er interessert i idrett. Ungdom med afrikansk 

bakgrunn derimot blir «headhuntet» til idrettslagene fordi trenerne 

mener de er spesielt talentfulle. 

Mens tre av fire norske ungdommer har vært medlemmer av et 

idrettslag, er tallene helt annerledes for ungdommer som har en ikkevestlig 

bakgrunn. Bare en av fire av alle ungdommer (13–19 år) som bor 

i Norge i dag og har bakgrunn fra et ikke vestlig land, er med i idrett. 

Halvparten har aldri vært medlemmer. Mange flere gutter enn jenter er 

aktive i idrettslag. En tredel av guttene er medlemmer nå, en tredel har 

vært medlem, mens en tredel aldri har deltatt. Undersøkelser viser at selv 

om færre ungdommer med innvandrerbakgrunn er aktive i den organiserte 

idretten, er de likevel ikke mindre fysisk aktive enn ungdommer 

med norskfødt foreldre. Men her er kjønnsforskjellene store, spesielt når 

det gjelder medlemskap i idrettslag. Hele to av tre jenter har aldri vært 

med i organisert idrett. I ungdomsalderen er bare en av ti jenter aktive i 

et idrettslag. En undersøkelse om pakistanske jenter viser at i denne 

gruppa er det bare 1,5 % som er aktive. 

• Fargerikt fellesskap 

I løpet av 1990 årene var det flere offentlige prosjekter som ble satt i 

gang for å rekruttere innvandrerbefolkningen til idretten. Det er en klar 

forestilling om at idrettsdeltakelse er en god innfallsport til lokal tilhørighet 

og engasjement, altså integrering gjennom idretten. Prosjekter 

som Fargerik idrett og Storbyprosjektet til idrettsformål skulle skape 

stor lokal aktivitet gjennom både uorganiserte aktiviteter i idrettshaller 

og på løkker til ordinære idrettsaktiviteter i regi av klubber og lag. 

Idrettsarenaen oppfattes som et godt møtested, der språkbarrierer og 

kulturforskjeller er mer overkommelige enn i mange andre sammenhenger. 

Det er for eksempel lettere å spille fotball sammen på løkka enn 

å diskutere litteratur, når en ikke snakker samme språk. Prosjektene har 

ført til økt rekruttering av barn og unge med innvandrerbakgrunn til 

idrettsalg og klubber, men på ledersiden har en bare lykkes i begrenset 

grad. Det har også vært vanskelig å få innvandrerforeldrene interessert i 

de unges idrettsaktiviteter og i det frivillige arbeidet. Undersøkelser 

viser at fra Osloområdet er det spesielt de talentfulle guttene som har 

funnet seg godt til rette gjennom det lokale fotballaget. Flere innvandrerungdom 

har sagt at kontakten med idrettslaget ble et vendepunkt 

bort fra problembelastende miljøer. 

Man kan spørre seg hvorfor det er så påfallende forskjeller mellom 

ungdom med innvandrerbakgrunn og ungdom med norskfødte foreldre 

når det gjelder medlemskap i et idrettslag. Først og fremst kan de typisk 

«norske sannhetene» i den norske kulturen være fremmed for innvandrerfamilier. 

At det er naturlig å være i aktivitet, at det er sunt for barn å 

leke ute og at fysisk aktivitet har en egenverdi i form at glede og overskudd, 

er ikke selvsagt for alle. I mange kulturer kan det være motsatt av 

hva som regnes som god skikk og bruk. Det finnes nok barrierer som 

hindrer idrettsdeltakelse som er felles for både gutter og jenter, og noen 

som er tydeligst for jenter, spesielt de med foreldre fra muslimske land. 

En felles barriere kan være økonomi. Idrettsutstyr og idrettsaktiviteter 

kan være kostbart. Det samme er medlemskontingent eller treningsavgift. 

Mange innvandrerfamilier har kun en lønnsinntekt, og ofte er det 

mange barn i familien. En annen felles faktor kan være kravet om foreldreengasjement 

og dugnadsarbeid. Disse foreldrene kan være fremmed 



for norsk organisasjonskultur generelt. «Vi har betalt» var et svar mange 

idrettsledere fikk fra innvandrerfamilier da de ble spurt om å stille opp 

på dugnad. Når de ble fortalt at hele klubbens virksomhet var basert på 

frivillig innsats, var det større forståelse for nødvendigheten av deres 

bidrag. En far fra Tyrkia fortalte at det var ikke dugnaden i seg selv som 

var fremmed, men at forespørselen kom fra en fremmed. På landsbygda 

i Tyrkia, der han kom fra, var dugnadsarbeid først og fremst noe en gjorde 

for slekt og venner. 

• Jenter med innvandrerbakgrunn 

Som tidligere antydet, kan det finnes spesielle barrierer for innvandrerjenter. 

Disse kan grovt deles i tre kategorier. For det første er jenter med 

innvandrerbakgrunn dårligere integrert i samfunnet generelt sett, muligens 

fordi det er store forskjeller mellom kvinnerollen i opprinnelseslandet 

og det nye landet. Norske undersøkelser viser at disse jentene er 

mindre med i organiserte fritidsaktiviteter generelt, og de oppgir også 

sjeldnere enn guttene at de har norske venner som de er sammen med på 

fritiden. Vi vet at mange rekrutteres til idretten gjennom venner eller 

foreldre, så på den måten har de en lengre «vei å gå» til idrettslaget. 

For det andre kan det være at jenter med innvandrerbakgrunn har 

mindre interesse og motivasjon for å drive idrett. Blir deltakelse i konkurranseidrett 

i noen miljøer sett på som et brudd med idealene for 

feminitet? Et interessant funn både fra norske og utenlandske undersøkelser 

er at mange innvandrerjenter oppgir at de gjerne ville brukt mer 

tid på idrett. Dette tyder på at antakelsen om manglende motivasjon i 

alle fall ikke kan være den eneste forklaringen på lav idrettsdeltakelse. 

Den tredje årsaken kan være at tradisjon og religion begrenser 

idrettsdeltakelsen til jenter med innvandrerbakgrunn. Det er før det før- 

ste vanlig at jentene har flere plikter i hjemmet enn guttene. De har også 

mye større restriksjoner i forhold til aktiviteter utenfor hjemmet. 

Helgeturer, som er en viktig side med det å drive idrett, er nok helt utenkelig 

for mange av innvandrerjentene. Ofte er kroppsøving på skolen 

den eneste sportsaktiviteten foreldrene tillater døtrene å delta i. Men heller 

ikke dette er uproblematisk. Vi vet at det ofte er vanskelig både med 

dusjing og svømming, fordi dette innebærer helt eller delvis nakenhet. 

Mange finner gode lokale løsninger, som at jentene får delta i svømmetimene 

med heldekkende drakt eller at de får egne ordninger i forhold til 

dusjing. 

Samarbeid 

Å samarbeide vil si å arbeide mot et felles mål sammen med andre. 

Mange aktiviteter i lek, kroppsøving og idrett krever samarbeid. Flere 

undersøkelser den siste tiden har pekt på at motorisk flinke barn utvikler 

god selvfølelse, og småskolebarn som er fysisk flinke, er de mest 

populære barna. Det er også påvist at det er en sammenheng mellom 

selvbildet og den fysiske aktiviteten blant ungdommer. 

Å beherske lek og fysiske aktiviteter gir god sosial kompetanse. Med 

sosial kompetanse mener vi at barna har lært seg regler og normer som 

gjelder i det sosiale miljøet. Det kan være både kunnskaper, ferdigheter 

og holdninger. I utgangspunktet kan det være at barnet følger reglene 

fordi de må. Men etter hvert som den sosiale kompetansen øker, kan de 

se at det er fornuftig å følge reglene. Å ha en realistisk oppfatning av 

egen kompetanse er en forutsetning for sosial mestring og for å oppnå 

sosial akseptering eller etablere nære og personlige vennskap. Det er 

vondt for den som ikke får til det sosiale samspillet, og noen elever kan 

reagere på tilkortkommingen med å trekke seg tilbake eller bli overdrevent 

selvhevdende. Under vilter og fysisk lek kan vi av og til se at noen 

barn ikke deltar, enten fordi de ikke vil eller tør, eller rett og slett fordi 

de ikke får lov. Når barn velger lag, kan vi oppleve at noen alltid «står 

igjen» til sist, før de (endelig) blir fordelt på et lag. Det er ingen god 

følelse for barna. 

Barna tilegner seg ferdigheter, kunnskaper, regler og samarbeidsferdigheter 

gjennom å delta i fysisk aktivitet, lek, friluftsliv og idrett. De må 

også lære å ta seier og tap med fatning, og de forstår etter hvert spillereglene. 

Det er viktig at treneren og ledere har et bevisst forhold til rettferdighet 

og fair play. Enten treneren liker det eller ikke, er han eller hun 

en rollefigur for de unge. Treneren setter mye av standarden for laget 

eller klubben. Stor fysisk aktivitet gir barna et godt utgangspunkt for å 

mestre lek og idrett, og dermed for å kunne bli en del av det sosiale fel- 


Samarbeid må til. 


lesskapet. Undersøkelser viser at 

elever med høy sosial kompetanseoppfatning 

er betydelig lykkeligere 

enn elever som oppfatter seg som 

mindre sosialt kompetente. 

Også konkurranse kan fremme 

godt samarbeid, selv om mange 

kanskje vil hevde det motsatte. Det 

handler først og fremst om hvordan 

konkurransene blir organisert, og 

hva vi retter oppmerksomheten 

mot. Hvis vi ser på barns lek, er den 

svært ofte basert på konkurranse. 

Men når de styrer leken selv, stopper 

de og bytter på lagene dersom 

det ene laget blir for dominerende. 

De søker altså jevne lag for å få 

spenning i leken. 

Evaluering 

Evaluering eller vurdering brukes 

for å se om målene er nådd, for å 

måle framgang og for å fastsette 

hvilket nivå utøveren er på. For å 

kunne evaluere må vi ha noe å evaluere 

i forhold til. I skolen evaluerer vi 

i forhold til målene i læreplanen og 

lokale arbeidsplaner. Det er viktig at 

elevene vet hva de blir evaluert i forhold 

til, og at de kjenner til målene 

og evalueringskriteriene. En konkretisering 

av elevens mål og hva 

han eller hun skal arbeide med, kan være med på å øke forståelsen og motivasjonen 

for evalueringen. 

I idretten er det mest vanlig at vi først og fremst evaluerer i forhold 

til planer og målsettinger. Derfor er det så viktig å planlegge systematisk. 

Hvis det ikke finnes planer, er det vanskelig å vite hva man skal evaluere 

i forhold til, og hva som er blitt gjort. Både enkeltstående øktplaner, 

periodeplaner, årsplaner og utviklingsplaner som kan gå over flere år, er 

viktige dokumenter. Disse planene må selvsagt utarbeides i samarbeid 

med de aktive, alt etter alder og nivå, og de er, sammen med de aktives 

egne målsettinger, et godt utgangspunkt når treneren og utøveren skal 

evaluere sammen. De er et viktige dokumenter også i forhold til samarbeidet 

med foreldrene og med lederne i klubben. 

Det er også svært nyttig å evaluere sin egen rolle som lærer eller trener, 

for å utvikle seg selv i lederrollen. Det kan gjøres på mange måter, både 

gjennom samtaler og ved hjelp av spørreskjema. Her er et eksempel som 

kan brukes både av trener og lærere. For bruk i skolen må selvfølgelig 

ordet treningene byttes ut med kroppsøvingstimene. 

Vurderingsskjema knyttet spesielt til treningsledelse for ungdom 

Jente: ____ Gutt:__________ 

Kryss av på det alternativet som passer best. 

1 Jeg trives godt på treningene 0 1 2 3 4 5 

2 Jeg er stort sett fornøyd med den innsatsen jeg gjør på treningen 0 1 2 3 4 5 

3 Jeg føler jeg mestrer øvelsene 0 1 2 3 4 5 

4 Alle utøverne yter god innsats på treningen 0 1 2 3 4 5 

5 Treningene er godt organisert 0 1 2 3 4 5 

6 Aktivitetene passer godt både for jenter og gutter 0 1 2 3 4 5 

7 Aktivitetene er varierte 0 1 2 3 4 5 

8 Jeg får nok utfordringer på treningene 0 1 2 3 4 5 

Hvis du ønsker enda mer presis tilbakemelding på deg selv som trener, 

kan følgende skjema brukes: 

Kryss av på det alternativet som passer best. 

1 Treneren gir klare beskjeder 0 1 2 3 4 5 

2 Jeg får tilstrekkelig med tilbakemeldinger fra treneren 0 1 2 3 4 5 

3 Det virker som om treneren er godt forberedt til treningene og har en plan 0 1 2 3 4 5 

4 Treneren er flink til å oppmuntre meg 0 1 2 3 4 5 

5 Jeg føler treneren er åpen for diskusjoner 0 1 2 3 4 5 

6 Vi har et godt miljø på treningene 0 1 2 3 4 5 

7 Dersom vi ønsker, får vi være med å bestemme noe av innholdet på treningen 0 1 2 3 4 5 

8 Jeg gleder meg til treningen 0 1 2 3 4 5 

Helt uenig 

Helt uenig 

Helt enig 

Helt enig 


Trenerevaluering 

Oppgaver 


Her er et eksempel på evalueringsskjema som knyttet til et høyere ferdighetsnivå 

i ballspill. Det er verdt å merke seg at det inneholder spørsmål 

som både er knyttet til planlegging og gjennomføringen av trening 

og kamp. 

1 Synes du at treneren din organiserer den enkelte treningsøkt godt? 1 2 3 4 5 

2 Synes du at treneren din planlegger sesongen godt? 1 2 3 4 5 

3 Synes du at treneren din planlegger og organiserer godt i forbindelse med 

kampforberedelser (taktikkmøter)? 1 2 3 4 5 

4 Presenterer trener din sitt stoff klart og forståelig? 1 2 3 4 5 

5 Synes du at treneren din har tilstrekkelig innsikt i din idrett? 1 2 3 4 5 

6 Synes du at din trener verdsetter din innsats på trening? 1 2 3 4 5 

7 Synes du at din trener verdsetter din innsats på kamp? 1 2 3 4 5 

8 Forsøker din trener å gjøre deg mer interessert i din idrett, og oppmuntre deg til å lære 

mer om den? 1 2 3 4 5 

9 Har din trener eksplisitt uttrykt og forklart dine: 

a) defensive ansvarsområder. 1 2 3 4 5 

b) offensive ansvarsområder. 1 2 3 4 5 

c) sosiale ansvarsområder. 1 2 3 4 5 

10 Er din trener mottakelig for spørsmål fra dere utøvere under trening? 1 2 3 4 5 

11 Er din trener mottakelig for spørsmål fra dere utøvere etter trening? 1 2 3 4 5 

12 Synes du at din trener gir en rettferdig og gyldig vurdering av dine prestasjoner på 

trening og kamp? 1 2 3 4 5 

14 Synes du at din trener gir raskt feedback til dere spillere? 1 2 3 4 5 

1 Hvilke erfaringer har dere med evaluering i den organiserte 

idretten? 

2 Hva synes du det er viktig å evaluere i en idrettsklubb? 

Alltid 

Ofte 

Av og til 

Sjelden 

Aldri 

Ulike undervisnings- og 

instruksjonsmetoder 

Begrepet undervisnings- og instruksjonsmetode kan ha flere ulike betydninger. 

Det kan vise til sosial grupperingsform (instruksjon av alle samtidig, 

i smågrupper, individuelt arbeid), til trenerens framgangsmåte 

(deduktiv eller induktiv innlæring) og til utøvernes arbeidsmåter og aktivitetsformer. 

Det vesentlige er hvordan treneren legger til rette og organiserer 

treningen, og hva utøverne lærer gjennom det de gjør. 

Kapittel 2 

Ulike undervisnings- og instruksjonsmetoder 43

Instruksjon og ledelse - Gyldendal Norsk Forlag

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?