konstruksjon av kjønn og seksualitet i en dramaturgisk idretts ...

kan være relevant i dramaet fra 14. til og med 17. april 1997. Det
inneholdt intense vekslinger (Anja blir i klubben), vendinger (hun blir
ikke) og spenningstopper (hvem drar og hvem blir og hvilke roller spiller
de tre aktørene?). Aristoteles' retoriske term pathos (lidenskap og følelser)
kan tolkes å være hyppig brukt i tekstene. Det gjelder også for slitte
metaforer i relasjon til Anja og Susann, men ikke på medieringen av
Frode. Presentasjonen av treneren i dette dramaet var kanskje så marginal
og tårevått at journalistene ikke rekonstruerte sine tradisjonelle metaforer.
Medieringen av Susann kan få frem bilder av toppidrettsutøverne, slik
idretten selv ønsker å fremstille den, mens Frodes handlinger kan tilgis p.
g.a. tidligere seire.
Også i dette dramaet var fokus i intimitetsretorikken først og fremst på de
kvinnelige utøverne. Det kan også skyldes at disse to var helt spesielle
idoler i norsk idrett i 1997.
Aktørene hadde grått av fortvilelse og bruken av metaforer om tap av
Anja som sammenliknes med det å miste et nært familiemedlem,
understreker dybden i de menneskelige relasjonene. Tekstene ligger
innenfor den økende tendens til følelsesretorikk og intimisering av
sportsjournalistikken.
Mediert tradisjonell kvinnelighet blir rekonstruert i tekstene via Susann,
mens lesbiske, rebellen og artisten Anja kan tolkes å inngå i nye
konstellasjoner om grensene mellom kvinnelighet og mannlighet. Hun er
beskrevet som verdens beste håndballspiller. Her seirer en kvinne over
alle menn. Det er nytt i en toppidretts kontekst, selv om det er
kreativiteten hennes som er avgjørende her.
Trolig fordi hun brøt med tokjønnsmodellen på flere områder - først og
fremst fordi hun ble mediert som lesbisk med en «mannhaftig»
iscenesettelse, men også p.g.a. hennes uregjerlige solo-artisteri og fordi
hun kan forstås som sterkere enn de fleste menn - fikk hun mindre
spalteplass enn Susann til å redegjøre for sitt ståsted.
Ifølge Eide og Hernes (1987: 147) appellerer dramaturgien til
dypstrukturer som er felles for medlemmer i en kultur. Følelsesladede
relasjoner som skaper konflikter mellom medieprofilerte aktører der
rollene som håndballens «Magic Jordan»/Tonya Harding, Nancy
Kerringan og den egenrådige, men flinke treneren spilles av henholdsvis
Anja, Susann og Frode er mer salgbart enn relasjoner mellom stereotypt
fremstilte toppidrettsutøvere som holder seg innenfor rammen av