Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter - Artsdatabanken

Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter Myr, kilde og flommark
Boks 2. økologiske gradienter i myr
i botanisk og økologisk sammenheng er det vanlig å skille mellom tre variasjonsretninger (gradienter) for den
lokale variasjonen i myrvegetasjonen, og dette gir grunnlag for inndeling av myrene 7,17,42,48,49,50 .
1 fattig - rik, der endringene i plantelivet gjenspeiler tilgangen på mineralnæring (pH, kalk, basemetning). Nedbørsmyra
(ombrotrof myr) er artsfattig og ekstremt fattig på mineralnæring, med pH omkring 4. Jordvannsmyra (minerotrof
myr) deles videre i flere enheter som henger sammen med tilgangen på mineralnæring, og det skilles mellom
fattig, intermediær, rik og ekstremrik myr. rikmyrene er ofte artsrike og med pH omkring 7. en rekke plantearter
karakteriserer disse enhetene, og spesielt er de karakterisert av noen få mosearter. torvmosene (Sphagnum spp.)
dominerer på nedbørsmyra og fattigmyr, mens myrstjernemose (Campylium stellatum) og makkmose-/klomosearter
(Scorpidium spp.) dominerer rikmyrene.
2 Tue-løsbunn. De fleste myrene har en ujevn, småkupert overflate, og det skilles mellom fire ulike typer ut fra
vegetasjonens sammensetning: tuene er vanligvis dominert av røsslyng (Calluna vulgaris); fastmattene er faste å
gå på og ofte dominert av rome (Narthecium ossifragum) og småbjønnskjegg (Trichophorum cespitosum ssp. cespitosum);
mykmattene får ved tråkk langvarige spor og karakteriseres av fuktighetskrevende arter som dystarr (Carex limosa),
soldoggarter (Drosera spp.), myrakartene (Rhynchospora spp.), sivblom (Scheuchzeria palustris), og vasstorvmose
(Sphagnum cuspidatum); løsbunn har mye åpen torv og liten bæreevne. denne variasjonen i vegetasjonen henger
sammen med bl.a. fuktighetsforholdene, vekslingene i grunnvannstand og torvens fasthet.
3 Myrflate-myrkant (åpen myr - myrskog). Myrflateartene er en stor gruppe av særegne myrarter som unngår tynn
torv og nærhet til fastmark, bl.a. alle de ovenfor-nevnte artene for mykmatte. dessuten arter som dvergtettegras
(Pinguicula villosa) i tuer og brunskjene (Schoenus ferrugineus) (Nt) i fastmatter. Nedbørsmyra tilhører i sin helhet
myrflatevegetasjonen, med dyp torv. I kanten av myrene finnes en rekke arter som mangler ute på selve myrflata,
og mange av disse artene finnes også i skog eller engvegetasjon, som f.eks. oreartene (Alnus spp.), bjørk (Betula
pubescens), gran (Picea abies), de fleste vierarter (Salix spp.) og mjødurt (Filipendula ulmaria). liten torvdybde,
mye mineraler i torva, god næringstilgang, mye skygge og varierende grunnvannsnivå gjennom sommeren er
miljøfaktorer som henger sammen med kanteffekten.
I det nyutviklete systemet for klassifisering av natur (Naturtyper i Norge – NiN) er det myrflate-myrkantvariasjonen
som gir grunnlaget for en todeling av myr til hovedtypene “Åpen myrflate“ og “Flommyr, myrkant og myrskogmark“.
gradientene “fattig – rik“ og “tue – løsbunn“ gir så grunnlaget for videre oppdeling av disse to hovedtypene. for
mer informasjon om inndeling av myr viser vi til (www.naturtyper.artsdatabanken.no).
ronomidae og Chaoboridae), øyenstikkere (odonata),
nebbmunner (Hemiptera) og biller (Coleoptera).
Representanter for disse gruppene finnes selv i de
sureste myrtjern. Med økende pH kommer arter av
andre dyregrupper inn i sterkere grad, både av bløtdyr
(Mollusca), krepsdyr (Crustacea), insekter (insecta) med
mer. Dersom det ikke er fisk til stede, kan tettheten av
slike dyr være høy. de artene en spesielt legger merke
til, er de store vannbillene som Acilius sulcatus og Dytiscus
lapponicus, dessuten ryggsvømmeren (Notonecta lutea),
som henger under vannflata. Denne arten er typisk for
fisketomme myrvannslokaliteter. En mer skjult tilværelse
har vannedderkoppen (Argyroneta aquatica), som kan
påtreffes her og der i det meste av sør- og sørøst-Norge
og i trøndelag. Her lever også øyenstikkerlarvene et
bortgjemt liv nedgravd i bunnsubstratet eller skjult i vegetasjonen.
kildene har oksygenrikt grunnvann som springer
fram fra undergrunnen. Kildene dekker vanligvis små
areal, men noen steder dekker kildeskogsmark og kildemyr
større områder. og kildebekker nedenfor framspringet
kan ha kildepreg over store avstander. Kildeframspringene
finnes vanligst i dalsøkk og ved foten
av skrenter og bakker og der vannførende bergarter
eller løsavleiringer grenser mot lag med mindre gjennomtrengelighet
for vann. Kildene får enten vannet fra
fritt grunnvann som kommer fram på grunn av grunn
vannspeilets helling eller fra innestengt grunnvann som
kommer opp som følge av trykk. Vannet som strømmer
fram, preges av berggrunn og løsmasser, og i kalkrike
områder har kildevannet pH over 7.
Vi skiller mellom kilder med relativt kalkfattig (bløtt)
grunnvann (intermediærkilde) og kalkrikt (hardt) grunn
vann (rikkilde). de fattigste kildene har pH litt over
57