fortsettelse av gjennomgangen fra notater LIVETS BOG – her del 3

nestekjærligheten som det eneste sanne grunnlag for verdensfredens skapelse.
Nestekjærligheten eller den uselviske kjærlighet - er selve livets høyeste
fundament - og vil bli all fremtidig forsknings dypeste objekt, høyeste mål og
det mest tiltrekkende ideal.
1384 Nestekjærligheten er den høyeste form for mental og legemlig kunnen. Hele
den millionårige fortidige utviklings hensikt, er å kunne omdanne det
"sovende" vesen til igjen å bli et kjærlighetsideal - etter å ha trådt ned i
lidelsenes nødvendige vekkemidler. De skapende krefter som har omformet
materien fra en glødende tåkemasse - via en ildtilstand, og videre til
mineralsk, vegetabilsk og animalsk tilstand - gjennom umåtelige tidsrom -
har ikke dagens famlende og "dødstrette" menneske som sitt endelige
sluttresultat. En Guddom med et slikt ønskelig mål for sin "skapelse" måtte
være abnorm.
1385 Ettersom Guddommen sanser gjennom de levende vesener, måtte
Guddommen selv på mange felter være "uvitende om livet" - dersom den i
dag uferdige menneskehet skulle fortsette å leve i uvitenhet i all framtid.
1386 Menneskeheten er nå etter årmillioners utvikling rede til å ta imot de evige
facitter - og derigjennom selv klar til å bli "innvidd" gjennom egenopplevde
erfaringer.
1387 Uten kontraster - ingen opplevelse. Intet lys uten mørke. Intet hat uten
kjærlighet. Ingen mettelse uten ved sult.
1388 Skapelsesprosessens formål er nettopp kjærlighet. Dette er samtidig nå hele
menneskehetens mål, da den har fått - og enda en tid (husk dette var skrevet
på 40-tallet) - vil få, demonstrert hva manglende nestekjærlighet og omtanke
ovenfor "sin neste" vil medføre av krig og elendighet.
1389 Gjennom menneskets mentale forandring bort fra det drepende prinsipp, ser
vi at det lyser fram ET ØNSKE om denne forandring. Dvs. det er de vesener
som i fortiden var brutale og drepende i sin framferd - som i dag, i senere
gjenfødsler - framtrer som edlere og mer forfinede vesener. Det rå og brutale
toner bort etter hvert som lidelsenes virkninger forandrer vesenets mentalitet.
Martinus spør også her hvordan vesener som fødes inn i verden der hvor
"fred" hersker, kan være tilfreds med denne tilstand - dersom de ikke hadde
levet før og derved heller aldri har kunnet ønske seg denne situasjonen.
1390 Hvilken nytte har selve utviklingen hatt - f.eks. selve forbedringen av de
menneskelige organismer/legemer - dersom selve vesenet ikke kunne oppleve
selve forbedringen. Hadde ikke de i dag levende vesener opplevd de
"underliggende" trinn, ville de ikke kunne oppleve det som fremgang eller
forbedring - og en utvikling ville da være helt bortkastet - dvs. den kunne da