fortsettelse av gjennomgangen fra notater LIVETS BOG – her del 3

materien er "skyld i" de store verdenskriger som vært - og vil komme på denne
klode før den er kosmisk sett ferdig.
1760 Men makt og tvang kan ikke forene hele verden til ett folk. Tvang og
diktaturvelde er dressur, og en slik kan aldri bli basis for et kommende
fredsrike på Jorden.
1761 Har så atombomben og andre helvetsmaskiner kunnet stanse krigsfrykten?
Nei - vi opplever jo tvert imot at denne er større enn noen gang. Er ikke
nettopp en NY tankegang som det er behov for?
1762 Freden er utelukkende en tilværelse som består i å befordre livet - og ikke å
sabotere det. Dersom man vil oppnå fred i verden, må man vende blikket mot
de mentale eller psykiske terrenger og områder - hvor man ser at Guddommen
eller LIVET SELV er iferd med å forberede skapelsen av en kommende
verdensfred.
1763 Mennesker med dyrebevisstheten "enhver er seg selv nærmest" kan aldri
skape noen virkelig fred. Den "fred" slike "dyremennesker" kan skape er heller
en slags justis, tukt eller tvang - med trusler om straff. Hele menneskehetens
nåværende sameksistens er basert på prinsippet "den sterkestes rett". Dette
prinsippet er dog forstørret opp til et fantastisk ødeleggende potensiale
gjennom de våpen som menneskene råder over. Dette er en drapsevne som er
tusen ganger sterkere enn hos de naturlige dyr. Slik kan dyreriket sies å
kulminere i dagens mennesker. Men dette kulminerede dyr er slett ikke
lykkelig i sin rolle som fryktskaper. Det lengter etter en verden der hvor fred
og rettferdighet hersker, der hvor det er likhet for alle og der uretten er
avskaffet. Og dette viser jo nettopp at mennesket ikke lenger er et virkelig dyr
i renkultur. Dyret kjenner jo ingen slike sympatiske egenskaper utenfor sitt
parrings- og forplantningsområde, samt videre yngelpleie.
1764 Egenskaper som går på større sympati mellom vesenene innbyrdes, lengselen
etter lik rett for alle, etter rettferdighet - alt dette er egenskaper eller psykiske
anlegg som ikke har med den dyriske enpolede seksuelle tilstand å gjøre. Det
er noe annet enn parringssympati og avkomsbestyttelse som vi ser her. I den
primære "kjønnspol" finner vi setet for selvoppholdelsesdriften, forelskelsen
og avkomsbestyttelsen. Dette er samtidig instinktpolen og kan sies å være
senter for intoleransen i vesenet. Men i den sekundære eller såkalte "motsatte"
polen - som er under utvikling eller i vekst, finnes senteret for de humane,
nestekjærlige og intellektuelle evner. DET MENNESKELIGE I MANNEN
UTVIKLES GJENNOM HANS FEMININE POL. Og tilsvarende er den
voksende maskuline polen i kvinnen som bærer hennes MENNESKELIGE
egenskaper. Det er altså de nye sympatiske anlegg og virkningene av disse i
væremåten som skaper det fullkomne menneskeriket.