fortsettelse av gjennomgangen fra notater LIVETS BOG – her del 3

istand til å oppleve "døden". Dvs. å tro på døden. Her blir vesenet et "kosmisk
lik."
1611 Ettersom alle vesener er evige, uten alder og begynnelse, må en analyse gå
inn eller starte på et tidspunkt. Man kan jo ikke gå inn i en begynnelse der det
aldri har vært noen slik begynnelse eller start.
1612 Det tokjønnede eller beggekjønnede vesen - det dobbeltpolede vesen som det
kalles i Martinus kosmologi - vil for det "døde" jordmennesket av i dag bli en
ren utopi eller fantasi.
1613 Men et latent minne om en høyere, overfysisk makt er bevart hos det
Gudeløse - "døde" - materialistiske vesen. I situasjoner av livsfare, der alt ser
håpløst ut, kan det be eller rope om hjelp fra en Guddom som det dagsbevisst
fornekter eksistensen av. Dette er altså en organisk funksjon hos vesenene.
1614 Det primitive jordmennesket begynte tidlig å kunne skille mellom det gode
eller behagelige, og det onde eller ubehagelige. Disse ble igjen lagt som
egenskaper ved hhv gud og djevelen/den onde.
1615 Den instinktive følelse av FORSYNET ble fundamentet for den religiøse
kultur, senere det kristne verdensbilde.
1616 Med dette gudsbilde - en gud og en djevel - har mennesket nådd
kulminasjonen av skapelse av guddomsbegrepet i sitt eget primitive bilde.
Men utviklingen videre besørger at vesenet lærer naturlovene å kjenne på det
fysisk/materielle område. Det blir slik ekspert i "lokaltrinn" på det materielle
området. Ja - her benekter vesenet alt som ikke er av målbar materie. Liv eller
ånd er derfor her som naivitet å betrakte.
1617 All religiøs innstilling eller troen på en Guddom - troen på et evig liv - troen
på reinkarnasjon og karma osv. er for den materielle forsker umulig å oppfatte
som realiteter. Han har ingen instrumenter til å måle disse foreteelser. Han
"trenger" heller ingen Guddom, før han er ved livets slutt, eller en annen
skjebnebue rammer ham i form av en ulykke.
1618 Nei - den materielle vitenskap og kunnen kan ikke gi menneskene den
trygghet som det nå så sterkt lengter etter.
1619 Menneskene er nå til overflod i ferd med å bli mett av lidelser og
besværligheter, av ukjærlighet og krig. Desto sterkere denne mettelse tar form,
jo hutigere skapes ønsket om en forandret tilværelse.
1620 Gjennom beretningen om den fortapte sønn har vi altså en symbolsk
beretning om det levende vesens forvandling. Belæringen av dette å kjenne
forskjell på godt og ondt.
1621 Han og hunvesenet kan vanskelig være i "guds bilde" - altså leve i
fullkommenhet, ettersom de lever i en sone som er skapt for å lage disharmoni.
Samtidig som vesenet her tror seg kun værende "støv" eller materie alene.