Hele nummeret - skrift.no.

All erfaring tilsier at malen er historisk, kulturelt og
personlig betinget, dvs. den er verken universell eller
konstant.
I grove trekk tilhører jeg mer eller mindre samme
kultur som mine lesere, og derfor skulle man likevel anta
at vi kunne enes om enkelte grunnleggende kriterier å
måle en tekst opp mot. Det tror jeg faktisk.
Originalitet har vært regnet som et pre i hvert fall de
siste hundre årene, kanskje til og med siden
Romantikken. Stringens er vel et klassisk mål som
Romantikken vendte ryggen til, men som man med en
viss glede har børstet støvet av igjen. Dessuten har vi
noen ideer om språklig estetikk som dessverre ikke
skiller seg altfor meget fra dagligtalen.
En litt slarkete sammenfatning («fuzzy logic» er et av
de begrepene jeg husker med størst glede fra studietiden,
og jeg liker å tro at det har influert skrivingen
min) kunne saktens finne på å kategorisere disse tre
normene som det gode, det sanne og det skjønne, og
akkurat så slarkete er altså jeg tilbøyelig til å være.
Det finnes andre normer, men tre er et godt, gammelt
tall, og at nettopp disse tre aspektene ved en tekst er
viktige, tror jeg de fleste kan enes om … selv om vi alle
rir våre private kjepphester til vi ikke er i stand til å sitte
på en vanlig stol uten at det gjør vondt (litteraturen skal
være ren, nei den skal være uren, osv.).
Så langt, så vel.
Diskrepansene viser seg ikke så mye i det teoretiske
som i det praktiske, i selve vurderingen.
Jeg skal ikke påberope meg å vite hvem som er de mest
kvalifiserte leserne i dette landet, men anmelderstanden
utgjør en gruppe lesere som er av en viss betydning
for de fleste forfattere, skulle jeg tro. Den jevne
anmelder er en velutdannet, belest og oppdatert person
med et engasjert forhold til litteraturen. Du rister på
hodet? La oss i alle fall gå ut fra at anmelderen er en
25
oppegående leser … i et forsøk på å opprettholde en viss
gjensidig tillit.
Da jeg debuterte i 1999, med romanen Meg selv og
mine kjære, var det mye fokus på debutanter, og det kan
være grunnen til at jeg fikk såpass mange anmeldelser
som jeg gjorde. I farten husker jeg ikke hvor mange det
var, men det dreier seg om et sted mellom ti og tyve. Den
neste romanen, Jotapata, fikk ikke på langt nær så
mange anmeldelser. Det kan kanskje skyldes at det var
en såkalt «andreroman», eller det kan skyldes at den er
mindre tilgjengelig enn den første. Eller kanskje den
rett og slett ikke var interessant nok for anmelderne av
rent litterære grunner. Hva vet jeg? Den ble i alle fall lest
og anmeldt i en seks-åtte aviser, om jeg ikke husker feil.
På den måten fikk jeg tilgang til et nokså variert
knippe lesninger og tolkninger av mine egne tekster, og
det som slår meg når jeg tenker tilbake på dem, er
nettopp variasjonen. Det er ikke noe unikt i dette, og jeg
er ganske sikker på at det er en felles erfaring det store
gross av forfattere gjør seg når de er så heldige at de blir
anmeldt i dagspressen.
Én anmelder hevdet at Meg selv og mine kjære var en
svært original tekst og at den skilte seg markant fra de
såkalte «familieromanene» som var i vinden på den
tiden. En annen anmelder mente at boken kopierte og
etterplapret de samme «familieromanene», den var
uoriginal og full av klisjeer. Jotapata var akrobatisk og
spenstig komponert i én anmelders øyne, mens en
annen fant den usammenhengende og lite gjennomarbeidet.
Når språket i Meg selv og mine kjære ikke var
stivt og tilgjort, var det preget av en mørk, poetisk
sanselighet.
Dissonansen kan heller ikke ganske enkelt forklares
som forskjellen mellom positive og negative anmeldelser,
jeg kunne for eksempel få ros av en anmelder for
at jeg holdt en kjølig distanse til stoffet mens en annen
VIP
MED
LEM
SKAP