25.09.2013 Views

Hele nummeret - skrift.no.

Hele nummeret - skrift.no.

Hele nummeret - skrift.no.

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

SPØKELSESSKRIVING<br />

Hva i huleste skal en forfatter med en oversetter som ikke tar mål av seg til<br />

like freske fraspark i sitt eget språk? spør Merete Alfsen. Her forteller hun<br />

om det lystbetonte slitet ved å oversette den uoversettelige Hotel World av<br />

Ali Smith.<br />

For <strong>no</strong>en år siden ble jeg invitert til å delta i en paneldebatt<br />

på et stort arrangement om oversatt litteratur i<br />

London. Jeg var invitert i egenskap av Virginia Woolfoversetter,<br />

og programposten der jeg skulle delta, hadde<br />

tittelen: Translators and their Writers. A Dialogue of<br />

Equals.<br />

Kanskje ikke en helt gjengs oppfatning av forholdet<br />

mellom forfatter og oversetter? Ikke for meg den gangen,<br />

i hvert fall. Jeg måtte gå atskillige runder med meg<br />

selv før jeg syntes jeg kunne stille opp på dette. Men det<br />

var interessante og klargjørende runder som førte til<br />

følgende erkjennelse: Ingen, aller minst forfatteren og<br />

originalteksten, er tjent med en oversetter som ser på<br />

seg selv som en annenrangs skribent, som en «trofast»og<br />

underdanig tjener for Den Store Skapende<br />

Kunster. Virginia Woolf, for eksempel, var en av romankunstens<br />

store, dristige nyskapere. Hva i huleste skal<br />

hun med en oversetter som ikke tar mål av seg til like<br />

freske fraspark i sitt eget språk?<br />

I mange år har mine «dialoger» mest vært ført med<br />

damer som Virginia Woolf og Jane Austen, som (foruten<br />

forbausende mye annet) har det til felles at de er henfarne.<br />

Det har ikke vært kjedelige samtaler, tro meg.<br />

Men så gav Pax meg en jobb som jeg hoppet i taket for:<br />

Ali Smiths roman Hotel World, en sær og stilig – og passe<br />

uoversettelig – bok som jeg straks visste at jeg kom til å<br />

elske å slite med. Det jeg umulig kunne vite, var hvor<br />

morsomt jeg skulle få det i min første «samtale» på<br />

lenge med en levende forfatter. En samtale som riktig<br />

<strong>no</strong>k kom til å dreie seg mye om de døde … Hotell Verden<br />

er nemlig en spøkelseshistorie.<br />

Til å begynne med var situasjonen den vanlige: oversetteren<br />

i nærkamp med teksten, jamring og hamring<br />

mellom barken og veden, fryd og frustrasjon. Jeg skrev<br />

meg gjen<strong>no</strong>m, som jeg alltid gjør, for så å kunne gå løs på<br />

nye runder med forbedringer og problemløsing, nå med<br />

glupsk krav på hjelp fra alt og alle fra Internett til nattskiftet<br />

i min egen underbevissthet og ressurssterke kolleger<br />

på O-ringen. Så hadde jeg plutselig en leilighet i<br />

London til disposisjon i tre uker. Av gårde med pc, halv-<br />

56<br />

ferdig tekst og <strong>no</strong>en problemer som syntes helt uløselige.<br />

Naturligvis kontaktet jeg forfatteren, som bor i<br />

Cambridge, men mest fordi jeg hadde lyst til å hilse på<br />

henne – <strong>no</strong>en spørsmål hadde jeg <strong>no</strong>k, men de virkelige<br />

problemene, det uoversettelige, de måtte jo løses på<br />

<strong>no</strong>rsk.<br />

Vi møttes til lunsj. Det ble begynnelsen på en virkelig<br />

samtale, som stadig pågår. Nedenfor følger <strong>no</strong>en<br />

delvis kommenterte teksteksempler på engelsk og<br />

<strong>no</strong>rsk til selvstudium (oversetterens hode ligger klar<br />

på blokken).<br />

Hendelsene og personene i romanen Hotell Verden<br />

har alle tilknytning til et hotell i en <strong>no</strong>rdengelsk<br />

(skotsk?) by, et hotell som i sin tur er tilknyttet kjeden<br />

Global Hoteller.<br />

Første del er lagt i munnen på spøkelset Sara Wilby,<br />

en ungjente som nylig er død. Hun krøp inn i en matheis<br />

på hotellet der hun nettopp hadde begynt å jobbe.<br />

Vaieren røk, og Sara falt ned og slo seg i hjel. Hun var<br />

konkurransesvømmer mens hun levde; derfor er hun<br />

opptatt av tidtaking:<br />

wooohooooo<br />

and this time I’d count as I went, one elephant<br />

two eleph-ahh) if I could feel it again, how I hit it, the basement,<br />

from four floors up, from toe to head, dead. Dead leg.<br />

Dead arm. Dead hand. Dead eye. Dead I, four floors between<br />

me and the world, that’s all it took to take me, that’s the<br />

measure of it, the length and death of it, the short goodb – .<br />

uuuhuuuuu<br />

og denne gangen skulle jeg ha telt mens jeg<br />

falt, én elefant to elefaaa –) hvis jeg kunne kjent det<br />

igjen, hvordan jeg traff det, kjellergulvet, fra fire etasjer<br />

opp, bråstopp. Død arm. Død hånd. Dødt bein. Død<br />

meg, fire etasjer mellom meg og verden, lenger tok det<br />

ikke å ta meg, akkurat så langt og så død, takk og ad –.<br />

and the drop was short, less than one complete glorious<br />

second per floor I estimate <strong>no</strong>w so long after the event, des-

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!