Hele nummeret - skrift.no.

SPØKELSESSKRIVING
Hva i huleste skal en forfatter med en oversetter som ikke tar mål av seg til
like freske fraspark i sitt eget språk? spør Merete Alfsen. Her forteller hun
om det lystbetonte slitet ved å oversette den uoversettelige Hotel World av
Ali Smith.
For noen år siden ble jeg invitert til å delta i en paneldebatt
på et stort arrangement om oversatt litteratur i
London. Jeg var invitert i egenskap av Virginia Woolfoversetter,
og programposten der jeg skulle delta, hadde
tittelen: Translators and their Writers. A Dialogue of
Equals.
Kanskje ikke en helt gjengs oppfatning av forholdet
mellom forfatter og oversetter? Ikke for meg den gangen,
i hvert fall. Jeg måtte gå atskillige runder med meg
selv før jeg syntes jeg kunne stille opp på dette. Men det
var interessante og klargjørende runder som førte til
følgende erkjennelse: Ingen, aller minst forfatteren og
originalteksten, er tjent med en oversetter som ser på
seg selv som en annenrangs skribent, som en «trofast»og
underdanig tjener for Den Store Skapende
Kunster. Virginia Woolf, for eksempel, var en av romankunstens
store, dristige nyskapere. Hva i huleste skal
hun med en oversetter som ikke tar mål av seg til like
freske fraspark i sitt eget språk?
I mange år har mine «dialoger» mest vært ført med
damer som Virginia Woolf og Jane Austen, som (foruten
forbausende mye annet) har det til felles at de er henfarne.
Det har ikke vært kjedelige samtaler, tro meg.
Men så gav Pax meg en jobb som jeg hoppet i taket for:
Ali Smiths roman Hotel World, en sær og stilig – og passe
uoversettelig – bok som jeg straks visste at jeg kom til å
elske å slite med. Det jeg umulig kunne vite, var hvor
morsomt jeg skulle få det i min første «samtale» på
lenge med en levende forfatter. En samtale som riktig
nok kom til å dreie seg mye om de døde … Hotell Verden
er nemlig en spøkelseshistorie.
Til å begynne med var situasjonen den vanlige: oversetteren
i nærkamp med teksten, jamring og hamring
mellom barken og veden, fryd og frustrasjon. Jeg skrev
meg gjennom, som jeg alltid gjør, for så å kunne gå løs på
nye runder med forbedringer og problemløsing, nå med
glupsk krav på hjelp fra alt og alle fra Internett til nattskiftet
i min egen underbevissthet og ressurssterke kolleger
på O-ringen. Så hadde jeg plutselig en leilighet i
London til disposisjon i tre uker. Av gårde med pc, halv-
56
ferdig tekst og noen problemer som syntes helt uløselige.
Naturligvis kontaktet jeg forfatteren, som bor i
Cambridge, men mest fordi jeg hadde lyst til å hilse på
henne – noen spørsmål hadde jeg nok, men de virkelige
problemene, det uoversettelige, de måtte jo løses på
norsk.
Vi møttes til lunsj. Det ble begynnelsen på en virkelig
samtale, som stadig pågår. Nedenfor følger noen
delvis kommenterte teksteksempler på engelsk og
norsk til selvstudium (oversetterens hode ligger klar
på blokken).
Hendelsene og personene i romanen Hotell Verden
har alle tilknytning til et hotell i en nordengelsk
(skotsk?) by, et hotell som i sin tur er tilknyttet kjeden
Global Hoteller.
Første del er lagt i munnen på spøkelset Sara Wilby,
en ungjente som nylig er død. Hun krøp inn i en matheis
på hotellet der hun nettopp hadde begynt å jobbe.
Vaieren røk, og Sara falt ned og slo seg i hjel. Hun var
konkurransesvømmer mens hun levde; derfor er hun
opptatt av tidtaking:
wooohooooo
and this time I’d count as I went, one elephant
two eleph-ahh) if I could feel it again, how I hit it, the basement,
from four floors up, from toe to head, dead. Dead leg.
Dead arm. Dead hand. Dead eye. Dead I, four floors between
me and the world, that’s all it took to take me, that’s the
measure of it, the length and death of it, the short goodb – .
uuuhuuuuu
og denne gangen skulle jeg ha telt mens jeg
falt, én elefant to elefaaa –) hvis jeg kunne kjent det
igjen, hvordan jeg traff det, kjellergulvet, fra fire etasjer
opp, bråstopp. Død arm. Død hånd. Dødt bein. Død
meg, fire etasjer mellom meg og verden, lenger tok det
ikke å ta meg, akkurat så langt og så død, takk og ad –.
and the drop was short, less than one complete glorious
second per floor I estimate now so long after the event, des-