Hele nummeret - skrift.no.

mormoren spilte en sentral rolle i hans egen barndom.
Toer begynte å skrive som ganske ung. Som mange
andre forfattere tok han veien om journalistikken.
Under 2. verdenskrig arbeidet onkelen hans for en
japansk-drevet radiostasjon, og unge Pram fikk jobb der.
– Journalistikken lærte meg å respektere fakta. Når
jeg skriver en roman, er jeg opptatt av at alt skal være
korrekt, for å overbevise leseren.
– Var du stolt av noe av det du gjorde som journalist?
Toer ryster langsomt på hodet. Nei, ikke stolt, han
gjorde jobben av nødvendighet, for å overleve. – Men i
kampen for uavhengighet spilte journalistene en
ledende rolle. Det var dem som skapte et enhetlig språk
for Indonesia.
– Hollenderne kalte Indonesia for India – hollandsk
India. Hvordan er det med den indiske innflytelsen i dag?
– Du vet vel at Indonesia betyr «indiske øyer»? Men
det fantes to geografiske navn: Nusantara – øyer
mellom to kontinenter, og Dipantara: festningen
mellom to kontinenter. Helt fra jeg var i tenårene har
jeg motsatt meg den hinduistiske innflytelsen.
– Men samtidig figurerer de store indiske eposene i
bøkene dine?
– Ja, det er noe annet. Mor leste dem for meg da jeg
var liten. Og det yngste barnet mitt – etter sju døtre fikk
jeg en sønn – heter Yudishtira, oppkalt etter en av
Pandava-brødrene i Mahabarata.
Toer har et ambivalent forhold til religion. En nasjon
må kunne reise seg uten å tigge og be til en gud, sier han.
– Hva med Gandhis forsøk på tilnærming mellom
religionene?
– Det er umulig å forene dem, men gjensidig respekt
er mulig.
BA ALDRI OM HJELP
Ennå er ingen av Toers romaner filmet, men en indonesisk
produsent har bedt om rettighetene til
Menneskenes jord. Pram, også kalt Pak Pram, slik man
hilser eldre med respekt, smiler ved tanken på film-
PRAMOEDYA ANANTA TOER
Født 1925 i byen Blora på Java.
Som meget ung aktiv i motstanden mot de hollandske kolonialistene,
som fengslet ham første gang. Kort tid i fengsel også
under landets første uavhengige president Sukarno. Da han ble
styrtet i et kupp i 1965-1966, kom Suharto til makten, og Toer ble
fengslet i fjorten år. Elleve av disse tilbrakte han på Buru – en øy i
det molukkanske arkipelaget. Han ble satt fri i 1979, men var fortsatt
i husarrest og kunne ikke forlate Indonesia før 1999, da
Suharto ble tvunget til å gå av.
55
atisering og tenner en ny sigarett der han sitter på
patioen foran det store nye huset sitt. De er bare tre her,
mann, kone og en datter. Tjenestefolk vil de ikke ha.
Men det kan bli litt tomt, sier han. Derfor glitrer han til
da en velvoksen gruppe koreanske litteraturstudenter
plutselig myldrer inn i hus og hage for å hilse på forbildet
sitt.
– Du skriver i den selvbiografiske boken Den stummes
enetale at du ble født til slit og prøvelser …
– Fra jeg var barn har jeg aldri bedt om hjelp fra foreldrene
mine. Jeg har alltid tjent egne penger. Jeg fikk
kanskje en slant til Lobaran (nyttårsfeiringen), men det
var alt.
– … og at du aldri er blitt helt fornøyd?
– Den boken er noen år gammel, skrevet før Suhartos
fall. Nå har jeg vel oppnådd det jeg drømte om, så mye
som jeg kunne håpe på. Regjeringen liker meg ikke, men
det er gjensidig. Politisk er jeg langt fra tilfreds: Se bare
hvordan alle kjemper mot alle om presidentmakten! Hva
har disse kandidatene egentlig prestert?
Markert hoderysting denne gangen. Nei, ingen av de
to kandidatene som i år kjempet om landets øverste
verv fikk Toers stemme. Ikke nyvalgte Sushilo
Bambang, ei eller den forrrige presidenten Megawati
Sukarnoputri, datter av det uavhengige Indonesias
første president. Sendte ikke hun soldater for å knuse
opprøret i Aceh-provinsen? spør Toer retorisk.
– Jeg har ingen organisasjon, ingen makt, jeg eier
ingen massemedier. Men uansett hvem som krenker de
universelle humanistiske grunntankene, så er jeg mot
dem. Humanisme er et nytt fenomen her til lands. Den
må dyrkes fram.
Rettferdigheten også. Om den melder sin ankomst. –
Da Suharto klatret til topps, tok han alt jeg eide. Intet
har jeg fått tilbake. Det er 38 år siden nå, men han er
ennå ikke stilt til ansvar for noen av handlingene sine.
Jeg ble satt i fengsel 14 år uten rettssak. Han burde stilles
for retten. I dette landet skjer det ikke. Men kanskje på
Øst-Timor?
Hans mest kjente verk er Buru–kvartetten, fire bind oversatt til
norsk. Videre er en av hans tidligste romaner, Flukten, kommet
på norsk og kan leses som et – delvis forsonende – oppgjør med
faren, som lå under for spillegalskapen. Andre kjente bøker er The
Girl from the Coast og The Mute’s Soliloquy, den siste selvbiografiske
essays skrevet på Buru og adressert til Toers sju barn, som
måtte vokse opp uten faren. Toers bøker er oversatt til 35 språk.