Bygning 1 2003

More documents

Recommendations

Info

14 PENSJONISTENES LILLE HJØRNE DE GAMLE ER ELDST ELDREBØLGEN Johan Østberg Har vi eldre noe å bidra med? I 1989 ble det gitt ut en bok med tittelen ”De gamle er eldst!” Dette var resultatet av et nært samarbeid mellom forfatteren Ingar Roggen og Finn Deichmann- Johannessen som tidligere hadde studert sosiologi, og som sammen med flere gode krefter var med å dra i gang ”Prosjekt Eldredemokrati”. Formålet var å skape et nytt alternativ til de to etablerte modellene for eldrepolitikken; Avskrivningsmodellen og Omsorgsmodellen. Det å finne et alternativ vil sikkert mange ha ment var et overmodig mål, men behovet for å gjøre noe for denne målgruppen var så åpenbar for de som ville se, og som hadde sosial medfølelse. Og bør det ikke være et rasjonelt syn, at vi alle kan bli et ”offer” når den tid kommer? For som det blir påpekt i boka, fører de etablerte modellene til at klienten kommer inn i en ond sirkel. Avskrivningsmodellen vurderer eldre som avskrevet arbeidskraft. Dermed reduseres og forfaller de, noe som igjen bekrefter at det var riktig å avskreve de. Omsorgsmodellen stempler eldre som omsorgstrengende, følgen er at eldre blir gjenstand for omsorg. Dermed reduseres og forfaller de, som igjen bekrefter at det var riktig å stemple vedkommende som omsorgstrengende. Unntaket herfra er sjølsagt de som virkelig trenger omsorg og pleie. Deltakermodellen derimot bygger på gjensidighet, - det å delta i sam- funnslivet, - for å stå i gjensidige forhold til andre med rettigheter og plikter. Deltakermodellen er en modell av kontakt, gjensidig engasjement og forpliktelser mellom mennesker. Hovedpoenget blir om en kan finne igjen noe av dette i det praktiske liv. Vi har 3 stortingsperioder bak oss, siden denne modellen ble lansert. Det er jo nettopp i det politiske miljø nye og forbedrede ideer og realiteter må vokse fram. Gruppa bak ”Prosjekt Eldredemokrati” tok da nettopp for seg samtlige partiprogram, for å se hva det enkelte parti hadde av eldrepolitikk… Siden prinsippet om målstyring av offentlig virksomhet nå var innført i Norge, så sendte gruppa den 18. mars 1989, rekommandert brev til både regjeringa og de politiske partiene på Stortinget, med forespørsel om deres eldrepolitiske regnskap. Med unntak av Fremskrittspartiet framla da samtlige partier sitt eldrepolitiske regnskap for perioden 1986 – 1989 og programmet for perioden 1990 – 1993. Dette skulle vise seg å ikke være særlig oppløftende lesning. For som det heter i forfatterens oppsummering: ”Ut fra programmene er det ganske umulig å vite hva partiene har lovet å foreta seg når, - og hvis eldrebølgen kommer!” Videre het det: Hvis man oppfatter et valgløfte som en kontrakt, er konklusjonen helt klar: Ingen ved sine fulle fem ville undertegne en slik kontrakt. Til overmål er også en synlig uførhetsbølge totalt fraværende i alle programmene. Hvilken lærdom skal vi trekke av dette? Jo, det må bli at hver i sær, som befinner seg i denne målgruppa, forsøker å påvirke eldrepolitkken i positiv retning, der sjansen byr seg! I alle fall følge nøye med nå pengene skal fordeles på Stortinget og i kommunene, for åse hvilke politikere og partier som gjør ord til handling. At vi bruker stemmeseddelen når det er valg! For å si det med Georg J. Nathan: ”Dårlig embedsmann er valgt av gode borgere, - som ikke stemmer!” GAP S T K A T N R E Bush og Bondevik krangler om hvem som har mest intelligente ministre. Bush tilkaller Colin Powell og stiller han følgende spørsmål: - Din fars sønn er ikke din bror, - Hvem er han? - Hm.., det må jo være meg det, sier Colin Powell. Bondevik var mektig imponert og reiste hjem og skulle prøve på Lars Sponheim. Sponheim, tenkte og tenkte, men klarte ikke finne svaret. Tilslutt ba han om å få betenkningstid til neste dag. Deretter gikk han til Per Kristian Foss og stilte spørsmålet: - Din fars sønn er ikke din bror, - Hvem er han? - Det er jo meg det, svarer Foss kjapt. Neste dag kommer Sponheim gledestrålende til Bondevik, som spør om han har svaret? - Jo det er Per Kristian Foss det, svarer Sponheim fornøyd. - Nei, nei, svarer Bondevik, det er helt feil. - Hvem er det da, spør Sponheim. Det er Colin Powell, svarer Bondevik
I HISTORIENS LYS PÅ HAREJAKT OM Å BESKYTTE FAGET Petter Vellesen Denne gangen skal vi langt tilbake i tid, til laugstida, eller nærmere bestemt til 16- og 1700-tallet, en periode hvor laugenes privilegier ble utsatt for press og stadig måtte forsvare seg. Laugene hadde tradisjonelt hatt enerett på alt håndverksarbeid innen sitt fag, men dette monopolet ble hele tida forsøkt utvannet. Myndighetene ville åpne fagene for andre og laugenes særrettigheter ble innskrenket. Soldater fikk f. eks. lov til å arbeide for det militære, men ikke for sivile. Dessuten ble det gitt håndverksprivilegier til en rekke såkalte frimestere. Dette kunne være håndverkere som for så vidt var øvet i faget, men som av en eller annen grunn ikke fikk innpass i lauget. Det kunne f. eks. være en svenn som hadde brutt laugets lover ved å gifte seg. Håndverkssvenner – bortsett fra tømrere og murere – måtte være ugifte helt til de ble mestere. Eller det kunne være dimitterte soldater som hadde lært håndverket i garnisonene. Disse frimesterne kunne ikke ha svenner eller lærlinger, men kunne ellers praktisere faget og selge varer. Foruten militære og frimestere – som for så vidt hadde kunnskap og dyktighet nok – ble fagene også utsatt for konkurranse fra folk som i beste fall var halvlærte, såkalte fuskere eller bønhaser. Bønhase er et tysk ord som direkte oversatt betyr loftshare, og kanskje henspiller det på at vedkommende måtte utøve sitt arbeid i skjul – på loftet. Mens frimesterne sto under myndighetenes beskyttelse var fuskerne og bønhasene fritt vilt. En av oldermannens viktigste plikter var å oppspore bønhaser, og ble noen tatt på fersk gjerning i å fuske i faget vanket det ofte streng straff, som juling og beslagleggelse av verktøyet. Det var stort sett mesterne sjøl som førte denne forbitrede kampen. Myndighetene var i utgangspunktet pliktige til å bistå under forfølgelsen av fuskerne, men da var det visse forutsetninger. Blant annet måtte det varsles på forhånd, og man kunne ikke bryte opp låser. Laugene var svært misfornøyde med en slik ”lunken” holdning og tok rett som det var saken i egne hender. Da ble gjerne ettersøkningen organisert som en ren jakt, eller ”jagningsforretning” som det ble kalt. Det hendte denne jakten fikk komiske utslag. Skomakerne i Christiania overrasket en gang en mann som arbeidet på en tøffel. Tøffelen ble straks beslaglagt sammen med verktøyet og visstnok finnes den den dag i dag, nedlåst i skomakerlaugets lade. Slakternes jagningsforretninger artet seg av og til som den rene klappjakt gjennom gatene, og i 1704 anlegger lauget sak mot konen Ane Møller på grunn av ”den store overlast Oldermannen paa en offentlig gade med hatt og parykks avrivelse er vederfaret”. Ane Møller var sikkert en fattig stakkar som ville selge et stykke ferskt kjøtt. Det er allikevel ikke vanskelig å kjenne seg igjen i håndverkernes kamp. Det var faget, som de hadde tilegnet seg gjennom erfaring og dyktighet, som var grunnlaget for deres levebrød, og det var sikkert ikke lett å se på at ufaglærte tilbød sine tjenester uten å måtte holde de forpliktelser mestrene tross alt hadde. På mange måter er våre dagers rølpekamp en klar parallell. Skomakerverksted anno 1650. FAGBLADET 1/<strong>2003</strong> 15
Page 1 and 2: F AGBLADET - NR 1 - 2003 BYGNING ST
Page 3 and 4: DIKT Eg kryp Jakob Sande Jeg velger
Page 5 and 6: Så tilslutt skal vi legge frem res
Page 7 and 8: to ganger. Først dukket han opp i
Page 9 and 10: stå faglig ansvarlig for den jobbe
Page 11 and 12: VISSTE DU AT... det i Hovedavtalen
Page 13: arbeidsledere har vært bekymret fo

Bygning 1 2003

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?