Meninger om mangt og mye

GOTTFRED BORGHAMMER
Meninger
om mangt og mye
STABENFELDT

O Copyright S~abenieldt
Forlag
ISBN-82-532-0438-8
Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1980

INNHOLD
Side
Forord ....................................... 7
Springkniver og streikeaksjoner .................... 9
Morgenkåseri-serie I :
Suppe p2 en messingskrue ........................ 17
Aldri fornøyd .................................. 19
Foreningsliv og Festiualer ........................ 21
Samfunnet betaler .............................. 23
Kast den på skraphaugen . kjøp ny! ............... 26
Ikke for alle likt ............................... 28
Morgenkåseri-serie I1 :
Alle har sitt ................................... 31
Brenne skip og sprenge broer ...................... 33
Ungdomsinteresser .............................. 36
Ungdomspåfunn ................................ 35
1 7 . Mai - frihetsdagen .......................... 41
18 . Mai - fredsdagen ........................... 43
Morgenkåseri-serie 111 :
Meling av egen kake ............................ 46
Ernzringsprofeten og havregryn ................... 48
Marihøna og bladlusa ............................ 51
Fugleunger på avveier ........................... 54
Politiske mansjettknapper ........................ 56
Velstandsutuiklingen ............................ 58

Epistler:
Kattene: I . Lykke for en dag ..................... 62
11 . Noen har det alltid verre ............... 64
Danske egg i Norge ............................. 66
Sparing ...................................... 68
Refleksjoner over en forvridd ankel ................ 74
Det uforklarlige ................................ 78
Reaksjonen melder seg .......................... 80
«Mannen som elsket rettferdighetem ............... 82
Ungdom - erlsuping - og forgjengelige idealer ....... 85
Enavmede banditter ............................. 88
Szrlinger ..................................... 93

FORORD
I forbindelse med mine morgenkåserier i Norsk Rikskring-
kasting, har det fra forskjellig hold vært uttalt ønske om å
få dem utgitt i bokform. Det har ikke falt meg særlig vanske-
lig å akseptere et slikt forslag, aller minst når et seriaist for-
lag i min egen fødeby har villet forestå utgivelsen, noe jeg
gjerne vil uttale min takknemlighet for.
Jeg var temmelig ung av år da jeg tok fatt på å skrive
petitartikler med ulike emner, enten det gjaldt dagliglivets
små ting, eller kommentarer til tidens aktuelle spørsmål. De
første, under betegnelsen «Ukens kåseri», gikk nærmere ett
år hver lørdag i en lokalavis. Som prøve tas her med bare
et rent tilfeldig: «Danske egg i Norge». Dessuten har jeg
plukket ut en del andre «epistler» av høyst ulike slag, enkelte
satiriske, om kontroversielle saker, andre mer «uslryldige»,
uten brodd i noen retning.
Ellers består samlingen av 20 radiokåserier: Tre serier av
«Som dagene går», det polemiske aspringkniver og streike-
aksjoner», fra 1972, og «Sparing», helt fra 1935. I den tiden
gikk for 0vrig dagens kåseri på lufta etter kveldsnyhetene
kl. 22, under fellestittelen «Sett og hørt», og var av tre ganger
så lang varighet som nå.
Min egentlige debut i NRK fant riktignok sted enda tid-
ligere, nemlig sommeren 1934, med et kombinert kåseri og
intervju, etterfulgt av en 30 minutters forelesning om «Kirke-
lig fredsarbeid» høsten samme året.
G. B.

Springkniver og streikeaksjoner
(NRK 13/5 1972)
I en gammel, ærverdig by på Vestlandet - som aldeles ikke
bør forveksles med Wild VlJest - hendte det for en tid siden
at en ung mann med et hissig gemytt, i et øyeblikk da han
syntes at verden gikk ham så til de grader imot, plutselig trakk
opp fra lommen en såkalt «springkniv» og ga seg til å stikke
den i tilfeldige unge piker på offentlig gate. Ingen av ofrene
ble drept - til alt hell for alle parter - men skadet ble de,
og det var ille nok!" Saken ble rimeligvis slått stort opp i
pressen, og ble fulgt av en diskusjon om hvor vidt en med
øyeblilrkelig virkning burde forby salg av springkniver. Et
slikt forbud har andre land innført. Blant andre selveste super-
makten USA, som vel ellers neppe kan beskyldes for å unn-
late å drive handel med både det ene og det andre. De landene
det gjelder, har altså funnet ut at springknivene er så livs-
farlige at de ikke må omsettes. Det dreier seg rett og slett om
et mordvåpen, blir det hevdet. Men hos oss skal knivene
altså kunne kjøpes av hvem som helst. Også av dem med hissig
gemytt.
Jeg skulle jo egentlig snakke om streik - og så starter jeg
med springkniver. Det falt meg bare så behendig.
ikke atieg vil være utidig, &en når det kommer til stykket
er vel også streik et slags våpen. I de fleste siviliserte, demo-
* Et par år senere ble den samme unge mannen kjent skyldig i drap på en
yngre gutt - denne gangen var mordvåpenet ikke noen springkniv, men
et avsaget haglgevær, egentlig tenkt brukt ved et planlagt bankran.

kratiske land er den legalisert, ja, regnes faktisk talt til en av
menneskerettighetene. I noen land er den ikke tillatt, den
passer ikke inn i systemene. Det gjelder de mer eller mindre
totalitære statene både på den røde og den svarte siden. De
skjønner hva jeg mener.
Nå har vi jo opplevd tilløp til streiker også der. I Spania
- og i Polen for eksempel. Men det er så visst ikke lett! For
matkhaverne har jo til rådighet enda farligere våpen - om
ikke akkurat springkniver, så i alle fall maskingeværer, tanks
og politi med vannkanoner og litt av hvert til å dempe gemyt-
tene med. Sannelig må de være modige som skal hanskes med
slik overmakt! Og så nettopp de stedene der det kanskje
kunne trenges å få en ordning på enkelte forhold!
Men hos oss da, i de vestlige demokratier, de høyt utvik-
lede velstandsland, hvor de aller fleste kan velte seg i over-
flod og snart knapt vet hva forsakelse og nøysomhet er for
noe - her kan det drives med allehånde former for streik og
blokade med alt det tidstap, spill av krefter og ergrelser det
fører med seg. For ikke å snakke om det vonde blodet som
alvorlige tvistigheter mellom mennesker forårsaker!
Hvis det er noe en ikke liker, kan en gå hen og drive den
rene terror, med trusler om streik og blokade, og endelig med
aktiv handlicg: Total eller punktvis arbeidsnedleggelse. Og
det kan - i henhold til høytidelige overenskomster - fore-
tas clock-outer». Den ene ørefiken har det andre knyttneve-
slaget fortjent! Vondt skal med vondt fordrives! Enkelt og
liketil.
Vi har i den senere tid sett alle kategorier av «hardt mot
hardt»-mentaliteten demonstrert, og merket noe av fruktene.
Skal vi starte med England, så holdt en jo der gående en
usedvanlig langvarig poststreik med enorme skadevirkninger.
Og når vi først oppholder oss på det britiske øyriket, er det
fristende å nevne at på grunn av de evindelige urolighetene
på arbeidsmarkedet der borte, gikk landet glipp av den store
planlagte bilfabrikken som kunne ha skaffet tusener av men-

nesker godt arbeid og levebrød. Ford-kompaniet fant det ikke
tilrådelig å sette i gang sin virksomhet der, men heller vende
seg til et land på kontinentet med noe mere stabile forhold.
Så kunne de potensielle oppviglere sitte der med skjegget i
postkassen . . .
Streik er altså en menneskerett - den har ikke lovverket
imot seg. Bare at visse spilleregler skal praktiseres. Det må
varsles så og så lenge i forveien når våpenet skal tas i bruk,
plassene skal sies opp osv. Men noen gir blaffen i den slags
bestemmelser.
Ved en bedrift - fremdeles på Vestlandet - hadde de en
overordnet person son de ansatte simpelthen ikke kunne for-
dra fordi han etter deres mening blandet sin nese for mye
opp i ting han ikke skulle, og dermed gjorde atmosfæren
utrivelig. Ingenting syntes å nytte for å få en forandring til
det bedre. Derfor streik. En forholdsvis uskyldig sådan. En
«sit down»-streik, for å si det på utenlandsk, men neste mor-
gen kom arbeiderne til en stengt fabrikkport. Det var bedrifts-
ledelsen som tok sitt mottrekk. Æ-bæ - nå kan dere stå der
og ha det så godt.
En tid etter var det en annen bedrift som hadde ansatt en
arbeider på prøve. Da de overordnede fant ut at han kanskje
ikke var den rette mann på rette plass, ba de ham være så
vennlig å søke å finne seg en annen og mere egnet beskjef-
tigelse. (Nå, det med vennligheten var mine ord - jeg kjen-
ner ikke detaljene). Framgangsmåten var ikke korrekt, mente
den øvrige arbeidsstokken, og derfor satte de seg like godt på
sin hale noen timer for å demonstrere.
I Sverige et sted var det atskillig verre, for de som der satte
seg, aktet å bli sittende uten å ta næring til seg - om det så
skulle koste dem livet. De saltestreiket i protest mot at de
sto i fare for å miste jobbene sine i og med at arbeidsstedet
deres skulle nedlegges. Livet ble reddet, takk og pris, for før
det ebbet helt ut, kom det melding om at ønskene skulle bli
oppfylt.

I det samme broderlandet gikk et tusen ansatte ved jern-
banen, tolletaten og kommunalforvaltningen til noe så snedig
påkommet som en ptlnktstreik, for å oppnå høyere Iønn.
(Og her gjaldt det, i parentes bemerket, ikke de lavest gasjerte
i samfunnet). Forlater f. eks. alle lokomotivfsrerne postene
sine, nytter det svert lite med en haerskare av konduktører,
vognvisitører og stasjonspersonale. Disse deltar faktisk talt
like mye i streiken, selv om de ikke holder seg hjemme.
Arbeidsgiveren - i dette tilfelle Staten - fant tjl slutt ut
at en måtte gå til mottrekk ved å be 30-40 tusen lærere og
embetsmenn unnlate å møte på sine arbeidssteder inntil de
streikende kapitulerte. For antimilitarister må det ha vart en
sann fryd å konstatere at «lock-outen» for første gang i ver-
denshistorien rammet en i deres øyne så unyttig, ja, likefrem
skadelig gruppe, som offiserene. (Godt at ingen stygg bamse
fant på å erobre det svenske fosterlandet akkurat da!)
Skal vi så gå tilbake til vår hjemlige arena, har vi hatt
streikeantydninger endog blant noen så yndige og ellers vel-
menende skapninger som sykepleie-elevene. De viile streike
for å gjøre oppmerksom på at de aldeles ikke var enige j at
det skulle innføres et såkalt pliktår. Det finnes vel ingen som
er så naive lenger at de tror på myten om uegennyttige, selv-
oppofrende vesener som følger et «kall» når de går inn i syke-
pleien. Og som kan la seg dirigere! Takk som byr! Dcssiiten
skal en ikke se bort fra at alle sykehuslegene har langt høyere
Iønn. Men så har heller ikke legene varslet noen streikeaksjon!
Kanskje har de ikke lov å streike når det kommer til stykket.
Ikke engang være med i en sympatiboikott. Hvordan skulle
det i så fall gå med de stakkars pasientene?
Som kjent har den britiske regjering slitt for harde livet
med å få vedtatt en såkalt «antistreikelov». Et slikt formaste-
lig forslag måtte naturligvis omgående resultere i at et par
millioner arbeidere i harmdirrende protest la ned arbeidet et

helt døgn, noe som i rede penger kostet den nette sum av
en komma fem milliarder kroner. Om loven skulle bli vedtatt,
hva skal vel Staten gjøre hvis f. eks. hele skaren på ti millioner
fagorganiserte ignorerer den og går til Generalstreik? Her
fikk jeg nevnt den styggeste av alle demonstrasjonsformer,
som uten tvil kan sidestilles med de verste naturkatastrofer.
En kunne grøsse ved tanken.
Skulle f. eks. stålverksarbeiderne i Storbritannia en dag gå
til streik for å bedre sine kår (og disse er sikkert en del lavere
enn hos oss), kan den alvorlige situasjonen oppstå, at helt
andre europeiske fagforbund i solidaritetens prisverdige navn,
trer kameratene sine til hjelp, både økonomisk og ved prak-
tisk handling. Losse- og lastearbeiderne i Norge kan således
utmerket godt bestemme seg for å nekte å losse produkter
fra Norsk Jernverk og dermed påføre dette og staten enorme
inntektstap, de kan rett og slett komme til å ramme egne,
uskyldige landsmenns arbeidsplasser.
En mere smart og harmløs måte å demonstrere på ble for
ikke lenge siden pønsket ut av de østerriskske bøndene. De
kjørte forsyne meg en hel armada på flere tusen traktorer inn
i hovedstadens gater og korket trafikken ettertrykkelig, for
på den måten å gjøre myndighetene kjent med sine krav om
høyere priser på forbruksproduktene sine. Tror ikke det hjalp
noe særlig med hele demonstrasjonen. Men original var den
unektelig.
Av langt mer alvorlig karakter var bondeopptøyene i Brys-
sel. Her gikk det sannelig hardt for seg, med store materielle
og legemlige skader - endog tap av menneskeliv. I sannhet:
Triste saker!
n * *
Trist på sin måte var også den berømmelige aksjonen mot
vår felles venn Kringkastingen, - boikotten som omsider
fikk sin - skal vi si lykkelige avslutning.

Sant å si nærmer jeg meg dette punktet med et aldri så lite
bevende hjerte. Det føles omtrent som er jeg i ferd med å
putte fingrene inn i et vepsebol. Det dreier seg om den betvd-
ningsfulle gruppen av diktende ånder som i mer eller mindre
ny og ne påtar seg oppdrag for vår største og mest virknings-
iulle kulturspreder - uten å få så stor kontant betaling som
de mente deres innsats skulle betinge. De er vel organiserte
i sine respektive skriverlaug - fem forskjellige - og kan
derfor med tyngde gå til forhandlingsbordet for å søke om
bedre kår.
Men i den senere tid gikk det ikke så glatt som ønskelig.
Og da var det naturligvis ikke noe annet å gjøre enn å - ja,
rent ut sagt streike. Blokkere eller boikotte - det går for det
samme. Etter et visst klokkeslett en bestemt dag ville de
vende sine massive rygger mot den umedgjørlige NRK.
Ingen av deres fortreffelige åndsprodukter skulle det viere
lovlig å sende ut i eteren eller vise på TV-skjermen. Det hadde
de selvsagt etter «Andsverkloven» full adgang til. I et fritt
land har enhver anledning til å nekte å gjøre noe han absolutt
ikke vil, hva enn motivet måtte være.
Men det lot ikke til at dette var nok. Andre menneske-
grupper måtte trekkes inn i aksjonen. Så skulle vel den for-
baskete produktformidler tvinges i kne.
En effektiv aksjonskomite ble nedsatt, og dens virkelystne
medlemmer la sine utspekulerte hjerner i bløt. En kjent og
aktet redaktør tillot seg å skrive i sin avis at komiteen drev
den rene terrorvirksomhet. Fy, det var ikke mine ord - jeg
bare siterer, som de sier i Stortinget. Skuespillerne måtte de
selvsagt få med i aksjonen. Og kolleger utenfor landets gren-
ser. Ja, endog styret i Embetsmennenes Landsforening gikk
hen og henstilte til sine aerverdige medlemmer å holde seg
Kringastingens mikrofoner tre steg fra livet. Etter det skri-
bentenes sjarmerende formann smilende kunne bedyre, var
drivkraften til all sympatien pur edel uegennytte. Det var som
kunne en fornemme den svalende susen av englevinger . . .

Også de organiserte lydmakerne - disse som på en sindrig
måte setter sammen elektroniske «komposisjoner», De vet,
fant helhjertet å måtte støtte boikottaksjonen. Det er kanskje
utidig å gjengi det, men jeg hørte vitterlig en lisensbetaler ut-
tale, at kunne blokaden få slike konsekvenser,var det neimen
ikke så dumt om den ble temmelig langvarig. Så underutviklet
forstand på kunst har enkelte, stakkar! - Men det samme
sa verken denne mannen eller andre når talen kom inn på de
utenlandske innslagene i Fjernsynet, som ikke ble tekstet.
La oss være enige om at dette å få gruppen av filmtekstere
med i boikotten var en genistrek. Storparten av seerne kunne
ikke annet enn irritere seg mer enn de hadde godt av når
de skulle kose seg med Festus, Ironside og lignende delikates-
ser, og ikke fikk tak i hva disse personene pratet om. Det
er nemlig ikke så liketil å forstå et fremmed språk, selv om
en i sin tid har pugget det på skolen og fulgt med i Slim John-
serien. Nå måtte det vel utløses et ramaskrik som kunne få
NRK og departementet til å gi opp motstanden jo før jo heller.
Her er jeg inne på en vesentlig side ved streike- og boikott-
systemet: En søker å skape misnøye i kretser som egentlig
ikke er så fryktelig misfornøyd fra far. Hvis en mann er ansatt
i en bedrift eller tar leilighetsjobber der, og er såre vel tilfreds
med sitt inntektsforhold, så skal han, for ikke å stikke seg ut
eller bli betraktet som usolidarisli, varsågod delta i en aksjon
som slett ikke vedkommer ham.
Hører det med til menneskerettighetene å kunne hevde som
sin overbevisning at vi her i landet etterhånden har fått det
så godt på det materielle område at vi endelig en gang kunne
gripe til fornuften og si at nå, nå får dansen om gullkalven
ta slutt, denne tvjlsomme dansen som bidrar til å øke infla-
sjonen og skape utrivelige forhold i arbeidslivet.
En kunne mange ganger føle seg kvalm når en hører dette
evindelige gnålet om ar: vi på død og liv må «fcalge med i vel-
standsutviklingen» . . . De har vel hørt uttrykket, De også?

Personlig ville jeg finne en streik i høyeste grad påkrevd i
de deler av verden hvor millioner av mennesker lever i den
ytterste fattigdom og sliter seg ut for en årslønn som er lavere
enn det folk flest her til lands tjener på en måned. Men der
synes det å være håpløst å streike!
I våre velutviklede kulturnasjoner skulle streikeaksjoner
snart være en for primitiv måte å forhandle på.
+ + o
Jeg husker ikke meget fra mine tidligste barneår. Men en
episode minnes jeg tydelig. Kanskje var jeg 3-4 år. Min tro-
faste barnepike - gamle elskelige bestemor, var ute og spa-
serte med meg. På hjemveien fikk jeg den fordømte ideen at
jeg ikke ville gå lenger på mine egne føtter. Bæres ville jeg.
Og for å få min vilje la jeg meg pladask på magen og sparket
med beina. Synes ennå jeg hører mine egne usympatiske hyl
og lyden av skotuppene som hamret mot gategrusen.
Bestemor hadde nok mest lyst til at jeg skulle lære meg å
bli snill og lydig. Men da jeg fortsatte å være trassig, tok hun
meg varlig opp i armene sine. Da tidde jeg endelig. Hadde fått
viljen min.
Men jeg var nok for liten til å føle meg skamfull . . .

((SOM DAGENE GARO
MORGENKASERI-SERIE I
9/10 - 15/10 1972
Suppe på en messingskrue
God morgen, våkne lyttere! Omforlatelse. Skulle jeg kanskje
ha sagt «Kjære lyttere?». Men virker i grunnen ikke det litt
for familiært, - for intimt, om De vil? Det er neimen ikke
alle det er naturlig å si «kjære» til, er det vel? - «Ærede
lyttere,» - muligens? Nei, for høytidelig! Og gjerne kunne
det treffe seg slik at det tilfeldigvis satt enkelte ufordrage-
lige kanaljer som kåsøren hadde en skinke i salt med og som
han slett ikke følte en utpreget trang til å vise noen nesegrus
ærbødighet overfor. Og det ville jo ha vært ille om disse
hadde lyttet, altså - en fredsæl mikrofon i et stille, guds-
forlatt studio skal så visst ikke røpe hemmeligheter i den
retning.
Rent generelt sett synes jeg ellers det er høyst prisverdig at
folk er så grytidlig oppe en mandag morgen i oktober, og som
om det i seg selv ikke er en prestasjon, er «game» på å låne
sitt øre til en sølle fem-minutters-kåsør, som skal gjøre et
ærlig forsøk på å koke suppe på en messingskrue, Nei, nei, det
var ingen forsnakkelse - jeg syntes bare det med «skruen»
virket litt mer originalt enn den berømmelige fantespikeren,
som nå må være såpass tilårskommen at den vel nærmest er
totalt opptært av rust - u-galvanisert som den naturligvis
var opprinnelig!

Fornærmet jeg Dem kanskje ved å kalle tidspunktet tidlig?
Men om De måtte regne Dem som et typisk A-menneske,
skal De huske på at for svært mange er fem på halv åtte
ganske usedvanlig tidlig. Tro det eller ei, men en ikke ubetydelig
prosent av den norske befolkning ligger - med respekt
å melde - i dette øyeblikk på sitt grønnfargede øre og sover.
Trygt og fast. Det er dem ind~rlig vel unt! Ikke ininst fordi
de i sin dvaletilstand er gansne ufarlige for den private og
offentlige sikkerhet, og - ifølge ordtaket - syndefrie! Det
siste et ganske vesentlig poeng, som det er vel verd å merke
seg. Så ikke ett eneste vondt ord om sovende nord-menn og
- la meg legge til: nord-kvinner - for ikke å fornserme nyfeministene,
som ganske sikkert forlanger full liltestilling også
når det gjelder retten til å sove!
Av egen erfaring kjenner jeg også til at det finnes enkelte
individer som allerede er våkne - men fortsatt sengeliggende.
Ikke fullblods B-mennesker, men en slags bastarder mellom
A og B. Personlig pleier jeg å ha stående en liten radiomottaker
ved siden av mitt leie, og så snart jeg makter det,
setter jeg lirekassen i gang, slik at jeg i det minste får med
morgenkåseriet før Dagsnytt og Aktuelt. Er jeg stundom litt
for døsig, hender det såmmn, at ikke før er den arme kåsøren
kommet i gang, før jeg sødelig svever inn i de morfæiske
armer igjen og forblir det - like til et eller annet av «Thalias»
såkalte «barn» avdeklamcrer siste setningen i «Dagens dikt».
Sånt kan jo vsere fryktelig ergerlig. Ikke fikk jeg vite hva
morgenkåsøren sa, ikke hva nyhetsredaksjonen hadde å meddele
rikets innvånere, ikke om det ble spilt noen festlig
musikk etterpå: «Gammel jægermarsj » for eksempel, «Donauwellen»,

For en tid siden skrev en bladmann i provinsen en artik-
kel der han kom med noen refleksjoner angående Morgen-
kåseriene i Kringkastingen. Han nevnte blant annet - husker
jeg - at han for sitt vedkommende, når en ny ukeserie be-
gynte - pleide å snuse på mandagskåseriet for å finne ut om
kåsøren fortjente at han - bladmannen altså - skulle ofre
fem dyrebare minutter en årle morgenstund en hel uke til
ende. Var det første noe pjatt som ikke falt i smak, vel, så
sløyfet han med velberådd hu de resterende dagene, og ofret
seg i stedet uforstyrret for frokostbordets gleder. - Nå kunne
jo kåsøren være så innmari smart at han valgte å bruke sitt
(etter egen vurdering) mest velformede og populære produkt
på premieredagen, slik at det muligens kunne gi mersmak og
nærmest tvinge de store lytterskarer til å henge på de fal-
gende morgenstunder. Etter Deres mening kan sannsynligvis
denne ukes kåsør neppe ha brukt den taktikken! Vel, vel,
det får nå vise seg etter hvert som dagene går. . .
Aldri fornøyd
Står bra til fremdeles, håper jeg! Om så er, vær takknemlig
for det. Alle mennesker har det slett ikke så godt, nemlig.
De fleste antar jeg har sine problemer å baske med, om de
ofte er aldri så dyktige i kamuflasjeteknikk. Andre bærer så
gjerne en plakat på brystet med inskripsjonen: «Her kommer
en som ikke er tilfreds med tilværelsen!» Men skulle ikke de
bli fzrre og færre nå, etter hvert som de sosiale godene blir
så altomfattende at det ikke lenger turde være påkrevet å
appellere til veldedighet?
Jeg fikk forresten litt av et sjokk en lys og vakker dag
midt i juni måned i år. Det hadde vært et av disse evindelige
«tariffoppgjørene» i arbeidslivet, der delegasjoner sitter i rad
og rekke ved hver sin side av et uhorvelig langt bord med

leskedrikkflasker i midten, og driver spennende meglervirk-
somhet dag og natt i det uendelige. Omsider var forhandlin-
gene brakt til avslutning, og som skikken er, skulle anførerne
- unnskyld, topplederne - intervjues. NRK's reporter stilte
det obligatoriske spørsmålet: «Er dere fornøyd nå?» Kan dere
gjette hvordan svaret lød fra den ene gjengen? Jo, hold Dem
fast!: «Som jeg alltid pleier å si i intervjuer, skal man aldri
vaire fornøyd! ! » Aldri vzre fornøyd, dere! Skulle man ha hørt
på maken! Hva i alle land er det for en livsoppgave slike
mennesker har fått seg tildelt? - å forkynne den evige mis-
nøyes evangelium. Ikke noe mindre! Eller rettere sagt: Ikke
noe større! - Har vi forresten ikke også vært vitne til at
ansikts- og hårfagre ungmøyer har mant til opprør og truet
med noe så usympatisk som «punktstreik» fordi de fortsatt
mener de får for liten betaling for de edle tjenester de opp-
ofrende yter sine lidende medmennesker, selv om det er et
faktum at inntekten i løpet av fire år er fordoblet.
Naturligvis er jeg ikke ukjent med ordtaket «Mer vil ha
mer!» Men så lenge det praktiseres, tror jeg det er umulig å
få noen særlig glede ut av livet. Jeg lovsynger dermed ikke
armoden, som vanligvis ikke er noen velsignelse - men det
trenger så visst heller ikke rikdommen å være - en illusjon
som tallrike skarer synes å være besjelet av.
Hvor uendelig mange er det ikke som kjøper lodder i
Pengelotteriet eller deltar i tipping - hvor motivet er at de
skal vinne den største gevinsten, eller i det minste den nest
største, fordi de tror at de i så fall vil stå ved lykkens gylne
portal. Niks!
En fransk film som for tiden vises i norske kinoer, har fått
titelen: «Rikfolk og andre kjeltringer». De ønsker da ikke å
bli noen kjeltring, De også, gjør De vel?
Lyder det jeg har sagt reaksjonært? Gammeldags? Virker
jeg utidig så tidlig på morgenkvisten?
Vel, jeg blir kanskje litt brysk når jeg tangerer dette emnet.
Men en kåsør er vel ikke programforpliktet til utelukkende

2 være snill og koselig, vittig - og tannløs? Det er jo ingen
taklinemlig oppgave å tale om dette, å vaire tilfreds og vise
resignasjon - men jeg mener at vi aldri må glemme å minne
hverandre om at vi faktisk fører en priviligert og idyllisk til-
værelse her i våre nordiske land. I det minste når det gjelder
levestandard og jevn velstand. Det faktum må en gang gå opp
for oss, slik at vi blir i stand til å kunne si: Nå er vi endelig
forncayd! Tro for all del ikke at jeg dermed utelukkende sikter
til de såkalte arbeidstakere, at de skal finne seg i alt, nei, det
er like mye myntet på arbeidsgiverne, folk som driver handels-
virksomhet, bønder og alle som sitter i overordnede stillinger
med ekstra høye inntekter - også i statens tjeneste.
La pipen få en annen lyd, dere - vi er trøtt av den gamle!
Husk at: «Lyliken er ikke gods eller gull,
lykken er ikke velstand og ære . . . »
Skulle så noen ha lyst til å vite hva den er, denne «lykken»,
kan jeg bare vise til det norske bidraget til «Grand Prix».*
Den tekstforfatteren var inne på noe vesentlig - selv om . . .
Nei, nei, - la meg for enhver pris unngå å være spydig!
Min oppgave er ikke å vurdere moderne slager-poesi!
Foreningsliv og festivaler
Det har lenge vart snakket om en såkalt «krisetid» når det
gjelder foreningslivet her i fedrelandet. Organisasjoner er det
fortsatt plenty av - bevars! Men medlemstallet har en synk-
ende tendens i de aller fleste, og besoket på møter og tilstel-
ninger synes å avta i samme grad. Folk vil sannsynligvis ha
det makeligst mulig i sin fritid, og det Iran ofte være litt av
et tiltak å gå ut en kjolig vinterkveld for å plassere seg på en
stol i et forsamlingsloliale for der å høre på et eller annet
foredrag, en opplesning eller hva det nå kan være en mer eller
" 1972: «Lykken er -» av Arne Bendiksen.

mindre oppfinnsom underholdningskomite har søkt å stable
på beina. Det er jo ofte så mye lettere og iblant bedre -
å få servert underholdningen via radio og fjernsyn sittende i
svingstolen hjemme i egen teppebelagte og behagelig opp-
varmete stue. Så sliter da styrene i mange av de hensyknende
foreningene på harde livet for å holde tradisjonene i hevd så
godt det lar seg gjøre. Og ære være dem for det!
I gamle dager var det noe annerledes. Folk hadde behov
for tidtrøyte - da som nå. Men ville de den gangen opp-
leve noe, måtte de værsågod oppsøke de stedene hvor noe
skjedde - og det var gjerne på foreningsmøter eller i folke-
akademiet - for ikke å snakke om kinematografene, da de
gjorde sitt inntog. Levende billeder, dere!
Men den som tror at organisasjonsvirksomheten er slutt
for ever, må i aller høyeste grad revidere sin oppfatning. Den
dag i dag stiftes nye foreninger - selv om formålene kan
synes mindre betydningsfulle.
Spiler De f. eks. Ludo, kjære lytter, så kan jeg betro
Dem - hvis De ikke allerede vet det - at et nytt Norsk
Ludoforbund nylig er etablert. Konstituerende generalforsam-
ling ble holdt i forrige måned. Pionerene kaller seg selv Ludo-
fanatikere - hva gir dere! - og de akter å gå inn for sin
edle sak med entusiasme.
Dere som elsker å spille Danz, kunne ikke dere også lage
et forbund? «Damspillernes Liga». Eller dere som sverger til
Gnav: «Gnavernes Union» f. eks. Og Domino-spillerne -
hva med dem? Her er fremdeles uanede muligheter for men-
nesker med fantasi og ærgjerrige mål. Sett i gang! Kjemp for
alt hva du har kjært - d0 om så det gjelder!
Eller om De fikk noen interesserte med Dem og laget til
en Festival? Det er noe nytt i tiden, som synes å ha mye for
seg. At det har med »fest» å gjøre, hersker det ingen tvil om.
Første delen av ordet er nemlig greit og lettfattelig nok. Men
dette med «valen», dere. Fest i Valen, - nei, hadde det enda
vært på valen . . . «Så samles vi på valen,» husker De . . .

Noen steder arrangerer de fiske-festival. Her må det opp-
lagt dreie seg om en fest utelukkende for de deltagende fiskere,
men den rene tragedien for de arme fiskene som er troskyldige
nok til å bite på kroken og dermed gå sin bitre skjebne i møte.
Er det forresten ikke likt seg her i livet at gjerningsmennene
fryder seg, mens de uskyldige ofrene lider? - I cn særs til li^^
må han forresten ha vart, bibelhistoriens Jonas, De vet han
som havnet i hvalfiskens bug. For ham ble det neimen ingen
Fest i (h)val, men snarere Kval i hval, om det må være tillatt
å utrrykke seg så respektløst!
Andre steder inviterer de til jazz-festival, turnfestival,
gospelfestival, Jærfestival, ungdomsfestival, vise- og lyrikk-
festival, og gjerne andre slags «valer» for alt det jeg vet.
Her later det ikke til å mangle på oppslutning. På et av
stedene hadde de regnet med fire tusen deltakere. Det kom
seks tusen! Seks tusen ungdommer med skjegg og hår, hals-
lenker, emblemer og greier - drevet av trangen til å nyte
visesang og moderne lyrikk - og kanskje ikke ininst for i
treffe likesinnedc. I den byen der jazzmusikken var tre!rk-
plasteret, troppet det forsyne meg opp et par konkurrerende
grupper som representerte misjonssambandet og pinsevennene.
Så på festivaler går det for seg! Og det er vel også meningen!
Jeg takker for oppmerksomheten! - Men tenk nå grundig
over det jeg nevnte om Dam- og Dominospillernes Forbund,
om ikke det skulle være noe nettopp for Dem å gå i bresjcn
for. Sannsynligvis oppnår De - som pioner - å bli den
forste formann - hvem vet?
Formann - De da! Nei, takk - «President» skal den
øverste lederen kalles - verken mer eller mindre. Lykke til!
Samfunnet betaler
Hyggelig å leve i et velferdssamfunn, dere! Ingen skal kunne
lide nød her til lands. Det offentlige er simpelthen pukka

nødt til å sørge for sine - og det er mange munner å mette
og kropper å kle. Etter reglementet skal visstnok en mannlig
forsorgsundersøttet ha rett til en ny dress hvert Italenderår,
og det uten at han må legge to pinner i kors - ikke engang,
som et beskjedent vederlag, sope et forurenset fortau der han
kan stå uvirksom og henge. Er han drikkfeldig - og det er
han dessverre ofte når han lar sosialkontorets zareptakrukke
være hans personlige inntektskilde - skal det ikke vere uvan-
lig at han selger dressen til høystbydende for å få flere kon-
tanter å rutte med til sine yndlingsformål. - Får alle de som
underholder seg selv ved eget arbeid en ny dress pr. år? Får
De? Jeg bare spør.
Ikke kunne det falle meg inn å misunne folk som får nye
kler. Heller ikke om en med vonde føtter endog kan bli til-
delt en gratis bil av Trygdekassen. Jeg behsver så visst ikke
stille meg i rekken blant de mange sinte skattebetalere som
synes at samfunnet er for slepphendt med midlene.
Det som irriterer meg - og som jeg også var inne på i
tirsdagskåseriet - er den omseggripende kravmentaliteten
som gjør seg stadig mer og mer gjeldende på alle områder.
Mens folk før i tiden stort sett satte sin ere i å greie seg
selv - også i alderdommen - er det nå en vanlig oppfatning
at det offentlige - stat og kommune - skal ha ansvaret for
det hele.
En eldre dame avgikli for en tid siden ved døden. En av
hennes nieser for straks etter gravferden til sin avis, som med
fete typer over flere spalter på første side brakte til torgs
denne sensasjonen: Tanten døde før tiden, fordi hun fikk for
lite å leve av! Trygdekassens bidrag til kvinnen strakk ikke
til. Og det ga henne bekymringer og la henne i en for tidlig
grav. Etter niesens mening. Med andre ord: Samfunnet piner
folk til døde! En alvorlig anklage! Men jeg tror neppe den er
holdbar. En niese som hadde omsorg for sin gamle tante ville
nok - sammen med sine svrige slektninger - ha funnet en
løsning på et tidligere tidspunkt.

Folk behøver slett ikke å dø før tiden er inne i våre dagers
Norge!
Det hender at det blir klaget over at folketrygdens satser
fremdeles er for små. Også her er det pressgrupper som driver
sin virksomhet. Det er så lett å være generøs med munnen og
kulepennen. En høster gjerne laurbær og klapp på skulderen
hvis en bare stiller seg fram som talsmenn for de misfornøydes
menighet. Fullt så takknemlig er det ikke å kritisere gråte-
lionene, om det så bare er i et skarve morgenkåseri. Den gan-
gen de gamle over 70 år for første gang fikk alderstrygd -
før siste verdenskrig - var visstnok beløpet tretti kroner pr.
måned. Husker ikke at det var noen som klaget da. De visste
så altfor vel hvordan forholdene hadde vært tidligere. Nemlig.
Pensjon til eldre? Til uføre? Hva var det for noe?
Nei, de gamle som ikke hadde spart seg opp noen kroner
far alderdommen inntrådte, fikk klare seg med støtte av fami-
lien, av de voksne barna for eksempel. En herlig følelse måtte
det være å kunne gi sine kjære foreldre en håndsrekning, som
en liten påskjøianelse for hva de har ofret for barna sine. Den
følelsen er dessverre vi i våre dager nesten helt berøvet, fordi
det offentlige så gavmildt sørger for underholdet.
Forresten er det meget i det gamle ordtaket som sier at
ett foreldrepar kaia forsørge 10 barn, (og dette var altså vel
og merke før barnetrygden var oppfunnet!), men 10 barn
kan ikke forsørge ett foreldrepar. På aldersheimen med dem -
jo før jo heller! Og fler lommepenger, takk! Fra slektningenes
lommer? - Hva tror De? - Nei, takk, fra Statens og kom-
munens !
Når sant skal sies, tror jeg forresten at det alt overveiende
antall av eldre er svært takknemlige for den pensjonen de
hver måned får tilsendt så sikkert som amen i kjerka. Og
ingenting er så oppløftende som å treffe fornøyde mennesker
- ubesmittet av tidens kravmentalitet.
En spesiell hilsen til dem i dag, på morgenkvisten!

Kast den på skraphaugen - kjøp ny!
God morgen, god morgen! Og gratulerer med dagen! Fredag
den 13., dere! Men ikke av den grunn akter jeg å velge
«Overtro» son? tema for de tilmålte 434 minuttene. For vi
er da selvfølgelig ikke overtroiske - verken De eller jeg -
var det likt seg!
Nei, la meg heller starte med å minne om at vi fortsatt
lever i et land som - billedlig talt - flyter av mellr og hon-
ning - selv om jeg dermed risikerer at en og annen lytter
utvilsomt vil sukke indignert: «Skal han nå begynne med
dette maset igjen - om honning og vellerdssamfunn og hele
sulamitten? Kan vi da ikke få lov til å ha sutringen og jamrin-
gen for oss selv og slippe å få repetert at vi er så makeløst
godt stilt, rent materielt sett, her i dette benådede kongeriket!
Skulle ikke undre oss det ringeste om morgenkåsøren får seg
til å slynge ut i eteren at: Flottheten florerer! - Jo, tenk dere,
mine damer og herrer, så formastelig er han virkelig, Kåsoren.
Flottheten florerer! Nå fikk han fordundremeg sagt det to
ganger !
Og dermed faller det naturlig å komme inn på denne om-
seggripende kaste- og tilintetgjørings-manien som rir velstands-
nasjonen som en mare. Så snart en bruksting ikke lenger er
helt ny og moderne, så skal den dumpes på søppelfyllingen.
Møbler, komfyrer, klzr og alt mulig slags løsøre veltes ut-
over fra en rekke svzre lastebiler som går i skytteltrafikk
dagen lang. Nå skal alt skiftes ut med nytt. Det gamle og meget
godt brukbare, svarer det seg ikke å vøle på - sies det -
hvis det er aldri så lite i ustand. Et barn lar seg blant annet
ikke lenger by en brukt sykkel, slik som far, - nei, ikke om
deil er overhalt og lakkert aldri så mye. Nei, ny må sykkelen
vzre - tipp topp moderne, med alle gear, speedometre, speil
og dingser på plass! Pryl skulle de ha, de bortskjemte ungene!
Nei, det burde jeg vel ikke ha sagt, for i Norge - dette
humanisniens velsignede land - er det ikke tillatt å anvende

prylestraff verken på skolen eller andre steder. Og godt er
selvsagt det - rent prinsippielt sett. Men jeg tror nå bestemt
at barna ville ha langt bedre nytte av å starte livet i enkelhet,
og ikke få alle sine krav om det nyeste og dyreste oppfylt av
snille, ettergivende foreldre og andre slektninger.
Personlig er jeg ingen stolt eier av racerbåt med påhengs-
motor, ridehest, privatfly eller - det er nesten flaut å si
det -Bil. Det har jeg nemlig heller ikke. Ikke en fille scooter
engang! Men jeg har, med respekt å melde, en gammel veltjerit
trøsykkel, som sin anselige elde til tross, gir meg herlig mo-
sjon. - Dessuten har jeg en moped, som trofast har ført mitt
korpus viden om og vært meg til stor nytte.
Forleden trengte dekket på bakhjulet til å utskiftes og
bremsebåndene å fornyes. Det er jo som kjent av største
viktighet å kunne bremse i tide, på livsferden i sin alminne-
lighet - og på trafikkerte gater og landeveier i særdeleshet
- ellers kan det gå ille.
Reparatøren tok et raskt oversyn over kjøretøyet - hvor-
etter han mælte:
- Du skulle heller kjøpe deg en ny!
- Hva koster den da? ville jeg vite.
- To tusen ni hundre og nitti-ni kroner, svarte han.
Det var altså en hel krone mindre enn tre tusen raske, men
denne fantastiske prisreduksjonen skulle naturligvis ha sin
psykologiske virkning. Akkurat som torghandlerne når de
angir prisen på den dyreste frukten i halve kilo, - lurifak-
sene - mens det er vanlig å bruke kiloprisen på de øvrige
vareslagene, som er mindre kostbare.
- Vel, hvor meget gir dere så i bytte for den gamle mope-
den da? spurte jeg.
- Ingenting!
- Hva skal jeg så gjøre med den, da? Skal jeg kanskje ha
to mopeder i tillegg til trøsyklrelen?
- Kast den, svarte den unge kjekkasen, uten så godt som
å blunke med øyelokkene.

Typisk for tiden, dere. Kast! Kjøp nytt! Pengene skal jo
rulle. Jo mer de ruller, jo større velstand. - Er det ikke så?
Jeg lot meg aldeles ikke overtale, men ba om å få fikset
det som fikses skulle. Selv med en timebetaling på førtito
kroner oversteg - de samlede omkosninger - ikke tre hundre kroner.
Lakkeringen besørget jeg selv gratis, så den tohjulte doningen
ble praktisk talt som ny. Nesten som ny, får jeg kanskje
si for å være ærlig. Den kommer i hvert fall til å tjene
sin herre både lenge og vel ennå, mopeden - som altså skulle
ha vært kastet på skraphaugen!
Ha det!
Ikke for alle likt
God morgen - dere som er våkne så tidlig på denne nasjonens
nye kjærkomne hviledag før helligdagen!
For inntil ganske nylig var det bare syvendedags-adventist-
ene og muligens Mormonerne og andre bokstavtreller, som
leiret sabbaten ved å holde seg på tilbørlig avstand ira alt
kroppsarbeid den siste dagen i uken. Nå later det til at de er
adventister for Vår Herre, både den ene og den andre. Arbeid
på en lørdag er blitt den rene vederstyggelighet - selv for
den argeste religionsmotstander .
Unntak finnes naturligvis - foreløpig da! For eksempel
skomakeren Niels. Han har verkstedet åpent - for å betjene
sine kunder også på sabbaten - men så er han heller ikke
noen vanlig bankfunksjonær! Det er ikke så ofte jeg oppsøker
Niels - dessverre. Verken jeg eller andre. Hvem på snaueste
måneplaneten lar sine sko reparere i våre narraktighetens
tider! Sko skal være moderne, og lytefrie. Er de så noenlunde
slitt på undersiden, er de modne for avfallsdunken. Et par nye
koster dessuten ikke så mye, vet De, en lusen hundrelapp
eller halvannen. Ingenting å snakke om engang! - Selvsagt
har han som regel noe å henge fingrene i, skomakeren - men
det blir lik'som så lite igjen for strevet. Nå er han sa visst

ikke kravstor på noen måte - er vant til nøysomhet fra barne-
åra, og han greier seg derfor forholdsvis godt, selv om det han
tjener netto, er så lite at ingen lønnsmottaker ville ha funnet
seg i det. De ville ha streiket eller sendt avskjedssøknad på
stående flekken. Unge sykepleiere og statsfunksjonærer av alle
kategorier ville ha kostet på seg en hånlatter om de ble avspist
med samme månedslønn.
Hvorfor valgte han så dette yrket? Valgte og valgte, fru
Smith - omforlatelse: Blom er det den navnkundige damen
heter! Når det gjelder Niels (og det er jo egentlig han vi
snakker om) ble det bare sånn. Han var nemlig så uheldig å
være ung akkurat i de beryktede trettiåra. Ikke en jobb å
oppdrive noe sted, trass i gode evner og anlegg. Til slutt måtte
han ta skjeen i egen hånd - men startmulighetene var ikke
store. Et lappeskomakerverksted kunne ingen statlige eller
kommunale forordninger hindre ham i å gå i gang med.
I skoledagene hadde han tatt et kurs i flikking av fottøy og
hadde ellers på egen hånd skaffet seg endel praksis i yrket.
Dermed leide han et lite kjellerlokale, fikk fatt i det mest nød-
vendige verktøy og lot innrykke i avisene en kunngjøring om
nyetableringen. En og annen kunde innfant seg jo etter hvert,
men det gikk faktisk et par år før han oppnådde en gjennom-
snittsinntekt på ett hundre kroner - pr. måned, mine damer
og herrer. Selv om han nå har holdt ut i nærmere førti år -
og ikke har hatt lørdagslukking, ligger, som allerede antydet,
nettoen betydelig under det som i tariff-ordbruken betegnes
som «lågtlønnsnivået». Så får han da vel feriepenger av Staten
- slik som jordbrukerne har fått det til? De kan så tro! Nei,
skal skomaker Niels lukke sin dør og ta seg fri et par uker,
må han værsågod dekke tapet selv. Løpende utgifter skal jo
betales, og i de dagene han holder lukket, går han ikke bare
glipp av de potensielle arbeidsinntektene, men risikerer dess-
uten å miste kunder, ved at disse i mellomtiden går til kon-
kurrenter, som kanskje endog opererer med dumpingpriser
for å tilegne seg mer arbeid på andres bekostning.

Så er situasjonen for skomaker Niels helt håplos, vil noen
av lytterne innvende. Han må jo bare ønske at han snarest
mulig oppnår folkepensjonsalderen og kan nedlegge sin skrale
virksomhet. Jeg er ikke så sikker på det.
- Vi har i grunnen klart oss bra hittil, kona og jeg, sier
han selv. - Til tross for de små inntektene har vi aldri stått
på bar bakke. Vi har visst å innrette oss fornuftig og holdt
tæring etter næring, som det heter. Men - underlig nok -
i den siste tiden har også jeg begynt å bli aldri så lite misunne-
lig. Hvorfor skal jeg ha så mye lågere inntekt enn alle andre?
Hvorfor tår ikke også jeg feriepenger av det offentlige? Og
medalje for lang og tro tjeneste? Og det ene med det andre.
Misunnelse later til å være smittsom. Når alle misunner
hverandre og stadig krever mer og mer (enten de har behov
for det eller ei), lider ikke bare den enkelte, men hele sam-
funnsmekanismen. Vi er inne i en forbannet malstrøm. Og før
vi kominer ut av den, er våre liv ikke verd to sure sild!

«SOM DAGENE GAR))
MORGENKASERI-SERIE 11
1315 - 18/5 1974
Alle har sitt
God morgen, og takk for sist. Det er forresten en god stund
siden nå, - skjønt det villig skal medgis at dagene ikke bare
«går» - de flyr av sted som supersoniske jetjagere eller måne-
raketter. Jeg sitter nærmest igjen med inntrykket av at mine
velaktede landsmenn er litt av noen eksemplariske morgen-
fugler. Men i rettferdighets navn bør det vel føyes til at for
majoriteten er det rett-og slett en dyd av nødveidighet.
Mekaniske kontrollur ved inngangsdørene til arbeidsplas-
sene og kontrollører av kjøtt og blod, ventende klienter, kun-
der, elever, mathungrige høner, kuer og griser og ditt og datt
tvinger hundre tusener av arme søvndøsige - iblant rett og
slett (mellom oss sagt) late skapninger fram fra sine mer eller
mindre behagelige sovesteder, enten de vil eller ei. De er
tvangs-morgenfugler, er de, svært mange, la oss bare inn-
rømme det uten protest.
En annen ting er jo at det finnes en rekke hederlige unntak
fra regelen - og til dem hører naturligvis De, si føl Dem for
all del ikke støtt på mansjettene. (Hvis De i det hele tatt bru-
ker mansjetter, da!) Rett skal være rett - vi må jo ikke se
bort fra alle de menneskene som liar det med å våkne used-
vanlig tidlig og som elsker å komme seg ut av loppekassen
før hanen galer og vel så det. Oldinger pleier gjerne l-isre til

den gruppen som er nokså morgenpigge. Småunger snakker
jeg ikke om - der finns det ingen grenser!
Nå lar det seg jo fort nok gå an å bli enige om at i sommer-
halvåret - på godværsdager i særdeleshet, kan det være herlig
å starte dagen gry-tidlig, når fuglene kvitrer og solen skinner
fra den legendariske, skyfri himmelen. En dag i midt, en av
mai er såmenn heller ikke å forakte. Selv om datoen er den
trettende! Men om vinteren, dere! Mørkt, kaldt og ukoselig.
- Uff, nei - snakk ikke om det!
Hva skal det forresten ellers snakkes om? Noe hyggelig
rimeligvis? Tja, - mitt inntrykk er at folk stort sett like
gjerne vil lytte til noen friske, frimodige ytringer på morgen-
kvisten. Litt dristig tale, da fortrinsvis under forutsetning av
at De er såre enige i synspunktene som doseres. Jo, jo, litt salt
i frokost-egget frisker opp, vet De! Saltet er i sannhet nyttig
til mangt, men som kjent også farlig - farlig.
Nøkternt sett er det slett ikke urimelig at en morgenkåsør
så absolutt bør ha som primær oppgave å være lutter hygge-
lig, koselig og snill. Skulle han ikke bidra til å glede sine med-
skapninger i det øyeblikket de våkner opp til en ny dag?
En dag rom for ganske mange fortoner seg alt annet enri
lystelig. «Alle har sitt, stort eller lidt», heter det jo poetisk.
Noen går dagen i møte med smil og optimisme, - de er friske
og raske, uten symptomer verken på reumatisme eller en aldri
så liten uskyldig, men vemmelig forkjølelse. Eller såkalt vår-
slapphet. Et navn skal jo plagene ha! De har et pent hjem
med vegg til vegg-tepper av god kvalitet, vippestoler, stereo-
anlegg, farge-TV, biler, hytte på fjellet, hytte ved sjøen, cabin-
cruiser, ektefelle og barn og svigerforeldre som De stort sett er
fornøyd med, et yrke De trives i - mer skal ikke nevnes av
uvurderlige livsgoder. Mens andre må savne det vesentlige
som er grunnlaget for jordisk lykke. Men det behøver så visst
ikke være for eksempel en diger bankkonto eller tusen-og-&
oljeaksjer, eller nitten komma nitti-ni-ni prosent inntektsauke
(hvis noen innbilte seg det, altså!)

Har en det ene, kan en gjerne mangle det andre. Og om-
vendt. Får en noe i posen, er det jo ikke sikkert at en sarn-
tidig får noe i sekken - om nok det tilsynelatende kunne ha
vært det hyggeligste - å få begge deler, mener jeg, - få alt
- absolutt alt av goder! Og null niks av det motsatte. -
I livets harde og ubarmhjertige skole lærer vi etter hvert at
det slett ikke e; så urealistisk å tale om en «skjebnebestemt
tilværelse». Det kan stundom føles som vi er kommet inn i
et usynlig bur som vi ikke slipper ut av - hvor mye vi enn
søker å flakse med vingene. Iblant kunne vi ha en ubendig
trang til å flykte langt av gårde - brenne våre skip, som det
heter, - men merker bandene som binder. Og vi må værså-
god resignere! Livets tredemølle må holdes uavlatelig i sving,
og det er falt i vår lodd å vzre behjelpelig med det. Enten vi
vil eller ei! Men vi har mange lidelsesfeller, - vel å merke
hvis vi føler det som en lidelse. Noen mener jo at det er en
velsignelse. - Under alle omstendigheter må maskineriet hol-
des i gang - og trass i alle oppfinnelser er mennesket fiem-
deles uunnværlig.
Skal vi så gjøre et tappert forsøk på å gå til dagens dont
- mine morgenfugler - med et kvitrende nebb og et glad
glimt i øynene? Det vil nok være best både for oss selv -
og for dem vi møter underveis.
Brenne skip og sprenge broer
For nøyaktig et døgn siden snakket jeg litt om å «brenne
skip».
«Vi er ingen skipsredere - og slett ikke noen fordømte
pyromaner! » vil kanskje enkelte lyttende kverulanter inn-
vende, «så den må du langt ut på Stillehavet med!»
Vær ikke rådløs: Har De ikke noe skip å brenne, så
spreng bare broene i stedet, - en bro eller to har De vel all-
tid på lager, - utfallet er det samme: De har avskåret retrett-

mulighetene, det er ingen vei tilbake - og det var jo det som
var hensikten!
Vel, jeg innrømmer mer enn gjerne at det er lettere sagt
enil gjort, - dette å kvitte seg med det forgangne - med sin
fortid om De vil. Men det skal kunne gjøres, etter som det sies.
Nå kommer jeg i hu en kostelig svensk filmkomedie som for
atskillige år siden ble vist også i Norge. Den handlet - kort
fortalt - om en velstående pølsefabrikant - «Korvfabrilror»
heter det vel på broderfolkets tungemål. Han hadde startet
sin karriere helt i det små, fra bunnen av, - som pølsemaker-
lærling, inen hadde gått gradene og var nå havnet på øverste
topp, som generaldirektør og ene-eier. Bedriften hadde utvilc-
let seg til de rent gigantiske dimensjoner. Pølser av alle slag
og formater veltet ut av maskinene i kilometervis - ble
distribuert landet over - og pengene strømmet inn i kas-
sen . . . Pølser - penger - pølser - penger . . . det
som stemplet på et gammelt damplokomotiv på Setesdals-
banen. - Inntil fabrikøren ble kvalm av hele sulamitten,
eller salamien, om De heller vil. Han fikk både den og medis-
terdeigen langt opp i svelget, og holdt etterhånden på å kveles
av velstand - og trivialitet. Til slutt tok han seg sammen og
flyktet, rett og slett forduftet . . . Han ville leve i enkelhet
og utelukkende ha det morsomt resten av tiden som var igjen,
nyte et fullkomment sorgløst og pølsefritt liv.
A, hvor inderlig vel vi kan forstå ham, mange av oss andre
som står der og sparker på våre respektive standplasser i
tredehjulet!
Så vidt jeg husker, lyktes det da også til alt overmål for
den fosterlandska generaldirektøren. Han fikk uendelig mange
små gleder. Og etter sigende skal jo disse ikke ha mindre be-
tydning enn de store gledene. Heller tvert om. For de store
er, ilår alt kommer til alt, ikke så lette å få del i, er de vel?
Det var nok noe i samme retning han resonnerte den ver-
densberømte forfatteren Georges Simenon, som for endel må-
neder siden feiret sin sytti-årsdag. Han hadde da prestert å

skifte bopel minst tretti ganger i sitt liv. De ti siste årene
hadde han riktignok klart å bo på samme stedet, i en kjempe-
svær herskapsvilla med tjuefire værelser med nesten like
inange telefonapparater, swimming pool og for øvrig all den
komfort som en kapitalsterk herremann kan tillate seg. Nå
har han altså kvittet seg med eiendommen, de mange bilene,
de kostbare møblene, kunstskattene og alt som det hadde
lyktes ham å karre til seg i årenes løp, og det var - som
lytterne vil forstå, neimen ikke småtterier det dreide seg om.
Ubegripelig nok valgte han å slå seg ned i åttende etasje i en
boligblokk i en stor by, midt i all den larm, eksos og annen
styggedom som i særlig grad pleier å gjøre seg gjeldende
slike steder.
Forandring fryder, heter det riktignok, men jeg !gad se det
menneske som ville vaere i stand til frivillig å foreta slike
radikale omkalfatringer - når de hadde det så godt som en
skulle anta Simenon hadde hatt det i sitt luksus-slott ute p2
landet . . .
Men jeg lurer på om det ikke er svært mange mennesker
som går omkring med slike Iøynde tanker eller planer riår de
nærmer seg pensjonalderen. Og noen klarer virkelig også å
realisere sine ønsker om å skifte totalt. Enkelte flytter for
eksempel til sydligere og varmere breddegrader. Leier, eller
kjøper en villa på spanskekysten for inntil åtti tusen legale
norske kroner og ikke en øre mere! (De som har investert
illegalt i Florida, snakker vi naturligvis ikke om!) Hensikten
er å tilbringe vinterhalvåret, enkelte hele året, i et gunstig
klima og ha det rett og slett behagelig.
Eller de flytter på seg innenlands - uten å bruke fremned
valuta. Bymannen blir småbruker - og småbrukeren bymann.
Det er forresten ikke helt ualminnelig at pensjonister også
i Norge selger sine vakre villaer, blant annet fordi det er for
besværlig å vedlikeholde hus og hage. I stedet får de - presis
som forfatter Simenon - en tipp-topp moderne leilighet høyt
til værs i en boligblokk med elevator og alle moderne hjelpe-

midler. Men litt av en overgang må det i sannhet være! Det
virker vel nesten som å starte tilværelsen på ny. Og akkurat
det skulle jo slett ikke vaire så rent ille for dem som er glad
i livet!
Ungdomsinteresser
Onsdag i dag - med morgen-trudelutter som er håndplukket
med det edle siktemål å tilfredsstille den oppvoksende slekt
og dens noe eiendommelige smak når det gjelder musikalske
prestasjoner. De er jo, som kjent, umettelige, disse unge, hva
angår rytmiske låter og - tilgi en gammel stakkar - rabal-
der på plater og kasetter.
Ungdommen har bestandig vært noe for seg sjøl, blir det
hevdet. Sannsynligvis har den det! Men i en så utpreget grad
som i våre dager - nei, la det være meg tillatt å dra på-
standen aldri så lite i tvil. Slike horder av protestanter og av-
vikere på den ungdommelige fronten kan den såkalte sivili-
serte verden tidligere neppe ha vært i stand til å presentere
på ett brett. Idealister mange av dem - bevars - blåøyde
noen, forkvaklede andre. Jeg løper visst liten risiko, hva slags
attest jeg måtte føle trang til å gi disse unge, for majoriteten
av dem som til nå har lyttet til musikken, har nok allerede,
straks pratingen kom som en uvelkommen avbrytelse, rukket
å dreie den rette knotten på radiomottakeren over på en uten-
landsk stasjon som sender langt mer «pop-music» enn NRK
på morgenkvisten. Popp - popp. Vel bekomme! De kan så
gjerne ha den, mener de mange som fortsatt foretrekker andre
musikalske oppkvikkere. Men alle skal jo tilgodeses så langt
det lar seg gjøre, så det er neimen ikke alltid så greit i vime
plateutvelgere heller.
Men har jeg nå først fått litt friskt blod på tann, så kunne
jeg godt tenke meg å bruke både dagens og morgendagens
fem minutter til å berøre visse fenomener og problemer p5
ungdomssektoren.

Jeg begynner i all uskyldighet med å «minnes» - et typisk
symptom kanskje for et fossil som har passert tenårene for
over et halvt tusen måneder siden . . .
En gang jeg var ute og mosjonerte på min to-hjulte gamle,
uslitelige kompis, trøsykkelen, var jeg så uheldig å falle på
glatt føre. Det er jo ellers en menneskelig foreteelse - vet
De - dette å falle. Nå var farten ikke så stor at det gjorde
noe, - uhellet forårsaket ikke brukne lemmer eller annen
form for invaliditet, men derimot en rift i et par nesten nye
bukser, midt på kneet. Når jeg sier et par bukser og iklie en
bukse, som det vitterlig var, så er det en reminisens fra den
tiden - og det er neimen ikke så fryktelig lenge siden - at
bukser nesten var et tabu-ord. Benlilaer het det i dannet tale.
Gjaldt det underbukser, vil jeg ikke snakke om . . . de ble for
sikkerhets skyld kalt «de unevnelige» - hva byr dere! Så
verden har da gjort noen framsteg også i de senere år!
Tilbake til buksen min med riften på kneet. Det fatale var
nemlig at her kunne det ikke bli aktuelt å sy igjen på vanlig
måte, sømmen ville bli for iøynefallende, - og selv for en
aldri så usnobbet person ville det virke for ubehagelig. Men,
som sagt, var klesplagget så pass nyervervet at det aldeles
ikke var modent for å bli degradert til f. eks. arbeidsoverall -
eller i verste forsmedelige fall å havne i filleseliken.
Et firma som drev med kunststopping, kom meg i nødens
stund til unnsetning. Riften ble - mot et pent honorar -
gjort så pass usynlig at buksen til hverdags kunne bæres uten
at eieren fikk sine eventuelle mindreverdskomplekser ekstra
belastet av den grunn.
Det skulle ha vært i dag - himmel og hav, mine damer og
herrer! Problemet hadde ikke vært noe problem i det he!e
tatt! Hjem til syskrinet og den nettopp nevnte fillesekk, frsm
med saksen, nålen og tråden. En dekorativ lapp trålilet over
hullet - og eieren kunne promenere hvor det så måtte værc
uten å skamme seg. Tvert om, han var «up to date». Vel -
vel, kanskje iklie i min nåværende alder, la det varre klart.

Men om jeg altså hadde vært i ten-årene anno 1974. Ikke da
jeg var ung - bevare meg vel - da verden nesten ramlet
sammen for en middelskolegutt som for sent oppdaget at han
hadde gått til sin undervisnings-anstalt uten slips eller tvers-
oversløyfe, og derfor følte seg nærmest for upåkledd å være.
Akk, «det var den gang, det, og itte nå», som han uttrykte
seg, den ofte siterte visedikteren, De vet.
Dette med lapper på nye bukser og utvaskede, sjaskete
dongeriklær som høyeste mote, er et underlig fenomen, dere.
Det virker nærmest tragikomisk. Men se, det gjør nær sagt
det meste som angår ungdomsmoter og ungdomsatferd i vår
tid. «Sykt» virker det, både det ene og det andre.
Var dette det «ene», så skal jeg komme tilbake til noe av
det «andre» i morgen tidlig - dagen før den store, etter-
lengtede dagen.
Ha det så lenge!
Ungdomspåfunn
Det var meningen i dag å prate litt mer om tidens foreteelser
på ungdomsfronten, blant annet om de snurrige påklednings-
påfunnene og de besynderlige hår- og skjeggmotene, hvor
noen av variantene skaper de vakreste unge mennesker om
til eldgamle, uappetittlige tomtegubber - eller fjosnisser, om
De heller vil. Fysja-meg, enn alt det jentene må finne seg i!
Englekrøller nedover akslene på unge menn kan i og for
seg være yndige nok, hadde det ikke vært fordi vi har vennet
oss til at det bare er den feminine halvparten av befolkningen
som sltal ha eneretten til slik utsmykning! Likestilling er vel
og bra i prinsippet, men sant å si kunne det av og til være
praktisk å se en viss forskjell på kjønnene, ikke sant?
Når jeg likevel får betenkeligheter med å forfølge temaet,
er det simpelthen fordi det med rette kan pekes på at går
vi noen år tilbake i historien, så finner vi fordundre meg at-
skillige artige motepåfunn da også!

Men når det gjelder dagens ungdom, er det så visst nok
igjen å rette sokelyset på! - «Sniffingen» f. eks., det er da
noe nytt. Og narkotikabruken i alle dens uhyggelige avskyg-
ninger. Og den sorgelig tiltagende 01-supingen, som nå er gått
så langt over støvleskaftene at det endelig har vekket de an-
svarlige myndigheter. De begynner å vakle i sin tro på den
høyst besynderlige hypotesen om at jo lettere det er å få tak
i et produkt, jo mindre blir det konsumert av samme produk-
tet. Og mindre skadevirkninger også. Du allverden! Skjaint
når det gjelder alkohol- og tobakk-omsetning synes i det hele
tatt all logisk tenkning å vEre satt ut av kraft!
Alle formene for ungdomskriminalitet hører også med i
bildet - disse utidige innbruddstyveriene som til stadighet
finner sted, overfallene, herjingene, all robbingen og naskin-
gen, de mange brannpåsettingene og lignende djevelskap som
koster samfunnet enorme beløp.
Hva i alle land er det som plager disse unge menneskene -
i en tid da verden synes å ligge åpen for deres velskapte
fotter, da de nær sagt kan peke på en utdannelse og et vrke
de måtte interessere seg for, og de aller fleste av darene blir
slått opp på vidt gap:
«Vær så god, folkens, - bordet er dekket:
:/: Kom kun til meg! :/: Her er et arbeid som lønner seg».
- Ja, for lønnens stairrelse er snart det eneste sorn betvr
noe her i livet!
Averteres en jobb ledig, lokkes det med alle mulige for-
deler: {(Ungdommelig ekspansivt miljø», «Koselig kantine»,
«Usedvanlig fordelaktige lønnsvilkår». Og så videre. Det ene
firmaet synes å overgå det andre i smigrende tilbud for å få
knyttet til seg nye medarbeidere. Hva sier De f. eks. til denne
annonsen som nylig sto i en avis: «I vårt firma kan alle jenter
og gutter over 18 år ha sjansen til å tjene tre tusen kroner pr.
måned, - nei, hva sa jeg? - Tre tusen kroner pr. uke sto
det. - Altså rundt regnet det samme som statsministeren
og oljedirektoral får i de spesialkonstruerte lonningsposene

sine. Det får en kalle et alle tiders tilbud for en tenåring!
Men jeg lurer nå sterkt på om det var så mange reelle søkere
likevel, som bet på den. For her måtte det utvilsomt arbeides
på spreng, - døgnet rundt, - og vel så det skulle en tro!
De offentlige etatene har sin fulle hyre med å være med i
dansen. Store kunngjøringer i pressen forteller om de gunstige
fordelene unge søkere kan ha hvis de bare vil være av den godhet
å sende inn utfylte søknadsskjema. - I postverltet var det
litt vanskelig å få tilstrekkelig mange nye rekrutter. Posten
skal - etter gammel, hevdvunnen regel - ut på røde rappet,
vet De. Også om lørdagen! Her oppsto en vanskelighet. Skulle
etaten få nye aspiranter, måtte det gjennomføres en ordning
som lot dem også, i likhet med den allerede etablerte budstaben
få fri på sabatten - enten de nå ønsket å feire den
med tilbedelse og takk, eller ei. Eller sove, eller motorsykle,
reise på weekend-tur eller hva som helst. Men derved ville
den brevhungrige delen av befolkningen lide den overlast ikke
å få noe som helst i postkassen på lørdagen. Reklametrykksakene
var nå så sin sak - dr kunne jo saktens vente til mandagen,
men disse mer private sendingene, kjærlighetserklæringer
og andre livsviktige ting, måtte jo for enhver pris komme
adressaten i hende, uansett. Problemet lot seg løse ved at
postetaten fikk en harskare vikarierende brevbærere til å
jobbe de dagene den faste besetningen skulle nyte friheten.
Denne ordningen vil naturligvis innebære at Postverket må
ut med noen millioner ekstra i lønninger - men skitt la gå -
portoen kan utvilsomt økes enda en del hakk. Noen med
skrivekløe vil jo alltid føle seg pukka nødt til å fortsette med
å sende brev, så de får bare finne seg - i å betale ordentlig for
seg - når de er så tåpelige, mener jeg.
Får jeg så ønske mine lyttere til lykke med forberedelsene
til den store dagen i morgen. Planlegg fornuftig! Gjør ære på
fedrelandet, det er så menn verd en salutt. Men, snille dere,
skån oss for salutteringen før klokka har slått seks iallfall.
Takk for det!

Mai frihetsdagen
God morgen - norske kvinner og menn!
En dag som denne må jeg be om å få være aldri så lite
høytidelig og titulere mine feststemte lyttere på samme måten
som de gjør, de talløse 17. mai-talerne, som i de siste ukene
har sittet og strevd med sine manuskripter for å finne de rette
formuleringene når de i løpet av dagen skal bestige flagg- og
bjerkeløvsmykkede tribuner omkring i by og bygd, og av et
godt og oppriktig hjerte hylle vårt gudbenådede fedreland og
den velsignede frihet, som vi tar som en selvfølge og ikke
lærer å sette pris på før vi mister den. Nå - la oss for all del
ikke gjøre oss lystige på de mange festtalernes bekostning. Jeg
ser dem for meg - ikke minst i de små bygdesamfunnene hvor
barn og voksne går mann av huse for å ta del i festligholdelsen
av dagen og lytte til det han har å si, mannen på tribunen,
på skoletrappen, eller hvor det måtte vaore han er plassert,
med eller uten notater i hånden. Det er ikke bare noe han er
pålagt å si, noen selvfølgeligheter han lirer av seg, - nei, han
mener det, hvert eneste ord. 17. mai-talerne må vi få beholde,
- de må for all del ikke rasjonaliseres eller ironiseres bort.
For kåsørens eget vedkommende er han visst bare en eneste
gang i sitt liv blitt bedt om å holde tale på en 17. mai-dag.
Det var et sted på Vestlandet de hadde bestemt seg for å
arrangere et slags festmøte midt under siste lirig, med en
fryktinngytende okkupasjonsmakt, som uttrykkelig hadde satt
totalforbud mot enhver form for feiring av nasjonaldagen.
Risikabelt kunne det varre å trosse forbudet i private hjem -
noe som likevel i aller høyeste grad forekom - men verre
selvsagt i forsamlingslokaler ined et par hundre deltakere.
Skulle det holdes en tale som tangerte fedrelandsbegrepet
og friheten, ville det være overveiende sannsynlig at det kunne
ha gått ille både for taleren og arrangøren - med rettergang
og avstraffelse, Grini, og Sachsenhausen og hele suppedaseil.
Det hadde selvsagt lydt ubegripelig heroisk i dag - så lengc

etterpå - om det her og nå på Riksnettet kunne forkynnes
for alt folket at taleren hin gang hadde vert modig nok til å
trosse okkupasjonsmakten og sagt sin oppriktige mening -
koste hva koste ville. Men akk, den helgenglorien kan nok
ikke kåsøren henge over sitt hode. Forresten var det på det
tidspunktet aldeles ikke mulig å skape noen ekte syttende-
maistemning. De norske flaggene var bortgjemt, og stengene
sto ikke bare nakne, som skrevet står, de var for en stor del
fjernet. Alt virket hverdagslig, grått og trist. Så han snakket
om helt andre ting den halvtimen han tilbrakte på prekestolen
i det utrivelige lokalet. - En annen ting som spilte inn, var
at han aldri hadde regnet seg selv for å vare prototypen på
en 17. mai-taler. Hadde han kan hende ikke vart blant de
uheldige som fikk leve sin første grunnleggende ungdomstid
i de ulykksalige og til de grader kompromitterte mellornkrigs-
årene med de vanskelige økonomiske tilstander som da r2dde?
Det var mange som da kunne hatt lyst til å demonstrere. Ikke
egentlig til fordel for dagen, inen kanskje snarere det motsatte.
En forbandt gjerne fedrelandskjærlighet med sigarrøkende og
pjolterdrikkende tykkmagede kapitalister med flosshatter på
flintskallede hoder og meterlange - i vinden flagende -
trefargede silkebånd festet på venstre slaget på sjaketten
(merkelig nok ikke på høyre, forresten - hva var nå det for
et påfunn?). De kunne saktens holde fester og tale høystenit
om hva det skulle være - mente vi. De hadde sitt på det
tørre - og vel så det. Mens den lange raden av ungdom gikk
der for lut og kaldt vann - uten å få lov til å gjøre nytte
for seg på de feltene de var skapt til. Vel, så kom da Hitler-
krigen og ga oss alle en passende og vel fortjent leksjon. Og
da så freden var ct faktum, fikk pipen en annen låt. I dag ser
nemlig den overveiende delen av det norske folk annerledes
på det hele. Selv nokså radikale innvånere av kongeriket kan
uten å bli uglesett marsjerte med små norske flagg i hendene
og tredelt nasjonalsløyfe - om ikke akkurat meterlang, så
dog sløyfe, på bringen, og rope hipp, hipp hurra. - Vi må

med takknemlighet innse at når vi først skulle havne på dette
forunderlige himmellegemet som kalles jorden, kunne vi neppe
ha utpekt et område som var stort likere enn vårt elskede
Norge, som ikke bare har et demokratisk styresett, men også
er umåtelig fagert å skue (levestandarden snakker vi ikke om
på en raus dag som denne!) Mange har nok all grunn til å
misunne oss oppholdsstedet, til tross for de mørke, iskalde
vintrene, mye hardt fjell og ikke så ganske lite unødig små-
krangel som vi vel er nødt til å avfinne oss med. Erfaringen
bor vel sannelig ha lært oss å sette pris på å få lov å til-
bringe vår forholdsvis korte levetid i dette forjettede nordiske
paradiset.
Lykke til med en verdig feiring av nasjonaldagen - norske
kvinner og menn!
mai fredsdagen
God morgen! - dere som allerede har ører og øyne åpne!
Ja, for de fleste landsmenn formoder jeg, ligger i denne stund
snorkende og uopplagde etter gårsdagens festing.
18. mai kunne neppe ha falt på en gunstigere ukedag -
den forjettede lørdagen, med fri fra jobben for den kompakte
majoritet og med en ny kjærkommen hviledag i mente -
med andre ord en alle tiders langperm!
Så kom vi oss da gjennom denne frihetsdagen også - med
livet i behold, hadde jeg nær sagt. Etter årelang erfaring
kjenner vi nesten på forhånd hvordan programmet vil arte seg.
Hver by og hver liten grend i periferien har vel si3e tradisjo-
ner å ivareta, enkelte små variasjoner makter vel iblant de ned-
satte festkomiteer å klekke ut, men noen oppsilitsvekkeride
fornyelse hører nok til sjeldenhetene. - Det er ikke bare spøk
å være «komite» heller - så ingen harselas i den forbindelse!
Dagen før dagen tillot kåsøren seg underdanigst å henstille
til det norske folk - det vil i dette tilfelle si den sprelslie,

oppvoksende slekt - som vel forresten neppe hører til de
ivrigste morgenkåseri-lyttere! - om å være så forståelsesfulle
overfor søvnhungrige, tilårskomne skattebetalere å vente med
salutteringen til Itlokka i det minste hadde slått seks. Tror
dere - mine våkne tilhørere - at den nokså beskjedne anmodningen
ble respektert og etterlevd i den kjøpstaden kåsøren
oppholdt seg? Jo, jo-menn-sann!
Den uartige minoriteten av befolkningen som er tilhenger
av mest mulig bulder og brak, startet salutteringen med sine
kanonslag og kinaputter i tre-fire tiden om natten, om det
ikke var enda tidligere. En ligger jo ikke i halvsøvne og
noterer klokkeslett! - Det verste er at en nesten ikke har
lov til å bli irritert og rasende heller. Selv skolenes rektorer,
som pleier vzre ille plaget natten til frihetsdagen, må gjøre
gode miner til slett spill. En jubalongdag som den syttende
skal dårlig humør så å si være bannlyst, - da skal alle smile
og le og bli som barn igjen. Lide og tåle, uten å mukke. En
aldri så surmulende nordmann som etter sigende har vanskelig
nolc for å gi uttrykk for sine kjensler, skal gjøre hederlige
forsøk på å vise all verden hvor glad og begeistret hail er.
Ja, han skal til og med uhindret og upåtalt kunne ta seg
såkalte friheter. Og det var det mange som gjorde på nasjonaldagen.
Enkelte synes nemlig å oppfatte den som en slags lcarnevalsdag,
eller noe i den retning. Det er kanskje ikke så naturstridig
å slippe seg aldri så lite løs en gang iblant, - i all
~isk~ldighet, mener jeg naturligvis. De mer groteske former for
løssloppenhet skal her og nå verken roses eller anbefales,
la det være klinkende klart!
De som betrakter den attende mai hovedsakelig som «dagen
derpå», vil nok ettertrykkelig ha merket at det er et realistisk
ordtak som sier at «etter den søte kløe følger den sure svie».
Det kåsøren først og fremst forbinder med den attende mai,
er noe som skriver seg fra åreiie fsr siste krig. Da ble denne

dagen i min fødeby feiret som «Barnas internasjonale freds-
dag». Fra Wales i England ble det hver 18. mai sendt ut en
radiomelding til barn i hele verden med anmodning om, via
sine respektive lands kringkastere, å appellere til alle nasjoner
på jorden om å holde fred med hverandre og leve som sosken
i en stor harmonisk familie.
I min by bodde det en tsjekkisk dame som liet &si, hun
var gift her i landet og hadde glidd naturlig inn i miljøet.
En strålende, idealistisk kvinne, forkjemper for pasifisme og
det som godt var. Den 18. mai gikk hun smilende i spissen
for et barnetog gjennom sentrumsgatene, hvor deltakerne bar
små hvite flagg og transparent med innskripsjonen: «Brorskap
over landegrensene! D
Ikke lang tid etter kom okkupantene også til vårt land.
Røsi ble tatt til fange, som var hun en forbryter, og sendt som
et kreatur til en tysk utryddelsesleir og sammen med sin mann
gasset i hjel av djevelske, ufølsomme roboter. I og for seg ikke
fordi hun hadde vzrt aktivt med i fredsarbeidet - det var
hun jo ikke alene om, men utelukkende fordi hun tilhørte den
jødiske rase.
Når min kåseriserie avsluttes en attende mai, må det vme
meg tillatt å minnes dem som trodde på freden og nestekjser-
ligheten, men som til gjengjeld fikk oppleve den ufattelige,
grenseløse umenneskelighet og sadisme.
Måtte likevel attende-mai-appellen fortsatt få lyde i hvert
land jordkloden rundt, og måtte den bli hørt og etterlevd
både i øst og i vest!
Verden venter fremdeles . . .

«SOM DAGENE GÅR»
MORGENKASERI-SERIE 111
218 - 718 1976
Meling av egen kake
God morgen, lyttende medmennesker! Og hjertelig velkom-
men tilbake til ny kjempeinnsats i arbeidslivet, etter vel over-
stått fellesferie!
For de såkalte «Ordets forkynnere» - enten de nå opptrer
som andaktsholdere i radio, eller på prekestolen - hoser det
med til hevdvunnen rutine å innlede forkynnelsen med i
gjengi passende skriftsteder. Herr Paulus er vel en av favorit-
tene, - han, De vet, som utvilsomt ville ha sett gjennom
fingrene med (kanskje endog oppmuntret til) at prelatene i
den norske statskirken skjuler sine bukser bak fotside kjoler,
mens han neDpe ville ha vist samme toleranse når det gjelder
predikende teologer med skjørt under samarien. (Au, denne
digresjonen var visst litt «vovet»!)
En skarve morgenkåsør uten teologiske kvalifikasjoner og
medlemskort, får vel nøye seg med å sitere en mer eller mindre
verdslig personligbet - i mitt tilfelle endog en kvinnelig:
Madame Roland. Sitatet vil nok vaere kjent for de fleste av
mine lyttende sommerfugler - det lyder slik: «Jo bedre jeg
lærer menneskene å kjenne, desto mer beundrer jeg hunder!»
Det var neimen ikke særlig smigrende for oss tobente, som
jo skal representere det ypperste av alt som skapt er. Noe
kompliment var det naturligvis heller ikke ment å være. Men

la oss bare stikke hånden i vår egen barm og like gjerne inn-
rømme det her, som i forhørsretten, at når alt kommer til alt,
står det ikke så strålende til med de aller fleste av oss. Glans-
bildet er ikke fullt så vakkert på baksiden, som ønskelig
kunne vare. Vi er vel, ærlig talt, noen høyst ufullkomne
rakkere, som har ett hovedsiktemål - nemlig å karre til oss
selv. Eller - ior å si det på en annen måte: - mele viir egen
kake. Og her gjelder det ikke om en er baker av profesjon,
eller utelukkende driver virksomheten som amatør på kjøk-
kenet i ny og ne.
Har jeg nå først brukt ordet «mele», kunne jeg i ren skade-
fryd ha lyst til å minne om at det er temmelig nøyaktig to år
siden store deler av det norske folk fikk en slik altomfattende
interesse for det hvite pudderet som fremstilles av hvetekorn
og som er nyttig til så mangt i husholdningen, - som regel i
mindre kvanta. Men for to år siden gjaldt det store kvanta,
gudbedre. Folk hadde hørt rykter om at det kanskje var en
mulighet for at kornhøsten et eller annet sted på kloden ikke
ville bli så enorm som året før. Og så la de naturligvis straks
to og to sammen: Tenk, om det rett og slett ble mangel på
dette velsignede lyse melet som gjør det mulig å bake boller,
bløtkakebunner og andre godsaker! Ja, du gule (eller kanskje
rettere sagt røde) kineser - hvordan skulle vel livet kunne
gå videre hvis det ble ledig kapasitet i supermarkedenes mel-
reoler, så vi ikke lenger ved selvsyn kunne forvisse oss om
at det ble nok - nok - om ikke til alle verdens mennesker
i videste betydning, så iallfall til oss - og våre aller nzr-
meste! - Så ble det storhamstring da, husker De. Folk bar
seg skakke på hvetemelsposer til oppbevaring for resten av
levetiden og vel så det. - Men så viste det seg jo at det
hele var spilt møye. Mel var det nemlig flust av i reolene,
ved møllene og hos grossistene. Og nye skipsladninger var
underveis.
Like før hadde vi opplevd bøndenes kortvarige melkestreik.
Meieriene hadde likevel melk nok i tankene til et normalt

forbruk. Men her sto også gribbene klar . . . Melk måtte de
sikre seg - om ikke akkurat for hele levetiden, så i hvert fall
for noen uker. Gamle og unge slurpet kalvedrikke i store
kvanta, for det var i grunnen både synd og skam å kassere de
helsesamme dråpene når leveringsstoppen snart var over!
Smør- og ostehamstringen for en måneds tid siden hadde et
annet motiv: Økonomiske fordeler. Offeret var bondestanden,
som øyensynlig ikke alle næringsdrivende og forbrukere viser
like stor medkjensle i kappløpet for høyere levestandard.
Skal vi i samme rennet minnes den perioden da slakteri-
arbeiderne streiket, og folk måtte sikre sine kjøttbeholdninger,
så fryseboksene holdt på å sprenges rundt om i de tusen hjem.
Vel, vel, - «kjødets lyst» kan jo i høy grad vare mer enn en
ubendig trang til å nyte en saftig biff og en mør oksesteik, og
kan gi seg så mange slags utslag. Hamstring og «meling av
egen kake» er vel når alt kommer til alt bare en del av den
menneskelige natur, som vi etter fattig evne søker å kamuflere
best mulig, trolig for i det stykket å bevise at vi står på et
noe høyere trinn enn frendene i dyreverdenen. Alle de øvrige
mindre tiltalende trekkene ved oss, de som madame Roland
nok særskilt hadde i tankene da hun formet sin uttalelse,
slik hun gjorde, tvinger urets sekundviser meg til å forbigå i
taushet. Kanskje er det best så! Den første mandag morgen
i august, da vi ennå har noe av sommeren i mente, burde en
vel heller prate om det gode i menneskene, peke på de lyse
sidene - ja, for av dem finnes gudskjelov også atskillige -
når sant skal sies.
Ernzringsprofeten og havregryna
Det hender iblant at jeg på mine byvandringer støter på ham:
Sunnhetsforkjemperen, som mener å ha greie på alt som angår
et riktig og fornuftig kosthold. Mannen har i årevis studert

det - sier han - ikke som vitenskapsmann i universitetenes
forskingsavdelinger - bevars! Der har de så mye annet å
bruke sine laboratorier til. Nei, denne sunnhetsapostelen er
ren autodidakt. Han har utvilsomt lest en god del, er visst
endog medlem av en internasjonal helseliga eller noe i den
retning. Men mest av alt har han nok eksperimentert selv,
latt sin egen kropp så å si være forsøkskanin og gitt ham er-
faring i hva han bør spise, og la være å spise, sammensetningen
av føden osv. Han pleier peke på den kjensgjerningen at alle
som eier et motordrevet framkomstmiddel, båt eller bil -
og hvem gjør vel ikke det i vår tid? - de vet som regel nøy-
aktig hvordan bensinen og oljen skal være. Det nytter ikke å
mikse i hop hva som helst, ellers blir det slinger i valsen.
De drysser heller ikke skuresand i oljen. Men gjelder det vår
egen vom, våre sinnrike fordøyelsesorganer, blander vi sam-
men både likt og ulikt, og venter frekt at «maskineriet» skal
gå prikkfritt år ut og år inn.
Logisk tale, ikke sant? - Nå treffer han en positivt inn-
stilt person, når han får meg som tilhører. Jeg vil så mer enn
gjerne leve sunt og fornuftig, og er en hund etter gode tips
som kan bidra til å forlenge levetiden og unngå fysiske og
psykiske besværligheter som kan melde seg når årene dynges
på en før en riktig får sukk for seg. Har jeg kanskje ikke etter
fattig evne forsøkt - til en viss grad i hvert fall - å anvende
de rette matemnene i moderate kvanta og unngå skadelige
ting? - Men praktisk talt ingen av mine bestrebelser har noe
for seg, mener sunnhetsforkjemperen. Ikke i vår tid med alle
former for naturforurensing, skadelige kjemikalier, «nedfall»
og annen styggedom, som litt etter litt fører til forgiftning og
utryddelse av alt liv på vår planet. - Det er til å bli fullsten-
dig deprimert av. Men mat må vi jo ha, drivstoff for å holde
kretsløpet gående. Vi ser jo hvordan det går i de hungers-
herjede distriktene i de underutviklede land, der små og store
ikke får tilnærmeligvis det de stakkars kroppene har bruk for,
hvis de skal kunne overleve. Det er mer enn nifst å tenke på.

Mens vi - storeterne og lekkermunnene som bare kan velge
og vrake på det kulinariske område, i vår dårskap går hen og
forkorter våre egne liv.
Det satt for en tid siden en gammel elskelig dame på fjern-
synsskjermen - smilende og opplagt. Intervjueren spurte
henne - slik intervjuere gjerne har for vane når det gjelder
eldre personer i god fysisk form - hva hun gjorde for å be-
vare sin vitalitet. «Spiser havregrøt,» svarte damen, « hver
eneste dag. I havren finnes alle de bestanddeler som kroppen
trenger. Jeg anbefaler mine venner å gjøre det samme.»
Det gjorde meg glad og oppløftet. Havregryn er også min
yndlingsledsager på livsferden, de og byggryna. Nesten hver
eneste morgen starter jeg dagen med et havre- eller bygg-
måltid, om ikke alltid grøt, så gryn i søt melk, blandet med
oppskåret frukt og bær - eller i kulturinelk med sukker.
Herlig, synes nå jeg. Og altså: Helsebringende! - Men her
kom forsyne meg også den omtalte sunnhetsreformatoren inn
i bildet - som en ond og ubehagelig skygge. Havre! For all
del, vokt deg for den! - Hvorfor det? - Jo, fordi det vil
resultere i at du før eller siden far «Parkinsons sykdom*.
Han hadde en svoger som (i likhet med formann Mao, for
øvrig) hadde fått den sykdommen, og denne svogeren (men
tvilsomt Mao) pleide også å spise havregryn. - Den var ikke
lite god, dere! Men når sant skal sies (og hvorfor ikke?), så
foretrekker jeg å sette min lit til den gamle damen, som såvisst
ikke lot til å ha den ringeste snev av «Parkinsons sykdom» og
neppe vil oppleve det senere heller!
Siden jeg nå har gitt i fru Cooks fotefar og drevet gratis-
reklame i NRK for havren, fristes jeg til å stille et viktig
spørsmål til Statens Kornforretning, eller Bonde- og Små-
brukarlaget, eller møllene, eller Prisdirektoratet, eller For-
brukerombudsmannen, eller hvem saken sorterer under:

Hva i heiteste bakerovnen kan det komme av at prisen på
de stakkars uanselige havregrynene i vår tid ligger høyere enn
sukkerprisen? Hva mon de innbiller seg, disse flatlrlemte
proletargrynene, er de blitt stormannsgalne kanskje, og tror
de er adlet og har fått samme gullkantede status som tidens
triumferende matpoteter? De vil selge sine liv dyrt, de også!
Tenk, la seg omsette for en kilopris som ligger tre-fire hundre
prosent over det som forlanges for det skittfornemme, fin-
siktede hvetemelet . . . Etter min ringe mening burde det ha
vært omvendt. Hvetemel selges også året rundt i tjue-kilos
pakninger på såkalt «tilbud» for øvrig. Når solgte de havre-
gryn på tilbud? Og i tjue-kilos pakninger? Aldri, mine damer
og herrer! Apotekene gjør det heller ikke med sine varer,
kunne det være fristende å føye til, hvis en ville være litt
utidig. Men utidig skal en helst ikke være en tirsdag morgen
klokka halv åtte!
Marihøna og bladlusa
Potteplanter av ulike slag i stuevinduene - det er vel en
vakker norsk tradsjon. Men planter er levende organismer,
som trenger stell og kjærlig pleie, og det krever sin tid. Og
tiden er, som kjent, i våre dager, meget kostbar, (både billed-
lig og bokstavelig talt). Så nå har jeg inntrykk av at det blir
mer og mer vanlig å plassere messing-lysestaker og nipsfigurer
i vinduene, det er døde ting som ikke behøver annen omsorg
enn å bli tørket stsv av i ny og ne. Personlig har jeg hittil
holdt en knapp på potteplantene. Blant annet har jeg selv et
par kaktuser som pleier å imponere med noen store yndige,
rødfargede blomster. Disse virker ikke bare tiltrekkende for
skjønnhetshungrige menneskeøyne, men har en usedvanlig
eggende appell til - unnskyld - bladlus. Jeg kan skylle vekk

disse avskyelige grønnfargede parasittene så ofte jeg vil -
03 føle meg som seierherre. Men før jeg vet ordet av det,
er nye horder som stampet opp av jorden og har tatt til med
sin destruktive virksomhet som planteplagere, med den ulykk-
salige følge at blomstene hindres i sin utfoldelse. Så noen
sympati for bladlusene har neimen ikke jeg, og har derfor
mang en gang ønsket dem totalt utslettet fra jordens overflate.
At de maurene som vitterlig skal bruke lusene som melkekyr,
neppe deler min oppfatning, får ikke hjelpe. Enhver er, som
kjent, seg selv nærmest!
En annen skapning som på sin måte elsker bladlusene, skal
være de såkalte marihønene. Kan forresten noen fortelle meg
om den maskuline delen av arten betegnes som «marihaner»
- eller er de høner både hunnene og hannene? Vel, la oss
ikke hefte oss med bagateller!
Disse små marihønene - med de svarte prikkene på dekk-
vingene, De vet, skal altså være noen aldeles fortrinnlige luse-
drepere, for dem er de grønne snyltedyrene den rene delika-
tessen. (Vel bekomme, sier nå jeg!)
En dag i sommer da jeg satt utenfor i fluktstolen med et
eller annet lesestoff i hendene, dumpet en slik marihøne
(eller «hane» om De vil) ned på den ene tommeltotten. -
Du godeste! utbrøt jeg, - det er jo akkurat deg, lille venn,
jeg er på jakt etter. Du skal bli redningsmannen! Nå kan luse-
fantene på kaktusene ha det så godt! Du skal få meske deg
med dine lekkerbiskener og dermed gi blomstene bedre livs-
vilkår. Dermed ilte jeg inn i stuen, for straks å være vitne til
miraklet. Jeg fikk behendig plassert min nye, lille, kjærkomne
medarbeider på den mest lusbefengte blomsten - midt i
smørøyet, så å si. «Vær så god, forsyn deg av hjertens lyst,
lille frøken! Det er deg så inderlig vel unt.»
Hva skjedde? Strålte marihønas øyne ved beskuelsen av en
slik overdådig ansamling av lys levende gastronomiske herlig-
heter? Takk som byr! Hun sto en stund - paralysert nær-
mest -, så stakk hun halen mellom beina og trakk seg skynd-

somt vekk fra de grønne gressganger. Bladlusene lot slett
ikke til å falle i smak - i overensstemmelse med de informa-
sjoner jeg hadde på forhånd. Jeg førte henne forsiktig tilbake
litt seinere, men med samme negative resultat. Mona flyktet
vekk fra planten og bort på vindusruten, der hun ga seg til å
vandre oppover og oppover . . . Jeg forlot valplassen temmelig
skuffet. Teorien om de lushungrige marihønene lot ikke til å
stemme i dette tilfellet.
En times tid seinere kom jeg for i se hvor det var blitt av
min uberegnelige, svikefulle venninne. Jo, såmenn, - øverst
i venstre vinduskrok var hun havnet, - til det ukjennelige
innviklet i en skummel liten edderkopps fangnett - og red-
ningsløst fortapt. Dette ville jeg aldeles ikke finne meg i.
Det var utvilsomt min skyld at insektet var blitt ført inn i
huset, og selv om det hadde skuffet meg, hadde det ikke for-
tjent en så forsmedelig død. Forsiktig fikk jeg lirket marihøna
ut av nettet. Hun hadde nok fått seg en bedøvende sprøyte
av fangstuhyret, men livet var ikke ebbet ut. På ny plasserte
jeg henne blant de beitende bladlusene. Som en aldri så liten
takk for hjelpen måtte hun da vise samarbeidsvilje og gjme
kål på litt av styggedommen som hemmet blomstene i sin
utfoldelse. Men nei, ingen interesse å spore. Så jeg hadde ikke
annet å gjøre enn å gi opp. Rett og slett resignere.
Nå hadde imidlertid jeg satt skrekk i edderkoppen, slik at
den var falt pladask ned i vinduskarmen. Før den fikk sukk
for seg, hadde jeg kvikt og smertefritt fått den ekspedert ut
av det jordiske tilvære.
Slik kan nå engang den ubarmhjertige lagnaden arte seg:
Edderkoppen ville tyne marihøna, og så ble den i stedet selv
tynt. Men marihøna fikk altså leve, mens hun på sin side lot
bladlusene få beholde livet. Kanskje det vesle krypet rett og
slett var en avviker? En overbevist pasifist, som handlet etter
prinsippet: Leve - og la leve . . . I så fall burde det ha min
oppriktige aktelse. Pasifister blir det aldri for mange av i ver-
den. Nemlig.

Fugleunger på avveier
Tidlig på forsommeren - og det er neimen ikke lenge siden!
- hendte det at et fuglepar plutselig slo seg ned i den vesle
hageflekken som omgir min upretensiøse helårsbolig, en 0r-
liten bit av Mor Norge, som jeg - og så avgjort ingen
andre - er den ubestridte eier av - så lenge det varer! En
underlig kjensle i grunnen: Tenk, virkelig eie noe av et land,
dere, for ikke å si en klode - ikke alle har papirer som kail
bevise det, nemlig! Om det i mitt konkrete tilfelle bare dreier
seg om sølle tre hundre og tre, komma to kvadratmeter. (Så
nå fikk De jamen vite det også!) - Dette fremmede fugle-
ekteparet jeg nevnte, holdt til i en av de altfor digre bjørke-
trærne jeg i min grønne ungdom, som ny eiendomsbesitter,
egenhendig plantet, men som vel egentlig ikke lenger burde
få stå der og skygge for solstrålene. Den ustanselige låten -
eller skrikingen, rettere sagt, som fuglene gjorde seg bemerket
ved - var grov og egenartet, men når jeg ikke var i stand
til å identifisere fjærkreet, skyldes det ene og alene mine høyst
skrøpelige ornitologiske kunnskaper. - Etterhånden kom jeg
jo undervær med at årsaken til at skrikhalsene befant seg på
mine enemerker, rett og slett var tre fugleunger som holdt til
mellom buskene i hagen. Ungene var forholdsvis store, men
armingene skulle jeg anta hadde flaliset så altfor tidlig ut av
reiret, ett eller annet sted i nabolaget, så de hadde ikke fått
lært seg å fly skikkelig. Og fugler som ikke kan fly, er temme-
lig ubehjelpelige, - nærmest som pingviner, eller brune
italienere i hønsegården. Strutsene snakker jeg ikke om, de er
lik kjempesvære militære transportfly, som er så overbelastet
at de ikke er i stand til å lette fra bakken.
Da det daglig streifer en eller annen sulten katt i området,
regnet jeg med at det bare måtte være et tidsspørsmål når de
arme små krekene ville bli ubønnhørlig drept - kanskje pint
til døde. De vet hvordan liattenaturen er! - Stilt overfor en
slik grusom kjennsgjerning sto det straks klart for meg at jeg

ikke kunne gå til ro for natten før jeg hadde funnet på et
eller annet son1 kunne hindre fuglene i å bli kattenes lettvinte
og ufortjente bytte. Men hvordan skulle jeg vel takle dette
ubehagelige problemet? (Ja, for litt av et problem var det
unektelig.) Det låter kanskje noe sprøtt. men jeg hentet rett
og slett en tom kasse i kjelleren. Den var forresten så tilårsliommen
at den i sin tid hadde gjort tjeneste som margarinkasse.
Ja, for i min oppveltsi. - i gamle dager altså! - ble
margarinstykkene distribuert til forhandlerne i ganske solide
trekasser, mot nå i pappkartonger. «Van den Berghs Margarinfabrili~
sto det forresten på denne, og det minnet meg om at
jeg som guttunge en gang hadde hatt en kjærkommen elrstrajobb
ined å gå rundt i husene og levere små gratisprøver av
dette hollandskie produktet, som ble solgt på det norske markedet
i konkurranse med vår egen fortrinnlige nasjonale
margarin.
Unnskyld, det var aldeles ikke min hensikt å holde noe
margarinkåseri, så jeg får ile tilbake til fuglene igjen. Men det
var denne kassen, altså, som jeg brakte fram fra kjellerens
mulm og mørke. Hva jeg skulle bruke den til? Jo, jeg festet
den rett og slett på husveggen - hzlvannen meter fra bakken,
plasserte en vannskål og noen brødsmuler og gryn i bunnen.
Gikk så resolutt for å fange fugleungene. - Det forunderlige
hendte, at da jeg kikket under buskene, så jeg grangivelig
en katt spankulere bedagelig midt mellom fuglene uten å synes
å ha til hensikt å volde dem den aller ringeste skade. Det lyder
utrolig - det innrømmes - men jeg skrøner ikke tidlig en
torsdags inorgen - kors på halsen! For sikkerhets skyld tok
jeg imidlertid ett av lirypene som satt helt apatisk, og plasserte
den varlig i kassen på husveggen. De andre to flakset bort,
og fikk derfor bare gå sin undergang i møte, mente jeg -
med min fortsatt sterke mistillit til kattenaturen. Jeg aktet
iallfall å lure pus for en, slik at d? engstelige {ugleforeldrene,
som selv ilike våget seg ned på marken, ikke skulle bli totalt
ribbet for avltom! Med forholdsvis god samvittighet kunne

jeg legge meg til å sove - etter dagens velmente gode, lille
gjerning. - Det første jeg gjorde neste morgen, var å oppsøke
min vesle protesje i margarinkassen. Hva så jeg? Jo, fugle-
ungen lå utstrakt - stiv og død - midt mellom brødsmulene
og grynene. Men jeg så noe mere, og det forbauset meg kan-
skje vel så mye: Søskenparet, som jeg trodde var tilintetgjort
av kattene i nattens løp, trippet omkring på jorden som før -
overvåket fra bjørken av aktsomme, men akk, så hjelpeløse
foreldre! - Slik fortsatte det i flere dager. Inntil ungene ble
flygedyktige og forsvant sammen med sitt opphav. Hvorhen?
Ja, se, det må i sannhet fuglene vite!
Politiske mansjettknapper
At det var politikere vi skulle ha vart, mine lyttere, det er
krystallklart som blekk! Partipolitikere, mener jeg - med
ambisjoner. I det minste på det lokale plan. De store tinder
når bare de færreste. Vi skulle ha brukt våre mer eller mindre
fortreffelige talegaver i et eller annet partis tjeneste. (Det er
jo blitt atskillig å velge og vrake i av slike nå for tiden, som
De vet!) Men det var i ungdomsårene vi skulle ha startet,
naturligvis, den gangen partiutvalget var mer oversiktlig. Vår
inntreden i politisk aktivitet måtte vel ha skjedd ved at vi
stilte oss til tjeneste som valgkontor-assistenter, falset propa-
gandamateriell og puttet i konvolutter, påført stemmekvegets
navn og adresse, og trasket ut i feltet som rodemannskap.
I tillegg kunne vi ha vist vår innsatsvilje ved å bære den høyre
eller den venstre lekten på et slagord-transparent i propaganda-
oppmarsjen, eller en glødende tyristikke i fakkeltoget. Helst
begge deler. Møtt opp på partimøtene og sagt vår fortreffelige
mening. Blitt lagt merke til som våkne, velorienterte og sam-
arbeidsvillige medløpere. Med andre ord: Opparbeidet en
goodwill, slik at vi i tidens fylde kunne hatt sjanse til å bli satt
opp på kommunestyrelisten. Var vi så heldige å bare et etter-

navn med forbokstaven i starten av alfabetet - som B for
eksempel - og ellers hatt utallige venner, slektninger og
sympatisører - og «flaks» for all del, - ja, da kunne det
slett ikke ha v2ert så helt utelukket at vi hadde klart å få en
fot innenfor, til nød som varamann lengst nede på listen.
Selv om det nok er et bedrøvelig faktum at mange strebere
aldri har nådd høyere, så kunne det saktens tenkes at vi,
i tidens fylde, hadde gjort rår entre i det aller lielligste -
formannskapet. Eller fylkesutvalget. Hva hadde i så fall
skjedd, mine damer og herrer? Kanskje ikke noe så helt oppsiktsvekkende.
Men vi hadde - om ikke annet - sikret oss
retten til et par mansjettknapper i sølv. Om det er mulig i
alle formannskap og fylkesutvalg, skal være usagt. Jeg tror
det knapt. Men dreier det seg om sjeikdømmet Rogaland og
dets hovedstad, der oljemenneskene lever sitt slaraffenliv i
kostbare luksusresidenser, så forholder det seg faktisk slik at
hvert nytt medlem i de nevnte offentlige forsamlinger får seg
tildelt den slags glitrende knapper. De folkevalgte har raust
bevilget en ganske pen pengesum til anskaffelse av et passende
antall av pyntegjenstandene. Det var fremmet forslag om å ta
steget fullt ut og kjøpe gullknapper, men tanken - som
representantene utvilsomt syntes var tiltalende nok - ble
droppet inntil videre. En impertinent innsender i en av lokalavisene
trodde i sin enfoldighet at pengene til luksusen ville
bli innsamlet i form av en kronerulling blant de interesserte,
eller ved basarer. For min egen del kunne jeg gjerne tenke
meg en spesial-bingo - det er jo så moderne for tiden - og
lukrativt, for all del! Bingo-gevinstene kunne for den saks
skyld også være mansjettknapper - det ville jo stå i stilen!
Vel, vel - ikke mine ord igjen!
Nå er det jo et aldri så lite problem i en tidsepoke da det
underkuede kvinnekjønnet søker å vriste åket av sine skuldre
- utelukkende å tilgodese mannfolkenes behov - til
utstaffering, mener jeg. Det er nemlig et uon~tvistelig fakturii
at også kvinnene har sine representanter i de høye råd. Og

de ville kan hende ha ønsket seg - skal vi si et par øredobber
i stedet, eller en diamantring. Men siden parolen jo lyder at
det skal være full likestilling og ingen forskjellsbehandling,
har damene i Stavanger gått med på å ta imot skjorteknappene.
Formannskapssekretæren kan fortelle at det aldri har vært
drøftet alternative gjenstander for kvinnene, men han har inn-
trykk av at mansjettknappene er populære og blir brukt også
av de feminine - jeg tør ikke si skjørtekledde - politikerne
(for de kan vel også gå i bukser, for alt det jeg vet!) Men på
damebluser er det jo bare ett knapphull i armlinningen, og da
går ikke kabalen opp. Jaså? undrer formannskapssekretæren
seg, - men da må vel sltjorteknappene lett kunne lages om
til andre ting, med nål bakom, for eksempel. Den ektrautgif-
ten vil selvsagt kommunekassen mer enn gjerne dekke. («At
det mangler ekstra knapphull i dameblusene, visste jeg slett
ikke,» fremholder seliretzren forlegent.) En av formannskaps-
kvinnene syntes forresten at det var noe tull dette med rnan-
sjettknappene. I-Iun kunne ærlig talt ikke skjønne hvorfor.
Men Iiun hadde likevel, tilsynelztende med noe dempet be-
gjzerlighet, tatt imot sølvknappene og brukt dem som pynt på
bunaden. - Er De ikke enig, min lytter, at det kunne vzre
en tanke å gå inn for deltagelse i politisk virksomhet - for
Deres vedkommende, mener jeg. Selv er jeg vcl for tilårs-
kommen! Det følger velsignelse med den slags beskjeftigelse
- både på den ene og den andre måten, later det til. Og så
skal jo de berømmelige skattelironene utelukkende anvendes
til nyttige formål, er ikke det nærmest et folkekrav?
Lykke til da - når tiden er inne!
Velstan dsutviklingen
Vi som representerer menneskeheten og i vårt hovmot plas-
serer oss på toppen av den berønlmelige Itranselraken, fordi
vi anser det som hevet over tvil at vi tilhører det aller, aller

gjeveste, (det mest eksklusive) som er framstilt på denne vår
merkverdige roterende globus, vi må nok, med en viss uvilje
kanskje, erkjenne at vi - likesålitt som noen annen levende
organisme, selv kan fatte vedtali om hvor på den nevnte
globusen vår tilblivelse skal finne sted. Tidspunktet heller
ikke, naturligvis. Det som intet ei, kan som kjent heller ingen-
ting bestemme! Dette var kanskje litt dypsindig filosofi en
lystig frilørdags morgen, da storparten av lytterne så vidt har
befridd seg fra sovnens og døsio~hetens favntak og vel knapt
har rukket å vaske de ørene de sliulle låne til morgenkåsørens
betraktninger. Jeg skal derfor si det såre enkelt og liketil:
Noen av oss norske nordmenn kommer til verden ute på en
værbitt øy i havgapet, noen i en større eller mindre kjøpstad,
noen i Jomfruland eller Kvinesdal, andre (for kjønnsbalansens
skyld) i Herefoss eller Mandal.
Mange mener nok at det hele beror på tilfeldigheter. En
kunne jo like gjerne bli født i Mexico eller på Tahiti, som i
Dunderlandsdalen. Men de som regner med at alt er skjebne-
bestemt, for ikke å snakke om dem som tror på en allmektig
guddom som har planlagt - eller i det minste vet om alt i
minste detalj fra verdens grunnvold ble lagt - og i all evig-
het, for dem skjer i hvert fall ingenting på slump. Ser vi bort
fra dem som tilhører religioner nied reinkarnasjon, eller «sjele-
vandring», som et vesentlig poeng, er det vel en vanlig aksep-
tert oppfatning at oppholdet på vår planet er en engangs-
foreteelse. Oppholdstillatelsens varighet er forskjellig, men
relativt sett uhyggelig kort for oss alle. - Den kjensgjer-
ningen er kanskje en av grunnene til at mange søker å flakke
rundt om på kloden for å få med seg flest mulig synsini~trykli
og erfaringer i det spann av tid de har til rådighet. Alen de
aller fleste er nok pukka nødt til å bli bofaste fra starten og
til «the bitter end».
De som flytter på seg fort vekk, blir jo ofte rotløse og der-
med utilfredse. Det er derfor et spørsmål om det ikke, tross
alt, er best å holde seg kontinuerlig i sitt vante miljø på sitt

fødested. Som en mann på over 90 år jeg besøkte. «Dette
gamle huset bygde min far,» sa han. «Her i denne stuen hvor
vi sitter, ble jeg født. Her feiret jeg mitt bryllup, her kom
også mine barn til verden. Og her vil jeg - om det er mulig -
lukke mine øyne for siste gang.» - Vel, gad vite om ikke
det mest fornuftige er å bo på et lite sted, som riktignok ikke
har så mye spennende å varte opp med, som på et «tettsted»,
der det oftere skjer noe nytt. I en større by i vekst kan vi
gjerne oppleve at gamle strøk blir sanert. Eldgamle vånings-
hus blir revet, smale streder forsvinner - og det gjenoppstår
svaere betongkolosser, brede, asfalterte gater. Og så de nye,
moderne bydelene da, som skapes ute i periferien. Sentrums-
hus blir ikke lenger hjem for mennesker, som tidligere, men
ominnredes til kontorer, forretninger og desslige. Folk skal
bo i utkantene, i «drabantbyene», med lang vei til arbeids-
stedene. - Tar vi oss en gang iblant en tur utover det som
før var byens omegn - gilde bondegårder med grøderike
jorder og beitende storfe - finner vi nå villaer, rekkehus,
høybygg og hva det kalles alt sammen.
Plutselig befinner vi oss midt i et nybyggerstrøk langt ute
på et jorde, hvor før i vår barndom «åkrene sto bølgende i
vinden», men hvor matjorden nå er skrapt vekk ved hjelp av
kraftige bulldosere. Enkelte av rekkehusene er allerede kom-
met under tak. Foran dem er det planert veldige flater, ser
vi. Her skal det vel bli anlagt vakre hager, med rosebed og
gangstier til glede og hugsvalelse for menneskene, tenker vi.
Tåpelig tenkt! Nei takk, parkeringsplasser skal de tjene til,
de enorme områdene, dekkes med svart asfalt. Så kan da
rekkehusbeboerne sitte på sine balkonger, den ene ovenfor
den andre, og stirre ned på hundrevis av biltak og nyte duften
av Nordsjøbensin og lytte til suset av roterende motorer som
skal startes til alle døgnets tider. -Jo, vi steller det i sannhet
koselig til for hverandre! Og så fortelles det at folk flytter
vekk fra de idylliske, fredelige småstedene rundt omkring i
vårt fedreland - «utkantstrøkene» som betegnelsen pleier

være, for at de under større forhold skal kunne delta i den
evindelige «velstandsutviklingen», kaste seg inn i den be-
settende, ulykksalige kampen for stadig akte inntekter i kro-
ner og ører - uten noen gang i sin resterende levetid å bli
tilfreds, fordi det fatale jo er at det alltid vil være noen lands-
menn som har st0n.e timebetaling og finere kjøretøyer!
Så: Hjertelig vel bekomme!

EPISTLER
Kattene
(1930)
I.
Lykke for en dag
La meg ikke føre leserne bak lyset, men legge kortene på
bordet med det samme: Jeg er ingen modig mann! I det minste
ikke når det gjelder å drepe. Så nå vet dere det også. Vel kan
det til nød gå an å ta livet av en halvvoksen flue, i verste fall
en radmager edderkopp, men by meg for eksempel en nyfødt
kattunge - nei, mange takk! Riktignok er den blind og
derfor avskåret fra å stirre på ugjerningsmannen med bedende
øyne, men den har et varmt hjerte som banker bak pelsen,
og muligheter til å få noe godt ut av sitt katteliv. Kort og
konsist sagt: Skal ungen drepes, så blir ikke jeg den skyldige.
Ikke om de bød meg fem hundre kroner for jobben. Eller skal
vi for sikkerhets skyld si tiendeparten . . .
Som smågutt fikk jeg i foræring av en skolekamerat, ved
navn Jonas Hovland, et par deilige kvite mus. I en opp-
reist appelsinkasse laget jeg et vidunderlig - ja, nesten para-
disisk - hjem for krypene, og lot dem leve herrens glade
dager i en vatthaug. Men enten det skyldtes at det papirløse
ekteparet ikke kunne trives hundre prosent i sin ensomhet,

eller det var naturen som krevde sin rett, så varte det ikke
lenge før det krydde av nye skapninger i vatthaugen. Etzblisse-
mentet måtte utvides. Det ble nye familier stadig vekk. Just
som det står i sangen: «Slekt skal følge slekters gang . . . »
Til slutt begynte jeg å bli helt ør. Og jeg var fullstendig klar
over at noe måtte gjøres for å stagge «oversvøn~melsen».
Med andre ord: Her måtte myrdes - massakreres! Men hvor-
dan? Jeg var under ingen omstendighet bøddelen.
Heldigvis kom i grevens tid en yngre venn av meg til unn-
setning. Han puttet en neve av naturens overflod ned i en
tøyfille, og mens eieren tok flukten, senket han de dødsdømte
i «det våte element», som i dette tilfelle vil si kloakkummen
i kjelleren.
Etterpå skulle de avsjelede legemene gravlegges. Vi pakket
dem omhyggelig inn i et nummer av «Fra dyrenes verden»
(som vi abonnerte på etter oppfordring av vår elskelige skole-
frøken), la en vissen «prinse-blomst» (plukket av mors potte-
plante) oppå pakken og bar den mellom oss hen til den åpne
graven i moddingdungen, mens vi sang av full strupe: «Adjø,
far vel, for siste gang vi avskjed med deg tar . . . »
Huskatten vår heter Lizzie (uttales Lissi) og er fra naturens
side farget kullende svart over alt. Den blir seks år den attende
august, men da den verken har sittet på Stortinget eller ofret
tre hundre norske kroner til hedningemisjonen, fortjener den
neppe å komme på trykk i en publikasjon, slett ikke i en
bok utgitt av et seriøst forlag. Skjønt det kan ikke nektes at
selv pusen Lizzie har gjort gagnsverk nok i sin forholdsvis
korte levetid. Den har bl. a. slettet ut minst et par dusin rotte-
beist fra jordens overflate, og skjenket tilbake vel så mange
kattunger. Naturen er nemlig ødsel sånn. Hvis det da ikke
fantes kaldblodige mennesker som kunne berøve liv i like
stor utstrekning som liv gis, hva da? Med andre ord: Tenk
om alle var lik meg . . . Ja, tenk det!

Natt til i går fikk Lizzie to unger, en død og en levende.
Du skulle sett de begeistrede øynene hun glante-på meg med,
da jeg ut på formiddagen kom på visitt til henne. Hun malte
så intenst som bestemors kaffekvern en regnvaersdag, og strøk
seg kjælent mot yilglekassens vegger. Kort sagt: Kjetta var
lykkelig, overmåte lykkelig, slik bare en sund og normal mor
kan være. At den ene, som nevnt, var dødfødt, lot ikke til å
skape noe skår i feststemningen.
Men - «hver gledesstund du fikk på jord betales må med
sorg». Er ikke det evindelig all skapnings tragiske lagnad?
I dag, da jeg kom inn for å spise frokost, var Lizzie den første
jeg matte. Men det var slett ikke den samme lykkelige
mammaen som jeg i går besøkte. Denne her for omkring i
værelset som en forjaget padde, undersøkte alle kroker og
gjemmer, og satte rett som det var i små, såre «mjau».
Jeg ante straks årsaken: Ungen var borte. Tante Grethe
hadde agert bøddel og druknet det vesle krypet i en vann-
balje, der mine skjorter og truser nettopp var blitt skyllet.
I nærmere et par timer holdt kattemoren pi med sine
resultatløse undersøkelser. Hun kikket etter i hvert tilgjenge-
lig kott på loftet og i hver bod i kjelleren - ja, selv inne i
min lille private hule måtte hun snuse. Men til slutt la hun
seg til ro. Hun hadde visst gjort seg fortrolig med at det var
hennes lodd bare å eie lykken en eneste kort dag . . .
Noen har det alltid verre
Det er sikkert atskillig misvisende og lite betenkt, å snakke
om «lykke for en dag» når det gjelder huskatten vår. Leserne
må for all del ikke sitte igjen med det inntrykket at Lizzie
har det vondt sånn i sin alminnelighet. Skal sannheten presses
fram, tviler jeg på om mange av hjembyens medlemmer av
katteslekten er bedre stillet enn vår, enkelte muligens, men

slett ikke flertallet. Dagen lang får den lov til å dorme på et
fint brodert teppe i en myk stol, og om kvelden blir den
omsorgsfullt båret ned i kjelleren, der det er innredet et
behagelig leie for den. Mat mangler den aldri, og kresen er
den som en prinsesse, så når uttrykket «lykke for en dag>>
falt meg i pennen, dreide det seg utelukkende om den tragiske
avslutningen på denne spesielle episoden i dyrets erotiske liv.
H0yst sannsynlig vil nok dette livet våkne på ny og kreve en
mer vellykket reprise, vær sikker!
Finnes det et sted en stasjonær hunkatt, kan en være viss
på at det også iblant dukker opp et annet eksemplar av arten,
av motsatt kjønn. Som regel ikke bare ett, men flere rivaler,
det er noe alle kjenner til. Men hos oss synes det å være en
som virker svært standhaftig og utholdende. Den har naturlig-
vis ikke noe navn - vill som den er - og ikke noen opp-
vartende menneskekavalerer eller et mykt leie på broderte
tepper. Den er henvist til å ferdes på sine ville veier og sove
der det faller seg. For øyebliliket ligger den borte på naboens
tjærebredde uthustak, sainmenrullet som et kompakt hjul.
Lungene arbeider som på en dvergkval, uten sammenligning
for øvrig. Vi har lenge hatt noen aldeles vidunderlige somrner-
dager, med over tjue grader celsius i skyggen. Herlig for både
mennesker og dyr! Men i dag er himmelen overskyet, luften
er så vasskald at det neimen ikke ville være av veien å legge
noen vedfliser i ovnen inne i stuen. En ilter bris fra nord skal
heller ikke bidra til å gjøre atmosfæren varmere. Så går vi da
her, vi forkjælte menneskebarn og syner noen småsure fjes
fordi det ikke lar seg gjøre å slikke sol i dag også.
Men se ut av vinduet! Der borte på det halvråtne rakei
ligger hankatten og blunder. Den er riktig gammel nå, skabbet,
rodsvart i pelsen, innhul - kort sagt, intet syn for kresne
øyne. Navnløs og hjemløs regnes den til herskaren av «herre-
løse katter», disse arme, forhatte kreaturene som må finne

seg i å bli jagd og få kastet stein på seg av nådeløse tobeinte
individer, utstyrt med hjerner som skulle kunne registrere
forskjellen på råskap og medlidenhet. Livet holder deil ved-
like ved bokstavelig talt å ete «de smuler som faller fra de
rikes bord», om det enn er smått med rikdommen i granne-
laget vårt. Hvor dyret tilbringer de kalde vinternettene er
noe jeg helst ikke har lyst til å vite.
Det er så visst ikke bare i menneskesamfunnet at urett-
ferdigheten eksisterer! Men også av katteskjebnene lar det seg
gjøre å trekke en livsvisdom. Når vi går omkring i det daglige
einerleiet og synes vi har det så uendelig trist, er det trøstefullt
å vite at det ei veldig mange skapninger som har det atskillig
verre. En mager trøst, naturligvis - men allikevel . . .
Hankattcn kjenner også til begrepet «lykke for en dag».
Det er umiddelbart etterat tante Grethe har druknet Lizzies
unger. Kjetta vil slett ikke leve barnløs. Og det er den skab-
bete katten på uthustaket uhyre glad for. Så mye annet opp-
muntrende i tilværet har vel ikke han å oppleve, stakkar!
Danske egg i Norge
Ikke at jeg har den aller ringeste forstand på fjærkre, men
jeg har da kunnet konstatere at hønsene i disse viirlige dager
skal vme i sitt ess. De verper som har de et aldri så lite leiynd
håp om å kunne oppnå kongens fortjenstmedalje - i solv.
Gull ville det nok være for urealistisk å regne med, selv om
det hevdes, med krav på pålitelighet, at til og med en blind
hønemor skal være i stand til å finne det berømmelige gull-
kornet! Men, ærlig talt, er det jo himmelvid forskjell på et
korn og en medalje!

Det pleier å vare slik hvert eneste år omkring påsketider.
En kunne fristes til å spørre: Verper hønsene til den store
medaljen fordi menneskene akkurat på det tidspunktet er
ekstra grådige etter egg? Eller er menncskene så grådige etter
egg i påskehelgen fordi hønsene da verper til den store medal-
jen? Kan hende er vi nærmest sannheten når vi svarer ja på
det siste spørsmålet. For egentlig beror det hele på et rent
forretningstriks. Akkurat som julegavesystemet. Egg- og vare-
overflod skal omsettes på de gunstigste tidene. Men skitt, hva
gjør vel det - vi eter da våre påskeegg med like stor appetitt
uansett.
* * *
Mens de norsklødte, italienske hønsene i landet vårt verper
på det ivrigste, meldes fra Oslo at enkelte grossister der har
mottatt noen eggpartier fra Danmark (hvor fjærkreet også har
sin blomstringsperiode samtidig med kollegene i broderlandet
nordenfor). Det er et nokså karakterisk trekk hos det norske
folk: Vi innfører slike produkter som vi selv har overflod av.
Dere har vel hørt historien om sixpenceluen? Ikke det? Ja,
da må jeg sannelig fortelle den:
Det var i fjor, skjønner dere, jeg gikk innom en forretning
i sentrum for å skaffe meg en sixpencelue til reisebruk. Kjøp-
mannen lette gjennom sitt temmelig rikholdige lager for å
finne en som passet til min store - og derfor, med respekt
å melde, innholdsrike - hodeskalle. Hans leting var, beklage-
lig nok, nytteløs.
«Er det bare hjemførte luer, dette?» spurte jeg i vente-
tiden, da det forekom meg at fabrikkmerkene virket en smule
fremmedartede.
«Ja, de er stort sett det,» svarte forhandleren på en slik
måte som om det å føre hjem luer var den mest selvsagte ting
av verden.
«Men lages det ikke denslags hodeplagg i Norge, da? » ville
jeg vite.

«A, joda, det gjør det saktens,» tilsto mannen bak disken,
uten å vise den ringeste skamkjensle.
«De norske er kanskje så mye dyrere enn de utenlandske?»
fortsatte jeg min rundspørring.
Nei, det var de såmenn ikke, fikk jeg opplyst.
Og det viste seg å holde stikk, for den luen jeg fikk sydd i
min hjemby, var nesten tjue prosent billigere enn den simpleste
utenlandske.
Norges importoverskott er hvert eneste år ganske betyde-
lig. Det skulle bevise at vi lever i et velstående land - når en
ser salren fra den ene, lyse siden. Vi er noen or'ntlige flotten-
heimere, fører inn fra utlandet egg, sixpenceluer, elektriske
komfyrer, for ikke å snakke om skotøy og annet tøy - med
andre ord ting som vi så svinaktig godt produserer selv. Men
ser vi saken fra den andre siden, har vi ingen grunn til å være
fullt så kjepphøye. Det skal nemlig være noe som kalles
arbeidsledighet her til lands, og det er soleklart at den av-
hjelper vi ikke ved i importere de tingene som de ledige nor-
ske nevene kunne lage for oss. Bare enfoldige molboer kan
finne på å jumpe over bekken for å hente vann.
Sparing
(NRK 2112 1935)
Det er - mine damer og herrer - blitt så moderne å rekla-
mere med såkalte «adresseløse forsendelser». En vakker dag
får De kanskje besøk av postbudet. «Hvem sender meg brev
i dag?» undres De. «Mon det er Marit? Eller Sofie? Eller -
skal De virkelig driste Dem til å tro at det er - hjerteslagene
blir heftigere - Marie? Tenk, om det var Marie! Ce griper
brevet med Icaldsvettende, skjelvende fingre. - Asj! De kry-

per dypt og bittert skuffet inn i Dem selv. Det hele var nemlig
bare et smart reklamefiff: Kull-, koks- og vedhandler Markus-
sen sender Dem en liten påminnelse om at han - etter egen
vurdering - har byens billigste og drøyeste brensel til salgs.
Eller kan hende det er margarinfabrikken «Kvalfett» som
Føler en oppriktig trang til å fortelle Dem at dersom De er
like glad i hva De spiser, kan De jo like gjerne gjøre bruk av
fabrikkens fortrinnlige merker:

en del til side. Det lønner seg kan hende best i det lange løp.
Nå, - det var nzermest disse hundrevis av bankregnskaper
og direktør Rygg, som ledet mine tanker hen på den antydede
brosjyren, med titelen: «Er det tungt å spare?»
Er det tungt å spare? Ja, hva vil nå D e svare på det?
Jaså, De mener det, - var det ikke nettopp det jeg fryktet!
Da vet jeg sannelig ikke bedre råd enn at vi får kikke litt
på brosjyren og se hva løsninger den kommer til.
«Virkelig framgang her i livet nås ikke ved tilfeldige an-
strengelser, men gjennom målbevisst, utholdende arbeid.» Slik
starter brosjyreteksten. «Ja, selv i tider da mange klager over
motgang og vanskeligheter, er det enkelte som slår seg fram
til velstand og gjør andres klager til skamme. En kan spørre
Iivoidan de klarer det. Det er vanskelig å utrette noe stort i
dag, - kan hende var det lettere i «de gode gamle dager»,
men heller ikke den gang kom noen sovende til framgang.
Hva andre har gjort, kan også du gjøre!» Bet dere merke
i den, dere? «Det er viktig å ha viljestyrke, men det gir
en særlig trygghet i vanskelige øyeblikk å ha sin private lille
kapital å støtte seg til. Mer enn 611 gang har så mange foresatt
seg å spare sammen en slik sum, men bare de færreste har
gjennonfort forsettet. Sjelden er grunnen den at vedkom-
mende ikke evnet å legge til side en del av sine inntekter,
snarere at de aldri viste det tiltak å begynne sparingen.
Ukens eller månedens lønn er blitt borte mellom fingrene
før de visste ordet av det, og der er ikke blitt noe igjen å
sette i banken. Nå må de i stedet finne seg i å leve uten mangt
og rilye som de ofte har ønsket seg.»
Er det så tungt å spare? «Ja, det beror på viljen,» svarer
brosjyren. «Vi mennesker er født med oppdrift. Det er selve
livsnerven, sunnheten i oss som krever tilfredsstillelse av
onsker og behov. Vi trenger hus, klær og mat og underkaster
oss arbeidets anstrengelser for å få dem. Dess flere ønsker vi
ilf freds stiller, dess flere nye ønsker dukker det opp. Derfor
er det i grunnen fåfengt å søke glede og lykke i tilfredsstillelse

av ethvert krav som melder seg. Det er likevekten, ikke over-
drivelsen som gir vårt liv harmonisk innhold. Ingen vinner
noe ved å leve over evne. Den som det gjør, blir snart nødt
til å leve under evne. Det er dyrt å være fattig!» (En smerte-
lig erfaring som så mange har opplevd!)
Vel, dette var et ganske lite resyme av bankbrosjyrens for-
nuftige innhold. I tillegg til alle visdomsordene finnes det en
hel del ganske interessante tabeller - til dels nesten oppsikts-
vekkende. Hør for eksempel:
Hvis De, min tilhører, fra fødselen av bestemmer Dem for
å legge til side to kroner og 75 øre pr. måned, vil De på Deres
65 års fødseldag ha i strømpeleggen eller på kistebunnen, eller
for den saks skyld i madrassen, 2.158 kroner og 5 øre. Hvis
De derimot er forstandig nok til å springe til banken med
det samme beløpet hver måned, vil De ved fylte 65 år kunne
ha ikke mindre enn 10.000 kroner. Det er løgn, sier De, som
den skeptiker De måtte være. Nei, det står på trykk, og da
kan De naturligvis stole på det. Saken er den, at det legges
til ikke mindre enn 7,841 kroner og 95 ører i renter i ]apet
av levetiden, altså nesten fire ganger så mye som det direkte
Innsatte beløp. (Var det noen proletarer som snakket 0111
« renteplyndring» ? )
Dersom De vil gjøre Dem udødelig, ærede lytter, skal jeg
gi Dem et godt råd, inspirert av det «yngleprinsippet» jeg
nettopp har redegjort for. Gå i morgen formiddag ned i nzr-
meste bank og sett inn, la oss si hundre kroner, på en «øre-
merket» bok. Kontoen skal utstyres med inskripsjonen «til
reising av et kollektivbygg for naturelskere.» I året 2435 -
kanskje noe tidligere, hvis konjunkturene i femhundreårs-
perioden er noenlunde de samme - er det ikke utelukket at
kapitalen vil ha økt så sterkt at det vil kunne oppføres et
ganske flott naturelsker-bygg i Deres navn. I Deres navn,
mede tilhører, - lyder det ikke tillokkende?
Ideen er i og for seg ikke ny, men den er visstnok lite
benyttet - kanskje fordi de aller fleste av oss mennesker fore-

trekker å oppnå =re i levende live, - etter oss kommer jo
syndfloden, og da eksisterer det neppe naturelskere lenger!
Ikke andre elskere heller, for den saks skyld.
Nå - dette var nærmest litt spøk. Så det er vel på sin
plass å gi avslutningen et aldri så lite preg av alvor - enkelte
mennesker synes å ha en viss forkjærlighet for det tragiske.
Og tragisk var det på sett og vis det jeg nå skal berette. Selv
om det bare er lyd, og ikke bilder, som nå sendes på usynlige
bølger ut i eteren, har jeg dradd med meg her i studio, Sam-
men med manuskriptet, et tomt bankbokfutteral. Innholdet -
kontraboken selv - ønsket de å beholde i banken, da jeg siste
gang var nede og hevet restbeløpet, siste sålialte «dividende»,
5 kroner og 80 øre. Bankboken har tapt sin verdi - for be-
standig. Egentlig ble jeg litt skuffet over at jeg ikke fikk boken
tilbake. For det første har jeg en viss mani for å samle på
kuriositeter. For det andre inneholdt boken en mengde vise
ord om sparing og klok pengeanbringelse. Akkurat i samme
stilen forresten, som den brosjyren jeg nettopp har beskjeftiget
meg med. Det eneste det tomme futteralet forteller, er dette:
«Sparsomhed befordrer velstand». De tre ordene står ined ut-
hevde typer like over fotografiet av den bygningen der vår
fortrinlige bank med den veldige formuen holdt til.
De forholder Dem kan hende en smule spørrende, opp-
merksomme lytter. Hva er nå dette for noe sludder? Jeg skal
da straks gi Dem forklaringen. Den lyder kort og godt slik:
Den gangen jeg gikk i første, eller kanskje det var i andre
klasse på folkeskolen, ble mine medelever og jeg en dag over-
rasket med en bankbok pålydende det for oss nesten svimlende
beløp: 1 krone. Banken spanderte. Vær så god - en krone i
forming. Fortsett nå og spar! Husk: «Sparsomhed befordrer
velstand». Dette foregikk mens den store krigen (1 9 14-1 8)
ennå raste på det verste der ute i Europa, og noen tusen kroner
fra eller til ingen rolle spilte for en velstående bank.

Ja, vi forsøkte, mange av oss, så godt vi kunne, å legge en
og annen skilling til side, for så å la dem havne i den snille
banken, som ikke bare hadde spandert en hel krone på hver
av oss, men som endog så villig hadde krydret vår livsvei med
kloke ord. Min egen konto økte smått om senn til noe over
halvtannet hundre kroner, en i og for seg ganske pen sum når
en tar i betraktning at den var skrapt sammen av de småørene
en skolegutt kan komme over og til og med forsake, mens
noen av kameratene foretrakk å meske seg med røde, fristende
slikkepinner, « snigler » og andre velsmakende godterier.
Men så inntraff katastrofen. Banken gikk fallitt - som så
mange andre på den tiden. Vi ilte av sted - sammen med
enker og farløse - for å heve våre penger. Vi ville ha dem.
Vi skulle bruke dem til klær, sko, til videre utdannelse. Men
nei. Banken hadde ingen penger lenger. Våre kroner hadde
den lånt bort til spekulanter - og tapt!
Det var tragedien, mine damer og herrer. I få og enkle ord.
Hvordan måtte ikke slike opplevelser sette sitt preg på oss,
etterkrigstidens ungdom? Det var nok enkelte som svor inne
i seg, at de aldri skulle samle seg mammon - og sette i
banken.
Men det vil jeg ha sagt her og nå, at det slett ikke er min
mening å støtte og utbre en slik- oppfatning. Sparing - det
vil si den kloke manns sparing - har nemlig en annen og
ikke helt uviktig side, den er i stand til i ikke liten grad å
styrke selve karakteren. Det er sikkert ikke alle som setter
pris på å høre det, men en skulle tro at det er ugjendrivelig,
det som Rudyard Kipling sier: «Den første, den beste slarv
kan sløse, men det trenges en mann, en karakter for å kunne
spare, og jo mer han sparer, desto mer mann blir han.»
Men selvsagt, overdrivelse på begge sider er farlig. Jeg pleier
i alminnelighet ikke å være noen tilhenger av «kompromis-
set», de halve standpunkter, om jeg kan uttrykke meg slik.
Men, tenk, her tror jeg nesten jeg tør driste meg til å anbefale
«den gylne middelvei*. Det er visstnok ingen sarlig original

konklusjon, men så vidt jeg kan se, den fornuftigste. Og for-
nuften skal en vokte seg vel for å tale nedsettende om.
Skal vi så slå følge på «middelveien», trofaste tilhører.
Eller hva?
Refleksjoner over en forvridd ankel
(1940)
En vinterkveld tre måneder før den tyske okkupasjonen, for
å være nøyaktig 8. januar klokka 19.15, kom jcg ruslende
hjem fra byen, og ante fred og ingen fare. Ikke szrlig langt
vekke fra min bopel, kom jeg til å skli på det glatte føret,
med det ulykksalige resultatet at den ene ankelen ble for-
vridd. Før jeg visste ord av det lå jeg altså der hjelpeløs i
rennesteinen og kunne ikke røre meg av flekken. Det var på
et forholdsvis lite beferdet sted uhellet skjedde, men ikke
mange sekundene etter var beredvillige folk på plassen. En av
mennene holdt den skadde foten i «stilling», en annen for
hodekuls til en bensinstasjon i narheten og ringte til den
første og beste lege. Tilsynelatende rent tilfeldig åpnet cn
vaskekone porten til en fabrikk like ved siden av der jeg Ise-
fant meg, og en sivilkledt politibetjent (Endsjø senior, for
ikke å skjule noen detalj) som merkelig nok passerte stedet i
det skjebnesvangre øyeblikket, smatt inn i fabrikken og ringte
til politistasjonen. Noen minutter etter var legen på plassen
og umiddelbart etter kom politiambulansen. Jeg ble lagt på
båra og lempet inn i byens nyervervede «svartemaja», som
forresten ikke var svart, men grønn. Aldri hadde jeg vel
drømt om at jeg noensinne skulle få gjøre bruk av dette be-
rylitede befordringsmiddelet! Men alt synes å kunne skje, for
en får sukk for seg!
Hele akten ble fulgt av et forholdsvis tallrikt og nysgjerrig
publikum som var stampet opp av jorden. De som ikke kjente
til at min livrett så absolutt ikke ei alkoholholdige drikker, som

jeg allerede i barneåra besluttet å sky som pesten, hadde vel
grunn til å anta at mannen i rennesteinen var en fordrukken
ranglepave som var falt på misgjerningene sine. Andre bøyde
seg ned og sa medlidende: «Nei, men, stakkar, er det deg! »
«Ja, det er nok det,» stammet jeg og gjorde meg «toff», uten
å vaere det. Stort annet hadde jeg vel ikke å si heller!
Nå, dette var i og for seg en dagligdags affære, som ikke
hadde fortjent noen omtale på trykk. Aller minst i en tid som
vår, da det som lidelse heter ikke synes å ha noe å bety. Når
jeg nevner episoden, er det fordi den ga meg stoff til ymse
refleksjoner, som jeg kunne ha interesse av å trekke fram for
mine lesere.
Den første og enkleste refleksjonen var denne: Hvor lite vi
vet om det som skal skje! Her kan vi gå friske og raske i det
ene øyeblikket - og så like etter ligger vi der med nasen i
været - i en rennestein, på et sykehus, eller i beste fall på
en divan hjemme i egen stue. «I dag rød, i morgen død!»
sier visst ordtaket. Om ikke akkurat død, så i det minste
invalidisert for kortere eller lengre tid.
Men det jeg mest tenkte på var dette: Om noe slilit hadde
hendt oppe i heia, langt fra folk! Om du ikke bare hadde
vrengt ankelen, men brukket legg- eller lårbeinet, så knokkel-
stumpene hadde stukket ut . . . Alene - milevis fra sivilisn-
sjonen! Slikt hender iblant. For en situasjon! Du prøver å
krype framover - trass i smertene. Livsmotet driver deg . . .
Kanskje når du omsider fram, kanskje må du bukke under,
bli liggende igjen . . . Vi minnes tragedien inne i Ryfyllre, der
en ung mann lå flere døgn nede i ura før folk endelig fant
ham i sterkt lidende tilstand. Vi minnes sjømannen som var
innestengt 15-16 timer ombord i et halvt nedsunket skip.
Hodet hans var såvidt over vannskorpen inne i 1ugarer.i og
noen mulighet for å komme seg ut var utelukket. Tenk å be-

finne seg i en slik fortvilet situasjon en bitende kald vinter-
natt! vigrøsser ved tanken.
Et liv er dyrebart i våre samfunn, der humanismens og
kristendommens faner fritt får vaie. Humanisme - liristen-
dom - trampes det ikke under jernskodde støvler alt sam-
men i vår brutale tid.
Vi grøsser når vi hører om enkeltpersoner som har gjennom-
gått fysiske og psykiske lidelser. Men vi har nesten sluttet å
grøsse når vi leser om de «kollektive» lidelsene, der tusener
av mennesker er involvert. Det er nesten som om folk drar på
smilebåndet når de blir gjort kjent med at noen tusen «bolsje-
viker» har siiltet eller frosset i hjel foran piggtrådsperringene
på slagmarken." De forbannede russerne er fiender av vare
finske venner, og da så! En finnes liv er gull verd - tolv
tusen russere - til Blokksbjerg med dem! «Ram dem gjen-
nom magen! » som Mannerheim sier. Sult dem ut! «Bravo,
bravo! kommenterer vi. «Fin-fin hzrfører, han derre Manner-
heimeren. »
Stanser vi opp og tenker på russerne som enkeltpersoner,
tenker på at de er tvunget ut i en kamp de fleste av dem ikke
skjønner mye av? Faller det oss inn at de er mennesker,
familiefedre, sønner som lider?
Våre silialte kulturnasjoner - Norge slett ikke unntatt -
vet så visst å håndheve den militare disiplinen, de også!
Ikke spørsmål om du vil, om du er enig. Nei, du skal! Blir
det krig, har du intet valg. Du blir bare et nummer, en brikke,
en tinnsoldat som kan flyttes på, må skyte og - oin nød-
vendig - bli skutt. Og så sitter det andre bak sine aviser
eller radiomottakere og godter seg over at du forblør på
slagmarken . . .
n JC *
En annen refleksjon som meldte seg over min opphovnede
blå-gule ankel, var denne:
Det siktes til «Vinterkrigen» mellom Finland og Russland, som på det
tidspunktet ble utkjempet.

Tenker vi over fordelene ved å leve i et moderne, velordnet
samfunn?
Vi ønsker oss vel titt og ofte, når dette eller hint faller oss
besværlig, en liten privat paradisøy i sørlige, veltempererte
farvann, der vi kunne leve våre liv som det faller oss inn,
uten å ta hensyn til en levende sjel.
Men det skal ikke være godt for mennesket å være alene.
Vi ville utvilsomt vantrives på den ensomme øya i Syden -
i hvert fall hvis vi på forhånd hadde stiftet bekjentskap med
sivilisasjonen, og jeg tenker da på de positive sider ved denne
sivilisasjonen og ikke på de grelle utvekstene som følger med
som nissen på lasset.
En mann glir på vinterføret og forstuer en fot. Straks syiles
«hele verden* å være i oppror. Doktoren forlater i hui og hast
sitt kveldsmåltid, starter sin bil for å ile den tilskadekomne
til hjelp. Vel, det er hans måte å gjøre «forretning» på, -
men det forringer likevel ikke mannens samfunnsnyttige funk-
sjon. På politivakten sitter det folk parat døgnet rulidt. Et
lite vink i telefonen og beredvillige hjelpere ei på plassen om
ikke så lenge. Da jeg var ført inn i min stue av to sterke
lovens håndhevere hin kveld, kom jeg uvilkårlig til å spørre
dem, før de forlot arenaen, hva det kostet.
«Koster ikke noe,» lød svaret, kort og konsist.
Det offentlige betaler. Du og jeg «spleiser», far å si det på
en annen måte. Selvsagt er du med på å klage over skattene,
ikke sant? Avgifter og skatter hvor vi snur og vender oss.
Jammers Magemål.
Jo, jo. Men er det ikke nettopp det velordnede sainf~~nnet
som gir oss høve til å skaffe oss de inntektene vi lever mer
eller mindre flott av? Hele vårt sosialvesen er basert på skatt
fra folk som sitter bedre i det enn dem som tilsynelatende
nyter de tvilsomme «fordelene». Vi kan jo få oss en nyttig
larepenge ved å studere stats- og kommunebudsjettene, og blir
stilt så å si ansikt til ansikt med hva det koster å drive en
fellesbedrift som et altoinfattende velferdssamfunn.

Nå må for all del ingen av leserne oppfatte det sånn at jeg
prøver å henge en helgenglorie over mitt eget hode ved å gi
inntrykk av at jeg er så unormalt edel at jeg ikke applauderer
alle gråtekonene blant skattebetalende medborgere.
Jeg er slett iklie edel. Har bare lyst til å gyte litt olje på
sjøen, lyst til å peke på at det krever et solidarisk sinnelag,
det å leve i samfunn - ikke bare i diktarturstater, der det
ikke lian opponeres, men kanskje enda mer i demokratiske
land.
Det uforklarlige
(1941)
Et betydelig antall moderne mennesker mener at det ikke
eksisterer noe som kan kalles «unaturlig». De roser seg av
at de utelukkende aksepterer det de kan ta og føle på. Alt
annet er bare «fantasi», «illusjoner», «overtro», overleverin-
ger fra en svunnen tid, da folk var uopplyste og naive i sin
tankeverden, så de var lette til å få på limpinnen og i sin
godtroenhet lot seg pådytte de mest horrible teorier og slut-
ninger som ble dosert fra overordnet hold. Så langt eliten
iriiien menneskeheten de siste årtier har nådd når det gjelder
å løse rilange av livets gåter, og gjøre sine enorme vitenskape-
lige framsteg, skal det villig innrømmes at det stadig vil være
vanskeligere å klynge seg til gamle overleveringer fra tidligere
slekter. Men å forklare og forstå alt i Universet, vil aldri
kunne bli mulig, det vil alltid finnes atskillig mellom himmel
og jord som ikke lar seg forklare. Jeg vil dermed - for all
del - ikke ha antydet at det levnes den ringeste mulighet for
at nisser, riser, huldrer og denslags trollskap eksisterer. Eller
at det betyr ulykke om en svart katt springer forbi en p2
veien, eller at det varsler døende om to tar i et dørhåndtak
samtidig, på hver sin side av døren. Slike antakelser må be-
traktes for hva det i virkeligheten er, nemlig overtro skapt
av den primitive menneskelige fantasi. Men det betyr iklie at

jeg uten videre kan stille meg helt avvisende til alt som virker
mystisk og uforklarlig. Hvilke forutsetninger har nemlig jeg,
vesle ufullkomne menneskekryp, til å gjøre meg opp noen
fastlåst mening om alt som ligger utenfor min begrensede
horisont? Med sikkerhet vet jeg bare en eneste ting, nemlig
at jeg leuer, at jeg lever. Det er i og for seg høyst besynderlig,
og i korte sekunder, kanskje bare i et halvt, kan jeg plutselig
dra min egen eksistens i tvil. Tro om det hele bare er noe
jeg drømmer . . .
Men så klyper jeg meg i armen eller tar borti en fast gjen-
stand for å fastslå at jeg virkelig er til. Det samme er også
milliarder av andre skapninger av ulike slag, spill levende
alle. Descartes «beviste» sin eksistens ved å peke på tanke-
evnen. «Jeg tenker, altså er jeg,» sa han.
Når noen mener at de selv er så kloke at de kan påvise at
det ikke sksisterer en guddom eller et liv etter døden, vet jeg
ikke noe bedre svar enn å peke på det faktum at vi lever.
Tenk på myriadene av solsystemer i et mektig univers uten
begynnelse eller ende! «Se til liljene på marken,» i deres full-
kommenhet! Eller kikk litt på en fargerik sommerfugl eller
et kunstferdig vevd edderkoppnett. Er det ikke ufattelig alt
sammen? Men dersom dette er realiteter, hvorfor skulle det
være så mye mer unaturlig at det finnes en Skaper - en Gud?
Eller en udødelig sjel? Når dertil kommer at svært mange
(kanskje ikke alle) i sitt indre fornemmer en viss dragning --
en forbindelse med noe de ikke akkurat kan føle på med bare
nevene . . . De utallige som ved hjelp av denne usynlige kraf-
ten har forandret sine liv nesten totalt. . .
Nei, la oss for all del ikke være for kjepphøye! Ære vzre
den forfinede menneskeånden, men la den ikke bli så forfinet
og bundet til materien at den hever seg over det som ved
fsrste syekast kan synes uforklarlig. Den som når lengst i
kunnskap og kløkt vil ofte være den som mest bøyer seg i
støvet og tilkjennegir at han intet vet, at alt fortoner seg som
uløste problem for menneskeheten.

Reaksjonen melder seg
Den kjente oppdagelsesreisende William La Varre forteller at
en indianerstamme som lever ved Andesfjellene så å si fra
barnsben av er henfallen til kokain-nytelse. De lever av å
plukke coca-blader, som sendes til handelssentrene i Ecuador
og Peru."
Kokainen har en underlig virkning på disse innfødte. Den
får nemlig alle, selv oldingene, til å bli så «lette i hamsen*
at de hopper og danser som de mest spretne ynglinger. De kan
greie de utroligste strabasene bare de har tygget litt på tryllebladene.
Saften av disse bladene frambringer en såkalt anestetisk
reaksjon i magens muskelvev, slik at enhver sultkjensle
fordufter som dogg for solen.
Etter alt å dømme skulle en tro at disse coca-eterne hadde
alt å vinne og ingenting å tape ved å dyrke sin lidenskap.
La Varre, som naturlig nok hadde regnet kokainen som
meget farlig, ville ikke selv nyte noe av bladene, til tross for
at han gjentatte ganger ble oppfordrdet til det. Men en dag
da han skulle stige opp de ulendte Andesfjellene og holdt på
å forgå av utmattelse, mens de innfødte ledsagerne klatret
som geiter, tilsynelatende uten å føle tretthet, besluttet han
å prøve tryllemiddelet.
«Coca-bladene utrettet det utrolige,» erklærte La Varre.
«Trettheten begynte å forlate meg. ~e~ kløv nied stadig større
og sikrere skritt. Jeg følte meg nesten lett som luften, som om
jeg spaserte på skyer istedenfor å klatre over en skarp åsrygg,
slik jeg i virkeligheten gjorde. Kn~erne mine ble som spenstige
fjærer . »
En skulle altså kunne trekke den konklusjonen av det som
skjedde, at kokainnytelsen bare hadde en gagnlig virkning på
den menneskelige organismen. Men den gang ei, som han sa,
* Om virksomheten fortsatt drives i disse områdene kjenner forf. ikke til.
8 O

den tapre Tordenskjold. Noen tiiner senere tok nemlig reak-
sjonen til å melde seg. La Varre følte seg helt «groggv», det
var som besto han av en eneste verkende muskelbunt, med
voldsomme senestrekk og pinefulle muskelkramper. Kokainen
hadde bedøvet nervene hans, men så snart tyggingen opphørte,
reagerte den utslitte organismen. Det ville sikkert gå en uke
før han igjen kunne gå oppreist uten å føle smerter.
«Fra nå av holder jeg meg til tyggegummi,» sa han til
tjeneren sin, mens denne holdt pa å gni ham inn med gikt-
smøring og kloroformolje.
Det som her er fortalt om kokainen gjelder for alle «stimu-
lanser*. Enten de «henfalne» vil vedgå det eller ikke, så vil
en form for reaksjon melde seg før eller siden.
Nytelsen av spirituosa, tobakk, kaffe, te, stimulerende, eller
beroligende tabletter etc. vil - om enn med atskillig grads-
forskjell - skape en viss reaksjon, som ytrer seg på forskjellig
vis i organismen. I enkelte «uskyldige» tilfeller vil en neppe
selv merke noen forandring i det hele tatt.
Det er imidlertid all grunn til å protestere når Bjørnstjerne
Bjørnson nokså bombastisk påstår at «hver gledesstund du
fikk på jord betales må med sorg.» Ofte kan det nok fortone
seg slik, men det er heldigvis ingen fast regel. Tvert imot kan
en gledesstund like gjerne ha en positiv virkning på lengre
sikt.
* t *
Reaksjonen melder seg i ett og alt. Du kan være plassert
ved et veldekket bord og med god appetitt ta for deg av de
utsøkte rettene. Herlig, herlig! Men stapper du for nye i deg
(går over streken), kan du vaere forvisset om at reaksjonen
vil melde seg i form av magesmerter, unormal fordøyelse,
urolig søvn 0.1.
D< kan sitte oppe til langt på natt, være engasjert med å
prate med hyggelige mennesker, spille kort, eller du er opptatt

med et anstrengende arbeid som skal fullføres, reaksjonen mel-
der se-; da også. Trettheten vil komme for eller senere, ug du
må var så god ta igjen det forsømte, dvs. sove lenger dcn
fisllgende dag, for å komme inn i den normale rytmen igjen.
Den menneskelige organismen er et så fint instrument at
den tåler ingen «sprell» uten å si fra på en eller alinen måte.
Vi kunne naturligvis ofte ønske at det ikke var så, men ingen
av oss har noe vi skulle ha sagt i det stykket. Vi er bare snG
«iluller i fattigkommisjonen», alle i hop. Og får innrette oss
etter det!
((Mannen som elsket rettferdigheten))
(1955)
Tittelen er egentlig skapt av Ronald Fangen, og er slett ikke
unnfanget i min egen snedige fantasiverden, men den faller
meg uvilkårlig i kulepennen når jeg skal skrive noen ord om
den danske freds- og menneskevennen Hugo Keimling.
Det hadde seg slik:
På min sornmerferiereise for et sneis år siden ville jeg gjen-
nom Jylland til en forandring ikke følge hovedvei 14 og 10
over Ålborg og Århus, men i stedet ta langs vestkysten -
over Thisted, Ringkøbing, fiskeleiet Hvidesande og Esbjerg,
min danske vennskapsby, som jeg sant 3 si ikke hadde be-
søkt siden jeg i 1934 deltok på det berømmelige økumeriiske
verdensmotet på Fanø, like utenfor byen. Det var for øvrig
på dette møtet representanten for Hitlers nyskapte «riks-
kirke», biskop dr. Heckel, troppet opp med fire sekretærer,
derav to jurister, mens de tyslre kirkeopponentene av

det nemlig svevende et digert militzrfly med hakekors, så å
si like over hodene våre. Flyet dalte ned ikke langt vekke
fra hotellet, og ut steg selveste overkirkeråd Birnbaum -
utsendt direkte fra den tyske kulturminister Jager. Vel så
sterkt inntrykk på meg personlig gjorde kanskje en tysk kontormann
som var gjest på hotellet. Hviskende, og med sky
sideblikk for å se om noen avlyttet samtalen, ga han meg de
første informasjonene om tilstanden i «Riket» etter maktovertakelsen.
i an ferierte i Danmark rett og slett for å kunne
puste litt ut etter alle «massemøtene», der foll: var utkommandert
for å høre på nazitalene og på passende steder strekke
armene i været og brøle «Heil!»
Etter de mange års fravzr kunne jeg faktisk talt ikke kjenne
meg igjen i Esbjerg, kanskje ikke så mye fordi byen i det
mellomliggende tidsrom hadde skiftet struktur, som fordi den
i min erindring ikke hadde meislet seg tilstrekkelig fast. Nok
om det, da jeg i et gatekryss måtte stoppe for rødt lys, vendte
jeg meg til en tilfeldig syklist ved siden og spurte ham om
veien til Rådhuset. Syklisten - en mann som forlengst - hadde
passert «halvtress» år - for å si det på dansk - forklarte
med ord og fakter hvor nevnte bygning lå. Jeg takket for opplysningen
og kjørte videre.
Da jeg litt senere hadde funnet fram til stedet jeg søkte,
sto fordundre meg dansken ved siden av meg for å understreke
at her var det! Men dessuten hadde han noe annet på
hjertet. Siden jeg var fra Norge, kjente jeg kanskje en herre
ved navn Fridtjof Lund." Jeg spurte om det var redaktør Lund
i Stavanger Aftenblad han &ente. I så fall kunne jeg bekrefte
at nevnte person faktisk talt var mitt bysbarn. Da ble dansken
enda mer interessert. Jeg måtte for all del hilse herr Lund så
mye når jeg traff ha&. be to hadde nemlig sittet sammen i
tukthuset i Wismar sammen med Chr. S. Oftedal,& og hadde
derfor lært hverandre temmelig godt å kjenne. For øvrig matte
* Opprinnelig dømt til døden i 1941, men «benådet» til livsvarig tukthus.

jeg endelig vare så snill å komme og besøke ham i det vesle
huset hans, Borgerv~nget 40 i Seeding, litt utenfor selve byen.
Der kunne jeg endog få overnatte, så slapp jeg å ofre penger
på noe losji.
Dette var jo altfor elskverdig, men da jeg for det forsre etter
planen bare skulle oppholde meg i Esbjerg en halv dag, og da
jeg dertil ikke ønsket å utnytte en vilt fremmed persons imøtekommenhet,
sa jeg at jeg av praktiske grunner ønsket å bo i
sentrum, men sltulle gjerne komme ut til Seeding på en halv
times visitt, år jeg forst hadde fått installert meg i losjiet.
Det var 0.k.
J< j; J-
Da jeg senere på ettermiddagen kom til det oppgitte huset
i Borgerva'nget, sto verten - hvis navn var Hugo Keirnling -
utenfor hageporten for å ønske den fremmede nordmannen
velkornmen til sin «residens», som besto av et orlite hvitt
murhus, med stue, soverom og et miniatyrkjøkken. Keimling
var murer av fag, så han hadde bygget det hele selv, en tid
etter at han var sloppet ut av sitt tyske fangenskap. Foran
huset var det en hage så velstelt at jeg uten overdrivelse kan
påstå at det neppe fantes et eneste ugrass.
Keimling viste seg å vare ikke så lite av en naturelsker og
filosof, så de tretti minuttene jeg fra først av hadde tenkt å
ofre på visitten, ble til flere timer.
Tvers over hagen i et skråttliggende bed hadde han ved
hjelp av hundrevis av aurikler laget en inskripsjon. Med nøy-
aktig utmålte blomster-bokstaver sto det skrevet:
FRIHED - FRED - RETFÆRDIGHED
og rundt omkring i anlegget voltste det ulike blomster i dct
han kalte «fredsfargene»: Hvitt, rødt og blått.
Han hadde barbusker også, men bærene åt han ikke selv,
han ga dem bort til besokende. Neste år ville han fjerne gjer-
det foran hagen, slik at hvem som helst kunne komme inn og
forsyne seg.

På baksiden av huset la jeg merke til en skål med søt melk.
- Her har du mat for pusekatten, sa jeg.
-Nei, det er mitt pinsvin som skal ha melken, var svaret.
- Det kommer frem når det er morkt, og drikker.
,k J- J;
Keimling fortalte at han like etter krigens slutt hadde VEI-t
i Rogaland for å besøke sine fangevenner der. Dessverre var
redaktør Lund bortreist akkurat på det tidspunktet, så de to
fikk ikke treffe hverandre. Av samtalen forsto jeg det slik
at den danske «originalen» i tukthuset hadde vært en av
optimistene, som hadde prøvd å holde motet oppe blant
kameratene. Noen personlig kristen var han ikke, lot han mrg
vite, trass i at moren, som da var død, hadde vzert en oppriktig
troende. Allerede på folkeskolen hadde han gjort seg
bemerket som fritenker, til lærerens fortvilelse. Likevel trodde
han - om ikke på Gud, så på sin sak: Fredens og rettferdighetens
sak! Menneskene skulle leve som brødre - over laildegrensene.
Hans store ønske var å komme til Norge og bygge
et lite hus -- gratis -- som et symbol på freden og brorskapet.
Penger interesserte ham ikke det ringeste, han k~lnne så utmerket
godt klare seg dem foruten. Nesten!
Om Hugo Reinding fikk seg en ny Norgesreise, er vel tvilsomt.
Hans påtenkte fredshus her ble nok bare en dram -
uoppfylt, som vel de fleste og valtreste av de syner og forsci ter
menneskene si gjerne snsker måtte bli virkeliggjort.
Ungdom - ølsuping -
og forgjengelige idealer
(1978)
Den som har en del leveår bak seg, og kan stille seg som
såkalt «iakttager» til tidens allsidige fenomener og se endrin-
gene som slijer etter hvert, kan gjøre seg mange sla;;s reflek-
sjoner. Utviklingen går jo, som tydelig er å legge merke til,

sin gang. Ingenting står stille - og bør det vel heller ikke.
Om det nå bare var så vel at alt gikk i riktig retning - at
det er virkelige framsteg som blir tatt. Men dessverre er det
ikke alltid slik, at det uteluklcende er det gode som - ifølge
ordtaket - selv bryter sin bane, nei, også det vonde, det
destruktive, er med i konkurransen, og synes heller å ligge et
hestehode foran. Og det er urovekkene.
For å ta en konkret og aktuell sak: Narkotikaproblemet.
I vår ungdomstid eksisterte ikke den slags. I hvert fall ikke
i vårt fedreland her oppe i det høye Nord. Riktignok hadde
vi kjennskap til at det i visse deler av verden fantes mennesker
som i skumle kjellerbuler lå flate på golvet og inhalerte opium,
og at mange ulykkelige «slaver» ble samfunnsvrak som gikk
sin fryktelige tilintetgjørelse i møte, «vrak» som det ikke
var noen redning for, når de først var kommet inn i det
skjebnesvangre nettet, beredvillig hjulpet av kyniske, uføl-
somme profittjegere. Men dette foregikk så uendelig langt
vekke fra våre kyster, i en for oss ukjent verden. Morfin-
misbrukere forekom vel iblant også hos oss, for det meste i
kretser der det var lett adgang til stoffet, svake sjeler inccn
legestanden kunne finne på å eksperimentere, hadde vi hørt
rykter om.
Men det er først i den senere tid vi har støtt på uttrykkene
«sniffere», «stoffmisbrukere», «narliomane» osv. Og her er
det ikke gamle, utlevde mennesltevrak det dreier seg om, men
fortrinnsvis unge jenter og gutter, helt ned til folkesliole-
alderen. Det hersker kompakt enighet om at alle midler må
tas i bruk fra samfunnets side for å stanse den nye, farlige
trafikken. Ikke bare det å selge de lumske stoffene skal være
straffbart, men også å bmlre dem, en skal med andre ord ikke
lenger kunne bestemme over sin egen kropp. Samfunnet skal
ha legal rett til å gripe inn, den høyt skattede personlige iri-
het er suspendert! Ikke en kjeft åpner seg til høylydt protest.
Men det lovpriste, men slett ikke uskyldige ølrt som de
unge fritt og uhemmet kan få kjøpe ubegrensede kvanta av

i nxr sagt hver eneste kolonialbutikk, hva med det? Prøv og
nevn noe om innskrenkninger på dette feltet - stakkars de11
«fanatikeren» !
En vakker, solrik dag på ettersommeren tok jeg, som så
ofte hender, en forfriskende spasertur i en av slrogene pi
hjemstedet mitt. Oppe i bakkeskråningen hørte jeg muntcr
sang. Det var to pur unge gutter som satt der og koste seg.
Hvor prisverdig synes jeg ikke det er når unge mennesker
neglisjerer sine biler og motorsykler og kommer seg ut på
egne føtter i den friske og livgivende natur. Men akk! På tilbakeveien
en times tid seinere fantes det ikke lenger noen
lystige unge naturtilbedere oppe i skråningen. De eneste tyde-
. iige sporene ctter dem var en halvspist, fersk loff os; elleve
tomme pilsfltisker - slengt planløst rundt i terrenget. En
ting til lå igjen på valplassen, nemlig den store, plastposeti
som tydelig fortalte hvor disse Davidene hadde Irjspt ølet.
S-LAGET sto det med store, klare bokstaver. (At det ikke
sto «K-kjøpmannen» eller «Supermarkedet» berodde nok på
en ren tilfcldighct, hvis da ikke guttene allerede var bevisste
Jcooperatlarer, hvem vet!)
Jeg sanket sammen alle flaskene - som heldigvis ikke var
slått i knas - og plasserte dem i samleposen. Den ble satt
pent til side, i håp om at noen smarte unger før eller siden
ville oppdage innholdet og innkassere «panten», som eierne,
typisk nok, ga blaffen i.* Det uspiste brødet regnet jeg tiled
ville bli delikat føde for skogens vingede skare, eller andre
dyr som lusket omkring.
Under opprydningsarbeidet gjorde jeg meg uvilkårlig visse
reileksjoner. Tenkte f. eks. på hvem som hadde profittert på
* På min skogvandring et par dager senere fant jeg tomflaskelageret urørt,
og besluttet da mrd egne hender å forflytte det til nærmeste ølhandlers
flaslreautoniat. nansporten ga meg en riettogevinst på kr. 5,50. Beløpet ble
på stedet investert i tre liter helmellr, som for meg hadde større verdi enn
det ølet de elleve flaskene var fylt med før jeg fant dem henslengt som
naturforurensere i skogholtet.

denne ølhandelen, i første rekke bryggeriet, Staten og detalj-
butikken, som altså tilfeldigvis var stedets samvirkelag.
De skulle ha kikket opp av sine graver, de gamle idealistene
som i sin tid hadde gått i brodden for samvirkeideen, og fått
vite at den krambua de startet med det formålet å skaffe
arbeidsfolk billige husholdningsvarer, var blitt en av den be-
ryktede og forkastelige alkoholkapitalens trofaste håndlangere.
Du store min!
Nå er det jo slik at nær sagt alt som skjer her i denne
snodige verden, kan forlilares, ja, endog forsvares. Også når
det er snakk om ølhandel i samvirkelag. Det pekes forretnings-
inessig på at det er nødvendig å holde tritt i I.;onliurransen
med de private kjøpmennene, at det såvisst ikke bare er av-
holdsfolk innen kooperatørenes imponerende lange rekker -
kanskje er det, når alt kommer til alt bare en ørliten rest igjen
av de forhistoriske idealistene . . . En må naturligvis fdge
med i utviklingen, gi etter for kravet om «liberalisering», ikke
være blåsyde «fanatikere» og gud vet hva. På tidens gull-
forgylte høyalter får hele sulamitten ofres - heri inkludert
nedstsvede idealer og prinsipper. Alt her på jorderiket er jo
forgjengelig - enten vi setter pris på det, eller ikke!
For noen år siden reiste en ung gutt på en rutebåt langs
vestlandskysten. Det han ombord var syenvitne til av ølsuping
og svir på den turen, inspirerte ham til å sende et inserat til
lokalavisens leserspalte. Jeg minnes ennå sluttordene:
«Før jeg ville hatt som min levevei å selge alkohol til svake
sjeler, før ville jeg ha foretrukket all min tid å stå på et jorde
og gravd makk! »
Enarmede banditter
Sirkus, tivoli og teater har i uminnelige tider hatt en spesiell
tiltrekning på menneskenes barn - og da tenker jeg ikke ute-
lukkende på de mindreårige, men like gjerne på mere tilårs-

komne individer av arten. Dette å betrakte personer agere,
kle seg ut, spille roller, være noe annet enn det de i virkelig-
heten er, og at noe beveger seg, sviver rundt, gir lyd fra seg
og virker fremmedartet og spennende, har en utrolig evne til
å vekke oppmerksomhet. Barna (og her er det tale om de
yngre årsklasser) foler seg fristet til å etterape det de ser
voksne mennesker foretar seg og finner på av besynderlige og
til dels komiske ting.
Jeg skulle anta at de fleste i en eller annen periode av sitt
liv har vært med på å arrangere framsyninger på den hjem-
lige arena, i stuer, i kjellere, på loft eller gårdsplasser for et
lite, men som regel velvillig instilt publikum, bestående av
små og store venner, familiemedlemmer og naboer. At alitcnr-
ene samtidig kan være innstilt på å gjøre en aldri så liten
«forretning» på arrangementet, er vel ikke usannsynlig -
i så fall fullt berettiget.
For mitt eget vedkommende må jeg villig tilstå (og gjør det
uten den ringeste skamkjensle) at jeg har vært med på å stå
som arrangør - iblant som initiativtaker og aktiv medvirk-
ende - ved de forskjelligste aktiviteter. Her skal bare nev-
nes en gren av vårt barne-amatør-tivoli, der vi bl~.nt andre
etterapninger hadde konstruert en primitiv spilleautomat. Den
var for øvrig, når sant skal sies og intet dalges, ikke mer enn
halv-automatisk, og knapt noli det, for så vidt som dct nød-
vendigvis måtte sitte en levende guttunge omhyggelig skjult
på baksiden for å betjene de spillelystne kundene (titen at disse
naturligvis skulle ha den aller ringeste anelse om jukseriet!).
«Automaten» var såre enkel i sin konstruksjon: I en avlang
trekasse hadde vi laget en åpning øverst, der de potensielle
spillerne skulle putte inn sine to-ører. (Det var lenge for denne
myntverdien gikk ut av av bruk som betalingsmiddel, for i
våre dager å dukke opp som ettertraktet samleobjekt.) Nederst
på kassen var det en annen åpning og foran den en skål der
«gevinsten» av den skjulte medarbeideren ble trillet ct, til
oppriktig glede for den «heldige» spilleren. «Automatikken»

virket i all sin enkelhet på den måten at de to-ørene pLiblikum
ofret på spenningens alter, ved hjelp av ei1 usynlig kertongstrimmel
inne i kassen, kunne falle to steder, enten i arrangørenes
begjzrlige skrin, eller slå an mot en opphengt sykkelklokke.
I sistnevnte tilfelle varslet klokkelyden den anonyme
automatgutten at han straks måtte trille gevinsten ncd i skålen
på utsiden, i det fromme håpe at mottakeren i sin Iyklte
straks ville bruke myntene til ny innsats og forlis - til fordel
for de smarte tivolieierne. Hvis det ble for hyppige anslag
mot sykkelklokkeli, måtte «hjernen» bak svindelapparatet
straks fjkse en srnule på pappstrimmelregulatoreil, si kassen
eller potten, fikk de fleste nedslagene. Det hele n13 likevel
kunne betegnes som en høyst uskyldig og harmlas form for
auton~atspill, fordi både tapet for spillerne og gevinsten for
eierne dreide seg om småpenger som ikke kunne ruinere en
sjel. Ettermiddagens samlede fortjeneste for hele spekteret av
tivoliaktiviteter pleide maksimalt å komme opp i den beskjedne
sum på et par kroner, som så skulle deles på arrangørene.
Det ble neimen ikke store timebetalingen, kan jeg
på zre og samvittighet bevitne!
Ikke så når det gjelder voksne personer - smarte forretningsmenn
- som i vår tid driver med spilleautomater. Her
ruller ikke kobberslanteilc, men Icronene villig, og fallcr
til stor tilfredsstillelse og oppmuntring for profitørene - i de
rette kanalene, buiils i potten, så overskiiddene 1tomn:er opp
i ganske enorme belop. Lettjente penger, får en si! Når det
gjelder «kroneautomatene» som er opphengt på forskjellige
steder, i snarlijøpsbutililrer f. eks., får en trøste seg med at
overskuddet i det vesentlige går til Røde Kors, eller mulige
andre veldedige formål. Som kjent helliger hensikten middelet,
og da så! Men de ovrige «automatene» i de større eller mindre
«spillehallene», eller ved ambulerende tivoli, eller på de store
passasjeriergene, er langt farligere saker. Betegnelsen «enarmede
banditter» passer derlor ualminnelig bra. De har pi
utrolig mange svake sjeler en besynderlig suggererende evne.

Muligheten for å høre lyden av klirrende mynt kan virke så
besettende at enhver sunn sans og fornuft settes ut av funk-
sjon. Spillelidenskapen overtar herredømmet og den er så
menn ikke til å spøke med! «Klirrende mynt» sa jeg, den bc-
står som regel av vanlige kronestykker, men kan også være
noen spesielle verdiløse metallmerker, som jo ikke kan brulies
i handel og vandel, men utelukkende i automatene og følgelig
derfor sørger for at utbyttet for spillerne til sjuende og sist
blir null niks når «leken» er over, fordi «merkene» og gjerne
også hele pengebeholdningen har tatt slutt. Jeg betenlier meg
ikke på å si at den slags pengerobbere - eller banditter -
burde forbys ved lov. Her regner jeg faktisk talt med støtte
selv av dem som ellers er så dødelig redde for nzr sagt enhver
offentlig inngripen og såkalt «barnepike-mentalitet» - en
yndet betegnelse som en regner med å score poeng på. Fcr
mange familier og enkeltpersoner har spilleautomatene vært
nzrmest økonomisk ruinerende.
Vi har også andre former for banditt-uvesen i vå1-t land,
men her er jeg vel inne på et kontroversielt omriide. Deil så-
Iralte BINGO-virlisomheten som drives rundt omkriiig på
profesjonell basis er så visst ikke bare et harmlost tidsfordriv
for unge og e!dre husmodre, tenåringer og pensjonister. Spillc-
lidenskapen kan også her i høy grad gjøre seg gjeldende. Vi
har hørt om folk som har spilt vekk titusener av Itroner i
bingohallene, og da er det neimen ikke snalrk om utelukkende
uskyldig tidtrøyte!
Mange mennesker har dessverre en uhorvelig lengsel ettcr
å oppnå de store gevinstene - enten i tipping eller penge-
lotterier. Gevinstene skal gi dem den lykken de innbiller ses
ligger gjemt her. Mange deltar også i totalisatorspill på vecide-
lopsbanene og satser stort i mange tilfeller. Fortvilte kasserere
har prøvd å dekke underslag ved hjelp av hasardspill, mei,
mankoen har gjerne i de fleste tilfellene blitt enda større, og
er endt med avsløring og politianmeldelse, fengselsstrali og
tap av stilling og aktelse.

Ton~bolavirksombet i tide og utide - også profesjonelt
drevet gret rundt - er likeledes en fristelse for mailile, som
blir grepet av lysten til å vinne en kjempesvær bamse eller en
konfekteslse, for bare å konstatere at det å finne et vinner-
nummer i botten eller på loddstrimmelen er nesten like
vanskelig som å få øye på den berømmelige synålen i hoy-
stakken!
I den senere tid har vi fått en ny form lor «spilleautotnat»,
som nok mange vil bli sjokkert over at jeg nevner i denne
sainmenhengen. Det dreier seg om den geniale «minibankci»,
som nå synes å vinne stadig mer og mer innpass rundt omkring
i landet. Nå går liåsoren for langt, vil enkelte lesere innve~icle.
Det er da et glimrende tilbud til bankkundene. Tenli, g kunne
heve penger automatisk ril alle døgnets tider. Er du «konto-
innehaver* og dermed Ilar fått utlevert et enkelt sindrig «kort»,
kan du ved å stikke det inn i en sprekk heve det beløpet du
ønsker - midt på svarte natta, om det måtte være betiit~elig
for deg. I de fleste tilfellene fungerer sannsynligvis systemet
tillredsstillendc. Men for mange pengehungrige sje!-:r, enten
med nødvendige eller lulisusberonte behov, kan deilne lett-
vinte ut tal is vi ri is om li et ei^ være en stor fristelse.
Utvilsomt vil enkelte uansvarlige ungdommer fiiine rncto-
den med å fiske hundrekronesedlcr som litt av en lystbetonet
sport og de kan selvsagt mer enn gjerne tenke seg å holde
det gaende i det uendelige - ihvertfall inntil banlirevisjonen
måtte oppdage ei1 utidig overskridelse av kontoen og gj~re
synderen oppmerlrsoin på det.
Det synes ellers som om bankene i konkurranseøyemed
overggr hverandre nHr det gjelder å lolilie ungdommen til 5
oppta lån, hva formålet ined disse enn måtte vare.
«Du kan kjøpe en elefant, clet vcdkommer ikke oss.» Noe
j den retning lian det lyde i kjempeannonsene. «Bare du passer
på å betale rentene ved forfall,» er naturligvis en underforst3tt
betjngelse. Derved oppelslies de Unge til å Icve på forskudd,
kjqe sine elefanter, hvis det er dein som i øyeblikket er mest

ettertraktet - og så bli drassende på en langvarig gjelclsbyrde,
med derav følsende misnøye og krav til sarnir'ui~nct og arkeidsgiverne.
Lønnen strekker ikke til!
Vi e!dre, som har vrt-rt opplert til å praktisere et mnet
økonomisk system, nemlig: «Spar først - lijop etterpå,»
stiller oss uvilkårlig ytterst skeptiske til enkelte av de moderne
{ormer for banktilbud.
Da politikerne i sin tid ga grønt lys for Tippeselsliapet, var
det forutsetningen at det bare skulle vscre tillatt for hver
enkelt deltaker å satse maksimalt 50 øre hver uke, tror jeg,
og grunnen var velment: Ingen sliulle kunne bli niinert formedels
dette tipperiet, det var ment utelukkende å vEre et
fullstendig uskyldig tidsfordriv, som riktignok san~ticli~ år
om annet skulle skaffe til veie ganske betydelige beløp til
idretten og vitenskapen. Hva sier De til det faktum at det i
1979 Lle fordelt 330 inillioner raske liroliestykker til de to
utmerkede formålene! Hva de mange tipperne i samme tidsrommet
liar ofret og tapt, går det jo an å ha ei1 liten anelse
om. Men selv om det hevdes at penger ikke stinker, s2 i.;
det dog vzre tillatt å si, at en følsom nese merker en aldri
så liten snev av mindre velbehagelig duft av disse aiiseelige
seddelbuiikene som deles ut som milde gaver. Ja, for også
«tippingen» har etter hvert utartet. Det er ingen he~nmeli~lict
at enkelte smarte fyrer driver profesjonell tippevirltsomhet i
stor stil. Det satses hver uke betydelige summer Ira enkeltpersoner
som opererer i samarbeid med disse smartingene.
Så fordeles de oppnådde gevinstene mellom deltakerne.
Slcruinle tunger antyder at somme mennesker på det viset Ican
få legalisert såkalte «svarte penger». Tippepremier og Sevinster
i Pengeiotteriet er jo av en eller annen besynderlig
grunn fritatt for inntektsskatt. Alt synes i det hele tatt å ligge
saers gunstig til rette når det gjelder de legaliserte offentlige
fristelsene. Eller skal vi våge oss til å brulie fellesbetegnelsen
«bandittene» på hele suppedasen? Noen « enarmede», andre
med alle «leinmene» og vitaliteten i behold.

De kjempesvere mondene spillekasinoene i det store ut-
land (Monte Carlo f. eks.) skal jeg ikke gi meg i kast med.
Det dreier seg her om foretagender på det internasjonale plan,
der ri smi7 norske statsborgere og kåsører har ytterst lite vi
skulle ha sagt. Men når det gjelder foreteelser innenfor våre
egne landegrenser har vi fortsatt anledning til å si vår hjertens
mening. Det er den retten jeg her har benyttet meg av.
Det er neppe usannsynlig å anta, at det pleier gå med de fleste
av mine lyttende medskapninger, som med meg selv, når de
passerer en av de større eller mindre maurtuene en kan stme
på i skogen, at de stopper opp en stund - og det skal en
avslappet turvandrer ha stunder til, det hører med til rekrea-
sjonen. Vi får lyst til å betrakte det yrende livet som lar seg
registrere over og i nærheten av tuen. Det som foregår i de
indre regioner - som utvilsomt er enda mer fascinerende -
er det jo ikke mulig å iaktta. Fristelsen er nok aldri så lite til
stede til å stikke vandringsstaven (hvis den er for hånden)
inn i byggverket og lage en fordyning, slik at noe av det
dulgte kan avdekkes. Men tanken på det møysommelige arbei-
det som i Isnge tider er utført av de små flittige individene,
og som på et øyeblikk vil kunne forkludres ved en slik hjerte-
løs handling, får oss forhåpentlig til å stagge våre mer eller
mindre sadistiske tilbøyeligheter, ikke sant? Menneskenes
grusomhet har til alle tider ødelagt tilvaeret for så mange
uskyldige skapninger, revet ned det disse med flid og strev-
somhet har bygget opp, - hvorfor skulle også vi vaere med
på den samme uvettige, destruktive trafikken? Nei, hvorfor
skulle vi det!
Men tankevirksomheten - spekuleringen - behøver jo
dermed ikke opphøre, den er et menneskelig privilegium og

trenger ilrlre nødvendigvis skade noe levende i naturen. Altså
tenker vi. For min egen del pleier jeg gjerne la tankene kretse
omkring maurenes liv i kjempetuen - og gjøre mine refleksjoner.
De virker så ensartede, alle disse små krypene, er som
støpt i samme forinen, gitt den samme designen, er like flittige,
like kloke og like dumme, for den saks skyld. Tro, om det
finnes noen «individualister» i denne brunsvarte, myldrende
massen av levende vesener? Ja, jeg spør, som en dåre kan tillate
seg å gjoie. Kanskje foreligger det endog en seriøs vitenskapelig
antakelse som bygger på grundige studier. Ilva er det
vel i vår tid som unngår å bli gjenstand for kløktige hjerners
nitide gransking!
Sammenligningen mellom maur og mennesker er nasrliggende.
Begge arter tilbringer sin relativt sett kort tilmålte
levetid i store eller små samfunn, i tuer, i byer, i bygder,
eller i andre former for kolonier, der den altoverskyggende
skaren består av høyst vanlige enkeltindivider. Ulikheten begrenser
seg til utseende, kjønn og alder. I menneskesamfunnet
er det riktignok noen som stikker seg ut fra den gemene hop
ved at de utfører en eller annen bragd som det står blest om,
eller en gemen - kjeltringstrek for den saks skyld, eller de innehar
høye stillinger, driver «virlrsomheter» og har store inntekter
og formuer, deltar aktivt i politikken eller organisasjonslivet,
eller de på annen måte er kommet i fokus og er
blitt beglodde og delvis baktalte «kjendiser», f. eks. på grunn
av kunstneriske eller sportslige prestasjoner, ved hyppige opptredener
i de såkalte «massemedia» og så videre. Men ser en
bort fra disse kategorier, domineres bildet av den grå ensartede
anonyme massen som nesten helt kunne sammenligiles
med arbeidsmaur, hvis bare fliden og alitiviteten hadde Vært
av samme gehalt over hele linjen! Men, men, det gj~r vi vel
klokest i ikke å utdype narrmere her og nå!
I en gruppe for seg kommer disse som ikke lar seg registrere
og bli personnumre på linje med hopen for øvrig, - de er seg
selv helt og holdent, følger sin egen bane uten å skjele verken

til høyre eller venstre, er nærmest å betrakte som hår i sup-
pen - utenom alle aksepterte rutemønstre. «Særlinger» kalles
noen av dem, eller «Originaler» om De vil. Ingen utpreget
ærestitel akkurat, men benevnelsen behøver heller ikke abso-
lutt bli brukt i nedsettende mening. Skjønt ingen av oss ville
vel sette synderlig pris på å få en slik merkelapp festet pii
bringen eller akterspeilet!
De stedene der menneslrene er eneherskere (og de har så-
menn visst å plassere seg på globusen!) er det nesten ikke til å
unngå at noen geberder seg annerledes enn de fleste. Alen i
maurtua da? I bikuben? Eller i vepsebolet, for bare å nevne
noen av stedene der dyrene har herredømmet . . . ? Hvordan
er det disse stedene der så ubegripelig mange kryp er rottet
sammen p3 så høyst begrensede områder? Er individene her
f. eks. misunnelige på hverandre? Er de tolerante? Eller stater
de ira seg dem som eventuelt måtte være annerledes? De gjør
kanskje det - hva vet jeg! De kan jo ikke være utstyrt med
så overvettes mye forstand i de n~iltroskopislre hjerneskallene
sine. Hvis det her kan snakkes om «skaller» i det hele tatt!
Jo mindre forstand, jo mindre evne til å fatte og begripe og å
verdsette dem som stikker seg ut!
Jeg sa verdsette. Fordi et samfunn av bare ensrettede gjen-
nomsnittsvesener ville vaere gørr kjedelig å oppholde seg i på
lengre sikt. Vi skal derfor ta godt vare på våre kjzere sicrlinger
- de som ennå måtte befinne seg iblant oss, så de kan ha
det gildt og leve lenge i landet.