Meninger om mangt og mye

oppvoksende slekt - som vel forresten neppe hører til de
ivrigste morgenkåseri-lyttere! - om å være så forståelsesfulle
overfor søvnhungrige, tilårskomne skattebetalere å vente med
salutteringen til Itlokka i det minste hadde slått seks. Tror
dere - mine våkne tilhørere - at den nokså beskjedne anmodningen
ble respektert og etterlevd i den kjøpstaden kåsøren
oppholdt seg? Jo, jo-menn-sann!
Den uartige minoriteten av befolkningen som er tilhenger
av mest mulig bulder og brak, startet salutteringen med sine
kanonslag og kinaputter i tre-fire tiden om natten, om det
ikke var enda tidligere. En ligger jo ikke i halvsøvne og
noterer klokkeslett! - Det verste er at en nesten ikke har
lov til å bli irritert og rasende heller. Selv skolenes rektorer,
som pleier vzre ille plaget natten til frihetsdagen, må gjøre
gode miner til slett spill. En jubalongdag som den syttende
skal dårlig humør så å si være bannlyst, - da skal alle smile
og le og bli som barn igjen. Lide og tåle, uten å mukke. En
aldri så surmulende nordmann som etter sigende har vanskelig
nolc for å gi uttrykk for sine kjensler, skal gjøre hederlige
forsøk på å vise all verden hvor glad og begeistret hail er.
Ja, han skal til og med uhindret og upåtalt kunne ta seg
såkalte friheter. Og det var det mange som gjorde på nasjonaldagen.
Enkelte synes nemlig å oppfatte den som en slags lcarnevalsdag,
eller noe i den retning. Det er kanskje ikke så naturstridig
å slippe seg aldri så lite løs en gang iblant, - i all
~isk~ldighet, mener jeg naturligvis. De mer groteske former for
løssloppenhet skal her og nå verken roses eller anbefales,
la det være klinkende klart!
De som betrakter den attende mai hovedsakelig som «dagen
derpå», vil nok ettertrykkelig ha merket at det er et realistisk
ordtak som sier at «etter den søte kløe følger den sure svie».
Det kåsøren først og fremst forbinder med den attende mai,
er noe som skriver seg fra åreiie fsr siste krig. Da ble denne