Meninger om mangt og mye

jeg allerede i barneåra besluttet å sky som pesten, hadde vel
grunn til å anta at mannen i rennesteinen var en fordrukken
ranglepave som var falt på misgjerningene sine. Andre bøyde
seg ned og sa medlidende: «Nei, men, stakkar, er det deg! »
«Ja, det er nok det,» stammet jeg og gjorde meg «toff», uten
å vaere det. Stort annet hadde jeg vel ikke å si heller!
Nå, dette var i og for seg en dagligdags affære, som ikke
hadde fortjent noen omtale på trykk. Aller minst i en tid som
vår, da det som lidelse heter ikke synes å ha noe å bety. Når
jeg nevner episoden, er det fordi den ga meg stoff til ymse
refleksjoner, som jeg kunne ha interesse av å trekke fram for
mine lesere.
Den første og enkleste refleksjonen var denne: Hvor lite vi
vet om det som skal skje! Her kan vi gå friske og raske i det
ene øyeblikket - og så like etter ligger vi der med nasen i
været - i en rennestein, på et sykehus, eller i beste fall på
en divan hjemme i egen stue. «I dag rød, i morgen død!»
sier visst ordtaket. Om ikke akkurat død, så i det minste
invalidisert for kortere eller lengre tid.
Men det jeg mest tenkte på var dette: Om noe slilit hadde
hendt oppe i heia, langt fra folk! Om du ikke bare hadde
vrengt ankelen, men brukket legg- eller lårbeinet, så knokkel-
stumpene hadde stukket ut . . . Alene - milevis fra sivilisn-
sjonen! Slikt hender iblant. For en situasjon! Du prøver å
krype framover - trass i smertene. Livsmotet driver deg . . .
Kanskje når du omsider fram, kanskje må du bukke under,
bli liggende igjen . . . Vi minnes tragedien inne i Ryfyllre, der
en ung mann lå flere døgn nede i ura før folk endelig fant
ham i sterkt lidende tilstand. Vi minnes sjømannen som var
innestengt 15-16 timer ombord i et halvt nedsunket skip.
Hodet hans var såvidt over vannskorpen inne i 1ugarer.i og
noen mulighet for å komme seg ut var utelukket. Tenk å be-