Meninger om mangt og mye

finne seg i en slik fortvilet situasjon en bitende kald vinter-
natt! vigrøsser ved tanken.
Et liv er dyrebart i våre samfunn, der humanismens og
kristendommens faner fritt får vaie. Humanisme - liristen-
dom - trampes det ikke under jernskodde støvler alt sam-
men i vår brutale tid.
Vi grøsser når vi hører om enkeltpersoner som har gjennom-
gått fysiske og psykiske lidelser. Men vi har nesten sluttet å
grøsse når vi leser om de «kollektive» lidelsene, der tusener
av mennesker er involvert. Det er nesten som om folk drar på
smilebåndet når de blir gjort kjent med at noen tusen «bolsje-
viker» har siiltet eller frosset i hjel foran piggtrådsperringene
på slagmarken." De forbannede russerne er fiender av vare
finske venner, og da så! En finnes liv er gull verd - tolv
tusen russere - til Blokksbjerg med dem! «Ram dem gjen-
nom magen! » som Mannerheim sier. Sult dem ut! «Bravo,
bravo! kommenterer vi. «Fin-fin hzrfører, han derre Manner-
heimeren. »
Stanser vi opp og tenker på russerne som enkeltpersoner,
tenker på at de er tvunget ut i en kamp de fleste av dem ikke
skjønner mye av? Faller det oss inn at de er mennesker,
familiefedre, sønner som lider?
Våre silialte kulturnasjoner - Norge slett ikke unntatt -
vet så visst å håndheve den militare disiplinen, de også!
Ikke spørsmål om du vil, om du er enig. Nei, du skal! Blir
det krig, har du intet valg. Du blir bare et nummer, en brikke,
en tinnsoldat som kan flyttes på, må skyte og - oin nød-
vendig - bli skutt. Og så sitter det andre bak sine aviser
eller radiomottakere og godter seg over at du forblør på
slagmarken . . .
n JC *
En annen refleksjon som meldte seg over min opphovnede
blå-gule ankel, var denne:
Det siktes til «Vinterkrigen» mellom Finland og Russland, som på det
tidspunktet ble utkjempet.