Meninger om mangt og mye

Ja, vi forsøkte, mange av oss, så godt vi kunne, å legge en
og annen skilling til side, for så å la dem havne i den snille
banken, som ikke bare hadde spandert en hel krone på hver
av oss, men som endog så villig hadde krydret vår livsvei med
kloke ord. Min egen konto økte smått om senn til noe over
halvtannet hundre kroner, en i og for seg ganske pen sum når
en tar i betraktning at den var skrapt sammen av de småørene
en skolegutt kan komme over og til og med forsake, mens
noen av kameratene foretrakk å meske seg med røde, fristende
slikkepinner, « snigler » og andre velsmakende godterier.
Men så inntraff katastrofen. Banken gikk fallitt - som så
mange andre på den tiden. Vi ilte av sted - sammen med
enker og farløse - for å heve våre penger. Vi ville ha dem.
Vi skulle bruke dem til klær, sko, til videre utdannelse. Men
nei. Banken hadde ingen penger lenger. Våre kroner hadde
den lånt bort til spekulanter - og tapt!
Det var tragedien, mine damer og herrer. I få og enkle ord.
Hvordan måtte ikke slike opplevelser sette sitt preg på oss,
etterkrigstidens ungdom? Det var nok enkelte som svor inne
i seg, at de aldri skulle samle seg mammon - og sette i
banken.
Men det vil jeg ha sagt her og nå, at det slett ikke er min
mening å støtte og utbre en slik- oppfatning. Sparing - det
vil si den kloke manns sparing - har nemlig en annen og
ikke helt uviktig side, den er i stand til i ikke liten grad å
styrke selve karakteren. Det er sikkert ikke alle som setter
pris på å høre det, men en skulle tro at det er ugjendrivelig,
det som Rudyard Kipling sier: «Den første, den beste slarv
kan sløse, men det trenges en mann, en karakter for å kunne
spare, og jo mer han sparer, desto mer mann blir han.»
Men selvsagt, overdrivelse på begge sider er farlig. Jeg pleier
i alminnelighet ikke å være noen tilhenger av «kompromis-
set», de halve standpunkter, om jeg kan uttrykke meg slik.
Men, tenk, her tror jeg nesten jeg tør driste meg til å anbefale
«den gylne middelvei*. Det er visstnok ingen sarlig original