Meninger om mangt og mye

Folk behøver slett ikke å dø før tiden er inne i våre dagers
Norge!
Det hender at det blir klaget over at folketrygdens satser
fremdeles er for små. Også her er det pressgrupper som driver
sin virksomhet. Det er så lett å være generøs med munnen og
kulepennen. En høster gjerne laurbær og klapp på skulderen
hvis en bare stiller seg fram som talsmenn for de misfornøydes
menighet. Fullt så takknemlig er det ikke å kritisere gråte-
lionene, om det så bare er i et skarve morgenkåseri. Den gan-
gen de gamle over 70 år for første gang fikk alderstrygd -
før siste verdenskrig - var visstnok beløpet tretti kroner pr.
måned. Husker ikke at det var noen som klaget da. De visste
så altfor vel hvordan forholdene hadde vært tidligere. Nemlig.
Pensjon til eldre? Til uføre? Hva var det for noe?
Nei, de gamle som ikke hadde spart seg opp noen kroner
far alderdommen inntrådte, fikk klare seg med støtte av fami-
lien, av de voksne barna for eksempel. En herlig følelse måtte
det være å kunne gi sine kjære foreldre en håndsrekning, som
en liten påskjøianelse for hva de har ofret for barna sine. Den
følelsen er dessverre vi i våre dager nesten helt berøvet, fordi
det offentlige så gavmildt sørger for underholdet.
Forresten er det meget i det gamle ordtaket som sier at
ett foreldrepar kaia forsørge 10 barn, (og dette var altså vel
og merke før barnetrygden var oppfunnet!), men 10 barn
kan ikke forsørge ett foreldrepar. På aldersheimen med dem -
jo før jo heller! Og fler lommepenger, takk! Fra slektningenes
lommer? - Hva tror De? - Nei, takk, fra Statens og kom-
munens !
Når sant skal sies, tror jeg forresten at det alt overveiende
antall av eldre er svært takknemlige for den pensjonen de
hver måned får tilsendt så sikkert som amen i kjerka. Og
ingenting er så oppløftende som å treffe fornøyde mennesker
- ubesmittet av tidens kravmentalitet.
En spesiell hilsen til dem i dag, på morgenkvisten!