Meninger om mangt og mye

For en tid siden skrev en bladmann i provinsen en artik-
kel der han kom med noen refleksjoner angående Morgen-
kåseriene i Kringkastingen. Han nevnte blant annet - husker
jeg - at han for sitt vedkommende, når en ny ukeserie be-
gynte - pleide å snuse på mandagskåseriet for å finne ut om
kåsøren fortjente at han - bladmannen altså - skulle ofre
fem dyrebare minutter en årle morgenstund en hel uke til
ende. Var det første noe pjatt som ikke falt i smak, vel, så
sløyfet han med velberådd hu de resterende dagene, og ofret
seg i stedet uforstyrret for frokostbordets gleder. - Nå kunne
jo kåsøren være så innmari smart at han valgte å bruke sitt
(etter egen vurdering) mest velformede og populære produkt
på premieredagen, slik at det muligens kunne gi mersmak og
nærmest tvinge de store lytterskarer til å henge på de fal-
gende morgenstunder. Etter Deres mening kan sannsynligvis
denne ukes kåsør neppe ha brukt den taktikken! Vel, vel,
det får nå vise seg etter hvert som dagene går. . .
Aldri fornøyd
Står bra til fremdeles, håper jeg! Om så er, vær takknemlig
for det. Alle mennesker har det slett ikke så godt, nemlig.
De fleste antar jeg har sine problemer å baske med, om de
ofte er aldri så dyktige i kamuflasjeteknikk. Andre bærer så
gjerne en plakat på brystet med inskripsjonen: «Her kommer
en som ikke er tilfreds med tilværelsen!» Men skulle ikke de
bli fzrre og færre nå, etter hvert som de sosiale godene blir
så altomfattende at det ikke lenger turde være påkrevet å
appellere til veldedighet?
Jeg fikk forresten litt av et sjokk en lys og vakker dag
midt i juni måned i år. Det hadde vært et av disse evindelige
«tariffoppgjørene» i arbeidslivet, der delegasjoner sitter i rad
og rekke ved hver sin side av et uhorvelig langt bord med