Meninger om mangt og mye

disse avskyelige grønnfargede parasittene så ofte jeg vil -
03 føle meg som seierherre. Men før jeg vet ordet av det,
er nye horder som stampet opp av jorden og har tatt til med
sin destruktive virksomhet som planteplagere, med den ulykk-
salige følge at blomstene hindres i sin utfoldelse. Så noen
sympati for bladlusene har neimen ikke jeg, og har derfor
mang en gang ønsket dem totalt utslettet fra jordens overflate.
At de maurene som vitterlig skal bruke lusene som melkekyr,
neppe deler min oppfatning, får ikke hjelpe. Enhver er, som
kjent, seg selv nærmest!
En annen skapning som på sin måte elsker bladlusene, skal
være de såkalte marihønene. Kan forresten noen fortelle meg
om den maskuline delen av arten betegnes som «marihaner»
- eller er de høner både hunnene og hannene? Vel, la oss
ikke hefte oss med bagateller!
Disse små marihønene - med de svarte prikkene på dekk-
vingene, De vet, skal altså være noen aldeles fortrinnlige luse-
drepere, for dem er de grønne snyltedyrene den rene delika-
tessen. (Vel bekomme, sier nå jeg!)
En dag i sommer da jeg satt utenfor i fluktstolen med et
eller annet lesestoff i hendene, dumpet en slik marihøne
(eller «hane» om De vil) ned på den ene tommeltotten. -
Du godeste! utbrøt jeg, - det er jo akkurat deg, lille venn,
jeg er på jakt etter. Du skal bli redningsmannen! Nå kan luse-
fantene på kaktusene ha det så godt! Du skal få meske deg
med dine lekkerbiskener og dermed gi blomstene bedre livs-
vilkår. Dermed ilte jeg inn i stuen, for straks å være vitne til
miraklet. Jeg fikk behendig plassert min nye, lille, kjærkomne
medarbeider på den mest lusbefengte blomsten - midt i
smørøyet, så å si. «Vær så god, forsyn deg av hjertens lyst,
lille frøken! Det er deg så inderlig vel unt.»
Hva skjedde? Strålte marihønas øyne ved beskuelsen av en
slik overdådig ansamling av lys levende gastronomiske herlig-
heter? Takk som byr! Hun sto en stund - paralysert nær-
mest -, så stakk hun halen mellom beina og trakk seg skynd-