Meninger om mangt og mye

Natt til i går fikk Lizzie to unger, en død og en levende.
Du skulle sett de begeistrede øynene hun glante-på meg med,
da jeg ut på formiddagen kom på visitt til henne. Hun malte
så intenst som bestemors kaffekvern en regnvaersdag, og strøk
seg kjælent mot yilglekassens vegger. Kort sagt: Kjetta var
lykkelig, overmåte lykkelig, slik bare en sund og normal mor
kan være. At den ene, som nevnt, var dødfødt, lot ikke til å
skape noe skår i feststemningen.
Men - «hver gledesstund du fikk på jord betales må med
sorg». Er ikke det evindelig all skapnings tragiske lagnad?
I dag, da jeg kom inn for å spise frokost, var Lizzie den første
jeg matte. Men det var slett ikke den samme lykkelige
mammaen som jeg i går besøkte. Denne her for omkring i
værelset som en forjaget padde, undersøkte alle kroker og
gjemmer, og satte rett som det var i små, såre «mjau».
Jeg ante straks årsaken: Ungen var borte. Tante Grethe
hadde agert bøddel og druknet det vesle krypet i en vann-
balje, der mine skjorter og truser nettopp var blitt skyllet.
I nærmere et par timer holdt kattemoren pi med sine
resultatløse undersøkelser. Hun kikket etter i hvert tilgjenge-
lig kott på loftet og i hver bod i kjelleren - ja, selv inne i
min lille private hule måtte hun snuse. Men til slutt la hun
seg til ro. Hun hadde visst gjort seg fortrolig med at det var
hennes lodd bare å eie lykken en eneste kort dag . . .
Noen har det alltid verre
Det er sikkert atskillig misvisende og lite betenkt, å snakke
om «lykke for en dag» når det gjelder huskatten vår. Leserne
må for all del ikke sitte igjen med det inntrykket at Lizzie
har det vondt sånn i sin alminnelighet. Skal sannheten presses
fram, tviler jeg på om mange av hjembyens medlemmer av
katteslekten er bedre stillet enn vår, enkelte muligens, men