Meninger om mangt og mye

konklusjon, men så vidt jeg kan se, den fornuftigste. Og for-
nuften skal en vokte seg vel for å tale nedsettende om.
Skal vi så slå følge på «middelveien», trofaste tilhører.
Eller hva?
Refleksjoner over en forvridd ankel
(1940)
En vinterkveld tre måneder før den tyske okkupasjonen, for
å være nøyaktig 8. januar klokka 19.15, kom jcg ruslende
hjem fra byen, og ante fred og ingen fare. Ikke szrlig langt
vekke fra min bopel, kom jeg til å skli på det glatte føret,
med det ulykksalige resultatet at den ene ankelen ble for-
vridd. Før jeg visste ord av det lå jeg altså der hjelpeløs i
rennesteinen og kunne ikke røre meg av flekken. Det var på
et forholdsvis lite beferdet sted uhellet skjedde, men ikke
mange sekundene etter var beredvillige folk på plassen. En av
mennene holdt den skadde foten i «stilling», en annen for
hodekuls til en bensinstasjon i narheten og ringte til den
første og beste lege. Tilsynelatende rent tilfeldig åpnet cn
vaskekone porten til en fabrikk like ved siden av der jeg Ise-
fant meg, og en sivilkledt politibetjent (Endsjø senior, for
ikke å skjule noen detalj) som merkelig nok passerte stedet i
det skjebnesvangre øyeblikket, smatt inn i fabrikken og ringte
til politistasjonen. Noen minutter etter var legen på plassen
og umiddelbart etter kom politiambulansen. Jeg ble lagt på
båra og lempet inn i byens nyervervede «svartemaja», som
forresten ikke var svart, men grønn. Aldri hadde jeg vel
drømt om at jeg noensinne skulle få gjøre bruk av dette be-
rylitede befordringsmiddelet! Men alt synes å kunne skje, for
en får sukk for seg!
Hele akten ble fulgt av et forholdsvis tallrikt og nysgjerrig
publikum som var stampet opp av jorden. De som ikke kjente
til at min livrett så absolutt ikke ei alkoholholdige drikker, som