Meninger om mangt og mye

Fugleunger på avveier
Tidlig på forsommeren - og det er neimen ikke lenge siden!
- hendte det at et fuglepar plutselig slo seg ned i den vesle
hageflekken som omgir min upretensiøse helårsbolig, en 0r-
liten bit av Mor Norge, som jeg - og så avgjort ingen
andre - er den ubestridte eier av - så lenge det varer! En
underlig kjensle i grunnen: Tenk, virkelig eie noe av et land,
dere, for ikke å si en klode - ikke alle har papirer som kail
bevise det, nemlig! Om det i mitt konkrete tilfelle bare dreier
seg om sølle tre hundre og tre, komma to kvadratmeter. (Så
nå fikk De jamen vite det også!) - Dette fremmede fugle-
ekteparet jeg nevnte, holdt til i en av de altfor digre bjørke-
trærne jeg i min grønne ungdom, som ny eiendomsbesitter,
egenhendig plantet, men som vel egentlig ikke lenger burde
få stå der og skygge for solstrålene. Den ustanselige låten -
eller skrikingen, rettere sagt, som fuglene gjorde seg bemerket
ved - var grov og egenartet, men når jeg ikke var i stand
til å identifisere fjærkreet, skyldes det ene og alene mine høyst
skrøpelige ornitologiske kunnskaper. - Etterhånden kom jeg
jo undervær med at årsaken til at skrikhalsene befant seg på
mine enemerker, rett og slett var tre fugleunger som holdt til
mellom buskene i hagen. Ungene var forholdsvis store, men
armingene skulle jeg anta hadde flaliset så altfor tidlig ut av
reiret, ett eller annet sted i nabolaget, så de hadde ikke fått
lært seg å fly skikkelig. Og fugler som ikke kan fly, er temme-
lig ubehjelpelige, - nærmest som pingviner, eller brune
italienere i hønsegården. Strutsene snakker jeg ikke om, de er
lik kjempesvære militære transportfly, som er så overbelastet
at de ikke er i stand til å lette fra bakken.
Da det daglig streifer en eller annen sulten katt i området,
regnet jeg med at det bare måtte være et tidsspørsmål når de
arme små krekene ville bli ubønnhørlig drept - kanskje pint
til døde. De vet hvordan liattenaturen er! - Stilt overfor en
slik grusom kjennsgjerning sto det straks klart for meg at jeg