PDF-format - Norges forskningsråd

6WRUW RJ VLNNHUW" 

6PnWW RJ JRGW" 

+YRU VNDO NYLQQHU 

L 1RUJH I¡GH" 

5DSSRUW IUD 

1DVMRQDO IDJNRQIHUDQVH 

RP I¡GVHOVRPVRUJHQ 

'LSORPDW +RWHO %RG¡ 

² QRYHPEHU 

1RUJHV IRUVNQLQJVUnG 6WDWHQV KHOVHWLOV\Q

&RS\ULJKW ‹ 1RUJHV IRUVNQLQJVUnG 

Norges forskningsråd 

Postboks 2700 St. Hanshaugen 

0131 OSLO 

Telefon: 22 03 70 00 

Telefaks: 22 03 70 01 

Grønt nummer telefaks: 800 83 001 

Internett: bibliotek@forskningsradet. no 

X. 400: S=bibliotek;PRMD=forskningsradet;ADMD=telemax;C=no; 

Hjemmeside: http://www. forskningsradet. no/ 

Trykk: GCS as 

Opplag: 1000 

Oslo, januar 2000 

ISBN 82-12-01364-2 

2

6WRUW RJ VLNNHUW" 6PnWW RJ JRGW" 

+YRU VNDO NYLQQHU L 1RUJH I¡GH" 

1DVMRQDO IDJNRQIHUDQVH RP I¡GVHOVRPVRUJHQ 

DYKROGW YHG 'LSORPDW +RWHO L %RG¡ RJ QRYHPEHU 

To konferanser om fremtidig fødselsomsorg i Norge var tenkt holdt i 

løpet av høsten 1999. Sosial- og helsedepartementet hadde gitt Norges 

forskningsråd i oppdrag å arrangere en konsensuskonferanse om 

sikkerhet ved store vs. små fødeinstitusjoner etter en interpellasjon i 

Stortinget av stortingsrepresentant Sonja I. Sjøli. Det ble funnet at 

emnet ikke var egnet til en konsensuskonferanse, fordi svært lite 

forskning var gjort på området. Norges forskningsråd besluttet derfor 

å arrangere en ekspertkonferanse. Uavhengig av dette planla Statens 

helsetilsyn en todelt konferanse (én legkvinnekonferanse og én 

fagkonferanse) med fokus på kvinnens helse og den fysiske, den 

psykososiale og den omsorgsrelaterte rammen rundt svangerskaps, - 

fødsels- og barselomsorgen bl. a. som innspill til revidering av 

Veileder i svangerskapsomsorg for kommunehelsetjenesten (5/95). 

Det ble avklart i møte med Sosial- og helsedepartementet 23. juni at 

Norges forskningsråds og Statens helsetilsyns fagkonferanser skulle 

samordnes. 

3

3URJUDPNRPLWHHQ KDU EHVWnWW DY 

avd. overlege, prof. Britt-Ingjerd Nesheim, Kvinneklinikken, Ullevål 

sykehus, overlege Dag Moster, Nyfødtavdelingen, Barneklinikken, 

Haukeland sykehus og jordmor Nina Schmidt, fødestuen, Alta 

Helsesenter - alle oppnevnt av Norges forskningsråd - Nina Schmidt 

først etter at to programkomitemøter var holdt. Helsetilsynets 

deltakere har vært forsker Johanne Sundby, Universitetet i Oslo, 

forsker Hanna Bild, og rådgiver Sidsel Platou Aarseth, Statens 

helsetilsyn. Avd. sjef Gro Helgesen og rådgiver Signe Bang har vært 

programkomiteens kontaktpersoner i Forskningsrådet. Den praktiske 

tilretteleggingen og gjennomføringen av konferansen ble delegert av 

Forskningsrådet til fylkeshelsesjef i Nordland - Finn Henry Hansen – 

og direktør Steinar Pleym Pedersen, Lofoten sykehus, ble programkomiteens 

kontaktperson. Under konferansen var kriminolog og 

kvinneforsker Arnhild Taksdal, Universitetet i Bergen og forsker 

Hanna Bild referenter for programkomiteen, og deres arbeid er 

grunnlaget for programkomiteens endelige utarbeidelse av de ulike 

tekstene i rapporten. 

Programkomiteen retter stor takk til Forskningsrådets kontaktpersoner 

for fortløpende bistand, til teknisk arrangør for vel gjennomført 

konferanse, og til referentene for at rapporten fra konferansen kunne 

ferdigstilles innen gitt tidsfrist. Det har vært et konstruktivt samarbeid 

mellom alle parter om et utfordrende oppdrag. 

Oslo, januar 2000 

På vegne av 

programkomiteen 

Britt-Ingjerd Nesheim Dag Moster Nina Schmidt 

Sidsel Platou Aarseth Hanna Bild Johanne Sundby 

4

,QQKROGVIRUWHJQHOVH 

)RURUG 

(VVHQVSXQNWHU 

)RUHGUDJ ² VDPPHQGUDJ RJ PDQXVNULSWHU 

Åpning av nasjonal fagkonferanse om fremtidig fødselsomsorg i 

Norge........................................................................................... 13 

Helsedirektør Anne Alvik, Statens helsetilsyn...............................13 

Pro & contra. Sentralisering - desentralisering 1........................ 17 

Prof. , avd. overlege Kåre Molne, Regionsykehuset i Trondheim.17 

Pro & contra. Sentralisering - desentralisering 2........................ 21 

Prof. , overlege Pål Øian, Regionsykehuset i Tromsø ...................21 

Kan vitenskapelige undersøkelser gi anbefalinger om fødested?25 

Overlege Dag Moster, Haukeland Sykehus, Bergen......................25 

Historien, Norge og Verden: Epidemiologisk rundtur................ 29 

Prof. Per Bergsjø, Universitetet i Bergen......................................29 

Smått, godt og sikkert? Erfaringer fra lokalsykehus med 

fødeavdeling................................................................................ 33 

Overlege Margit Steinholt, Sandnessjøen sykehus ........................33 

Er fødsel i Norge farlig for mor ? ............................................... 34 

Prof. , overlege Babill Stray-Pedersen, Rikshospitalet, Oslo.........34 

Trygghet for det syke barnet ....................................................... 36 

Overlege Alf Meberg, Vestfold sentralsykehus, Tønsberg............36 

Fra Lofoten til New Zealand. . . Jordmorstyrt fødselsomsorg ?. 39 

F.aman. dr. med. Bjørn Backe, NTNU/Regionsykeh. i Trondh. ...39 

Komplikasjoner ved forventet normal fødsel ............................. 44 

Prof. , avd. overlege Britt-Ingjerd Nesheim, Ullevål sykehus .......44 

Fremtidens fødselshjelp - ideologi og tenkningsgrunnlag.......... 47 

Førsteaman. dr. philos. Gunnhild Blåka, Univ. i Bergen..............47 

Forløsende fellesskap – legkvinnekonferansen .......................... 58 

Presentert av legkvinnene Synøve Margaretha Sakariassen Berg, 

Åse Elisabeth Skjærseth, Trine Hasvang Vaag og tilrettelegger 

Unni Kristiansen i samarbeid med konferansesekretær Arnhild 

Taksdal ...........................................................................................58 

Psykisk helse hos fødekvinner .................................................... 69 

Forsker Hanna Bild ........................................................................69 

5

Fødsel i egen regi. Om kroppens symbolbetydning i 

senmoderniteten ...........................................................................77 

Førsteaman. Tove Ingebjørg Fjell, Universitetet i Bergen.............77 

Hvis kvinner i Bergen fikk velge -resultater fra en 

brukerundersøkelse ......................................................................82 

Overlege Jone Trovik (i samarbeid med Helga Salvesen, Mary 

Marøy og Knut Dalaker) Haukeland sykehus, Bergen ..................82 

3DQHOGHEDWWHQ GLVNXVMRQ 

3DQHOGHEDWWHQ SULRULWHUWH SXQNWHU 

3URJUDP 

'HOWDNHUOLVWH 

6

)RURUG 

Fødsel og fødselshjelp angår nesten alle kvinner og menn i Norge. I 

utgangspunktet er en forestående fødsel en gledesfylt begivenhet som 

det knyttes positive forventninger til. Det er svært trygt å føde i Norge. 

Vi er et av landene i verden som har lavest svangerskaps- og fødselsdødelighet 

og sykelighet for mor og barn. Det er dessuten et viktig 

helsepolitisk anliggende at det å føde skal være så trygt som overhode 

mulig uavhengig av hvem du er eller hvor du bor. Det har vært en 

ganske sterk sentralisering av fødslene i Norge de siste 20-30 år, fra 

160 fødeenheter i 1979, til 60 i 1999. For noen få blant dem med 

forventet normal fødsel, har realiteten derfor vært at det har vært 

mulig å velge å føde på en liten fødeenhet nær der de bor - med en 

liten usikkerhet hengende over seg om man der er i stand til å yte 

optimal hjelp dersom noe uventet skulle skje. For andre har fødselen 

måttet finne sted på en stor sentral enhet kanskje langt fra hjemmet, 

men der den faglige bemanningen gir tilgang på spesialisert ekspertise. 

De fleste har hatt et adekvat tilbud med overkommelig avstand til 

nærmeste fødeenhet. ”Stort og sikkert, eller smått og godt?” er derfor 

tittelen på den aktuelle konferansen i Bodø 22 og 23. nov. 1999, og 

som denne rapporten omtaler. 

Betydelig faglig og fagpolitisk innsats har vært fremmet for å minke 

perinataldødeligheten. Den samlede innsatsen har vist at det nytter. I 

tillegg har det vært et viktig poeng at det skal være noenlunde likhet i 

helsetilbudet landet over, og at fødselen skal være en situasjon der 

kvinnen og hennes partner føler seg vel ivaretatt. Mange dokumenter 

har problematisert fødselsomsorgen og forsøkt å finne løsninger: for 

eksempel Helsetilsynets rapport )DJOLJH NUDY WLO I¡GHLQVWLWXVMRQHU 

(1997), 3ODQ IRU VRPDWLVNH V\NHKXVWMHQHVWHU L UHJLRQ QRUG (1997) og 

NOU 1998:9 +YLV GHW KDVWHU )DJOLJH NUDY WLO DNXWWPHGLVLQVN 

EHUHGVNDS. 

Samtidig som utviklingen har vært god, har det vært raske endringer i 

innholdet i fødselsomsorgen. Teknologiske nyvinninger har ”teknifisert” 

fødselen, særlig på de store fødeavdelingene. Fødekvinners 

ønsker og krav har bidratt til å individualisere og optimalisere 

omsorgen, trekke mannen inn i fødselsprosessen, og gjøre det legitimt 

å lytte til det mangfold av ønsker som uttrykkes. Samtidig er myke 

7

verdier trukket inn på føderommene, og valgmulighetene for den 

enkelte har blitt større. 

Helsepolitikken i Norge er også i endring. Fødselsomsorgen har, som 

så mange andre helsetjenester i landet, måttet gjennomgå debatter som 

dreier seg om generelle problemstillinger omkring sentralisering eller 

desentralisering av omsorgen, og en sentralisering til større sykehusavdelinger 

har skjedd. Helsetilsynet nedsatte - på oppdrag fra Sosialog 

helsedepartementet - en utredningsgruppe som anbefalte èn måte å 

organisere fødselsomsorgen på ut fra allment aksepterte faglige 

normer og for å sikre kvaliteten i fødeinstitusjonene. Det er imidlertid 

fylkeskommunene som har ansvar for drift av fødeinstitusjoner og det 

står dem fritt å organisere tjenestene på andre måter så lenge lovens 

krav om faglig forsvarlig drift er oppfylt. (Faglige krav til fødeinstitusjoner 

1997). I tillegg diskuteres forsvarlig teknologibruk, fødsel som 

naturlig prosess, hensyn til brukermedvirkning og faglige standarder. 

Det er mange faggrupper og interesseorganisasjoner som mener noe 

om hva slags fødselsomsorg vi bør ha, og til tider har meningsulikhetene 

vært skarpe. God fødselshjelp er avhengig av innsats fra 

allmenleger, jordmødre, fødselsleger, barneleger, anestesileger og 

barsel- og spedbarnpleiere. Denne innsatsen krever kommunikasjon, 

balanse og samarbeid. Fødekvinnenes prioriteringer er også viktig. 

Dette kom tydelig fram av den rapporten som kom ut etter en 

legkvinnekonferanse om fødsels- og barselomsorgen som fant sted i 

forkant av konferansen i Bodø. Likevel kan vi i debatten omkring 

fødselshjelpen spore uenigheter som noen ganger følger ulike 

faggrupper, men også uenigheter som går på tvers av disse. 

Diskusjonen ruller mellom dem som mener at fødsler i hovedsak bør 

skje på spesialiserte og sentraliserte enheter som har tilgang på all 

mulig ekspertise til en hver tid, og de som mener at det er like bra å 

føde på små desentraliserte enheter nærmere lokalsamfunnene dersom 

man forventer normal fødsel. Slik Norges geografi er, består den 

gjeldende fødselsomsorg av en kombinasjon av disse ulike formene 

for fødeenheter, og man forsøker å gi folk flest råd om hvor det er 

trygt nok å føde for den enkelte. Som bakgrunn for å gi slike råd 

forsøker man å basere seg på forskningsbasert kunnskap om hvordan 

det faktisk går med ulike kvinner som ut fra et gitt tilbud eller ut fra 

seleksjon føder på den ene eller den andre typen enhet, og en lydhørhet 

overfor hvilke preferanser den enkelte kvinne selv har. Slike råd 

8

vil altså alltid basere seg på en konkret og individualisert klinisk 

vurdering, og en seleksjon ut fra ulike risikokriterier. Diskusjonene 

dreier seg både om individuelle terskelverdier for risikovurdering og 

hvilket ambisjonsnivå en skal ha for fødselsutfall i landet som helhet. 

Fra den internasjonale debatten vet vi at det ikke er så enkelt å selektere 

fødekvinner med hundre prosent treffsikkerhet Men til en viss grad 

går det an å forutsi høy eller lav risiko for komplikasjon. Uansett hva 

slags sikkerhetsnivå man velger, vil det alltid være en mulighet for at 

det kan oppstå uventede hendelser som krever mer ressurser enn det 

man har for hånden i øyeblikket. Et sentralt spørsmål i debatten er 

derfor å få en felles forståelse av hvilke kriterier som er mest optimale 

å anvende for å gi den enkelte fødekvinne konkrete råd, på samme tid 

som man tar hensyn til hennes og hennes partners egne vurderinger. 

Ved å avholde denne konferansen om hvor og hvordan kvinner i 

Norge skal føde, ønsket man nettopp å bringe denne debatten opp. 

Konferansen demonstrerte med tydelighet at det er svært høy 

temperatur på diskusjonen. Spørsmål om fødested og fødemåte 

engasjerer leg og lærd ut over det den individuelle opplevelse kan 

tilskrives. Diskusjonen rommer sentrale elementer av en kvinne- og 

kjønnsproblematikk. Den dreier seg også om det er mulig å opprettholde 

desentraliserte helsetjenestetilbud, og om hva som er aksepterbare 

trygghets- og sikkerhetsmarginer. Videre diskuteres kvaliteten på 

det tilbudet som gis, både med hensyn til medisinsk faglig kvalitet og 

det som oppleves som omsorgskvalitet. 

For å få inn brukerperspektivet i vurderingene ble det i forkant av 

konferansen arrangert en legkvinnekonferanse som konkluderte med 

at kvinner i Norge både- krever medisinsk trygghet og menneskelig 

trygghet når de skal føde sine barn. Likevel legger de ulike kvinner 

ulik vekt på disse to aspektene når det dreier seg om individuelle 

konkrete valg av fødested (Statens helsetilsyn 1999). 

De 229 som deltok på fagkonferansen i Bodø representerte en rekke 

profesjoner og spesialiteter innen helsetjenestene, forskning med ulik 

fagbakgrunn og tilnærming, helsebyråkrater og politikere på flere 

nivåer, interesse-organisasjoner, aksjonister og legkvinner. 

Konferansen samlet 176 kvinner og 53 menn. Til konferansen bragte 

disse deltakerne med seg et vell av erfaringer, kunnskapstyper, 

9

problemstillinger, terminologi, forventninger og interesser. Den bar 

også preg av å åpne for en dialog som tar hensyn til både kvantitativ 

medisinsk forskning og konkret erfaringskunnskap, som ga rom for et 

mangfold i meninger, og som på en konkret måte inkluderte 

brukererfaringer. På denne måten representerer konferansen et stort 

skritt framover i riktig retning. I det følgende vil vi presentere 

hovedessensen i konferansen, de enkelte innleggene, en 

oppsummering av paneldebatten og de avsluttende kommentarene fra 

paneldiskusjonen. 5DSSRUWHQ VRP KHOKHW YLO V\QOLJJM¡UH RJ 

GHPRQVWUHUH KYRU SROLWLVN RJ YHUGLIRUDQNUHW YLGHUH YDOJ Pn EOL 

Konferansen konkluderte med at det også i fremtiden ligger an til en 

rekke utfordringer i organiseringen og planleggingen av fødselsomsorgen. 

Ikke minst trengs mer forskning om både hva som utgjør en 

optimal bemanning og størrelse på fødeenhet for ulike former for 

risikogrupper, og omkring brukeres preferanser i omsorgen. Helheten i 

svangerskaps- og fødselsomsorg må tillegges mer vekt. Dette er et 

tema som også drøftes i en rapport om svangerskapsomsorgen som 

legeforeningen nettopp har gitt ut (”Organisering av svangerskapsomsorgen 

– legenes plass”, Den norske lægeforening 1999). 

Utfordringene ligger både innenfor samarbeid mellom de ulike 

faggruppene, især leger og jordmødre, men også et mer utstrakt 

kontinuerlig samarbeid mellom primærhelsetjenesten og sykehustjenesten 

for å øke kvaliteten på den helthetlige omsorgen. 

Essenspunktene på neste side kan trekkes ut fra konferansens foredrag 

og debatter. 

10

(VVHQVSXQNWHU 

1. Svangerskap med erkjente risikofaktorer og forventet premature 

fødsler bør sentraliseres til større sentre med definert oppgave til å 

håndtere disse fødslene. Dette er det lite uenighet om. Hva som 

defineres som risiko-svangerskap vil imidlertid kunne variere 

mellom regionene avhengig av de enkelte regioners erfaring, 

tradisjon og reiseavstand til større sentre. 

2. Kvinner med forventede lavrisiko-fødsler har i utgangspunktet en 

svært lav risiko for komplikasjoner, men disse vil ikke alltid kunne 

forutsees. Ulike medisinske miljøer i Norge har ulik oppfatning om 

hvilket fødetilbud disse kvinner bør tilbys. På den ene siden en 

ytterligere sentralisering til større føde-enheter, på den andre en 

desentralisert fødselsomsorg. Begge alternativer synes å være 

medisinsk forsvarlig basert på erfaringer fra land som har valgt 

ulike alternativer og fra ulike undersøkelser innen området. 

3. Erfaringer fra legkvinne-konferansen gjenspeiler også denne 

tosidighet der noen kvinner vil prioritere den trygghet et desentralisert 

fødetilbud nær familie og hjemstedet kan gi, mens andre vil 

prioritere den mulige medisinske trygghet et større fødested kan gi. 

4. Om den videre organisering av fødestedstilbud i Norge skal medføre 

en ytterligere sentralisering eller opprettholdelse av et 

desentralisert fødestedstilbud enkelte steder i Norge er derfor mer 

et politisk enn et medisinsk spørsmål. Velges det siste alternativet 

vil det være ønskelig med gjennomgang, mulig omdefinering og 

sikring av personellressurser til desentraliserte fødesteder f. eks. 

etter modell av Lofoten-prosjektet. 

5. Det bør tilstrebes størst mulig grad av kontinuitet i svangerskaps-, 

fødsels- og barselomsorgen. Godt samarbeid og kommunikasjon er 

nødvendig mellom brukere og helsepersonell, mellom ulike 

grupper av helsepersonell og mellom ulike helsetjenestenivåer. 

Dette øker trygghet og tillit hos fødekvinnene og øker faglig 

trygghet og kompetanse hos helsepersonell. Formidling av 

oppdatert kunnskap om risikovurdering og seleksjonskriterier til 

brukerne er viktig. 

11

6. Det er et stort behov for videre forskning- og utviklingsarbeid 

innenfor svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen i Norge, både 

for å kunne gi kunnskap til brukere og til politiske myndigheter 

samt for å sikre best mulig fødetilbudet for alle uansett bosted. 

Brukererfaringer er en viktig kunnskapskilde, som bør benyttes i 

stor utstrekning, både i forskning og utvikling og i helsepolitiske 

beslutningsprosesser. 

12

)RUHGUDJ ² VDPPHQGUDJ RJ 

PDQXVNULSWHU 

cSQLQJ DY QDVMRQDO IDJNRQIHUDQVH RP IUHPWLGLJ 

I¡GVHOVRPVRUJ L 1RUJH 

+HOVHGLUHNW¡U $QQH $OYLN 6WDWHQV KHOVHWLOV\Q 

Norges forskningsråd og Statens helsetilsyn har fått i oppdrag av 

Sosial- og helsedepartementet å arrangere en nasjonal fagkonferanse 

om fremtidig fødselsomsorg i Norge. 

Dette oppdraget har ikke gått upåaktet hen! Det er stilt mange 

spørsmål – engasjerte og inngående og noen ganger både sinte og 

opphissede spørsmål ved det aller meste om KYRUGDQ og KYRUIRU denne 

konferansen er blitt slik den er blitt. Mange ulike miljøer og mange 

enkeltpersoner har tatt kontakt med Forskningsrådet og Helsetilsynet 

siden konferansen ble gjort kjent, for å si sin mening om hvordan den 

EXUGH ha vært – om hva som burde vært annerledes. Jeg har lyst til å 

anerkjenne dette dype engasjementet og denne store entusiasmen som 

meget positiv både for arrangører og for fremtidig fødselsomsorg i 

Norge. 

Det er klart konferansens program kunne vært annerledes – det vet 

alle som har vært med å meisle ut et program. Prioriteringer og 

avveininger må gjøres gjennom hele prosessen, og det vil alltid være 

perspektiver som ikke er dekket godt nok. Vi er stolte av programmet 

vi tilbyr i dag og i morgen,- og det ser ut som det er blitt oppfattet som 

interessant – om vi dømmer ut fra antall påmeldte deltakere. Vi mener 

også at et fellesarrangement nettopp mellom Forskningsrådet og 

Helsetilsynet har gjort programmet både bedre og mer bredspektret 

enn om én av institusjonene hadde vært ene-arrangør. Forskningsrådet 

og Helsetilsynet er ganske forskjellige organer – med ulike oppgaver. 

Programmet bygger både på initiering av eller etterspørsel etter forskning, 

og formidling og bruk av forsknings- og vitenskapsbasert kunnskap 

og av forvaltnings-, erfarings- og praksisbasert kunnskap om en 

trygg helsetjeneste. Begge dagene har en del preget av faktakunnskap, 

og en del preget av refleksjoner, visjoner og verdier. 

13

Det er viktig for oss at mange og ulike perspektiver er representert og 

blir presentert både fra innlederne og fra dere konferansedeltakere. 

Dette vil styrke rapporten som skal forelegges SHD etter konferansen. 

Rapporten skal være innspill til departementets videre arbeid med 

feltet. Med rundt 60 000 fødsler i året, kan vi begynne å regne på 

antall foreldre, besteforeldre, søsken, tanter, onkler og andre i nettverket 

rundt den enkelte nyfødte. Det er mange kompetente brukere 

og pårørende som er avhengig av og som etterspør en fødsels- og 

barselomsorg som er så tilfredsstillende som mulig – ut fra den tiden 

vi nå lever i. 

Helsetjenesten er ikke bare for de syke – det er nok å nevne mye 

viktig forebyggende helsearbeid. Likevel trenger vi mer fokus på om 

helsetjenesten og kanskje særlig legene bidrar til en sykeliggjøring, 

medikalisering og uheldig og overdrevet engstelse for mulig sykdom. 

Media har de siste ukene hatt en debatt om friske menneskers unødvendige 

bruk av helsetjenester. Vi må ikke glemme at graviditet er 

ingen sykdom og gravide kvinner er ikke syke, - men de NDQ være det 

eller NDQ bli det. Fødselen er ingen sykdom, og fødekvinner og barselkvinner 

er ikke syke, men de NDQ være det eller de NDQ bli det,- eller 

barnet NDQ være det eller NDQ bli det. Det er derfor viktig, men vanskelig 

å finne den riktige – og akseptable – balansen i hva som er nødvendig 

overvåking og oppfølging av mor og barn gjennom de tre fasene 

svangerskap, fødsel og barseltid. I Norge har vi i våre dager et lavt 

antall barn per kvinne. Kvinner har aldri hatt barn å miste, selv om 

antall barn de fødte kunne være både ti og tolv for ikke mange generasjoner 

tilbake. Men innstillingen tidligere var at mange av dem kunne 

komme til å miste barn enten under fødsel eller i barsel. Slik er det 

heldigvis ikke for dagens foreldre. Men vi står overfor en del paradokser 

og dilemmaer som gjør at organiseringen av denne tjenesten i 

vårt særegne land blir særlig utfordrende: 

- Vi lever i et samfunn der rettferdig fordelingspolitikk er en 

grunnleggende verdi 

- Vi må forholde oss til en rivende teknologisk utvikling som stadig 

gir nye muligheter og nye utfordringer 

- Vi må være bevisst fordelene og ulempene ved sentralisering og 

desentralisering – ikke minst ut fra de forholdene vi har når det 

gjelder geografi, bosettingsmønster og klima. 

- Norge har lav perinatal dødlighet og meget lav mødredødelighet 

14

- Både helsepersonellet og helsetjenestens brukere får stadig høyere 

kompetanse og kunnskaper 

- Vi har mangel på kvalifisert helsepersonell og mangelfull 

rekruttering til mange helsepersonellprofesjoner 

- Vi må forholde oss til at den økonomiske ressurssituasjonen 

oppleves stadig vanskeligere i helsetjenesten. 

6WRUW RJ VLNNHUW" 6PnWW RJ JRGW" +YRU VNDO NYLQQHU L 1RUJH I¡GH" 

Dette er konferansens tittel. En tittel som inneholder hele WUH 

spørsmålstegn skal vise at dette ikke er en konferanse for stereotypier, 

bastante oppfatninger og forsvar for egen-interesser, men en invitasjon 

til åpenhet, refleksjon og tverrfaglig samarbeid. Statens helsetilsyn ga 

i desember 1996 etter oppdrag fra SHD ut en publikasjon i vår utredningsserie 

om faglige krav til fødeinstitusjoner. De faglige prinsippene 

fra denne utredningen både for fødeinstitusjoner og nyfødtmedisin, ble 

fastholdt på ny nå i september i Helsetilsynets innspill til SHD om 

tilrådinger til regionale helseplaner. Når Helsetilsynet opprettholder 

utredningsgruppens anbefalinger, er det ut fra hva som også i dag etter 

vår mening er i samsvar med allment aksepterte faglige normer og ut 

fra den beste kunnskap vi har. Det kommer imidlertid stadig ny og 

oppdatert forskningsbasert kunnskap om temaområdet både nasjonalt 

og internasjonalt, og denne kunnskapen må også komme dagens og 

morgendagens fødekvinner til gode. 

Ny kunnskap kan vi også frembringe på annet vis enn gjennom forskningsstudier 

og ved vanlig anerkjente forskningsmetoder. Helsetilsynet 

har i forkant av denne nasjonale fagkonferansen arrangert vår 

første legkvinnekonferanse for å hente inn kunnskap fra kvinner i 

Norge som har født barn. Legkvinnene har utformet et budskap til 

denne fagkonferansen – nedfelt i rapporten som ligger i kursmappene. 

Legkvinnekonferansen skal presenteres i morgen, men allerede nå kan 

jeg si at det er et viktig stykke arbeid legkvinnene har utført, og som 

Helsetilsynet som mottaker av rapporten vil formidle videre til de fora 

hvor beslutninger skal tas om fremtidig fødsels- og barselomsorg. 

Legkvinnekonferanse som metode diskuteres, og diskusjonen vil 

fortsette. Uansett er det viktig, når kvalitetstenkning skal legges til 

grunn, å ha med brukeraspektet. Det er viktig at brukerne selv blir 

hørt, og Helsetilsynet ser på de varierte erfaringene fødekvinner 

innehar som et helt nødvendig grunnlag for videreutvikling av en 

trygg helsetjeneste. Det er vår utfordring å gi faglige råd som også 

15

tilfredsstiller brukernes behov ved de ulike fødestedene, – hjemmefødsler 

innbefattet. 

Sammen med teknisk arrangør – Nordland fylkeskommune – håper 

Norges forskningsråd og Statens helsetilsyn at konferansen for alle vil 

oppleves som konstruktiv og nyskapende, med friske meningsutvekslinger, 

vilje til å lytte, til å sette fastlåste meninger på båten, og med 

toleranse for de ulike oppfatningene som kommer fram. 

Velkommen til konferanse! 

16

3UR FRQWUD 6HQWUDOLVHULQJ GHVHQWUDOLVHULQJ 

3URI DYG RYHUOHJH .nUH 0ROQH 5HJLRQV\NHKXVHW L 7URQGKHLP 

'HILQLVMRQ DY ´VHQWUDO´ I¡GHLQVWLWXVMRQ 

Etter min oppfatning krever dette tilstedeværelse av: 

• Jordmor 

• Gynekolog 

• Anestesipersonell 

• Operasjonsstue/operasjonssykepleiere 

• Tilgang på pediater. 

*UXQQODJHW IRU HW VOLNW ´VHQWUDOLVHUW´ V\Q 

• 7MHQHVWH L FD nU L UHJLRQV\NHKXV (Ullevål, Rikshospitalet, 

Tromsø, Trondheim). 

• 6DNN\QGLJKHWVYLUNVRPKHW (Norsk Pasientskade Erstatning, Statens 

helsetilsyn, Byrett, Lagmannsrett - ca 150 saker). 

• 6WXGLHU YHG )¡GHDYGHOLQJHQ 5HJLRQV\NHKXVHW L 7URQGKHLP Se 

under. Disse virksomheter har ledet meg til den konklusjon at 

operativ forløsning kan bli nødvendig ved antatt ukomplisert fødsel. 

6WXGLHU YHG I¡GHDYGHOLQJHQ UHJLRQV\NHKXVHW L 7URQGKHLP 

Det aktuelle prosjekt ble utført ved 2 medisinske studenter, Kristin 

Egeland og Tone Katrine Nerås med meg som veileder. 

Oppgavens tittel var: Operativ forløsning ved forventet normal fødsel 

- kan svangerskapskontrollens henvisningspraksis forutsi nødvendigheten 

av operativ forløsning. Besvarelsen ble godkjent ved Det 

Medisinske Fakultet i Trondheim. 

Når det gjelder den side av prosjektet som har interesse i den aktuelle 

konferanse vil den bestå i seleksjon av gravide henholdsvis til en 

“sentralisert” fødeinstitusjon - evt. til fødestue. 

Den gruppe kvinner som må antas å ha minst risiko for komplikasjoner 

under fødsel, må erfaringsmessig være flergangsfødende som 

ikke har hatt komplikasjoner i tidligere graviditeter og fødsler og 

heller ikke under den aktuelle graviditet. 

Det er førstelinjens oppgave å risikovurdere de gravide i så måte, og 

ved tegn på uheldige forhold er det en lav terskel for å henvise til 

spesialist. 

17

Materialet i Trondheim ble derfor delt i 4 grupper: 

• Risikogruppe I: Ikke henvist til Føde poliklinikk eller 

observasjonsavdeling. 

• Risikogruppe II: Henvist til Føde poliklinikk. 

• Risikogruppe III: Henvist observasjonsavdeling. 

• Risikogruppe IV: Henvist til Føde poliklinikk RJ 

observasjonsavdeling. 

Av totalt 16. 758 fødende i nevnte periode var 9. 306 

flergangsfødende, dvs. 55,5 %. Av disse var 52 % av de 

flergangsfødende forventet å føde normalt (ikke henvist til Føde 

poliklinikk eller innlagt ved observasjon). 

48 % av kvinnene ble henvist til Føde poliklinikk eller innlagt til 

observasjon i løpet av svangerskapet. 

, GHQ JUXSSHQ VRP KYHUNHQ YDU KHQYLVW WLO )¡GH SROLNOLQLNN HOOHU WLO 

REVHUYDVMRQVDYGHOLQJ EOH OLNHYHO RSHUDWLYW IRUO¡VW 

Dette var kvinner som verken i tidligere svangerskap, under fødsler, 

eller i det aktuelle svangerskap hadde vist tegn til at den kommende 

fødsel skulle forløpe unormalt. Hadde de født i en fødestue, ville 

operativ forløsning vært nødvendig for å sikre friskt barn. 

5LVLNRYXUGHULQJ IRU I¡GVHO 

Ut fra svangerskapskontrollen er det her 3 mulig instanser: 

• Jordmor alene. 

• Lege alene. 

• Kombinert jordmor/lege. 

En vurdering av seleksjonsvaliditeten ved disse 3 muligheter vil være 

verdifull. 

)¡GVOHU L I¡GHVWXHU 

Statens helsetilsyn har i 1996 ved en utredningsgruppe angitt faglige 

krav til fødeinstitusjoner. 

Når det gjelder fødestuer kan spørsmålet reises om hvem som egentlig 

har det faglige/juridiske ansvar: Ledende jordmor, tilsynslege, (nå 

“oppfølgingsansvarlig”lege - en slik lege vil kunne være 1 av flere i en 

“legevaktsring” - dermed også en turnuslege som har minimal erfaring 

når det gjelder fødsler). Videre har det vært ønsket at den regionale 

avd. overlege skulle ha ansvaret. Nå er det oppnevnt en “system- 

18

ansvarlig” lege, men denne kan neppe tillegges ansvaret for den 

enkelte nedkomst. 

Konklusjonen blir derfor at ansvaret vil pålegges vakthavende 

jordmor. I den forbindelse kan forhold vedrørende cerebral parese 

trekkes inn. I Norge har vi 100 - 120 tilfelle pr. år, hvorav 60 - 65 % 

skjer ved fødsel. Antagelig skyldes mindre enn 15 % av disse fødselsskader. 

Problemet er imidlertid at hvis et tilfelle av CP senere opptrer vil 

foreldrene ofte reise spørsmålet om hvorvidt opplegget for fødselen 

kan relateres til hjerneskaden. Så vel jordmor som foreldrene som 

valgte (eller ble rådet til) fødestuefødsel kan komme i en vanskelig 

situasjon. 

Når det gjelder fødestuefødsler kan også økonomiske/administrative 

forhold trekkes inn: 

Hvis det er slik (som ved Sonjatun fødeinstitusjon) at 2/3 av alle 

fødende i et befolkningsområdet likevel føder i sykehus - burde ikke 

da alle gjøre dette av faglige og økonomiske årsaker? 

9DOJHW WLO I¡GHVLWXDVMRQ 

Ved seleksjon til fødeinstitusjon vil dette nødvendigvis, av primærhelsetjenesten, 

skje på grunnlag av risikovurdering. 

Ved den “sentrale” fødeinstitusjon (som ovenfor definert) må en anta 

at barnet under norske forhold har “optimale forhold”. 

Det er blitt hevdet at en slik institusjonelt preget situasjon kan forverre 

totalopplevelsen for den fødende pga teknologi og turnusvaktforhold 

av personalet. 

Transportveien kan være lang, det samme gjelder besøkelsesvei, og 

det kan bli nødvendig med sykehotell-opphold før selve fødselen 

setter igang. 

Ved fødestuen vil det alltid bli en kalkulert risiko på grunnlag av de 

argumenter som er omtalt. Muligheten for operativ forløsning er 

minimal. Årsaken til at fødestue velges, beror ofte på geografiske 

forhold, lokale tradisjonelle forhold, profesjonelle forhold, antagelsen 

om at svangerskapskontroll og fødselsomsorgen er mere personlig 

preget og dermed også kan gi en bedre fødselssituasjon. 

Det er også spørsmål om lokal politikk og hensynet til arbeidsplasser. 

19

.RQNOXVMRQ 

'HQ YLNWLJVWH SHUVRQ XQGHU I¡GVHOHQ HU IRVWHUHW EDUQHW 

I dagens Norge har alle ufødte barn krav på optimal omsorg under 

fødselen, dette betyr tilstedeværelse av: 

• Jordmor. 

• Gynekolog. 

• Anestesipersonell. 

• Operasjonsfasiliteter. 

• Tilgang på pediater. 

)¡GHVWXHI¡GVOHU LQQHE UHU HQ NDONXOHUW ULVLNR 

)¡GVOHQH E¡U GHUIRU ILQQH VWHG L HQ ³VHQWUDOLVHUW´ LQVWLWXVMRQ PHQ KHU 

E¡U HQ OHJJH YHNW Sn n WU\JJH GH ³EO¡WH´ YHUGLHU YHG I¡GVHOHQ 

'HWWH YLO VL DW VDPPH MRUGPRU HYW VDPPH OHJH L VW¡UVW PXOLJ 

XWVWUHNQLQJ WDU VHJ DY GHQ I¡GHQGH RJ DW I¡GHLQVWLWXVMRQHQ Vn ODQJW 

PXOLJ³DY WHNQRORJLVHUHU´ GHW XWVW\U VRP HU WLOVWHGH L I¡GVHOVURPPHW 

$%& DYGHOLQJHU WLONQ\WWHW GH YDQOLJH I¡GHDYGHOLQJHU NDQ L HQNHOWH 

RPUnGHU Y UH HQ O¡VQLQJ 

6\NHKRWHOO I¡U RJ HWWHU I¡GVHOHQ E¡U EHQ\WWHV L VW¡UUH XWVWUHNQLQJHU 

20

3UR FRQWUD 6HQWUDOLVHULQJ GHVHQWUDOLVHULQJ 

3URI RYHUOHJH 3nO ‘LDQ 5HJLRQV\NHKXVHW L 7URPV¡ 

I løpet av de siste 20 årene har det vært en sterk sentralisering av 

fødsler i Norge. Antall fødeinstitusjoner er redusert fra 160 i 1979 til 

ca 60 i 1999. Likevel har Norge relativt sett en desentralisert fødselsorganisering. 

Vi har blant annet 30-35 % flere fødeinstitusjoner enn 

Finland og Sverige sett i forhold til antall fødsler. 

Det er mange forhold som taler for at strukturen for fødeinstitusjoner i 

Norge bør endres i de nærmeste årene. Det gjelder spesielt hvilke 

typer fødeinstitusjoner vi skal ha og hvor mange vi skal ha. 

+YRUIRU VWUXNWXUHQGULQJHU 

Grunnene til at strukturendringer er nødvendig er flere. For det første 

er kirurger på vei ut av fødselshjelpen. De har spilt en viktig rolle ved 

lokalsykehusenes fødeavdelinger. I fremtiden kan man ikke regne med 

at kirurger verken kan eller vil ha ansvar for fødselshjelp - et fag de 

verken har formell kompetanse eller praktisk erfaring i. Hvis små 

fødeavdelinger skal ha en akseptabel vaktbelastning må det være 

minst fire gynekologer ved hver avdeling. Ved flere små fødeavdelinger 

vil arbeidsmengden på dagtid ikke være stor nok for så mange 

gynekologer. Det finnes heller ikke tilstrekkelig med gynekologer i 

Norge i dag for en slik bemanningsøkning (1). 

I 1997 kom utredningen fra Statens helsetilsyn om ”Faglige krav til 

fødeinstitusjoner” (2). I den grundige utredningen anbefales tre 

kompetansenivåer. 

1LYn )¡GHVWXHU 

Minst 40 fødsler per år. Kontinuerlig vakt av jordmødre. 

Lavrisikofødsler hvor komplikasjoner ikke er forventet. 

1LYn )¡GHDYGHOLQJHU 

Minst 400-500 fødsler per år. Vaktberedskap av fødsels- og 

anestesilege. Barnelege tilknyttet fødeavdelingen. 

21

1LYn .YLQQHNOLQLNNHU 

Minst 1500 fødsler per år. Tilstedevakt av fødsels- og anestesilege og 

vaktberedskap av barnelege. Barneavdeling med mulighet for intensivbehandling 

av nyfødte. 

Disse forhold taler for strukturendringer. Status quo er lite realistisk. 

Valget står da mellom sentralisering som betyr nedleggelse av mindre 

fødeinstitusjoner eller omlegging av små fødeavdelinger til fødestuedrift. 

Om Statens helsetilsyns nivåinndeling aksepteres og nedre 

grense for fødeavdelinger settes til minst 450 fødsler per år, betyr det 

at 17 fødeavdelinger (ca 5000 fødsler eller 8 % av alle fødsler i Norge) 

må omgjøres til fødestuedrift/modifisert fødestue hvis de ikke skal 

nedlegges (5). 

1DVMRQDOW QHWWYHUN UnG 

Av faglige, administrative, psykologiske og økonomiske grunner er en 

driftsomlegging fra fødeavdeling til fødestue/modifisert fødestue en 

vanskelig og krevende prosess. Små fødeenheter er sårbare personalmessig 

og faglig. Jeg mener derfor at det bør opprettes et nasjonalt 

nettverk/råd som har ressurser til å bistå ved driftsomlegginger og 

kvalitetsoppfølging ved mindre fødeenheter. 

Kvalitetsdokumentasjonen ved våre fødeavdelinger er ikke god nok i 

dag og bør prioriteres fremover. Dette gjelder både store og små fødeavdelinger. 

For tiden kan våre fødestueenheter best dokumentere sine 

driftsresultater. 

6HOHNVMRQ HU PXOLJ /DYULVLNRI¡GHQGH EHK¡YHU LNNH VHQWUDOLVHUHV 

Mange gynekologer ønsker en sentralisering av fødsler. Alle er enige 

om at høyrisikofødsler skal sentraliseres. Uenigheten går på om det er 

nødvendig for lavrisikofødende. Argumentene for en sentralisering er 

at fødselskomplikasjoner, selv hos de som har gjennomgått et normalt 

svangerskap, ikke kan forutsies og kommer som ”lyn fra klar 

himmel”. En slik påstand er imidlertid dårlig vitenskapelig fundert og 

stemmer ikke med dagens viten. 

I områder rundt våre fødestuer foreligger det en reell valgsituasjon når 

det gjelder fødested. Kvinnen kan enten føde på sykehus eller fødestue. 

Undersøkelser viser at en god utvelgelsesprosess gjør det mulig å 

identifisere en lavrisikogruppe som trygt kan føde på en fødeenhet 

med lav beredskap (4, 5). Således har blant annet en prospektiv toårig 

22

studie fra alle fødestuer i Norge nylig vist at det sjelden er behov for 

operative forløsninger ved våre fødestuer (1 % sugekoppforløsninger), 

og at bare 5 % må overflyttes under fødsel og etter fødsel (5). Det 

viktigste er at barna og mødrene er friske (bare 0,4 % av barna har 

Apgar score < 7 etter 5 minutter). 

Etter min mening kan heller ikke undersøkelser fra Medisinsk fødselsregister 

rokke ved denne konklusjonen. Man har undersøkt neonatal 

død (det vil si død første 28 dager etter fødselen) og funnet 

ubetydelige forskjeller mellom fødeinstitusjoner av forskjellig størrelse 

(6). Studien er imidlertid retrospektiv, datakvaliteten er diskutabel, 

det foreligger ikke randomisering og vurdering av om dødsfallene 

er unngåelige eller uunngåelige er ikke foretatt. 

Ved Lofoten sykehus er det nylig avsluttet et spennende 2 års prosjekt 

der en alternativ driftsform, såkalt modifisert fødestueenhet, er utprøvet. 

Dette innebærer en jordmorstyrt fødeenhet som ikke har ekskludert 

førstegangsfødende, og med leger i vaktberedskap som kan gjøre 

nødkeisersnitt. I prosjektrapporten konkluderes det med at driftsomleggingen 

var medisinsk forsvarlig (7). Det oppsto ingen alvorlige 

komplikasjoner for mor eller barn som kan relateres til den nye 

driftsformen. Det ble utført 13 keisersnitt i toårs perioden (1997-8) 

som utgjør 3 % av alle fødsler og bare 1,8 % keisersnitt siste året. Den 

kontinuerlige seleksjonsprosessen har fungert godt. Sannsynligheten 

for å få et sykt barn etter fødsel i Lofoten var mindre i prosjektperioden 

enn tidligere. De fleste syke barn ble født ved Nordland 

sentralsykehus. Lofotprosjektet fikk for øvrig Den norske lægeforenings 

kvalitetspris for 1999. 

En fødestuedrift innebærer at ca 50 % av alle fødende i nedslagsområdet 

kan føde ved fødestuen, mens en modifisert fødestue (Lofotmodellen) 

innebærer at ca 70 % kan føde på lokalsykehuset i motsetning 

til drøyt 90 % ved tidligere drift. En noe høyere overflyttingsgrad 

er kanskje prisen som må betales for å få et bærekraftig fødealternativ 

ved lokalsykehusene hvis nedleggelse skal unngås. 

.RQNOXVMRQ 

Fødestrukturen i Norge bør endres. Flere forhold taler for dette. 

Kirurgene er på full fart ut av fødselshjelpen. Rekruttering av gynekologer 

er ikke tilstrekkelig til å kunne øke bemanningen ved små 

23

fødeavdelinger. Det vil mange steder heller ikke være tilstrekkelig 

arbeid på dagtid til å rettferdiggjøre en bemanningsøkning. Statens 

helsetilsyns anbefalinger om ”Faglige krav til fødeinstitusjoner” 

innebærer også at flere små fødeavdelinger bør nedlegges om ikke 

omlegging til fødestue/modifisert fødestue gjennomføres. En slik drift 

er medisinsk forsvarlig og gir gode resultater forutsatt en god svangerskapsomsorg 

med en kontinuerlig seleksjonsprosess. Det bør opprettes 

et nasjonalt nettverk/råd som har ressurser til å bistå ved driftsomlegginger 

og kvalitetsoppfølging ved mindre fødeenheter. 

5HIHUDQVHU 

1. Falck C, Mikkelsen B. Rekruttering og spesialistproduksjon innen 

fødselshjelp og kvinnesykdommer. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 

119: 674-7. 

2. Faglige krav til fødeinstitusjoner. Statens helsetilsyn. 

Utredningsserie 1-97, Oslo, 1997. 

3. Øian P. Fødeinstitusjoner i endring - kan risikofødsler selekteres? 

Tidsskr Nor Lægeforen 1998; 118: 1174. 

4. Schmidt N, Abelsen B, Eide B, Øian P. Fødestuer i Norge. Tidsskr 

Nor Lægeforen 1997; 117: 823-6. 

5. Schmidt N, Abelsen B, Øian P. Deliveries in maternity homes in 

Norway - results from a two year prospective study. Submitted 

6. Moster D, Lie RT, Markestad T. Relation between size of delivery 

unit and neonatal death in low risk deliveries: population based 

study. Arch Dis Child Fetal Neonatal Ed 1999; 80: 221-5. 

7. Fødeenhet i lokalsykehus. Lofotprosjektet. (Backe B, Holt J, 

Johansen MV, Vold I, Øian P, eds). Sluttrapport 1999: 1-74. 

24

.DQ YLWHQVNDSHOLJH XQGHUV¡NHOVHU JL DQEHIDOLQJHU RP 

I¡GHVWHG " 

2YHUOHJH 'DJ 0RVWHU +DXNHODQG 6\NHKXV %HUJHQ 

I mange land har det i de senere år foregått en debatt om hvilken type 

fødested som er det beste for mor og barn. Spesielt er det stor usikkerhet 

om det er nødvendig med spesiell medisinsk beredskap ved lavrisikofødsler, 

dvs fødsel til termin der det ikke er påvist sykdom eller 

svangerskapskomplikasjoner hos mor, eller utviklingsavvik, 

prematuritet eller sykdom hos fosteret. 

Forsvarerne av en høy beredskap ved slike lavrisikofødsler vil påpeke 

at 5 % av alle barn der det i utgangspunktet ikke var forventet komplikasjoner 

vil trenge gjenopplivingstiltak ved fødselen, og at alle 

fødsler derfor bør foregå på fødesteder med mulighet for å takle 

uventete komplikasjoner etter fødsel. Kritikerne av høy beredskap ved 

lavrisikofødsler vil påpeke at det ikke er noen vitenskapelige holdepunkter 

for at en slik praksis bedrer overlevelse eller morbiditet, og at 

høy beredskap faktisk kan medføre en ¡NW risiko for uheldig utfall pga 

unødvendige intervensjoner. 

Internasjonalt er det gjort flere studier der man har forsøkt å vise 

hvilket fødested som er det beste for mor og barn. Vanligvis brukes 

risiko for død hos barnet som utfallsmål. De fleste studier konkluderer 

med at for premature og barn med spesielle sykdomstilstander vil 

risiko for død være mindre dersom barna fødes på store sykehus. For 

barn født til termin, er det imidlertid betydelig usikkerhet. Mange 

klarer ikke å påvise forskjeller, mens andre studier finner bedre 

overlevelse på små fødesteder og andre bedre resultater på store 

steder. 

Det mangler mao overbevisende undersøkelser fra andre land for barn 

født etter lavrisikosvangerskap. Årsakene er at metodene ofte ikke er 

sensitive eller spesifikke nok til å skille ut lavrisiko fra høyisikofødsler, 

metodene skiller ikke ut uunngåelige dødsfall som uventet 

fosterdød før innleggelse eller død pga prematuritet, sykdom eller 

utviklingsavvik hos barnet, materialene er for små eller selekterte, og 

flere av materialene stammer fra en tid med andre forutsetninger. I 

tillegg vil organisering av fødetilbudet variere så mye fra land til land 

25

at det er usikkert om resultater fra andre land kan overføres til vårt 

eget. 

Siden risiko for død hos barnet er svært lav, kreves det svært store 

befolkningsundersøkelser for å belyse denne problemstillingen. Alle 

fødsler i Norge har siden 1967 blitt registrert i Medisinsk Fødselsregister. 

Siden registeret også registrerer helsetilstand hos mor før og 

under fødsel, komplikasjoner under fødsel, helsetilstand hos barnet, 

samt fødested, synes denne database med over 1. 8 millioner 

registrerte fødsler å være egnet til å undersøke fødestedets betydning. 

I et samarbeid mellom Medisinsk Fødselsregister, Seksjon for 

Medisinsk Statistikk og Pediatrisk institutt ved Universitetet i Bergen 

har vi forsøkt å belyse denne problemstillingen ved forskjellige 

metoder: 

1. Lavrisiko-kvinner er identifisert ved å ekskludere alle kvinner 

registrert med risikofaktorer som kan tenkes å medføre henvisning 

til et større sykehus. Alle fødesteder er klassifisert etter årlig antall 

fødsler og gruppert i seks grupper: Mindre enn 100, 101-500, 501- 

1000, 1001-2000, 2001-3000 og mer enn 3000 årlige fødsler. 

Risiko for neonatal død (død innen 1. levemåned hos barnet) er 

analysert for gruppen lavrisiko-kvinner i forhold til hvilket fødested 

de har valgt. I utgangspunktet skal det for denne gruppen 

kvinner ikke være medisinsk grunn til å selektere kvinnen til et 

spesielt fødested og en forskjell i neonatal dødelighet kan da tenkes 

å gjenspeile hvilken evne de forskjellige fødesteder har for å 

håndtere den basale risiko det er ved lavrisiko-fødsler. Den laveste 

risiko for neonatal død ble funnet for fødesteder med 2001-3000 

årlige fødsler, mens risiko for neonatal død økte med minkende 

størrelse på fødestedet. Fødesteder med mindre enn 100 årlige 

fødsler hadde 1. 8 (95% Confidence Interval [CI]: 1. 1-3. 1) ganger 

økt risiko for neonatal død. Også de største fødestedene hadde en 

økt risiko for neonatal død, men disse syntes å underrapportere 

risikofaktorer slik at gruppen med lavrisikokvinner her var usikkert 

definert. 

2. I stedenfor å ekskludere alle kvinner med risikofaktorer slik det ble 

gjort under pkt. 1, ble alle kvinner inkludert, men det ble justert for 

de ulike risikofaktorer i analysene. Resultatene var overenstemmende 

med funnene under 1. Fødesteder med 2001-3000 fødsler 

26

hadde laveste risiko for neonatal død, og risikoen økte med 

avtagende størrelse på fødestedet til de minste fødestedene som 

hadde 2. 1 (95 % CI: 1. 6-2. 8) ganger økt risiko for neonatal død. 

Økt risiko for neonatal død ble også funnet for de største sykehusene, 

men igjen var resultatene for de største sykehusene 

vanskelig å tolke fordi det sannsynligvis var en underrapportering 

av risikomødre fra disse sykehusene. 

3. Siden analyse-strategiene valgt under 1 og 2 forutsatte at alle sykehusnivåer 

skulle rapportere risikomødre på samme måte til Fødselsregisteret, 

gjorde vi alternative analysemetoder som skulle være 

uavhengige av dette. Risiko for neonatal død ble undersøkt for 

kvinner bosatt i geografiske områder der det store flertallet fødte på 

store sykehus og sammenliknet med geografiske områder hvor en 

større andel kvinner fødte på mindre sykehus. Vi fant her lavest 

risiko for neonatal død i geografiske områder der flest fødte på 

store sykehus og høyest dødelighet i områder der flest fødte på 

små. Risikoen for neonatal død i kommuner der over 75% av 

fødslene foregikk på sykehus med mer enn 3000 årlige fødsler var 

0. 8 (95% CI: 0. 7-0. 9) sammenliknet med kommuner hvor ingen 

fødte på slike sykehus. I kommuner hvor det var mest vanlig å føde 

på små fødeenheter (mindre enn 100 årlige fødsler) var risiko for 

neonatal død 1. 4 (95% CI: 1. 1-1. 7) sammenliknet med 

kommuner hvor store sykehus med mere enn 3000 årlige fødsler 

var det hyppigst brukte fødestedsalternativet. Reiseavstand til 

henvisningssykehus, by-land forskjeller og ulik klassifisering av 

dødfødsler og neonatale dødsfall kunne ikke forklare resultatene. 

.RQNOXVMRQ 

• Undersøkelser som sammenlikner fødestedstyper har store muligheter 

for feil fordi de ofte ikke i tilstrekkelig grad klarer å justere 

for ulik andel av risiko-kvinner mellom ulike sykehusnivåer, fordi 

dødfødsler før fødsel inkluderes og fordi studiene blir for små. 

• I Norge har det vært et jevnt fall i dødeligheten rundt fødsel siden 

Fødselsregisterets opprettelse i 1967. Dødeligheten etter lavrisikofødsler 

er nå svært lav uansett hvilket fødestedsalternativ man 

velger. 

• Det synes å foreligge en liten, men sikker reduksjon i dødelighet 

ved de største sykehusene. Geografiske forhold tilsier fortsatt 

27

opprettholdelse av små fødeenheter enkelte steder i Norge pga 

uakseptabel reiseavstand. I tett befolkede områder med kort 

reiseavstand til større føde-enheter bør imidlertid oppsplitting av 

fødesteder til mindre enheter unngåes. 

• Sentralisering til større fødeenheter som har foregått de senere år 

synes å ha vært gunstig også for lavrisikofødsler, og det foreligger 

ikke resultater som tilsier at denne praksis bør endres. 

28

+LVWRULHQ 1RUJH RJ 9HUGHQ (SLGHPLRORJLVN UXQGWXU 

3URI 3HU %HUJVM¡ 8QLYHUVLWHWHW L %HUJHQ 

Å føde på sykehus hører vår tid til. Tidligere skjedde de fleste fødsler i 

hjemmene; fødeinstitusjoner var for de fattige og trengende. I enkelte 

storbyer i utlandet var det institusjoner, Hôtel-Dieu i Paris utdannet 

jordmødre tidlig på 1500-tallet. I Danmark kom Det Kongelige 

Accouchementshus i 1759. I Kristiania ble Fødselsstiftelsen åpnet i 

1818 og den i Bergen i 1861. I Bergen trengte man 80 fødende hvert 

år for å kunne ivareta den planlagte jordmorutdannelsen. Det var de 

fattige og de med ”uekte” barn som fødte på stiftelsene. Så sent som i 

1970-årene var det tradisjon i Bergen å merke kurvene til de ugifte 

mødrene med en rød S (for VSXULD). 

Mødredødeligheten, mest pga barselfeber, var frem til 1880-årene 

høyere på fødeanstaltene enn i hjemmene. I 1829 var det en epidemi 

på fødeanstalten i København der halvparten av de fødende døde. Ved 

Allgemeines Krankenhaus i Wien var letaliteten 99 per 1000 ved 

avdelingen for medisinerstudenter og 34 per 1000 ved avdelingen som 

utdannet jordmødre. Sverige 1864-80 døde 2,7% i institusjon mot 

0,1% etter fødsel hjemme. Ved Fødselsstiftelsen i Bergen var dødeligheten 

de første 25 år 1,3%, som ble ansett å være svært bra. 

Fra århundreskiftet ble det vanligere å føde i institusjon for kvinner 

som ønsket sakkyndig behandling og større sikkerhet. 

Kvinneklinikken i Kristiania åpnet i 1914 og den i Bergen i 1926, 

begge med lokaler som selv i dag synes imponerende store, men så 

sent som i 1920 var det fødeinstitusjoner bare i Kristiania, Bergen og 

Trondheim. Etter hvert fikk de kirurgiske avdelingene egne føde- og 

barselposter, deretter spesialleger, og til slutt egne gynekologiske (og 

føde-) avdelinger. Utviklingen har vært den samme i hele Norden, 

med Sverige først, deretter Norge, Danmark og Finland. 

29

)¡GVHO L LQVWLWXVMRQ 

)UD I¡GVHOVVWLIWHOVH WLO I¡GHDYGHOLQJHU YHG V\NHKXV RJ QRHQ 

NYLQQHNOLQLNNHU 

n I 1950 fødte 75% i sykehus i Norge 

n I 1967 var andelen 98,5% 

n Siden har det vært 99,0 – 99,5% institusjonsfødsler 

n Andel hjemmefødsler har steget litt de senere år og var i 1997 0,6% 

(333 barn født hjemme) 

n +YD PHG UHVWHQ DY 1RUGHQ" Danmark: 1970: 87% i sykehus (variert 

tilbud) Finland:1950: 50% i sykehus, nå 99% Island: 1983: 99,7% i 

sykehus Sverige: 1940: 65% i sykehus, nå over 99% 

n 128 OD SUHPLVVHU IRU GHQ YLGHUH XWYLNOLQJHQ L 1RUJH 

Risikovurdering, struktur, bemanning, beredskap til behandling av mor 

og barn 

Så sent som i 1950 fødte 25% i Norge hjemme, i 1967 bare 1,5%. I de 

siste 30 år har bare 0,5-1,0% født utenfor institusjon, enten hjemme 

eller under transport. Andelen hjemmefødsler har steget litt i det siste. 

I 1997 fødtes 333 barn hjemme (0,6%). Av institusjonsfødslene har 

stadig flere vært på større avdelinger og stadig færre på fødehjem, i 

1993 bare 674 (1,1%) på fødehjem. For ordens skyld skal nevnes at 

risikoen for mødredød på institusjon i våre dager er redusert til nesten 

null. Nå er det barna vi er opptatt av. 

)RUGHOLQJ DY I¡GVOHU L 1RUJH HWWHU DYGHOLQJHQHV VW¡UUHOVH 

Antall fødsler Sykehus Fødehjem 

i avdelingen (59022) (674) 

Prosentfordelinger 

0 - 49 ( 0,3) 0 26 

50 - 499 (10,2) 10 74 

501 - 499 (25,6) 26 0 

1500 - 2999 (30,9) 31 0 

> 3000 (32,5) 33 0 

---------------------------------------------------- 

30

Utviklingen i retning av sykehusfødsler er global. I utviklingsland er 

det bare geografi og noen steder stammetradisjoner som gjør at 

kvinner føder hjemme; i byer føder nesten alle i avdelinger. Bare i 

Nederland er tradisjonen med hjemmefødsler beholdt, der føder 

fortsatt ca 30% hjemme, etter strenge kriterier for utvelgelse, og med 

økonomisk belastning for dem som likevel ønsker å føde i sykehus. 

Det er et velorganisert system for henvisning og transport til sykehus 

ved komplikasjoner. Utfallet er bedømt å være minst like godt for 

lavrisikomødre ved hjemmefødsel som ved sykehusfødsel. 

6\VWHPHW L 1HGHUODQG 

n 8WJDQJVSXQNW Svangerskap, fødsel og barseltid er normale prosesser 

n 3ULP U RPVRUJ Praktiserende jordmor, og allmennpraktiserende lege, 

er ansvarlige hele veien 

n 6HNXQG U RPVRUJ Bare for dem med spesiell risiko; beslutning etter 

at spesialist er konsultert 

n Risiko bedømmes etter en liste over tilstander og komplikasjoner 

(demografiske, fra anamnesen, under svangerskapet, fødselen og i 

barseltiden). 

n I 1991 ble 39% henvist fra jordmor til spesialist i obstetrikk under 

svangerskapet eller fødselen. 

n For lavrisikomødre var utfallet minst like godt etter planlagt 

hjemmefødsel som etter sykehusfødsel (Wiegers et al.). 

Til slutt skal jeg referere en utilsiktet effekt av sykehusfødsler i land 

med store klasseforskjeller og dermed søkning til offentlige eller 

private institusjoner. Eksempelet er fra Latin-Amerika, og tallene er 

offisielle: Keisersnitt gjøres omtrent dobbelt så hyppig ved private 

som offentlige institusjoner, opptil 60% i Chile og Colombia. Vi får 

håpe på noe bedre medisinsk styring, selv om det skulle dukke opp 

private fødeklinikker igjen hos oss. 

31

.HLVHUVQLWWK\SSLJKHW L QRHQ ODQG L /DWLQ $PHULND HWWHU W\SH V\NHKXV 

Land Nasjonal Offentlige Private 

Rate (%) sykehus (%) sykehus(%) 

Colombia 17 31 59 

Ecuador 19 19 40 

Mexico 24 27 52 

Brasil 36 20 36 

Chile 40 29 59 

----------------------------------------------------------------- 

Paraguay hadde 83% keisersnitt i privat sektor 

/LWWHUDWXU IRU LQWHUHVVHUWH 

Bergsjø P. Hjemmefødsler og institusjonsfødsler i perspektiv. Nord 

Med 1988;103:97-101. 

Haram K, Bergsjø P (red.). Jordmorutdanning og kvinneklinikk. 125 

års jubileumsskrift for Bergen Jordmorhøgskole og Kvinneklinikken. 

Bergen: Publikasjoner fra 

Kvinneklinikken, Haukeland sykehus, nr. 15. Publikasjon fra Bergen 

Jordmorhøgskole, 1987. 

Kjærheim K. Mellom kloke koner og hvitkledte menn. Det norske 

jordmorvesenet på 1800-tallet. Oslo: Universitetet i Oslo, Seksjon for 

medisinsk historie, 1980. 

Blom I. ”Den haarde dyst”. Fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år. 

Oslo: Cappelen 1988. 

Wiegers T. Home or hospital birth. A prospective study of midwifery 

care in the Netherlands. Utrecht: NIVEL (Netherlands Institute of 

Primary Health Care), 1997. 

32

6PnWW JRGW RJ VLNNHUW" (UIDULQJHU IUD ORNDOV\NHKXV 

PHG I¡GHDYGHOLQJ 

2YHUOHJH 0DUJLW 6WHLQKROW 6DQGQHVVM¡HQ V\NHKXV 

Sandnessjøen sykehus har ca 260 fødsler per år + systemansvar for 

Brønnøy fødestue med ca 80-100 fødsler. Det er én stilling som 

gynekolog, én stilling som barnelege og én stilling som anestesilege. 

Sandnessjøen sykehus har i tidsrommet 1994 – 1999 opplevd 

forverring av legeberedskapen. Etter hvert som de ”gamle” kirurgene 

forsvinner, må gynekologen dekke stadig flere av vaktene på fødeavdelinga. 

På tross av dette er sikkerheten god for de fødende. Antall 

operative forløsninger er gått ned de siste årene, og i 1998 var keisersnittfrekvensen 

8. 7%. 

Sikkerheten og kvaliteten i fødselsomsorgen trygges av stor arbeidsmoral 

og entusiasme hos personalet. Det er først og fremst personalets 

sikkerhet som trues av knappe ressurser. Arbeidsbelastninga kan bli 

for stor. 

Politikerne må velge hvilken fødselsomsorg de vil ha; sentralisert eller 

desentralisert. God fødselsomsorg koster penger enten den foregår på 

små eller store institusjoner. Sentralisering krever økte midler til 

veiopprustning, følgetjeneste og ambulanser/ambulansebåter. Disse 

premissene må oppfylles før ytterligere sentralisering er forsvarlig i 

Nordland fylke. 

Desentralisert fødeomsorg – her menes små fødeavdelinger i lokalsykehus 

– forutsetter at institusjonene tilføres ressurser i form av 

stillinger og lønnsmidler. Dersom avdelingene ikke styrkes personellmessig, 

blir sikkerheten spesielt for legene for dårlig. Går noe galt, 

står en helt alene. Beredskapen blir også sårbar. 

Politikerne på Storting og i fylker er våre arbeidsgivere og premissleverandører. 

Norge går bare i år med 25 ekstra milliarder i overskudd. 

Pengene fins! Valget er deres! 

33

(U I¡GVHO L 1RUJH IDUOLJ IRU PRU " 

3URI RYHUOHJH %DELOO 6WUD\ 3HGHUVHQ 5LNVKRVSLWDOHW 2VOR 

Hvert år gjennomgår 60 000 kvinner fødsel i Norge. Komplikasjoner i 

forbindelse med fødselen er fortsatt en reell dødsårsak hos kvinner ute 

i verden: Totalt dør nær 600 000 kvinner årlig. 

I Norge har mødredødelighet sunket drastisk fra ca 100 dødsfall årlig i 

1940-årene til svært få (0-5) i de siste årene (Fig. 1). I en undersøkelse 

fra 1993-1995 hvor de forskjellige land i Europa ble sammenlignet, 

var Norge klart det land som hadde lavest dødelighet av mor. Norge 

regnes derfor med rette som et av verdens tryggeste land for den 

gravide og fødende kvinne. Vi har imidlertid liten kunnskap når det 

gjelder sykelighet og spesielt alvorlig, livstruende morbiditet grunnet 

svangerskap og fødsel. En europeisk forskergruppe MOMS har sett på 

forholdene i Europa i 1996-97 og registrert alvorlige, kritiske, 

maternelle komplikasjoner rundt fødselen. I ni europeiske land, med 

til sammen 170 000 fødsler, ble det påvist at 1,1% av mødrene 

opplevde livstruende komplikasjoner rundt fødselen. I Finland viste en 

prospektiv undersøkelse av nær 17 000 fødsler at 1,5% av de fødende 

var svært alvorlig syke. Av disse ble alvorlig preeklampsi, inkludert 

eklampsi og HELLP, registrert hos 29%, blødning hos 60% og sepsis 

hos 8%. 

I Norge ble nær 5000 fødsler undersøkt i Oslo i 1996, og livstruende 

tilstander ved fødselen ble registrert hos ca 1%, hvorav 1/3 opplevde 

store blødninger (blodtap over 1,5 l), 1/3 fikk sepsis og 1/3 hadde 

alvorlig preeklampsi, inklusive eklampsi og HELLP. Hos kun 10% ble 

det i sykehistorien påvist predisponerende faktorer for den livstruende 

tilstanden. 31% av kvinnene ble innlagt før fødsel. Dette var hovedsakelig 

pasienter med alvorlig preeklampsi. I totalt 2/3 av tilfellene 

oppsto tilstanden helt uventet, selv om dette hyppigst skjedde hos 

pasienter som fikk utført keisersnitt. Konklusjonen er at enhver fødsel 

representerer en viss fare for mor. I en av 150 fødsler kan det opptre 

en alvorlig, uforutsett, livstruende situasjon eller sykelig tilstand som 

krever intensiv overvåkning og behandling. 

34

Antall fødsler 

70 000 

40 000 

0DWHUQHOO PRUWDOLWHW L 1RUJH 

Fødsler 

67 300 60 000 61 300 

'¡GVIDOO 

1940 1950 1960 1970 1980 1990 1996 

$QWDOO G¡GVIDOO 

100 

50 

35

7U\JJKHW IRU GHW V\NH EDUQHW 

2YHUOHJH $OI 0HEHUJ 9HVWIROG VHQWUDOV\NHKXV 7¡QVEHUJ 

Nyfødtperioden (første fire leveuker) er belastet med høy sykelighet 

og dødelighet. Følgetilstander er knyttet til alvorlig neonatal sykdom 

og til komplikasjoner ved behandlingen av disse. Tilgangen til nyfødtmedisinske 

tjenester er derfor en kritisk faktor for barns sikkerhet. 

Nyfødtmedisinen organiseres i dag innenfor et regionalisert system 

(def: et komplett og integrert system av helsetjenester innenfor et 

geografisk område (region) (1). Regionaliseringen omfatter følgende 

nivåer: 

Nivå III Tertiærsenter med alle ressurser innenfor obstetrikk og 

neonatal intensivmedisin 

Nivå IIa Subregionalt senter med fødeavdeling og pediatrisk avdeling 

med nyfødt-intensivenhet (med f eks langtids respiratorbehandling) 

og lav andel transporter til tertiærsenter 

Nivå IIb Sykehus med fødeavdeling og pediatrisk avdeling med 

ressurser for basal nyfødtmedisin (inkludert nasal CPAP og 

korttids respiratorbehandling) 

Nivå I Sykehus med fødeavdeling men uten pediatrisk avdeling 

Ca 1-2% av alle nyfødte trenger behandling ved et tertiærsenter og 

10% ved nivå II. Transportmedisin er en viktig del av et regionalisert 

system av nyfødtmedisinske tjenester. Økt risiko for perinatal død og 

neonatal sykelighet er knyttet til fødesteder hvor nødvendig obstetrisk 

og nyfødtmedisinsk kompetanse ikke er tilgjengelig eller ikke involveres. 

Både hjemmefødsler (2), fødsler på nivå I sykehus (3) og fødsler 

i Alternative Birth Care-klinikk (4) medfører økt risiko for mortalitet 

og alvorlig morbiditet hos nyfødte. Fødsler uten registrerte risikofaktorer 

medfører et ikke ubetydelig behov for gjenopplivningstiltak 

hos barnet (5). 

Fra Sverige er vist at barn med ekstremt lav fødselsvekt (< 1000g) har 

bedre overlevelse hvis det fødes i et tertiærsenter sammenlignet med 

nivå II sykehus (1). Som konsekvens av denne undersøkelsen påpeker 

en ekspertgruppe nedsatt av den svenske Socialstyrelsen at det er en 

kritisk grense for sykehus uten barneavdeling når antall fødsler underskrider 

1000 per år (6). Ekspertgruppen anbefaler at fødeenheter med 

36

lavere fødselstall bare bør opprettholdes hvis det er etablert døgnkontinuerlig 

tilstedevakt med obstetriker og anestesiolog og/eller pediater. 

En norsk konsensuskonferanse (7) anbefaler at fødsler av ekstremt 

premature barn bør skje på det sted der barnet skal behandles, og at 

behandling av barn født < 26 fullgåtte uker bør sentraliseres til 

tertiærsentra (i praksis fødes der). En engelsk undersøkelse viser 

imidlertid at mindre sykehus som bygger opp neonatalmedisinsk 

kompetanse (til nivå IIa) har samme dødelighet av sterkt prematurt 

fødte barn (< 28 uker) som tertiærsentra når det korrigeres for ulikheter 

i alvorlighetsgrad av sykdom hos de nyfødte som behandles 

(“case mix”) (8). Behovet for et adekvat pasientgrunnlag for forskning 

og undervisning anføres imidlertid som grunn for å opprettholde 

sentralisering av de sterkt for tidlig fødte barna til tertiærsentra. Fra 

USA viser undersøkelser at størrelsen på nyfødt-intensivavdelingene 

ved tertiærsentra spiller en rolle for resultatene (9), med bedre 

resultater for enheter med et pasientbelegg på gjennomsnittlig > 15 per 

dag. 

Rutineundersøkelse av nyfødte under barseloppholdet avdekker sykelighet 

og utviklingsavvik hos ca 10% av barna (10). En del feil og 

sykdom oversees ved denne rutineundersøkelsen, bl a 25% av medfødte 

hjertefeil (13). Tidlig diagnostikk av visse typer medfødte 

hjertefeil (cyanotiske feil, ductus avhengige feil) kan være av vital 

betydning for barnets mulighet til overlevelse. 

Reinnleggelser de første to leveukene er i stor grad knyttet til hyperbilirubinemi, 

ernæringssvikt (f eks hypogalakti med hyperton 

dehydrering), infeksjoner og skjulte medfødte feil (11). Reinnleggelsesraten 

er omvent proporsjonal med varigheten av barseloppholdet 

for mor og barn. Etter ambulant fødsel (utskrivning innen 24 timer) er 

funnet at 2,6% av barna blir reinnlagt (12). Nyfødte bør derfor i størst 

mulig utstrekning gjennomgå en kvalifisert pediatrisk undersøkelse 

før hjemreise. Ved tidlig hjemreise må fokuseres spesielt på mulig 

utvikling av hyperbilirubinemi, ernæringssvikt, infeksjoner og 

medfødte feil. 

37

5HIHUDQVHU 

1. Finnström O, Otterblad Olausson P, Sedin G, Serenius F, 

Svenningsen N, Thiringer K, Tunell R, Wennergren M, Wesström 

G. The Swedish national prospective study on extremely low 

birthweight (ELBW) infants. Incidence, mortality, morbidity and 

survival in relation to level of care. Acta Pædiatr 1997; 86: 503- 

511. 

2. Bastian H, Keirse MJNC, Lancaster PAL. Perinatal death 

associated with planned home births in Australia: population based 

study. BMJ 1998; 317: 384-388. 

3. Albers LL, Savitz DA. Hospital setting and fetal death during 

labor among women at low risk. Am J Obstet Gynecol 1991; 164: 

868-873. 

4. Waldenström U, Nilsson C-A, Winbladh B. The Stockholm birth 

centre trial: maternal and infant outcome. Br J Obstet Gynaecol 

1997; 104: 410-418. 

5. Arya R, Pethen T, Johansson RB, Spencer SA. Outcome in low 

risk pregnancies. Arch Dis Child 1996; 75: F97-F102. 

6. Intensivvård av nyfödda barn. Socialstyrelsen, Stockholm. SoSrapport 

1997:10. 

7. Grenser for behandling av for tidlig fødte barn. Norges 

Forskningsråd, Oslo. Rapport nr 13 fra Komitéen for 

konsensuskonferanseprogrammet. 

8. Field D, Draper ES. Survival and place of delivery following 

preterm birth: 1994-96. Arch Dis Child 1999; 80: F111-F115. 

9. Phibbs CS, Bronstein JM, Buxton E, Phibbs RH. The effects of 

patient volume and level of care at the hospital of births on 

neonatal mortality. JAMA 1996; 276: 1054-1059. 

10. Moss GD, Cartlidge PHT, Speidel BD, Chambers TL. Routine 

examination in the neonatal period. BMJ 1991; 302: 878-879. 

11. Brown A, Damus K, Kim MH, King K, Harper R, Campbell D, 

Crowley KA, Lakhani M, Cohen-Addad N, Kim R, Harin A. 

Factors related to readmission of term and near term neonates in 

the first two weeks of life. J Perinat Med 1999; 27: 263-275. 

12. Kierkegaard O, Monrad Hansen R. Ambulante fødsler - 

erfaringer fra de første to år. Ugeskr Læger 1993; 155: 2605-2609. 

13. Meberg A, Otterstad JE, Frøland G, Hals J, Sørland SJ. Early 

clinical screening of neonates for congenital heart defects - the 

cases we miss. Cardiol Young 1999; 9: 169-174. 

38

)UD /RIRWHQ WLO 1HZ =HDODQG -RUGPRUVW\UW 

I¡GVHOVRPVRUJ " 

)¡UVWHDPDQ GU PHG %M¡UQ %DFNH 1718 5HJLRQV\NHKXVHW L 

7URQGKHLP 

Uttrykket ”jordmorstyrt” i den oppgitte tittelen kunne tyde på at spørsmålet 

om hvem som er den primære fødselshjelper skulle tas opp. 

Dette står imidlertid ikke til debatt. Det har alltid vært en selvfølge i 

Norge og Norden at jordmor er den primære fødselshjelper. Jordmors 

kompetanse til å ta ansvar for fødsler og selv avgjøre hvor grensene 

for hennes kompetanse går, er ubestridt. Dette er imidlertid ingen 

selvfølge i mange andre land (f. eks. USA, Canada, UK) hvor nettopp 

dette spørsmålet står på dagsordenen. 

Verstefallstenking er et faguttrykk i prosessanalyse og strategisk planlegging. 

I vår sammenheng vil det innebære å organisere fødselshjelpen 

slik at alle fødsler skjer på fødeavdelinger med maksimal 

beredskap og alle støttefunksjoner. Dette kan ha betydelige negative 

konsekvenser, i tillegg til at kostnadene vil bli store. Desentralisert 

fødselshjelp innebærer at risikobegrepet nyanseres. Forutsetningen er 

at det skjer en kontinuerlig seleksjon gjennom svangerskapet med 

tanke på fødested. 

Det tradisjonelle syn i Norge og mange andre vestlige land har lenge 

vært at fødsler måtte sentraliseres. Det er imidlertid ingen vitenskapelige 

holdepunkter for at sentralisering av fødsler hverken er viktig 

eller nødvendig. Det tradisjonelle syn på nødvendigheten av sentralisering 

er nå også utfordret gjennom utredningen fra Helsetilsynet 

”Faglige krav til fødeinstitusjoner” (1997). Det er verdt å merke seg at 

det obstetriske fagmiljøet representert ved Norsk Gynekologisk 

forening, ikke hadde noen spesielle kommentarer til utredningen. Det 

prinsippet Helsetilsynet lanserer, at utvalgte lavrisikofødsler kan skje 

på fødestuer eller i lokalsykehus uten beredskap for å foreta operative 

fødsler, er lagt til grunn både i ”Plan for somatiske sykehustjenester i 

region nord” av 1997, og i NOU 1998:9: Hvis det haster. . . . . . . 

Sentralisering av fødsler er kritisert av flere, blant annet av Tew 

(1986) i en analyse av fødselsdata fra England. Hun finner at perinatal 

dødelighet er økt på sykehus i forhold til i allmennpraksis. Hennes 

39

konklusjoner er provoserende. Det er ingen som har greidd å 

tilbakevise hennes påstand om at obstetriske intervensjon gjør mer 

skade enn gavn. På den annen siden er det nok få forskere som 

aksepterer hennes påstander uten videre. 

Det er en rekke populasjonsbaserte studier fra Norden om effekten av 

sentralisering på perinatal mortalitet (Bakketeig, Hoffmann Sternthal 

1978, Viisainen, Gissler & Hemminki 1994, Meirik 1986, Eksmyhr 

1985, Forbes et al 1987, Lund 1992, Moster et al 1998). Disse 

studiene er store prospektive populasjonsbaserte kohortstudier som 

bygger på pålitelige fødselsregistre. En forsiktig konklusjon er at 

vitenskapelige studier basert på nyere data ikke gir argumenter for 

sentralisering. Det er ikke dokumentert noen økt risiko knyttet til å bli 

født på et mindre fødested, for normalstore barn (dvs. terminfødsler). 

Dette er også i tråd med flere utenlandske materialer, f. eks. er det 

publisert en stor, klassisk studie fra New York (Paneth et al 1982) som 

indikerer at det er en fordel for premature å bli forløst på sykehus med 

nyfødtavdelinger. For normalstore barn – terminfødsler – er det 

vanskelig ut fra internasjonal litteratur å trekke noen annen konklusjon 

enn at fødested – grad av sentralisering - spiller mindre rolle. 

Det finnes kun en kontrollert randomisert undersøkelse av hjemmefødsler 

versus sykehusfødsler (Dowswell T et al 1996). Hensikten var 

å undersøke om det var mulig å bruke denne metoden. 11 fødende 

kvinner ble inkludert, og konklusjonen var at det lar seg gjøre. 

Det finnes en rekke materialer fra mange land, hvor det rapporteres 

gode resultater med hjemmefødsler og “lavteknologiske” fødsler (type 

fødestuer). En oversikt er gitt av Albers & Katz (1991). Resultatene er 

gode, og det er en omfattende litteratur om fødsler på slike alternative 

fødeinstitusjoner (se f. eks. Rooks et al 1989). 

O. Olsen ved det danske Cochrane senteret har laget en metaanalyse 

av studier med kontrollgruppe (1997). Metaanalysen viser ingen 

forskjell i dødelighet, og dokumenterer konsistente gode resultater ved 

hjemmefødsler. 

I Cochrane-databasen finnes også en metaanalyse av kontrollerte 

randomiserte studier av fødsler ved ABC-klinikker sammenlignet med 

40

tradisjonelle fødeavdelinger (Hodnett 1999). Resultatene er gode, det 

er ingen oversykelighet eller overdødelighet. 

I Norge pågår en prospektiv detaljert registering av fødslene ved de 

10-11 fødestuene som fortsatt består, resultatene så langt dokumenterer 

at det er en forsvarlig form for fødselshjelp som drives (Schmidt 

et al 1997). 

Noen land har valgt en desentralisert organisasjon av fødselshjelpen. 

På New Zealand, hvor geografien har likheter med Norge, skjer 30 % 

av fødslene på fødestuer eller fødeavdelinger i lokalsykehus hvor det 

ikke gjøres operative eller instrumentelle forløsninger (Backe 1999). 

Resultatene er gode (Roseblatt et al 1985), og perinatal mortalitet er 

på nivå med Norge. Denne modellen er helt i tråd med den som nylig 

er foreslått av Statens helsetilsyn (1996). 

New Zealand har også 4-6 % hjemmefødsler, også her er det dokumentert 

gode resultater (Gulbrandsen et al 1997). Nederland har 1/3 

hjemmefødsler, resultatene er gode (Eskes 1992) og vekker internasjonal 

oppmerksomhet. 

Ved Lofoten sykehus, Rjukan sykehus og Tynset sykehus er fødselshjelpen 

nå organisert slik det er foreslått av Statens helsetilsyn i 

utredningen Faglige krav til fødeinstitusjoner (1996). Disse fødeinstitusjoner 

drives som fødestuer i lokalsykehus, det vil si uten 

gynekolog i vakt og i prinsippet uten muligheter til operative eller 

instrumentelle forløsninger. Ved Lofoten sykehus skjedde denne 

omleggingen som et prosjekt i årene 1997-98. Det er levert en detaljert 

rapport til oppdragsgiver, Nordland Fylkeskommune (Fødeenhet i 

lokalsykehus, 1999). 

Resultatene viser at omleggingen var fullt forsvarlig. Det var ingen 

transportfødsler, og ingen led overlast som følge av driftsomleggingen. 

Det var ingen perinatale dødsfall som følge av prosjektet. 70 % 

av de som sognet til Lofoten sykehus fødte der, mens rundt 70 kvinner 

årlig reiser fra Lofoten til Bodø og føder der. Svært få benyttet seg av 

muligheten til å reise på forhånd og bo på sykehotell, i prosjektperioden 

var det adgang til å være hjemme inntil fødselen startet. 

Dette førte til utstrakt bruk av ambulansefly. Tallene i rapporten 

indikerer at den gruppen som velges ut til å føde ved Lofoten sykehus 

41

epresenterer en lavrisiko-gruppe, med liten sannsynlighet for at det 

trenges noen form for intervensjon under fødselen. Lege ble tilkalt et 

fåtall ganger. Det var i alt 29 kvinner som ble overflyttet Bodø under 

fødselen, den vanligste årsaken var behov/ønske om epiduralanestesi. 

- Prosjektgruppen skriver at modellen med fødestue i lokalsykehus er 

den mest bærekraftige modellen for å sikre at det fortsatt skal være 

fødsler ved Lofoten sykehus. Modellen kan danne et eksempel for 

mange andre små lokalsykehus. NSS 

Ingen perinatale dødsfall relatert til prosjektet 

Det tradisjonelle synet på fødsler som risikofylte hendelser som 

krevde høy beredskap, er nå forlatt. Som anført kan man ikke basere 

den tradisjonelle oppfatningen på forskning. WHO skriver: ”It is safe 

to say that a woman should give birth in a place she feels is safe, and 

at the most peripheral level at which appropriate care is feasible and 

safe. For a low-risk pregnant woman, this can be at home, at a small 

maternity clinic or birth center in town or perhaps at the maternity unit 

of a larger hospital. ” (WHO 1996). Dette er et nesten ordrett sitat fra 

en publikasjon fra FIGO – den internasjonale foreningen for gynekologi 

og obstetrikk - som skriver dette etter en bred gjennomgang av 

kunnskapsstatus på feltet (FIGO 1992). 

Det er å håpe at forsvarlighets-debatten nå blir lagt til side. Problemstillingen 

om man i fremtiden fortsatt skal ha fødsler på fødestuer eller 

lokalsykehus er et politisk spørsmål. Det er utvilsomt medisinsk 

forsvarlig. 

/LWWHUDWXU 

Albers LL, Katz VL. Birth settings for low risk pregnancies. An 

analysis of the current literature. J Nurse midwifery 1991; 4: 215-20. 

Backe B. Desentralisert obstetrikk og kamp mellom allmennleger og 

jordmødre. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 1936-8. 

Eskes, TKAB. Home deliveries in the Netherlands - Perinatal 

mortality and morbidity. Int J Gynecol Obstet 1992; 38: 161-9. 

FIGO. Recommendations accepted by the General Assembly at the 

XIII World Congress of Gynecology and Obstetrics. Int J Gynecol 

Obstet 1992; 38(Suppl):S79-S80 

Fødeenhet i lokalsykehus. ”Lofotprosjektet”. Sluttrapport. Nordland 

fylkeskommune, Bodø 1999. 

42

Gulbransen G, Hilton J, McKay L, Cox A. Home birth in New 

Zealand 1973-93: incidence and mortality. NZ Med J 1997; 110: 87-9. 

Hodnett ED. Home-like versus conventional institutional settings for 

birth (Cochrane Review). In: The Cochrane Library, Issue 4, 1999. 

Oxford: Update Software. 

Moster D, Lie RT, Markestad T. Relation between size of delivery 

unit and neonatal death in low risk deliveries: population based study. 

Arch Dis Child Fetal Neonatal Ed 1999; 80(3): 221-5. 

Norges offentlige utredninger nou 1998: 9: Hvis det haster. . . . . 

Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap. Sosial- og 

helsedepartementet, Oslo 1998. 

Olsen O. Meta-analysis of the Safety of Home Birth. Birth 1997; 24: 

4-13. 

Rooks JP et al. Outcomes of care in birth centers: the National Birth 

Center Study. N Engl J Med 1989; 282: 1269-71. 

Rosenblatt RA, Reinken J, Shoemack P. Is obstetrics safe in small 

hospitals? Lancet 1985; ii:429-431. 

Schmidt N, Abelsen B, Eide B, Øian P. Fødestuer i Norge. Tidsskr 

Nor Lægeforen 1997; 117: 823-6. 

Statens helsetilsyn: Faglige krav til fødeinstitusjoner. Statens 

helsetilsyns Utredningsserie, 1-97. Oslo: Statens helsetilsyn 1996. 

Tew, M. Do obstetric interventions make birth safer? Br J Obstet 

Gynaecol 1986; 93: 659-74 

WHO: Safe Motherhood. Geneve 1996 

43

.RPSOLNDVMRQHU YHG IRUYHQWHW QRUPDO I¡GVHO 

3URI DYG RYHUOHJH %ULWW ,QJMHUG 1HVKHLP 8OOHYnO V\NHKXV 

Problemstillingen som skal belyses, er om det er mulig å selektere 

fødende kvinner slik at risikoen for komplikasjoner under fødselen er 

lav. Utgangspunktet for diskusjonen er om det er riktig og forsvarlig å 

beholde fødeenheter som har relativt lav beredskap for operative 

forløsninger, og der det ikke er barnelege til stede. 

Denne analysen går ut fra et datamateriale som omfatter en lang rekke 

forhold ved fødselen, fra alle fødsler ved Sentralsykehuset i Akershus 

i perioden 1979 -83. At materialet er relativt gammelt, har ingen 

betydning i denne sammenhengen. Hovedforandringen i fødselshjelpen 

siden den gang, er at keisersnittfrekvensen er økt. Det er ingen 

grunn til å tro at kriteriene for å finne en lavrisiko-populasjon har 

forandret seg. 

Materialet består av ca 9600 fødsler. Det er behandlet ved hjelp av 

statistikkprogrammet SPSS. 

Det er velkjent at svangerskap med mer enn ett foster og svangerskap 

der fosteret ikke ligger i hodeleie, fører til kompliserte fødsler. Det er 

ikke aktuelt at slike kvinner skal føde ved en lavrisiko-avdeling. 

Kvinner som forløses med planlagt keisersnitt hører heller ikke 

hjemme ved en slik avdeling. De er derfor selektert bort fra materialet. 

Ved en avdeling uten barnelege skal heller ikke premature fødsler 

finne sted. Fødsler med svangerskapsvarighet under 37 uker er derfor 

også selektert vekk. 

På resten av materialet ble det gjort en trinnvis logistisk regresjon med 

inngrep under fødsel som den avhengige variable. Uavhengige 

variable var: alder, paritet, om fødselens start var spontan eller 

indusert, vektøkning i svangerskapet, body mass index, høyde, 

svangerskapets varighet, blodtrykk og barnets vekt. 

Det var statistisk signifikant sammenheng mellom sannsynligheten for 

inngrep og paritet (OR for nulliparitet 5,9), spontan start (OR 0,5), 

høyde (cm) (B-0,06), alder (år) (B0,05), vektøkning (kg) (B 0,04), 

svangerskapsvarighet (dager) (B0,01) og barnets vekt (g) (B0,0004). 

44

Nedenstående tabell viser inngrep under fødsel om det selekteres på 

bare ett foster i hodeleie, og deretter om det legges til ytterligere 

kriterier. Tallene er i prosent av den selekterte gruppen. Jo mer det 

selekteres, desto mindre andel av alle fødende er det i den selekterte 

gruppen. 

Ingen Sectio Vaginalop. Prosent av alle 

fødsler 

En i hodeleie 81 7 10 85 

+ spontan start 85 3 10 72 

+ para > 0 92 2 4 40 

+ høyde > 165 cm 93 2 4 23 

+ alder < 30 år 94 1 3 20 

Det er altså mulig ved hjelp av relativt enkle kriterier: fødsel ved 

termin med spontan start og ett barn i hodeleie, å finne frem til en 

populasjon som består av ca 70 prosent av det totale antall fødende, og 

der 85 prosent vil føde spontant, 3 prosent vil ha keisersnitt og 10 

prosent får en vaginal operativ forløsning. 

En annen mulig komplikasjon er store blødninger i forbindelse med 

fødselen. I denne lavrisikopopulasjonen hadde 90 prosent blødning 

under 500 ml, 2,4 prosent blødde over 1 l. 

Av de ca 7000 lavrisikofødslene, endte 223 i keisersnitt. 65 prosent av 

disse var førstegangsfødende. 60 prosent av keisersnittene ble gjort på 

mistanke om noe galt med barnet, 25 prosent på grunn av forhold hos 

moren. 5 prosent - 10 barn - hadde mistanke om for tidlig løsning av 

morkaken, en potensielt meget truende komplikasjon. 

Fire av de keisersnittforløste barna hadde Apgar score 0 etter både 1 

og 5 minutter, det vil si at de var døde. To av disse hadde for tidlig 

løsning av morkaken. Tre andre barn hadde Apgar score mellom 1 og 

6 etter 5 min, det vil si at de var meget dårlige. 

Av alle de 7000 barna i lavrisikogruppen hadde 10 Apgar score 0 - 0, 

og 33 hadde Apgar score under 7 etter 5 min. 

45

.RQNOXVMRQ 

• Fødsler kan selekteres slik at antall operative forløsninger blir lavt, 

men selv med den strammeste seleksjon vil det være behov for 

operative forløsninger hos 1-2 prosent 

• Rundt 70 % av alle fødsler er i lavrisikogruppen 

• Ca ½ prosent av barna er i dårlig forfatning etter fødselen 

46

)UHPWLGHQV I¡GVHOVKMHOS LGHRORJL RJ WHQNQLQJV 

JUXQQODJ 

)¡UVWHDPDQ GU SKLORV *XQQKLOG %OnND 8QLY L %HUJHQ 

Jeg er glad for å kunne gi mitt bidrag i en refleksjon om fremtidens 

fødselshjelp. Jeg vil begynne med å sitere fra den norske filosofen 

K. E. Tranøy, som siterer en svensk poet Henry Martinsen: ”Om 

jorda, min venn, du vet for mye uten å ha tenkt. ” 

Innenfor faget fødselsvitenskap kan man i dag ved hjelp av ulike 

teknikker fremskaffe kunnskap om det meste. Vi kan slik den amerikanske 

filosofen Hans Jonas si at grensen mellom et velgjørende 

prinsipp og farlige muligheter ligger opp i dagen. Ut fra en slik 

betraktning blir det mer og mer påkrevet å ta et steg tilbake og 

reflektere over kunnsskapsspørsmålet og kunnskapsutviklingen 

innenfor dette feltet. I mitt doktorgradsarbeid og i det pågående 

postdoktorprosjekt arbeider jeg selv og flere av mine doktorgradsstudenter 

med forholdet mellom kunnskap, språk og tenkning. Dette 

fordi slike temaer får konsekvenser for hvem jeg er som profesjonell 

fødselshjelper, syn på fødekvinnen, på fødekroppen, syn på det praktiske 

arbeidet, ja også på arbeidets organisering. Ideologien får 

konsekvenser for hvilket innhold vi gir til begrep som hva som er 

trygt/sikkert versus hva som er risiko. En liten parentes: tittelen på 

konferansen er verdt en språklig studie i seg selv! La det være sagt at 

jeg er opptatt av sakene, fenomenene vi arbeider med og hva som 

særpreger det feltet vi arbeider innenfor, mer enn å føre en diskusjon 

om hvem som skal gjøre de ulike tingene, og hvor. Dette håper jeg vil 

bli tydelig i min presentasjon. 

Jeg ønsker å sette feltet - fenomenet fødselshjelp, fødsel og fødekropp 

- inn i en bredere kontekst. Mitt verksted for å gå inn i dette temaet, 

som har å gjøre med tenkning og ideologi, har vært filosofiens. Derfor 

er jeg ikke opptatt av å gi de rette svarene. Til det er det alt for mange 

innenfor dette feltet som konkurrerer om å monopolisere og postulere 

sannheter med stor S. 

Mitt første postulat er altså at det er en nær sammenheng mellom 

• Ideologi/tenkning 

• Språk 

47

• Kunnskapssyn kunnskapsutvikling 

• Praktisk handling (handlingens begrunnelse) 

Den fødselsvitenskapelige ideologi/tenkning vil jeg mene er forankret 

i en språkkode eller i en diskurs. Denne ideologien er forankret i en 

biomedisinsk tenkemåte, en tenkemåte jeg ønsker å dekonstruere. 

Dette fordi den har vært nokså enerådende opp igjennom historien og 

fram til i dag, i Norge i mindre grad enn internasjonalt, til å definere 

hva som skal betraktes som gyldig, sann og verdifull kunnskap, og 

sist, men ikke minst, hvordan denne skal forskes frem, dersom det skal 

være vitenskapelig. Det er den som har satt normene for hva som er 

normalt versus hva som er patologisk, hva som er trygt versus hva 

som til en hver tid er risiko. 

De språkkoder vi bruker får konsekvenser for yrkesrollen, hvem jeg 

fremstår som i møtet med fødekvinnen. Den danske filosofen 

Løgstrup vil si at ved vår måte å være til stede på i disse møtene, kan 

vi gi den andre livsmuligheter, men vi kan også innkretse den andres 

livsrom. Måten vi beskriver våre klienter på i klinisk praksis, sier noe 

om forholdet ideologi og tenkning. 

Hvilke tekster konstrueres om fødsel, om fødekvinnen osv? Den 

norske litteraturforskeren Petter Aaaserud har skrevet om pasienten 

som tekst - en gjennomgang av journalene fra Gaustad sykehus, fra 

1880 og fram til nyere tid, er tankevekkende lesning. Aaaserud fant at 

i lange perioder var pasienten lite synlig i tekstmassen. Overført til vår 

sammenheng, kan fødekvinnen bli sett, men hun kan også bli oversett 

i måten vi buker språket på, ja i vår måte å skrive på. Hun kan bli 

borte i den tekstmassen som konstrueres. Hvilke språkkoder kommer 

til utrykk i de tekstene vi skaper om fødekvinnene enten det nå er i 

svangerskapsjournalen, i fødejournalen eller i epikrisen? Hva skriver 

vi og hvordan dokumenterer vi? Og hvorfor dokumenterer vi slik som 

vi gjør? 

La meg illustrere dette med språk ytterligere, ved å ta utgangspunkt i 

et (på mange måter atypisk) eksempel fra min pågående feltstudie som 

også har fokus på språk. 

0RU OLJJHU L I¡GHVHQJHQ 3DUWQHUHQ VLWWHU YHG KHQQHV VLGH 'HW KDU 

Y UW HQ ODQJ QDWW XWHQ V UOLJ IUHPJDQJ L I¡GVHOHQ 'HW HU YDNWVNLIWH RJ 

48

Q\H I¡GVHOVKMHOSHUH WUHU LQQ 0RU HU NREOHW WLO &7* DSSDUDW Sn YHJJHQ 

IRU GHQQH IRVWHUO\GHQ KDU Y UW XUHJHOPHVVLJ -RUGPRU HU LQQH KRV 

PRU REVHUYHUHU DW GHQQH O\GHQ IRUDQGUHU U\WPH +XQ IRUWHOOHU PRU DW 

OHJH Pn WLONDOOHV )¡UVW NRPPHU IRUYDNW Vn EDNYDNWD LQQ Sn URPPHW 

PHG EOLNNHW UHWWHW PRW &7*HQ Sn YHJJHQ 'LVNXVMRQHQ IRUHJnU 

PHOORP GHP KYLONH W\SH GHVHOOHUDVMRQHU GHW HU RJ RP GHW HU LQQHQIRU 

GHW DNVHSWDEOH 0RU OLJJHU GHU WnUHQH NRPPHU IUD )DU VS¡U PHG VYDN 

VWHPPH ³.DQ EDUQHW G¡"´ 6S¡UVPnOHW EOLU EDUH OLJJHQGH GHU GHW HU 

OLNVRP VWHPPHQ IRUVYLQQHU 

Hvorfor skjer dette, kan man spørre? Jeg tar med eksempelet fordi det 

handler om ideologi, tenkemåte og hvordan en bestemt tenkemåte får 

konsekvenser for møtet mellom fødselshjelper og fødekvinne. Ja, det 

får faktisk konsekvenser for hva vi tenker om fødekropp, fødselsforløp, 

praktisk fødselsarbeid, hvordan vi skal dokumentere arbeidet og 

hvordan kunnskap innenfor feltet skal forskes frem. Jeg vil vise 

hvordan møtene kroppen, fødsel, risiko kan rekonstrueres innenfor en 

annen språkkode forankret i et filosofisk paradigme. Dette fordi jeg 

mener det biomedisinske paradigmet ikke kan gi svarene på viktige 

temaer innenfor det reproduktive feltet. En liten parentes: Det er 

interessant å merke seg at ordet evidens, som nå brukes som det eneste 

rette i medisin, i utgangspunkt er et begrep tatt fra filosofien, ja det var 

faktisk et grunnbegrep i filosofien og betydde en umiddelbar 

opplevelse av noe som var selvinnlysende. I dag, slik jeg oppfatter det, 

står det for klinisk kontrollerte forsøk, altså i en annen kontekst og gitt 

en helt annen betydning. 

Jeg vil altså i min videre presentasjon vise hvordan begrepene fødsel, 

fødekropp, praktisk fødselsarbeid, risiko og trygghet vil bli seende ut, 

henholdsvis innenfor en biomedisinsk tenkemåte versus en tenkemåte 

forankret i en filosofisk fenomenologisk tradisjon. 

)¡GHNURSSHQ 

La meg begynne med betraktningen om I¡GHNURSSHQ Den kvinnelige 

kroppen har alltid spilt en avgjørende rolle i politiske og sosiale 

diskurser. Råderetten over egen kropp har alltid vært viktig, men 

vilkårene for dette kravet har endret seg. Katti Anker Møller sa i 1915 

i det berømmelige foredraget ”Moderskapets frigjørelse”: “Grunnlaget 

for all frihet er råderett over egen kropp og hva i den er. Det motsatte 

er en slaves tilstand. ” Temaet har like stor aktualitet og gyldighet i 

49

dag i en tidsepoke hvor vi konfronteres med massiv 

reproduksjonsteknologi. Når reproduksjonsprosessen kan løsrives fra 

kvinnekroppen, blir det også betimelig å reflektere over begrepet 

kropp. 

Ut fra en biomedisinsk betraktning blir kroppen en gjenstand man kan 

beherske og kontrollere. Den reduseres til et instrument man kan 

manipulere med, sier P. Kemp, dansk filosof. Det er en kropp som 

innordner seg fysikkens lover. Den har en slags matematisk orden. 

Dersom det er slik at fødekroppen oppfattes som en død mekanisk 

orden som oppfører seg som en logisk kausalkjede, kan den beskrives, 

forutsees og kontrolleres. Sannsynligheten for heldige/ uheldige utfall 

kan beregnes statistisk. Ut fra en slik betraktning gjelder det om å 

gripe kroppens organiske orden i et entydig klassifiserende språk. 

Hvor det er klare kriterier for hva som skal falle innenfor hver 

kategori. 

+YD VODJV UDVMRQDOLWHW OLJJHU EDN HQ VOLN LGHRORJL" 

I henhold til Von Wrigt: En teknisk instrumentell rasjonalitet, ja en 

rasjonalitet som skiller mellom fornuft og følelser. Det som teller, er 

de objektive kjensgjerninger -verdier oppfattes som irrasjonelt, 

subjektivt og uvitenskapelig. Det som kan måles, veies og telles, blir i 

fokus. Derfor fins bestemte forskningsprosedyrer for at det skal være 

vitenskapelig. Bak en slik ideologi ligger det også et menneskesyn, en 

tanke om det frie individ, frigjort fra ytre strukturer, ja også en 

objektivisering av naturen: Vitenskapsmannens frie verden… 

Hvilke konsekvenser vil en slik rasjonalitet få for fødselshjelperens 

rolle, fødsel osv. ? 

)¡GVHO EOLU HQ DNXWW PHGLVLQVN KHQGHOVH 

Gjennom framskritt og ny teknologi fremskaffes ny kunnskap. Dette 

gir også grobunn for flere og flere subspesialister. Ut fra et reduksjonistisk 

prinsipp gjelder det å skue lenger og lenger ned i denne kroppen 

i stedet for å se mer og mer oppover. Så denne fødekroppen blir altså 

et forskningsfelt for en rekke subspesialiteter. Fremskrittstroen knyttet 

til kontroll blir selvbegrunnende. Det blir slik sett vanskelig å hevde 

andre normer enn de som går ut på å skape total kontroll. Den norske 

sosiologen L. Kjølsrød lanserte i sin tid termen verstefallstenkningen 

som uttrykk for en norm som ble brukt for å sikre fødende mot det 

50

som i verste fall kunne skje. Det er klart at et slikt farestempel vil sette 

grenser for hva som skal defineres som medisinsk forsvarlig praksis. I 

fødselshjelperens bevissthet vil uoppdagede farer bli sidestilt med 

oppdagede. Vi får en oppmerksomhetsforskyvning fra sjansen for et 

normalt forløp til sjansen for en uforutsigbar hendelse. 

I følge sosiolog K. Lane vil et slikt farestempel, risikostempel av alle 

fødende, bidra til en form for sosial regulering som rettferdiggjør 

medisinsk intervensjon. Ut fra en slik tenkning, fødselsvitenskapelig 

diskurs, er således denne fødekroppen i stand til å feile på et hvert 

tidspunkt, selv hos lavrisikogrupper. Termen brukes ubetinget negativt 

og synliggjør uheldige utfall i form av standardiserte parametre. 

Oppmerksomheten forskyves tilsvarende fra det hverdagslige og 

vanlige til det akutte, dramatiske og faretruende. På denne bakgrunn 

blir omsorgen forskjøvet opp på et avansert nivå. Teknologi tenkt 

brukt på sjeldne tilfelle eller på indikasjon, rettferdiggjøres ut fra 

mottoet om å sikre seg mot det som i verste fall kan skje. Det trygge 

og sikre er det store, det spesialiserte, jfr tittelen på konferansen. Det 

fødselsvitenskapelige mandatet blir utvidet i det alle fødende blir 

risikopasienter. Vi får en skjev vekst i kunnskapspyramiden. I 

Foucalts språkdrakt: Veksten skjer i sentrum ved de spesialiserte 

universitetsklinikkene, som forsøker å være premissleverandører i den 

videre kunnskapsproduksjonen utover i periferien. 

Den fødselsvitenskapelige ekspertisen fremstår i et slikt bilde som 

garantist, i det den påtar seg ansvaret for utfallet, mens fødekvinnens 

ansvar reduseres tilsvarende. Dette påvirker i sin tur relasjonene. Et 

synlig trekk blir da formalisering, ritualisering av arbeidsprosedyrer 

og arbeidsoppgaver. Den lineære klokketiden styrer arbeidsprosedyrene 

og setter rammer for hvor lenge hver prosedyre skal tillates. 

Normalitetsnormen innsnevres tilsvarende. En slik forskyvning retter 

således oppmerksomheten mot det faretruende, mot symptomene, 

tegnene, ja diagnosen blir i fokus, mens kvinnens opplevelser trer i 

bakgrunn. Språket blir det presise - hvert ord har således en fast 

definisjon. Dette får også konsekvenser for hvordan fødselshjelpen 

dokumenteres. Kodene bestemmer hva som skal falle innenfor hver 

rubrikk, jfr. fødepartogrammet. 

Appellerer de sjangrene som brukes i fødselsomsorgen til den nødvendige 

refleksjonen over essensen i arbeidet? Hva gjør vi med alt det 

51

som skjer under en fødsel, men som det ikke er gitt noen plass for i 

dokumentasjonssysteme? Ja, alle de kvalitative vurderinger som 

gjøres underveis. En svensk allmenpraktiker som var deltaker i en 

kvalitativ studie ledet av prof. I Josefson, om refleksjoner knyttet til 

”läkernas yrkeskunnande”, sier at han var glad for at han skrev ned 

alle deltaljer i journalen om en pasient, fordi han havnet i en rettssak. 

Pasienten hadde da et annet bilde enn det som faktisk var dokumentert. 

Slik jeg ser det avspeiler dokumentasjonssystemet en ideologi, en 

tenkning om at fødsel er bruddstykker som kan deles opp i minste 

detaljer, mer enn at det er sammenhengende helheter. 

+YRUGDQ YLO HW NULWLVN NRUUHNWLY WLO GHQ ELRPHGLVLQVNH WHQNHPnWHQ 

VH XW" 

Hvilke beskrivelser vil et slikt alternativ gi av fødsel, kropp etc? Det 

filosofiske alternativet jeg arbeider utfra, gjør opprør når 

grunnleggende naturfenomen reduseres. Her er man opptatt av 

helheter, sammenhenger. Jeg finner det i fenomenologien som betyr 

fainomen, gresk; det som viser seg for oss og kommer til oss i den 

konkrete erfaringen. 

Utgangspunktet: Gå til saken, glem det du vet, la saken få tale. Hva 

betyr så det i den praktiske fødselssammenheng? 

For det første er det et radikalt oppgjør med naturvitenskapens 

tenkemåte, som har fastlagte kategorier som brukes i møtet med 

fødekvinnen, som liksom har svarene på forhånd for hvordan ting skal 

se ut. I den alternative ideologien er mottoet: La fødekvinnen komme 

på banen, lytt til hva hun har å si, eller hva er det denne fødekroppen 

prøver å uttrykke. Fødselshjelperens rolle blir å være i dialog med 

kvinnen og observere kroppens mange uttrykksformer, for så å kunne 

iverksette rett handling. Det er et oppgjør med tanken om det frie, 

selvstendige individ. Utgangspunktet er at jeg som fødselshjelper har 

noe av den andres liv i min varetekt, i dette tilfelle fødekvinnen og det 

ufødte barnet. Jeg kan med min væremåte gjøre livet og situasjonen 

trygg, jeg kan innkretse hennes frihet, men jeg kan også gjøre det 

motsatte: Øke hennes frihet, slik at hun ser muligheter i situasjonen. 

Det er en asymmetrisk relasjon; fødselshjelperen har en fagkunnskap 

som hun/han kan bruke og misbruke. Makten kan brukes, men den 

52

kan også misbrukes. Men kunnskap er ikke noe den ene har og den 

andre ikke. Fødselshjelperen har en type kunnskap, fødekvinnene en 

annen. Her dreier det seg om å få den gode dialogen, en dialog som 

setter fødekvinnen på sporet. Kunnskap blir noe som skapes i dette 

møtet. 

Utgangspunktet er altså at vi er tilstede som sansende levende 

kropper. Det er kropper som gjør inntrykk, som influeres av 

hverandre. Da er det ikke det entydige ved kroppen en er opptatt av, 

men å lære seg å tolke alle variasjonene fødekroppen uttrykker. Da 

blir det ikke bare en måte å beskrive fødselssmerte på, men derimot 

smertens mange uttrykksformer. Deretter handler det om å kunne 

tydeliggjøre det en ser i et levende fortellende språk. Det er altså det 

fødselshjelperen ser og erfarer med sitt blotte nærvær og med sitt 

oppmerksomme øye. Ja, fødsel blir et forløp bestående av hendelser, 

episoder forankret i tid og rom. Den ene episode må ses i forhold til 

den som har vært og den som kommer etter. Det er altså ikke separate 

bruddstykker. 

Fødselsprosessen blir sett under forvandlingens lover, tiden blir 

dynamisk repeterende, ja, det er den opplevelsesmessige siden ved 

tiden, som blir i fokus. Tiden blir konkret og knyttet til de prosesser 

som er i gang. Slik kan en si at tidens hverdagslige og gåtefulle vesen 

må erfares. Fødselshjelperen må således forholde seg til to tidsdimensjoner: 

Den lineære klokketiden og livskretsløpets egen tid. Dette kan 

skape uheldige brudd i arbeidet… 

Også i denne diskursen, i språkkoden ligger det en risikoholdning, 

men da en type førevarholdning, å være i forkant og ha et godt 

overblikk. En slik type kunnskap skaffes ikke til veie via medisinsk 

vitenskapelig kunnskap, men fordrer et bredt kunnskapsregister å 

spille på. Å være i forkant fordrer erfaring, et oppmerksomt blikk, ja 

det er noe annet enn et erobrende klassifiserende blikk, for å skjønne 

alle inntrykk i situasjonen og kunne iverksette rett handling. 

I den kloke fødselshjelperens handling inngår flere typer kunnskaper, 

hvor medisinsk faktakunnskap bare er en av dem. Det dreier som en 

type sanselig kunnskap, ha antenner ute, en type etisk kunnskap, se 

appellen fra fødekvinnen - hva prøver hun å si meg. 

53

Å skjønne, å se i tide når noe ikke stemmer, er vel det sentrale også 

som et ledd i en risikovurdering. Da dreier det seg om å få fram 

helheten i arbeidet, få tilgang til et språk som kan beskrive dette 

arbeidet mer detaljert enn det et kodifisert medisinsk faktaspråk kan. 

Den fenomenologiske vitenskapskvinne vil si: ”beskriv så detaljert 

som mulig det du ser, beskriv slik at den andre kan kjenne seg i igjen i 

det du beskriver” - såkalte ”thick descriptions”. Beskrivelsene vil peke 

på utfordringer, dilemmaer i den praktiske fødselshverdagen, mer enn 

å få frem enkle løsninger. Å lære seg oppmerksomhet fordrer tid, 

nærhet, kontinuitet og det å ha muligheten til å være til stede. 

Som et ledd i risikovurderingen har Den kloke fødselshjelperen i den 

ene hånden faktakunnskap og teknologi. I den andre hånden har hun 

de tradisjonelle håndverkskunnskaper, sansene å spille på, trestetoskopet. 

Hun har gjennom et langt yrkesliv lært å skille de gode tonene 

fra de mindre gode tonene og vet når det vil være aktuelt å sette på 

den elektroniske magehånden. Hun vet at disse to kildene fanger opp 

ulike typer av informasjon, men begge kan være nødvendige i henhold 

til utfallet av et forløp. Hun vet også at elektronikken aktiviserer noen 

sanser, trestetoskopet andre, ja de har sine respektive språk. 

Å skulle regelfeste enkelte tekniske prosedyrer er i den fødselsvitenskapelige 

diskursen et ledd i innsatsen for å gardere seg mot risiko. 

Eks elektronisk fosterovervåkning av alle ved innkomst. Å si at alle 

skal igjennom samme prosedyre, en rutinisert handling er noe annet 

enn å foreta en skjønnsmessig vurdering og ut fra indikasjon ha 

identifisert behov. En reflektert handling. 

En fødselshjelper som er kritiker til rendyrking av enkeltvariabler i 

risikovurderingen vil si at et sett av faktorer er avgjørende for heldig 

versus uheldig utfall. Den kyndige fødselshjelperen vil legge avgjørende 

vekt på det første møtet - at fødekvinnen bli sett som unik person 

med sin historie. For fødselshjelperen dreier det seg om å sette en 

ramme rundt forløpet, ja en tone på samværet. Først relasjonen, så 

handlingene. En diskurs forankret i en fenomenologisk språkkode gjør 

oppgjør mot fødselsvitenskapens trang til å redusere fenomen ned til 

deres minste detalj. I stedet for er altså mottoet: Hver fase i fødselen 

vil være et ledd i en videre utvikling, en utvikling det ikke kan settes 

opp klare mål for i forkant. Med en avventende, men aktiv oppmerksom 

holdning, blir utfordringen å ta i mot fødekvinnens forskjellige 

54

uttrykk og sette i verk rett handling. Den kyndige fødselshjelperen er 

særlig oppmerksom på når i fødselsprosessen denne kroppen er mest 

sårbar. Hun er forberedt på å møte det hverdagslige så vel som det 

stormende og dramatiske, og innstiller seg på at i slike situasjoner kan 

man aldri ha full kontroll. 

Ut fra mottoet om at i dette feltet kan man ikke ha full kontroll, vil 

man peke på dilemmaer. Fødselsvitenskapens trang til å redusere 

grunnfenomen vil bli møtt av det etiske kravet om aktelsen for 

naturens sårbare grenser. I stedet for å dekke over dilemmaer i vitenskapelig 

språk, vil man her løfte hverdagslige etiske dilemmaer ut i 

det offentlige rom, hvor flere aktører er på banen og diskuterer, ikke 

bare den med ekspertise. Da blir diskusjoner av typen: 

Når blir mennesket en person? Hva betyr ideen om menneskets 

verdighet for våre holdninger til det ufødte liv? Er selektiv abort 

forenlig med aktelse for mennesket som mål i seg selv? Celler og 

vevsprøver fra aborterte fostre - hva kan vi tillate oss i livets redningstjeneste. 

. ? Ja, de moralske og etiske utfordringene står i kø og 

vitenskapsmannen kan og skal heller ikke være enerådende i denne 

diskusjon. Tenkningen til disse spørsmålene må søkes fra andre 

kunnskapskilder. Dette er kilder som ikke vil ha kontroll, men som 

åpner opp, slik at vi ser vårt fag med nye blikk og som gjør at vi ser: 

Hvor går grensen mellom det gode liv med teknologien og den 

destruktive anvendelsen av den? 

.RQNOXVMRQ 

Å vurdere hva som er gyldig, sann og viktig kunnskap om fødsel, hva 

som er god fødselspraksis og vurdere risikokalkyler, er å anvende 

verdimålestokker. Det handler om å sette en faglig standard. Jeg har 

reist en del kritiske spørsmål til grunnlaget en standard settes ut fra, 

gått bak for å se på tenkningen som ligger under, men som sjelden blir 

løftet fram. Å komme fram til noe konsensus om slike grunnleggende 

fenomen om god fødselspraksis, kan vi ikke gjøre før vi diskuterer 

grunnlaget for de verdimålestokkene vi setter. 

Sann, riktig og gyldig kunnskap kan fremskaffes på ulike måter innenfor 

forskjellige ideologier. Den ene er ikke mer vitenskapelig enn den 

andre. Vitenskap og metoder må ikke blandes sammen, slik jeg av og 

55

til finner det i medisinen. Her regnes det som vitenskapelig hvis man 

gjør randomiserte kontrollerte studier. 

Kjernen i all vitenskapelig aktivitet, slik jeg ser det, må være å strebe 

etter en sann erkjennelse på områder en synes er viktige å få mer 

kunnskap om. For å fange dette kompliserte livet som utspiller seg i 

en moderne fødselspraksis, trenger vi et mangfold av metoder, og 

spesielt har ulike former for kvalitativ forskning fått trange kår. 

Jeg vil altså i dette feltet bidra med å utvikle kunnskap om det pulserende 

handlingslivet slik det utspiller seg i møtet mellom fødselshjelper 

og fødekvinne i en moderne fødselskontekst. I en slik forskning er 

utfordringen å bruke språket slik at hjelperen, relasjonen og den som 

mottar hjelpen kommer i fokus. En forskning som utfordrer, som også 

er kritisk i den forstand at den spør hva skal vi være trofaste mot i 

denne forskning og hva skal vi være troløse mot. For det er faktisk slik 

at det er god og mindre god praksis. Ja, jeg vil avslutte slik jeg 

begynte - i forskningens redigeringsfase eller i omskrivingsfasen av 

det datamaterialet jeg arbeider med. Der kan teksten redigeres slik at 

arbeidet blir usynlig. 

En appell til jordmorkolleger: En kvalitativ nedenfra forskning trenger 

vi som et kritisk korrektiv til medisinens ovenfraforskning. Så kan vi 

være i dialog og dokumentere verdimålestokkenes forskjellighet. Nå 

skal jeg veilede medisinerstudenter som skal inn og se på dialogene 

mellom lege og fødekvinne. Det sa jeg ja til på en betingelse, at 

dialogene ikke skulle kvantifiseres, men beskrives med fenomenologiens 

språkdrakt. Poenget må være at de to ideologiene som her er 

presentert, må leve side om side i en god forenet motsetning, ikke i et 

herre knekt forhold. 

Hvilke konsekvenser får slik tenkning når det gjelder organisering? 

Jeg vil tro, uten at jeg har funnet noen uttalt filosofi bak de såkalte 

alternative fødselsenhentene, at de kan være drevet av en slik ideologi. 

Tidsklemmen er vel kanskje noe av det mest problematiske ved 

dagens fødselsorganisering og burde være et viktig insitament for 

alternative måter å organiserer fødselshjelpen på. Når jeg nå ser 

veksten i antall alternative fødeenheter, mener jeg de må være 

forankret i dette med å få tid til å følge opp, få tid til å være tilstede for 

å kunne gjøre de kloke vurderinger. Deler av dette fødselsarbeidet kan 

ikke standardiseres og passes inn i de koder som det fødselsviten- 

56

skapelige språket vil ha det i. Det er en vesentlig del ved dette arbeidet 

som da vil falle utenfor. Da blir det ikke en diskusjon om vanlige 

fødeenheter versus alternative enheter, men hva slags tenkningsgrunnlag 

som ligger bak vår måte å organisere hjelpen på. For det andre blir 

de såkalte alternative enheter misforstått definerte som QDWXUOLJH 

mykenheter. Hva er det andre? Uansett, også der er det noen som 

definerer hvilken form naturligheten skal få. “Å lære å bli klok, å se 

med et oppmerksomt blikk, tar tid”, sa Aristoteles. Det fordrer 

erfaring, tid for refleksjon i et praktikersamfunn som tillater ulike 

diskurser å komme på banen. 

I mitt dekonstruksjonsarbeide tyr jeg til filosofer som tar et oppgjør 

med en slik tenkemåte. Da vil det ut fra et perspektiv være slik at 

sannhet er noe som konstrueres. De som har makt vil til en hver tid 

definere gyldighetskrav. 

57

)RUO¡VHQGH IHOOHVVNDS ² OHJNYLQQHNRQIHUDQVHQ 

3UHVHQWHUW DY OHJNYLQQHQH 6\Q¡YH 0DUJDUHWKD 6DNDULDVVHQ %HUJ cVH 

(OLVDEHWK 6NM UVHWK 7ULQH +DVYDQJ 9DDJ RJ WLOUHWWHOHJJHU 8QQL 

.ULVWLDQVHQ L VDPDUEHLG PHG NRQIHUDQVHVHNUHW U $UQKLOG 7DNVGDO 

,QWURGXNVMRQ 

I to snaue dager i september 1999 var 27 kvinner samlet på Hotell 

Hadeland. Legkvinnekonferansens hovedaktører var 23 kvinner i 

alderen 23 til 39 år, invitert og valgt ut av Statens helsetilsyn. Med 

egne erfaringer som utgangspunkt var de bedt om å komme med 

innspill til utvikling av best mulige helsetjenester knyttet til svangerskap, 

fødsel og barsel, med hovedvekten på fødsel og barsel. 

Legkvinnenes drøftinger skulle så videreformidles til fagkonferansen 

"Stort og sikkert? Smått og godt? Hvor skal kvinner i Norge føde?" i 

Bodø 22. og 23. november. 

Å gjennomføre en legkvinnekonferanse innebærer å legge til rette for 

at en bredt sammensatt gruppe kvinner i fellesskap bruker egne 

intense erfaringer til å reflektere over og ta stilling til prinsipielle 

spørsmål på politisk nivå. Både prosessen og resultatet dokumenteres. 

Legkvinnekonferansen kan forstås både som en anerkjennelse av at 

brukere skal høres i spørsmål som angår dem, og av at brukernes 

erfaringer er en viktig ressurs for utvikling av gode helsetjenester. 

Legkvinnene er bosatt over store deler av landet, og har mange ulike 

stillinger: avdelingsingeniør, barnehageassistent, barne- og ungdomsarbeider, 

bonde, butikkmedarbeider, fysioterapeut, gestaltterapeut, 

hjelpepleier, hjemmeværende, lærer i barneskole, miljøterapeut, 

selvstendig næringsdrivende innen handel, student, stuepike/renholder, 

ledende/spesial-sykepleier, systemkonsulent IT, tannlege, 

trygdesjef. 

Kvinnene har født til sammen 58 barn i perioden 1981 til 1999, og fire 

av dem var underveis med én til. I gruppen var det fire ettbarnsmødre, 

åtte tobarnsmødre, seks trebarnsmødre og fem firebarnsmødre. 

Kvinnene spenner også over et stort spekter når det gjelder fødesteder 

og -erfaringer; fra hjemmefødsler til "mykenheter" av ulike slag, 

fødestuer og store sykehus, fra lykkerus over at alt stemte og føltes 

flott – til dramatikk og vonde erfaringer på mange plan. 

58

+29('%8'6.$3 )5$ /(*.9,11(.21)(5$16(1 

En rekke temaer og momenter ble lagt på bordet og drøftet under 

konferansen. Kvinner har varierende fødsels- og barselerfaringer, 

forutsetninger, ønsker og behov. En tydelig rød tråd gjennom dette 

brokete landskapet var våre ønsker om UHVSHNW IOHNVLELOLWHW RJ 

WU\JJKHW. De tre stikkordene flettet seg inn i hverandre under svært 

mange av de spørsmålene vi diskuterte. 

Så mange ulike kvinner har rimeligvis også ulike synspunkter på 

helsetjenester knyttet til fødsel og barsel. Mange lærte mye nytt 

underveis. Fra å være et knippe av enkeltindivider som aldri hadde sett 

hverandre før, ble vi en forsamling som kunne enes om noen sentrale 

meldinger vi ville gi videre. 

Det budskapet vi samlet ønsker å formidle til helsemyndigheter og 

fagfolk på feltet, kan oppsummeres i fem hovedpunkter. Punktene tar 

for seg ulike problemstillinger eller områder, men samtlige uttrykker 

at GLDORJHQ PHOORP KHOVHSHUVRQHOO RJ GHQ HQNHOWH NYLQQH Pn 

LQQDUEHLGHV VRP HQ KHOW VHQWUDO UHVVXUV IRU KHOVHWMHQHVWHQV \WHOVHU. 

.RQWLQXLWHW RJ VDPPHQKHQJ ± PHOORP EHJLYHQKHWHU RJ PHOORP 

IRON 

Vi – legkvinnekonferansen – etterlyser sammenheng i tid; svangerskapet 

(med ulike faser), fødsel og barseltid må i minst mulig grad 

organiseres og møtes fra helsevesenets side som atskilte bolker. Dette 

handler mye om samordning av tjenester. I tillegg bør tjenestene 

organiseres slik at det skapes åpninger og tråder mellom svangerskap 

og fødsel, mellom fødsel og den første barseltiden, og også videre til 

barseltiden hjemme. Også for dem som føder hjemme er det viktig å 

ha gode kanaler til helsetjenestene. 

Både som en del av dette, og som et helt selvstendig poeng, har vi et 

sterkt ønske om kontinuitet i viktige relasjoner. Det ideelle kan være 

svangerskapsomsorg hos den jordmoren som hjelper ved fødselen, og 

at den samme jordmoren er tilgjengelig i tiden etterpå. De av oss som 

fremhever jordmor som en viktig kontakt, begrunner dette med at det 

hos jordmor er lettere å stille rare spørsmål og bli møtt på det man 

grubler over. Denne opplevelsen kan grunngis i flere årsaker; tidsbruk, 

profesjon, kjønn. 

59

Det er unødvendig å gjøre det beste til det godes fiende, særlig ettersom 

sammenheng både i tid og i relasjoner nødvendigvis må organiseres 

ulikt på forskjellige steder i landet. Flere av oss har lest om eller 

selv erfart gode ordninger. Noen har forholdt seg til et team gjennom 

svangerskapet, og kunne føle seg ganske sikre på at iallfall én i dette 

teamet var til stede under fødselen. 

Det vil uansett innebære store forbedringer om for eksempel den som 

er jordmor under fødselen tilbyr en samtale om fødselen noen dager 

senere, om det er mulig å ringe til den som holdt svangerskapskurset 

når man er vel hjemme igjen med et spedbarn, og om man får gjøre 

seg kjent med fødestedet og hvilke muligheter det byr på mens man er 

gravid. 

)DJOLJJM¡ULQJ DY KHOVHSHUVRQHOOHWV O\WWHHYQH RJ YLOMH 

Våre – legkvinnekonferansens – samlede erfaringer, både gode og 

dårlige, peker på hvor viktig det er for kvinner som skal føde å treffe 

helsepersonell som ser, lytter, og som tilpasser og utformer sin hjelp 

ut fra en dialog med hver enkelt. 

I noen akutte situasjoner knyttet til fødsel og barsel vil det være lite 

rom for omstendelig refleksjon og dialog. Men mange av oss har opplevd 

unødige krenkelser: å ikke bli tatt på alvor, ikke bli spurt eller 

hørt. For andre har en oppmerksom, lyttende og omsorgsfull helsearbeider 

vært det avgjørende lyspunktet i situasjoner som ellers var 

smertefulle, utrygge eller dramatiske. 

God dialog mellom helsepersonell og pasienter avhenger av rammer 

og retningslinjer (se pkt. 3), systemer og organisasjon (se pkt. 1 og 4) 

og av ressurser (se pkt. 5). Men det handler også om kunnskap og 

holdninger. Personlige forutsetninger for å lytte, vise omsorg og utøve 

ens fag i dialog med pasienten kan variere. Vi mener like fullt at dette 

er en form for kompetanse som kan læres, og som må utvikles og 

vektlegges sterkere i utdanning, videreutdanning, planlegging og 

veiledning. 

5XWLQHU RJ UHGVNDS IRU LQGLYLGXHOO RSSI¡OJLQJ 

Vi – legkvinnekonferansen – mener at et viktig redskap for både 

kontinuitet og fleksibilitet er et individuelt "fødselskart". Dette må 

utformes tidlig i svangerskapet – av kvinnen og helsepersonell i 

60

samarbeid. Vi understreker at et slikt "kart" skal være et redskap for 

dialog og prosess – ikke en fasttømret og detaljert plan som må følges 

nøyaktig. (Dette medførte noe diskusjon om ordvalg; mange var av 

disse grunnene skeptiske til "fødselsSODQ", flere foretrakk "strategi", 

"flytskjema" eller "kart". Vi hadde ikke rom for å gå dypt i den 

diskusjonen, og konkluderte derfor ikke noe bestemt). 

Trygghet må bygge på at både svangerskap, fødsel og barseltid er 

uforutsigbare prosesser. Det er altså uforutsigbart hvordan fødselen vil 

forløpe for den enkelte – samtidig som det fins mye kunnskap om 

mange mulige forløp. Flere fortalte om å ha bygget trygghet på veldig 

spesifikke forestillinger om hvordan deres fødsel og barseltid skulle 

være og forløpe, noe som gjorde at de ble vippet av pinnen av i og for 

seg lite farlige overraskelser. Solid trygghet må bygge på kunnskap, 

gode relasjoner, kompetente hjelpere, og det å være forberedt på det 

uventede. 

Grunnlaget for utforming av et individuelt "fødselskart" må på den 

ene siden være tydelig informasjon fra helsevesenets side om: 

• påbudte og anbefalte punkter i forløpet 

• minstestandarder for hva kvinnen kan forvente og 

• hva helsevesen og eventuelt andre instanser kan tilby utover dette. 

Fra kvinnens side informasjon om 

• egne ønsker 

• behov 

• forventninger 

• uroer 

• ressurser. 

"Kartet" må være både en prosessrapport og et avtaledokument og må 

diskuteres og revideres underveis. 

7U\JJKHW ± PHGLVLQVN VLNNHUKHWVQHWW RJ Q UKHW 

Det ble ganske snart klart at de fleste av oss legkvinner snakket om to 

til dels nokså forskjellige former for trygghet. På den ene siden har vi 

tryggheten ved at kompetente fagfolk med ressurser og teknologi står 

klare til å gripe inn dersom det oppstår farlige situasjoner. På den 

andre siden har vi tryggheten ved tilhørighet, nærhet og kommunika- 

61

sjon – i forhold til egen kropp, det som skal skje, og i forhold til de 

profesjonelle og private hjelperne. 

Vi – legkvinnekonferansen – ønsker begge disse formene for trygghet 

når vi skal føde. Samtidig kan disse formene for trygghet av og til stå i 

et motsetningsforhold til hverandre. Refleksjoner rundt dette motsetningsforholdet 

utkrystalliserte tre hovedpoeng: 

Kvinner vekter de to formene for trygghet ulikt – og må ha anledning 

til å gjøre det. For noen vil vissheten om å ha medisinsk spisskompetanse 

i umiddelbar nærhet være viktigere enn opplevelsen av god og 

lydhør kommunikasjon med hjelpere en kjenner fra før. Andre er 

villige til å renonsere på medisinsk trygghet, i ulik grad, for eventuelt 

å oppleve fødselen mer som sin egen. Innenfor noen etiske, praktiske 

og juridiske grenser må den enkelte kvinne ha anledning til å ta slike 

beslutninger selv. Vi ønsker en nærmere utredning om hvor grensene 

for den enkelte kvinnens beslutning må trekkes. En slik utredning må 

ta utgangspunkt i kvinners egne erfaringer og refleksjoner. 

Motsetningsforholdet mellom et medisinsk sikkerhetsnett på den ene 

siden og nærhet og trygge relasjoner på den andre er antakelig 

overfokusert, og kan ofte dempes. Vi tror det er mulig å slippe å velge 

vekk nærhetstryggheten selv om man føder ved sykehus med høy 

medisinsk kompetanse. Vi tror også det er mulig å slippe å velge vekk 

så mye av det medisinske sikkerhetsnettet selv om man velger bort en 

del av de rammene helsevesenet tilbyr som standard. Mer av den 

medisinske kompetansen kan trekkes ut av sykehusene, og mer av det 

nære og hjemlige kan trekkes inn i institusjonene. I barseltiden bør 

man for eksempel kunne reise fort hjem hvis man ønsker, men ha 

tilgang på medisinsk og jordmorfaglig ekspertise ved behov. Føllings 

prøve er lovpålagt, og må derfor være tilgjengelig hos kommunehelsetjenesten 

dersom man er hjemme på tidspunktet for prøven. Helt 

allment vil helsepersonellets kompetanse og anledning til å være til 

stede, lytte og ha respekt (se pkt. 2) gi økt nærhetstrygghet uten å gå 

på bekostning av medisinsk sikkerhet. Antakelig vil god dialog og 

opplevelse av trygghet også gjøre fødselen PLQGUH risikabel. For de 

som bor langt fra sykehus ser disse problemstillingene annerledes og 

mer dramatiske ut. Det kan være nødvendig å reise hjemmefra lenge 

før termin for å ha tilgang på medisinsk ekspertise – eller å måtte gi 

avkall på medisinsk sikkerhetsnett (for eksempel mulighet for haste- 

62

sectio) dersom man vil føde nær hjemmet. På konferansen ble det 

blant annet reist ønske om bedre informasjon om risikovurdering, om 

muligheter til å ha noen familiemedlemmer hos seg i ventetiden ved 

sykehus, og om det faktisk er billigere å vente i flere uker ved 

sykehotell enn å rekvirere helikopter når fødselen starter. 

Fleksibilitet skal innebære et reelt valg i begge retninger. De som vil 

raskt hjem, eller som vil føde hjemme, skal i minst mulig grad måtte 

gi avkall på tilgang til helsetjenester av den grunn. Tidlig hjemreise 

forutsetter utbygging av tjenester etterpå og utenfor. Noen konkrete 

forslag er åpen dør eller i alle fall telefon til barselavdelingen, telefonvakt 

med jordmor, flere hjemmebesøk. Så vidt vi vet er det et veldig 

høyt forbruk av lege- og andre helsetjenester det første leveåret. En 

åpen helsestasjon med kvelds- og helgevakt, ville helt sikkert føles 

tryggere for mange foreldre, og kanskje avlaste andre deler av 

helsevesenet betraktelig. Samtidig vil vi understreke at helsetjenestene 

må være åpne for at en del kvinner ønsker lengre opphold og tettere 

oppfølging i barseltiden. Mange reagerer på den effektive og til dels 

barske innstillingen en ofte møter umiddelbart etter fødsel; raskt opp, 

stelle selv, tidlig hjem. Noen vil ha mer bruk for hvile, oppmerksomhet, 

stell, støtte og feiring – og det bør forstås som helt rimelige krav. 

‘NRQRPL UHVVXUVHU RJ UHJQHVW\NNHU 

Vi – legkvinnekonferansen – mener at regnestykkene som gjøres på 

feltet fødsel og barsel både er for små og for snevre. 

• Regnestykkene opererer med for små tall, totalt sett, når kvinner 

oppgir som ønsker for føde- og barselavdelinger at de kunne få 

rikelig og god mat, dobbeltseng og dusj på fødestua, nok babyklær 

i hyllene på barsel, lydisolasjon fra andre fødende, bedre madrasser 

for de som har bekkenløsning, pene og innbydende rom osv. 

• Regnestykkene opererer også med for små totaltall når kvinner (på 

legfolkskonferansen også) blir satt opp mot hverandre når de stiller 

helt rimelige krav. For eksempel at satsingen på de fine nye fødestedene 

for lavrisikofødsler må innebære at de med høyt blodtrykk 

eller andre komplikasjoner får et dårligere tilbud på ordinære 

fødeenheter. 

• Regnestykkene er for snevre, og det bør gjøres grundigere sosialøkonomiske 

utredninger av hva større fleksibilitet og bedre tilbud 

vil koste – og gi. De forbedringene vi ønsker kan gi gevinster på 

andre budsjetter. For eksempel er det slett ikke sikkert at økt eller 

63

edret tilbud fører til økt etterspørsel. De fleste vil helst greie 

ganske mye selv. Vissheten om at et tilbud er tilgjengelig (for 

eksempel god smertelindring eller åpen telefon til en jordmor) kan 

gjøre EHKRYHW IRU og EUXNHQ DY disse tjenestene mindre. Trygge og 

fornøyde mødre er helt sikkert en ressurs – både under fødselen og 

i tiden etterpå. 

Noen enkeltpunkter og politiske spørsmål på andre nivåer 

• Legkvinnekonferansen mener at jordmorrekruttering er en viktig 

forutsetning for gode helsetjenester rundt fødsel og barsel. Her må 

det gjøres en skikkelig innsats både med hensyn til lønn og 

arbeidsvilkår. Kanskje vil jordmødre også oppleve 

arbeidsforholdene som mer tilfredsstillende dersom tjenestene 

organiseres mer i tråd med de budskapene vi har formulert. 

• Det må legges inn rutiner for kvalitetssikring, tilbakemeldinger fra 

brukere – og bruk av disse i videreutvikling og planlegging. Én legkvinnekonferanse 

er ikke nok. 

• Fødselsdepresjon og keisersnitt er temaområder det ikke var rom 

for å arbeide grundig nok med på konferansen, men hvor vi mener 

det er viktig at kvinners egne erfaringer og synspunkter trekkes 

sterkere inn. 

• Denne konferansens budskap må inn i en nasjonal politikk på feltet. 

/(*.9,11(.21)(5$16( 620 0(72'( ± 

7,/5(77(/(**(51(6 985'(5,1* 

+YD VODJV NXQQVNDS JLU PHWRGHQ" 

Konferansens utgangspunkt er erfart kunnskap, videreutviklet i relasjoner 

mellom personer med et bredt spekter av ståsteder og egne 

erfaringer. Hvilken tilleggskunnskap gir det at legkvinnene utviklet 

erfaringene i fellesskap? Både forskere og dyktige journalister kan 

innhente, sammenfatte, drøfte og formidle et stort antall menneskers 

erfaringer og synspunkter. Det legkvinnekonferansen gjør utover dette 

er å skape en arena hvor det som er og skjer PHOORP informantene får 

stor plass. Vi initierer en prosess som utvikler kunnskapen til noe 

annet enn summen av enkeltdeltakernes viten før de kom. I den 

prosessen avdekkes i tillegg langt flere erfaringer og synspunkter enn 

en engangsinnhenting av informasjon kunne gitt. Det innebærer at det 

gruppen gjør og lager de to dagene både blir noe helt annet og får en 

64

annen status enn det forskere kunne ha produsert på basis av en samling 

enkeltinformanters opplysninger. Konferansen synliggjør at med 

rom for refleksjon og dialog kan en svært broket forsamling få et 

eierforhold til et enhetlig produkt. 

Dette leder oss over til spørsmålet om representativitet. Den enkelte 

deltakeren representerer bare seg selv og sin egen erfaring, slik også 

informanter i store kvantitative undersøkelser gjør det. Som gruppe er 

imidlertid legkvinnene sammensatt med tanke på å representere mangfold, 

flest mulige typer ståsteder og erfaringer på det området kunnskap 

søkes: svangerskap, fødsel, barsel. 

Når vi snakker om representativitet og generaliserbarhet i forskning, 

gjelder det oftest fordeling av svar fra enkeltinformanter. 

Eksempelvis: Dersom utvalget er riktig sammensatt, og 30 % av 

svarerne prioriterer tilgang til medisinsk spisskompetanse fremfor 

"mykenhet", kan vi med en beregnelig grad av sannsynlighet gå ut fra 

at omtrent samme andel av hele den norske kvinnebefolkningen ville 

svart det samme. Fordi legkvinnene er så vidt bredt sammensatt, kan 

vi gå ut fra at deres erfaringer og synspunkter er representative for 

langt flere enn dem selv – men det fins ingen muligheter til å spesifisere 

det nærmere. 

Hovedpoenget er imidlertid at den kunnskapen legkvinnekonferansen 

produserer ikke er av samme slag som den forskningen gir. 

Hovedbudskapet fra legkvinnene er ikke at så og så mange av dem har 

opplevd sånn eller slik, eller at ulike andeler av dem mener eller vil 

dette og hint. Kunnskapen er ikke lenger på individnivå. Legkvinnekonferansen 

produserer NXQQVNDS RP KYD HQ VY UW VDPPHQVDWW JUXSSH 

NYLQQHU NDQ HQHV RP n YLOOH IRUPLGOH WLO KHOVHP\QGLJKHWHQH RP I¡GVHO 

RJ EDUVHO. Da kan vi tillate oss å anta at svært mange andre norske 

kvinner kunne stilt seg bak det samme budskapet. 

Kanskje er det også slik at et strengt representativt utvalg norske 

kvinner ville gitt en annen tilbakemelding på spørsmålet i eksemplet 

over, om spisskompetanse og mykenheter, dersom de var gitt anledning 

til å dele erfaringer og videreutvikle kunnskap sammen. Kanskje 

ville de overskredet premissene i spørsmålet? I virkelighetens verden 

er det jo ofte slik at vi ikke kan vite sikkert hva vi selv mener før vi 

har hørt hva viktige andre vet og vil – og hvordan de begrunner det. 

65

Det gjelder både i hverdagsliv og i akademisk og politisk virksomhet. 

Vi lever i en sammenheng og blir oss selv også ved at vi hele tiden 

lærer av og forholder oss til andre. Tradisjonell forskning på individnivå 

bygger på en helt spesiell kunnskapsteoretisk posisjon – som 

legfolkskonferanser utfordrer. 

+YD NUHYHU PHWRGHQ DY WLOUHWWHOHJJHUQH" 

Tilretteleggerne skal initiere og lose. Det innebærer å sørge for: 

• at deltakerne blir kjent med hverandre 

• at det skapes en stemning hvor folk føler seg frie og trygge til å 

hente opp egen erfaring og lytte til andres 

• at gruppen tar ansvar for og føler seg i stand til å gjøre den jobben 

de er bedt om 

• at også de usikre og fåmælte får bidra og at de sterkeste ikke 

overkjører noen 

• at prosessen dokumenteres fortløpende og meldes tilbake til 

konferansen – slik at legkvinnene og sekretæren oppnår en 

gjensidig trygghet på at sluttproduktet ivaretar gruppens ønsker. 

Å ta deltakernes erfaringer på alvor, betyr at løpet må legges 

underveis, ut fra hva de legger på bordet og hvordan de møter 

hverandres innspill. 

Å ha ansvaret for en slik prosess krever både et klart resultatmål i 

bakhodet (konferansen skal produsere et gjennomdrøftet og tydelig 

formulert budskap), og forutsetninger for å møte det uforutsigbare 

underveis mot det målet. Vi opplever fem forutsetninger som 

avgjørende for å kunne lose slik i ukjent farvann: 

)\VLVNH UDPPHU 

Møbleringen er viktig for arbeidsformen. Vi har en romslig sal hvor 

veggene kan fylles med lapper og plakater. På snaut halve gulvflaten 

plasserer vi fem småbord, med fem stoler rundt hvert – det er til 

gruppearbeid. Den andre hoveddelen av gulvet fylles av en sirkel med 

stoler (som eventuelt må gjøres dobbel for å ikke skape for store 

avstander). 

Vi er godt utstyrt med flip-overblokker, fargede A4-ark, limbånd, 

store og små tusjer, digitalt kamera, PC kanon, kaldt vann, frukt og 

småsjokolader (de siste kommer fram når folk begynner å bli slitne). 

66

Det er skaffet CD-spiller og diverse vakker og rolig musikk, som 

spilles når folk siger inn og samles etter pauser, eller mens folk leser 

hverandres innspill på veggene. 

*UXQGLJ SODQOHJJLQJ 

Å planlegge for det uforutsigbare kan synes paradoksalt, men alle som 

improviserer eller bygger deler av sitt faglige virke på "spontankompetanse" 

(den du har der og da, i en unik situasjon), vet at det 

ligger mye trening og planlegging bak. Det fins paletter og skrin med 

redskaper og teknikker for å få til forskjellige ting i grupper. Det 

enkleste er å tilegne seg en del slike redskap. Det vanskelige er å 

vurdere fortløpende når en tar hva i bruk eller når en må finne på noe 

helt nytt – ut fra hva som pågår i forsamlingen og hvor de skal i løpet 

av hvilke tidsrammer. Hva løfter vi fram og inviterer forsamlingen til 

å gå videre på, hva lar vi ligge dersom ingen av legkvinnene selv 

forfølger det – ut fra oppdragsgivers bestilling, gruppedynamikken, 

spekteret av erfaringer og synspunkter som legges på bordet. Vi har på 

forhånd drøftet og skisset rundt ulike mulige forløp, utfordringer og 

ressurser, og snakket om hvilke grep det går an å møte disse med – vel 

vitende om at det meste kommer til å bli helt annerledes. Det har vært 

viktig å lese legkvinnenes svar til Helsetilsynet, bli antydningsvis 

kjent med noen av dem, få en føling med om noen bærer på erfaringer 

som kan bli utfordringer i gruppeprosessen, kjenne på og diskutere 

hva vi selv bærer på, og som skal eller ikke skal få lov til å boble til 

overflaten blant legkvinnene. Det er også god planlegging å bestille 

rekvisitter; ved siden av å være helt nødvendige redskaper, er alle våre 

fargede ark, flipover-blokker, tusjer, PCer og sjokoladeposer også 

sterke signaler om kreativitet og produktivitet – og omsorg. 

7LOOLW WLO OHJIRONHQH 

Vi ville aldri turt å ta ansvaret for en slik prosess hvis vi ikke var helt 

sikre på at legkvinnene er i besittelse av mer enn nok erfaring, refleksjonsevne, 

engasjement og arbeidsmoral til å gjøre det arbeidet de er 

bedt om. Kunnskapskilden er der, til stede i rommet, og vi kan stole på 

at vår oppgave faktisk bare er å forløse og lose. Tilliten til legfolkene 

er tett koblet sammen med en stor nysgjerrighet, det leder over til 

neste punkt. 

67

,QWHUHVVH RJ Q\VJMHUULJKHW IUD RVV RJ IUD RSSGUDJVJLYHU 

Vi er helt reelt nysgjerrige på og interesserte i hva legkvinnene 

kommer til å fortelle og diskutere og mene. Oppdragsgiver (Statens 

helsetilsyn) har signalisert en helt reell og sterk interesse for det 

samme. Også dette er trolig en viktig forutsetning for å kunne møte 

det uforutsigbare. Vi stiller med et vidåpent lytteutstyr, og legkvinnene 

oppfatter at invitasjonen er ment helt alvorlig. Det skaper en 

grunntone av ærlighet som gjør at vi underveis også kan stoppe opp og 

spørre forsamlingen om hva som nå skjer og hvordan vi skal håndtere 

det, dersom vi syns det er nødvendig. 

c KD GHW EUD 

Vi er sikre på at tilretteleggerne må ha det godt i situasjonen og med 

hverandre for å kunne møte uforutsigbarhet på en god måte. Den som 

er forknytt, føler ubehag, irritasjon eller negativ usikkerhet, mister 

evnen både til å lytte godt og til å være i bevegelse. Dette gjelder også 

for legkvinnene. Altså må tilretteleggerne gi betingelser for en 

gjennomgående god stemning. Også det forutsetter at tilretteleggerne 

har det godt selv. Det ligger også en eksempelkraft i at tilretteleggerne 

trives i situasjonen og med hverandre, og at dialogen glir godt mellom 

de to. Vi viser at det er mulig å gi seg fortrøstningsfullt i kast med noe 

vi ikke vet hva skal bli, som det knytter seg forventninger og alvor til, 

og endatil ha det spennende og moro underveis. 

68

3V\NLVN KHOVH KRV I¡GHNYLQQHU 

)RUVNHU +DQQD %LOG 

%DNJUXQQ 

Definisjon av psykisk helse i denne sammenheng: milde til moderate 

psykiske belastninger i forbindelse med svangerskap, fødsel og 

barseltid. Internasjonal litteratur beskriver og kategoriserer psykisk 

helse forskjellig, og ulike begreper brukes: pre- og postpartum 

depression, psychological distress, depressive symptoms, unhappiness, 

postpartum blues, fatigue, tiredness osv (Brockington 1996, Cox 

1994, Enkin 1995, Glazner 1997, Hopkins 1984, O’Hara 1983, 

O’Hara 1991, Pritchard 1996, Romito 1989, Stemp 1986, Wickberg 

1996). 

Årsaker og sammenhenger ser i nyere forskning ut til å være mer 

avhengig av den sosiale situasjon kvinner befinner seg i og hvilke 

forventninger som stilles til dem, enn av hormonelle svingninger. 

(Hopkins 1984, O’Hara 1991,Wickberg 1996). Uansett årsak: 

Psykiske belastninger og dårlig psykisk helse i svangerskapet vil 

påvirke fødselsprosessen og barseltiden, vil være av betydning for 

mestring av overgang og morsrolle og for samspill med barnet og 

partneren, samt for barnets utvikling på sikt (Berle 1997, Thune- 

Larsen 1993). 

3UREOHPVWLOOLQJHU VRP VNDO EHO\VHV KHU 

1. Hvor utbredt er depressive symptomer i svangerskapet hos mødre i 

Norge? 

2. Hvilke variabler ser ut til å ha betydning for depressive 

symptomer? 

3. Hvilke sammenhenger er det mellom depressive symptomer i 

svangerskapet, fødelsopplevelser og psykisk helse i barseltiden? 

0HWRGH RJ XWYDOJ 

Undersøkelsen er en survey gjennomført i 1997 av et representativt 

utvalg barselkvinner i Norge(Sundvoll 1997). Utvalget var 2677 

mødre utskrevet fra 30 fødesteder i Norge, hvorav 1588 (59%) besvarte 

et omfattende spørreskjema ca 14 dager etter utskrivelse. Spørsmål 

og svar som belyser ovennevnte problemstillinger er bearbeidet 

for dette framlegget. Depressive symptomer av minst to ukers varighet 

i svangerskapet er målt ut fra fem nøkkel-symptomer på MD (Major 

69

depression) fra DSM-III-R (Kendler 1993). Fem validerte spørsmål 

fra SCL-25, som indikerer mentalt stress (symptomer på angst og 

depresjon) ble anvendt for å måle psykisk helse de to første ukene 

etter utskrivelse fra barselavdeling (Tambs 1993). For statistiske 

analyser er SPSS anvendt med logistisk regresjonsanalyse og multivariat 

analyse med forward stepwise regression. 

5HVXOWDWHU 

17% av mødrene hadde hatt tre eller fler depressive symptomer i 

svangerskapet. Andelen av mødre som rapporterte 3+ depressive 

symptomer ser ut til å variere mellom geografiske områder som 

sogner til ulike sykehus, fra 0% (Orkdal, Tynset,Volda) til 35% 

(Bodø, Rana). I opptaksområdet Oslo/Akershus er variasjonene fra 

11% for Bærum sykehus til 20% for Ullevål sykehus. 

I de følgende analyser ser vi på mødre med tre eller flere depressive 

symptomer som en gruppe, som sammenlignes med de øvrige 

mødrene. Som vist i tabell 1 er det statistisk signifikante sammenhenger 

mellom å ha flere depressive symptomer i svangerskapet og å 

være enslig, ikke ha heltidsarbeid, være kronisk syk/ funksjonshemmet 

(som påvirker dagliglivet), ha lav utdanning, dårlig bosituasjon, å 

ha opplevd stressfulle livshendelser siste 12 mnd, å ha opplevd sin 

helse som dårlig i svangerskapet og å ha dårlig forhold til og støtte fra 

partner. Det er også en signifikant sammenheng mellom depressive 

symptomer og egen opplevelse av mestring, oversiktlighet og mening 

i livet (Sence of coherence), etter Antonovsky’s salutogenesemodell 

(Lundberg 1994). 

En multivariat analyse av hovedeffektmodell for de nevnte variablene, 

viser signifikante sammenhenger for heltidsarbeid, kronisk 

sykdom/funksjonshemming, stressfulle livshendelser siste 12 mnd, 

opplevd dårlig helse i svangerskapet, ikke nært forhold til partner og å 

ha lav score på Sence of coherence. 

Mødre som har hatt flere depressive symptomer i svangerskapet, ser ut 

til å oppleve fødselen mindre positivt. Hele materialet er tatt med, 

uavhengig av medisinske fødselskomplikasjoner. Tabell 2 viser 

svarfordelingen på 6 utsagn om fødselen for mødre med 0-2 (=0) og 

3+ (=1) depressive symptomer. Det er en tendens at mødre i gruppe 1 i 

mindre grad opplever å være i gode hender og fødselen som en positiv 

70

opplevelse enn i gruppe 0, men forskjellene er ikke signifikante. Det 

er signifikante forskjeller mellom gruppene når det gjelder å ha følt 

seg umyndiggjort, vært veldig redd og ha følt seg ved siden av seg 

selv. Dette gjelder også utsagnet: “Fødselen var så dramatisk at jeg 

ikke tør føde igjen”. 

Mødres grad av mentalt stress ca to uker etter utskrivelse fra barselavdeling 

er uttrykt i score på 5 spørsmål med fire svaralternativer etter 

Tambs og Moum (1993), og tabell 3 viser statistiske sammenhenger 

med antall depressive symptomer i svangerskapet. Høy grad av mentalt 

stress har i denne analysen et cut off point på 1. 75, og 18% av 

mødrene befinner seg i denne gruppa. Analysen viser at flere depressive 

symptomer i svangerskapet øker sannsynligheten for mentalt 

stress i de første ukene etter fødsel. 

'LVNXVMRQ DY IXQQ 

Undersøkelsen viser, selv med enkle og noe upresise målemetoder at 

depressive symptomer i svangerskapet er ganske vanlige, og at dette 

ofte fører til en mer negativ opplevelse av fødselen, samt høyere grad 

av mentalt stress etter fødsel. Dette er i samsvar med funn i andre 

undersøkelser (Fergusson 1996, Kearns 1997). 

Variabler som ser ut til å ha betydning for utvikling av depressive 

symptomer og generelt mentalt stress i forbindelse med svangerskap 

og barseltid, er overensstemmende med andre undersøkelser når det 

gjelder bakgrunnsfaktorer som utdannelse, parforhold, 

arbeidssituasjon og sosial støtte (Bolton 1998, Dragonas 1998, Stemp 

1986). Sammenheng mellom depressive symtomer og stressfulle 

livshendelser er belyst i flere undersøkelser (Hopkins 1984, O’Hara 

1983, Llewellyn 1997, Rostad 1995). 

I svangerskapsomsorgen vil spørsmål om kvinnens opplevelse av egen 

helse, samt stressfulle livshendelser kunne ha betyning ved siden av 

de øvrige bakgrunnsfaktorer, for å avdekke og avhjelpe depressive 

symptomer, og i planlegging av fødsels- og barselomsorgen. 

71

7DEHOO 8QLYDULDW DQDO\VH DY P¡GUH PHG GHSUHVVLYH V\PSWRPHU L 

VYDQJHUVNDSHW RJ XOLNH ULVLNR RJ EDNJUXQQVIDNWRUHU 

9DULDEHO 0HDQ 25 6LJQLILNDQV $QGHO 1 

V\PSWRPV S YHUGL PHG 

GHSU 

V\PSW 

Alle 

Risiko- 

/bakgrunnsfaktor 

)DPLOLHW\SH 

1. 40 17 1 588 

Gift/ sambo 1. 39 1. 0 17 1 525 

Enslig 

$UEHLG 

1. 75 2. 5 0. 001 33 1 526 

Ikke heltid 1. 54 1. 0 21 697 

Heltid 

.URQLVN V\N I 

KHPPHW 

1. 27 0. 6 0. 0001 14 851 

Påvirker ikke 1. 37 1. 0 17 1 492 

Påvirker 

6WUHVVIXOOH 

KHQGHOVHU VLVWH 

PQG 

2. 00 2. 4 0. 0004 32 88 

Ingen 1. 16 1. 0 11 780 

En 1. 44 1. 6 0. 006 17 371 

To 1. 75 2. 6 0. 000 25 228 

Tre og fler 

%RVLWXDVMRQ 

1. 98 4. 4 0. 000 36 159 

Ikke fornøyd 1. 59 1. 6 0. 0008 23 436 

Fornøyd 

2SSOHYG JRG 

KHOVH L 

VYDQJHUVNDS 

1. 33 1. 0 16 1 146 

Helt enig 0. 78 1. 0 6 346 

Ganske enig 1. 23 2. 1 0. 003 12 725 

Uenig 

$QWDOO EDUQ 

2. 05 7. 4 0. 0000 32 511 

1. gangsfød. 1. 30 1. 0 15 638 

Flereg. fød. 1. 47 1. 3 0. 03 19 875 

72

fortsetter fra forrige side 

9DULDEHO 0HDQ 

V\PSWRPV 

25 6LJQLILNDQV 

S YHUGL 

$QGHO 

PHG 

GHSU 

V\PSW 

8WGDQQLQJ 

9 år 2. 00 1. 0 32 72 

Over 9 år 1. 36 0. 4 0. 0008 16 1 490 

$OGHU 

17-25 år 1. 51 1. 0 19 330 

Over 25 år 1. 37 0. 9 0. 33 17 1 251 

6RVLDO VW¡WWH 

Nært forhold til 

partner 

Passer helt 1. 34 1. 0 15 1 298 

Passer delvis 1. 63 1. 9 0. 0003 25 230 

Passer dårlig 2. 50 9. 4 0. 0000 63 24 

Ikke aktuelt 1. 60 2. 2 0. 08 28 25 

Partner vekt 

legger mine 

meninger 

Passer helt 1. 33 1. 0 15 986 

Passer delvis 1. 45 1. 3 0. 12 19 498 

Passer dårlig 2. 09 3. 4 0. 0002 38 45 

Ikke aktuelt 1. 81 3. 5 0. 0004 39 36 

6HQFH RI 

FRKHUHQFH 

0 (høy) 1. 14 1. 0 11 250 

1 1. 26 1. 3 0. 26 14 817 

2 1. 66 2. 4 0. 0004 23 319 

3 (lav) 2. 09 4. 6 0. 0000 37 158 

(* Lundberg 1994) 

1 

73

7DEHOO 0¡GUH PHG RJ GHSUHVVLYH V\PSWRPHU L 

VYDQJHUVNDSHW RJ GHUHV SV\NRORJLVNH RSSOHYHOVH DY I¡GVHOHQ XW 

IUD XOLNH XWVDJQ PHG WUH VYDUDOWHUQDWLY 

Fødsels- Passer bra Passer Passer ikke Antall svar 

opplevelse % 

delvis % % 

Depressive 

sympt: 

0 1 0 1 0 1 Antall svar 

I gode hender 89,5 86,9 10,2 11,6 0,4 1,5 1280 267 

Positiv 

opplevelse 

58,4 55,7 32,1 33,2 9,4 11,1 1263 262 

Umyndiggjort 

* 

2,1 3,5 6,4 11,0 91,5 85,5 1227 255 

Dramatisk* 2,0 3,5 10,6 15,4 87,3 81,2 1231 260 

Veldig redd 

*** 

6,9 15,2 16,9 22,4 76,2 62,4 1240 263 

Ved siden av 

meg selv* 

5,1 7,2 21,2 27,5 73,7 65,3 1209 251 

Stjerne * indikererer statistiske sammenhenger i svaret med antall 

depressive symptomer i svangerskapet 

( * = < 0. 05, *** = < 0. 001) 

7DEHOO 6WDWLVWLVNH VDPPHQKHQJHU PHOORP DQWDOO GHSUHVVLYH 

V\PSWRPHU L VYDQJHUVNDSHW RJ JUDG DY PHQWDOW VWUHVV XWWU\NW VRP 

VFO VXP HWWHU I¡GVHO /RJLVWLVN UHJUHVMRQVDQDO\VH 

Depressive Mean Odds Ratio Andel med scl5sum > 1. 75 

symptomer scl5sum ( OR ) P % (N) 

0 1. 27 1. 0 11 428 

1 1. 33 1. 1 (0. 7-1. 7) 0. 60 13 469 

2 1. 43 1. 8 (1. 2-2. 6) 0. 004 19 390 

3 og fler 1. 62 4. 5 (3. 1-6. 6) 0. 0000 37 275 

Total 

*(Tambs 1993) 

1 562 

74

5HIHUDQVHU 

Berle JØ, Holsten F. Pregnancy related psychiatric disorders. Clinical 

and epidemiological challenges. Nor J Epidemiol 1997; 7 (1): 111- 

116. 

Bick D and MacArthur C. Identifying morbidity in postpartum 

women. MIDIRS Midwifery Digest; 1995; June; 5:2: 193 - 197. 

Bolton HL, Hughes PM, Turton P, Sedgwick P. Incidence and 

demographic correlates of depressive symptoms during pregnancy in 

an inner London population. J Psychosom Obstet Gynecol 1998; 19: 

202-209. 

Brockington I. Motherhood and Mental Health: Oxford University 

Press: 1996. 

Cox J, Holden J (ed). Perinatal Psychiatry. Use and Misuse of the 

Edinburgh Postnatal Depression Scale. London: Gaskell:1994. 

Dragonas T and Christodoulou GN. Prenatal care. Clinical Psychology 

Review 1998; Vol 18, No. 2: 127-142. 

Enkin MW, Murray L. et al. A Guide to Effective Care in Pregnancy 

and Childbirth. Oxford: University Press: 2nd. Edition, 1995 

Fergusson DM, Horwood LJ, Thorpe K and the ALSPAC Study 

Team. Changes in depression during and following pregnancy. 

Paediatric and Perinatal Epidemiology 1996; Vol. 10: 279-293. 

Glazner C M A. Postnatal morbidity. In: O’Brien PMS, editor. The 

yearbok of obstetrics and gynaecology. London: RCOG Press: 1997: 

281 - 301. 

Hopkins J, Marcus M, Campbell S. B. Postpartum Depression: A 

Critical Review. Psychological Bulletin 1984; Vol. 95. No. 3: 498- 

515. 

Kearns RA,Neuwelt PM, Hitchman B, Lennan M. Social support and 

psychological distress before and after childbirth. Health and Social 

Care in the Community; 5 (5): 296-308. 

Kendler KS et al. The Lifetime History of Major Depression in 

Women. Reliability of Diagnosis and Heritability. Arch. Gen. 

Psychiatr 1993; Nov; Vol 50: 863-870. 

Llewellyn AM, Stowe ZN, Nemeroff CB. Depression During 

Pregnancy and the Puerperium. J Clin Psychiatry 1997; 58 (suppl 15): 

26-32 

75

Lundberg O, Nystrøm Peck M. Sence of coherence, social structure 

and health. Evidence from a population survey in Sweden. European 

J. of Public Health 1994; 4: 252-257. 

Marchant S. Identifying morbidity in postpartum women. British 

Journal of Midwifery 1995; Vol. 3. No. 1: 34-38 

O’Hara MW, Rehm LP, Campbell SB. Postpartum Depression. A 

Role for Social Network And Life Stress Variables. The J. of Nervous 

and Mental Disease 1983; Vol. 171. No. 6. 336-341. 

O’Hara M, Schlechte JA, Lewis DA, Varner MW. Controlled 

Prospective Study of Postpartum Mood Disorders: Psychological, 

Environmental, and Hormonal Variables. Journal of Abnormal 

Psychology 1991; Vol. 100. No. 1: 63-73 

Pritchard DB, Harris B. Aspects of Perinatal Psychiatric Illness. 

Review Article. British Journal of Psychiatry 1996; 169: 555-562. 

Romito P. Unhappiness after childbirth. In: Chalmers I, Enkin MW, 

Keirse MJNC (ed). Effective care in pregnancy and childbirth, New 

York: Oxford University Press: 1989:1433-1466. 

Rostad B, Schei B, Jacobsen G. Health consequences of severe life 

events for pregnancy. Scand J Prim Health Care 1995; 13: 99 - 104. 

Stemp P et al. Psychological Distress in the Postpartum Period: The 

Significance of Social Support. Journal of Marriage and the Family 

1986; 48: May: 271 - 277. 

Sundvoll A. Undersøkelse om mødre med nyfødte barn. Oslo: 

Statistisk sentralbyrå, 1997; Notater 97/60 

Tambs K, Moum T. How well can a few questionnaire items indicate 

anxiety and depression? Acta Psychiatr Scand 1993; 87: 364-367. 

Thune-Larsen K-B, Torgersen S. Del av en prospektiv familiestudie: 

Mor i fødsel - barnets psykiske helse ved 4 år. Er det noen 

sammenheng? Fokus 1993: 2: 109-117 

Wickberg, B. Postnatal depression. Prevalence, identification and 

treatment. Gøteborg University, Doctoral dissertation, Department of 

Psychology, 1996. 

76

)¡GVHO L HJHQ UHJL 2P NURSSHQV V\PEROEHW\GQLQJ L 

VHQPRGHUQLWHWHQ 

)¡UVWHDPDQ 7RYH ,QJHEM¡UJ )MHOO 8QLYHUVLWHWHW L %HUJHQ 

,QWURGXNVMRQ 

Innlegget mitt er basert på doktoravhandlingen )¡GVHOHQV JMHQI¡GHOVH 

)UD WHNQRORJL WLO QDWXU Sn I¡GHDUHQDHQ fra 1997. Som tittelen antyder 

er fokus på ideen om en alternativ og naturlig fødsel. Jeg arbeider 

innenfor en konstruktivistisk forståelsesramme, der jeg har stilt 

spørsmålstegn ved det som oppfattes som "naturlig": jeg har stilt 

spørsmålstegn ved såkalte "naturaliseringsprosesser", der en får f. eks. 

fødselspraksiser til å fremstå som naturlig i forståelsen "biologisk 

riktig". Fokus er på kvinnen som tar fødselen tilbake, kvinnen som tar 

regi over egen fødsel, over egen kropp, over eget liv. Vi befinner oss 

altså i de senmoderne 1990-årene. 

Mitt mål med undersøkelsen har vært å belyse og nyansere prosessene 

som finner sted i relasjonen mellom helsearbeider og fødekvinne-/ 

fødende par. Feltarbeidet er gjort i perioden 1992 - 1995. I studien har 

jeg benyttet kvalitative metoder, med blant annet observerende deltakelse 

på fødestuer og i barselavdelinger i en universitetsklinikk, samt 

intervjuer med til sammen 30 (urbane) fødekvinner og helsearbeidere 

(jordmødre og leger). I tillegg er det lagt en viss vekt på profesjonsprodusert 

materiale (brosjyrer o. l.) og massemedienes fremstilling av 

fødearenaen i denne perioden. 

+YD VNMHU L nUHQH" 

Et av målene mine har vært å skissere et vendepunkt i EnGH helsearbeideres 

og fødekvinners tenkning omkring fødsel. Fra ca 1985 

beveger vi oss i Norge bort fra 1970-tallets mer høyteknologiske 

fødsel og det skjer en intimisering av fødselen. 

Blikket vendes KMHPRYHU- og det ser vi for eksempel i omgjøringen av 

offentlige, sterile fødestuer til "private", hjemlige soveromslignende 

fødestuer, som helst er bemannet med "kjent jordmor". Vi ser det også 

i måten barnefaren trekkes inn i fødselen på. Fødsel går fra å være en 

medisinsk begivenhet til å bli en familiebegivenhet. 

77

Samtidig vendes blikket LQQRYHU i kroppen - og det ser vi i fokuseringen 

på å skape samhørighet mellom foreldre og barn I¡U barnet er 

født. At blikket vendes innover, ser vi også i ideen om at fødselen 

åpner opp kroppen - ikke bare fysisk - og at man gjennom smerten kan 

komme i kontakt med seg selv, med sitt indre landskap. 

Disse endringene står ikke isolert, men må ses i sammenheng med 

parallelle prosesser - innenfor blant annet helsebølgen og miljøbevegelsen. 

Endringene representerer på mange måter motsetninger til den 

avanserte reproduksjonsteknologien, men er på samme tid forutsatt av 

den samme avanserte reproduksjonsteknologien. Parallellt med dette 

fokus på alt fra ultralyd og diverse prenatale tester - altså en ELRORJLVH 

ULQJ - skjer det en WUDGLVMRQDOLVHULQJ - eller en orientering mot forestillinger 

om fortiden, der man fødte i små stuer, med kjente hjelpere 

rundt seg og der en måtte klare seg uten kjemisk smertelindrende 

midler. Med tradisjonaliseringen foretar en selektive utdrag av fortiden, 

der fortidens mer eller mindre lyse elementer er trukket frem. 

Det er eksempler på kreativ hukommelse. 

Det som er interessant i denne sammenhengen er at den avanserte 

reproduksjonsteknologien er med på å skape sin motsetning - "den 

naturlige fødsel". For uten det høyteknologiske innslaget, uten de 

mange muligheter for å lage liv og for å redde liv, hadde ikke disse 

tankene fått et så sterkt gjennomslag. (Forstått i dette perspektivet kan 

man forstå Lofotkvinnenes aksjon). Det er først når en er rimelig 

sikker på at en overlever at det blir plass for det mer opplevelsesorienterte. 

‘QVNHW RP n EHKROGH I¡OHOVHQ 

Noe av det som var mest fremtredende i min undersøkelse var 

kvinnenes ønske om n NODUH VHJ VHOY, blant annet ved å klare seg uten 

smertelindrende midler i fødselen. Dette må ses som en reaksjon på 

70-årene, da det ble fremsatt krav fra for eksempel kvinnebevegelsen 

om å kunne føde smertefritt. Kampen den gang gikk mye ut på at 

kvinnen skulle kunne fungere tilnærmet likestilt mannen. Så lenge KDQ 

ikke hadde smerter under fødselen, hvorfor skulle så KXQ ha det? 

Tjue år senere ble fødesmerten omtalt som "meningsfull", "kreativ" og 

"skapende". Det ble snakket om fødeglede - og det ble fokusert på det 

78

positive som smerten førte til - ikke bare til et barn - men også til 

kontakt med ens egne grenser - med ens eget indre landskap. 

Det å ville klare seg selv betød konkret - i denne undersøkelsen - at en 

var skeptisk til eller tok helt avstand fra epidural og keisersnitt. I intervjuene 

av fødekvinnene I¡U I¡GVHOHQ kom det frem en klar dikotomisering 

eller todeling mellom de redde, de likegyldige, de passive - de 

som tok i mot smertelindring - og de brave som sto i mot trykket fra 

helsearbeiderne. Vi ser her altså en klassisk todeling mellom Vi og De 

Andre - der Vi-gruppen er den som kjemper mot overmakten - altså 

helsearbeidere - og som skal vinne til slutt. Det er som et manus hentet 

fra fortellingen om David og Goliat - eller kanskje fra ett av våre 

mange folkeeventyr. 

Fortellingen om David og Goliat måtte ofte endres etter møtet med 

fødeklinikken. Fødekvinnene måtte ofte rekonstruere sine oppfatninger 

av fødselshjelperne. For de fleste ble jo ikke overfalt med 

oppfordringer om å ta mot smertelindrende midler eller om å føde på 

rygg - eller en rekke andre ting som kvinnene var redde for på 

forhånd. Mitt eget inntrykk - etter å ha vært observerende deltaker ved 

en rekke fødsler - var at jordmødrene heller var litt tilbakeholdne og at 

de klarte å uttrykke sin ambivalente holdning til smertelindrende 

midlene: de understreket at de ulike midlene var en velsignelse å ha i 

vanskelige situasjoner, men at de også representerte makt, og en måte 

å distansere seg fra fødekvinnen på. 

Hva er det så som gjør at det blir så viktig for kvinnene å klare seg 

selv gjennom fødselen med så lite hjelp som mulig? Blant annet fordi 

et normalt svangerskap og en naturlig, vaginal fødsel ble sett på - både 

av fødekvinner og helsearbeidere - som en individuell prestasjon - et 

uttrykk for at en har hatt suksess i sitt prosjekt med å holde kroppen 

ren og frisk. Gjennom den naturlige fødselen fødes den "kvinnelige" 

kvinne. 

+YRUIRU GHWWH IRNXV Sn GHW KMHPOLJH GHW OLOOH" 

Nitti-årenes fødsler har altså vært konsentrert om det hjemlige, det 

lille, de kjente relasjoner, det individuelle, den egne regien. Hvorfor er 

det slik? I før-moderne tid ble mange flere ting tilskrevet oss: en 

kunne ikke i like stor grad velge KYD en skulle bli og KYHP en skulle 

79

li. Den gang hadde religionen, tradisjonen og familien større 

autoritet. Vi er i dag i posisjon til å velge mye av dette bort, om det 

ikke passer oss. I dag lever i en tid der vi stilles overfor ekstremt 

mange muligheter til å velge - velge livsstil. velge identitet. Men vi 

har ikke bare PXOLJKHWHU til å velge, vi er også G¡PW til å velge. Vi må 

hele tiden vise og bevise hvem vi er. Vi må sette oss selv i scene. 

Religionen, tradisjonen og familien spiller også i dag en vesentlig 

rolle og kan hjelpe til med selviscenesettelsen, men dette har ikke 

samme autoritet som før. Det eneste vi har igjen - som ikke er redusert 

- er kroppen. Kroppen spiller en aktiv rolle i skaping av identitet: vi 

bruker kroppen for å eksponere vårt innerste vesen. Når det gjelder 

dette med naturlig fødsel, så fremtrer en romantikkens tro på det unike 

i mennesket. Her fremtrer en dyrking av originalitet. Her fremtrer en 

svermerisk innstilling til Naturen og dyp interesse for historien. 

For eksempel det å føde uten smertelindrende midler, det å klare seg 

selv, det å søke sine egne fysiske grenser - gjennom fødsel eller 

gjennom en annen stor fysisk utfordring - blir uttrykk for hvem en er - 

eller hvem en ønsker å være: kroppen brukes for å estetisere selvets 

fremtoning. 

(Q OLWHQ MXVWHULQJ PRW VOXWWHQ DY WDOOHW 

1960, -70 og -80-tallets ideer om fødsel grodde frem ved hjelp av 

kvinnebevegelsen. Det ble en politisk kamp, der stikkord var makt 

mot overmakt og solidaritet med andre kvinner. I dag - mot slutten av 

1990-tallet - er dagsorden på fødearenaen en litt annen. Mange av 

kravene fra tidligere tiår er imøtekommet - ingen hever lenger på 

øyenbrynene av ønskebrev (om det finnes noen som fremdeles har 

med seg ønskebrev til fødselen!), det vises tilbakeholdenhet i forhold 

til det teknologiske fra helsearbeiders side, det er fokus på foreldrebarn-relasjoner, 

det åpnes opp for bygging av alternative enheter, og 

jeg oppfatter ikke at hjemmefødsel er et voldsomt kontroversielt tema, 

i hvertfall ikke i samme grad som på 1980-tallet. 

Grammatikken i tenkemåten i 1999 er kanskje en litt annen enn den 

var på begynnelsen av 90-tallet. Det skjer en liten justering. Det 

begynte med et TV-program om planlagt keisersnitt. Det fortsatte med 

oppringinger fra journalister som påsto at keisersnittsprosenten var 

gått opp, og de ville vite hvorfor dagens kvinner valgte annerledes enn 

80

for 5 år siden. og det fikk mer næring fra venninner og kolleger som 

åpent kom og fortalte at GH skulle nå LKYHUWIDOO ha epidural og kanskje 

til og med keisersnitt om de kunne forhandle seg frem til det. Jeg vet 

ingenting om hvorvidt keisersnittsprosenten er gått opp. og jeg vet 

ikke om mine veninner og kolleger er representative i den store 

sammenhengen. 

For 10-15 år siden så vi at kvinner kjempet for naturlig fødsel, eller 

for å bli definert som friske. De kjempet for å føde på krakk eller uten 

smertelindring. Det ble kjempet om å ta fødselen tilbake. Det ble 

kjempet mot det som ble oppfattet som overgrep. Dette var HQ NDPS L 

RJ PHG NROOHNWLYHW. 

Men det ble også kjempet om friheten til selv å velge. 'HQQH NDPSHQ 

RP IULKHWHQ WLO VHOY n YHOJH I¡UHV VWDGLJ YHNN. . Det kan hende at 

dagens eventuelle ønsker om keisersnitt og smertelindring er uttrykk 

for kampen om friheten til selv å velge. En vil ikke la seg presse til å 

føde politisk korrekt, naturlig, vaginalt. En ønsker ikke å føde på det 

"naturlige samlebånd". En ønsker å beholde sin individualitet. Det nye 

tema kan bli følgende: det må passe PHJ, jeg vil ha alt, jeg vil ha 

epidural, jeg vil ha keisersnitt. Dette er ikke primært en kamp i solidaritet 

med andre kvinner, med kvinnekollektivet - det er en kamp i 

solidaritet med en selv. 

81

+YLV NYLQQHU L %HUJHQ ILNN YHOJH UHVXOWDWHU IUD HQ 

EUXNHUXQGHUV¡NHOVH 

2YHUOHJH -RQH 7URYLN L VDPDUEHLG PHG +HOJD 6DOYHVHQ 0DU\ 0DU¡\ 

RJ .QXW 'DODNHU +DXNHODQG V\NHKXV %HUJHQ 

I forbindelse med forestående omorganisering av fødetilbudet i 

Bergen ønsket vi å kartlegge de fødendes syn på dette og det ble 

derfor høsten 1993 foretatt en systematisk brukerundersøkelse (1). 

792 kvinner som var gravide eller som nettopp hadde født deltok i en 

spørreundersøkelse i perioden 20. 09 til 10. 11. 93, dette representerte 

15% av de 5000 som årlig fødte ved Kvinnelinikken, Haukeland 

sykehus som på det tidspunkt var eneste fødeinstitusjon for en 

populasjon på 300 000. 

Kvinnene besvarte spørreskjemaet anonymt, i forbindelse med ultralydscreening, 

svangerskapskontroll (på helsestasjon eller ved obstetrisk 

poliklinikk), eller under sykehusinnleggelse (på observasjonspost 

for gravide eller i barselavdelingen). 

Spørreskjemaet inneholdt i alt 6 spørsmål, fire om hvilken grad av 

medisinsk beredskap kvinnene ønsket i forbindelse med fødselen og to 

om kvinnenes ønsker i forbindelse med utvidelse av fødetilbudet. 

Et stort flertall ønsket høy grad av medisinsk beredskap: I tillegg til at 

94 % ønsket jordmor umiddelbart tilgjengelig, ønsket 72% fødselslege, 

barnelege og/eller narkosepersonell umiddelbart tilgjengelig, - 

15% mente at tilgang på spesialpersonell, utover jordmor, innen 30 

minutter var tilstrekkelig for å føle seg trygg under fødselen. 74% 

ønsket mulighet for epiduralbedøvelse under fødselen. Et klart flertall 

(91%) karakteriserte tilleggsundersøkelser som ultralyd/CTG som 

betryggende mens 6% oppfattet det som forstyrrende/skremmende. 

86% karakteriserte jevnlig visittgang av fødselslege på fødestuen som 

betryggende mens 4% mente det var unødvendig, kun 3% oppfattet 

dette som forstyrrende. 

Et flertall på 56% av kvinnene ønsket en omorganisering til kombinert 

føde-/barselenhet mens 18 % ønsket separat føde- og barselavdeling. 

20% av de spurte hadde ikke gjort seg opp noen mening mhp hvor en 

ny fødeenhet burde lokaliseres. Av dem som angav et konkret ønske 

82

ville 32% utvide den eksisterende fødeavdelingen ved Haukeland 

sykehus mens 15% og 22% ville ha etablert en ny fødeenhet ved ett av 

de to andre sykehusene i regionen (henholdsvis Diakonissehjemmet 

sykehus Haraldsplass og Hospitalet Betanien). 12% ønsket en utvidelse 

av muligheten for hjemmefødsler. Det var ikke signifikante 

forskjeller i krav til medisinsk beredskap mellom dem som ville ha 

fødeenheten ved ett av de tre sykehusene (77%, 70% og 66%). Av 

dem som angav at de gjerne ville ha et utvidet tilbud om hjemmefødsel 

ønsket likefullt 57% at de skulle ha umiddelbar tilgang på 

fødselslege, barnelege og narkosepersonell og 64% ønsket mulighet 

for epiduralbedeøvelse. 

Vi tilstrebet å inkludere flest mulig kvinner i ulike situasjoner og faser 

av svangerskapet/postpartumperioden, samt kvinner både innenfor og 

utenfor vår institusjon i håp om å få et mest mulig representativt bilde. 

Likevel må resultatene av en slik spørreundersøkelse tolkes med 

varsomhet. Tidligere undersøkelser viser at brukerundersøkelser er 

påvirkelige av mange faktorer, blant annet må man anta at hvilket 

fødetilbud som allerede eksisterer, hva medisinsk ekspertise som leger 

og jordmødre forfekter som kriterier for en trygg eller ”vellykket” 

fødsel og hvilke egne fødselserfaringer kvinnene evt. har bak seg vil 

være av stor betydning. 

Resultatene kan taes til inntekt for at kvinnene ønsket høy grad av 

medisinsk beredskap og dermed i praksis en spesialisert fødeenhet. På 

den annen side kan undersøkelsen også taes til inntekt for at det 

faktisk er en relativt stor gruppe som angir at de ønsket et reelt 

alternativ til det da eksisterende fødetilbud. 

Kunne vi imøtekomme ønsket om høy medisinsk beredskap, mulighet 

for epidural ved behov, kombinert føde-/barselavdeling og nærme oss 

et tilbud om ”hjemmefødsel på sykehus”? 

Desember –93 ble det vedtatt å opprette en alternativ Fødeenhet, 

Storken, på Haukeland sykehus. Dette skulle være en kombinert føde- 

/barselavdeling for 1500 lavrisikofødende, med mindre teknologi, mer 

hjemlig atmosfære med dobbeltseng, badekar og ”rooming-in” for 

hele familien, alternativ smertelindring og alternative fødestillinger. 

Epiduralbedøvelse og CTG-monitorering var ikke tilgjengelig på 

83

avdelingen, men ved behov kunne kvinnen flyttes til den ordinære 

fødeavdeling hvor alt nødvendig personell og teknologi var 

tilgjengelig. 

Evalueringen etter 3 års drift konkluderte med at det var medisinsk 

trygt og at kvinnene, både dem som fødte ved Storken og 

lavrisikokvinner som fødte på den tradisjonelle fødeavdelingen, var 

fornøyde. (2) 

/LWWHUDWXU 

1. Trovik J, Salvesen S, Marøy M, Dalaker K. Hvis de fødende selv 

kunne velge…Tidsskr Nor Lægeforen 1995;115: 838-41 

2. Rapport Hordaland Fylkeskommune: Prosjekt Storken; 1998. 

84

3DQHOGHEDWWHQ GLVNXVMRQ 

'HEDWWHQ YDU NRQVHQWUHUW RP WHPDHQH VHOHNVMRQ NRQWLQXLWHW RJ 

UHVVXUVIRUGHOLQJ 

6HOHNVMRQ 

Forskning gjort både i Norge og i utlandet viser at det er mulig å 

selektere gravide kvinner etter risiko for komplikasjoner under 

fødselen - både hva gjelder risiko for operative inngrep og risiko for 

barnet. Uenigheten i panelet dreide seg om denne seleksjonen blir god 

nok. Kan vi, med de seleksjonskriteriene vi har, ta ut en lavrisikogruppe 

der risikoen er så lav at vi synes den er akseptabel? 

Det er ingen tvil om at når en uventet hendelse opptrer under fødselen, 

og kvinnen er ved en institusjon som ikke er i stand til å ta hånd om 

den, hva enten det gjelder henne selv eller barnet, er dette meget 

alvorlig. Diskusjonen dreier seg derfor om det er mulig å selektere 

kvinner slik at disse hendelsene blir svært sjeldne. Det som videre må 

diskuteres, er hvilken grad av risikoøkning kvinnen selv og samfunnet 

er villig til å akseptere. 

Det kan hevdes at kvinner som er i en lavrisikogruppe og som føder 

ved en stor institusjon som har fødsler av alle kategorier, har flere 

intervensjoner og operative inngrep under fødselen enn tilsvarende 

kvinner som føder ved en institusjon som bare har lavrisikofødsler. 

Undersøkelser som er gjort om lavrisikofødsler ved en større institusjon, 

behøver derfor ikke å være relevante. Frekvensen av operative 

inngrep varierer mye mellom institusjonene, uten at utfallet for mor og 

barn er forskjellig. 

Alle leger og jordmødre som deltar i svangerskapsomsorgen, må ha 

kunnskaper nok til å selektere, slik at kvinnene kan henvises til riktig 

nivå for fødsel. Samtidig må det gis informasjon til og føres en dialog 

med gravide kvinner, slik at de kan føle seg trygge, både gjennom 

svangerskapsomsorgen og i valg av fødested. 

De fleste i vårt land får føde der de ønsker. På grunn av geografi og 

spredt bosetning en del steder i Norge, vil noen oppleve en risiko i 

forhold til avstander, værforhold og transport i forbindelse med fødsel. 

85

De aller fleste fødsler i Norge vil likevel skje på fødesteder med høy 

beredskap for komplikasjoner. 

Det er sammenheng mellom morens helse og barnets tilstand. Seleksjon 

må også gjelde barnets tilstand og evt. behov for ekspertise, 

behandling og transport opp til nivå 3. Alle fødeenheter må ha 

beredskap og trenet personell til å ta seg av dårlige barn og øyeblikkelige 

katastrofetilstander. Det behøver ikke nødvendigvis å være barnelege 

eller anestesilege, men det må klargjøres hvilken ekspertise som 

er nødvendig på stedet, samt hvilke barn som skal overflyttes til et 

høyere nivå. 

Det var bred enighet i panelet om behov for mer forskning på 

området, blant annet å foreta prospektive studier av svangerskapet og 

selekteringsprosessen, samt fødeprosessen, intervensjoner og utfall. 

5HVVXUVIRUGHOLQJ 

Debatten her dreide seg mest om geografisk fordeling av stillinger og 

dermed muligheten for å ha høy kompetanse i perifere deler av landet. 

Problemet med gynekolog-bemanning ble belyst. I Nordland trengs 

for eksempel 15-20 flere gynekologer for å dekke alle vakter ved 

fødeavdelingene med en gynekolog. Disse gynekologene vil da ikke 

ha tilstrekkelig beskjeftigelse på dagtid. Full bemanning med gynekologer 

på alle fødeavdelinger er derfor urealistisk. Derfor er det 

nødvendig å tilpasse fødeavdelinger til de rådende forhold, f. eks. ved 

utvikling av nye modeller, som ved Gravdal sykehus i Lofoten. 

Vakthavende kirurger der kan foreta nødvendige operative forløsninger, 

og fødeavdelingen for øvrig fungerer som en fødestue. 

Det er vanskelig å rekruttere gynekologer til mindre fødeavdelinger. 

Årsakene til dette er flere, for de fleste er det mer attraktivt å bo i 

sentrale strøk og arbeidet ved en stor avdeling anses som mer interessant. 

Høy vaktbelastning ved små sykehus er også et problem. Det har 

vært en økning av stillinger i sykehus i sentrale strøk, som har absorbert 

de nyutdannede gynekologene. 

I utkantstrøk er det også vanskelig å rekruttere allmennleger som kan 

norsk, som arbeider i kommunene over lengre tid, og som har kunnskaper 

nok om svangerskapsomsorg. 

86

Jordmødre og leger i allmennpraksis må samarbeide om svangerskapsomsorgen 

i kommunene, og det må bli et bedre samarbeid mellom 

helsearbeidere i svangerskapsomsorgen i første- og annen linjetjenestene. 

Det finnes en WHO - gruppe som utreder alternative modeller for 

svangerskaps- og fødselsomsorg. Gruppens arbeid vil snart bli 

publisert. Det blir sett på ressursbruk og kostnader ved ulike modeller, 

og alternative lokale måter å løse problemer på. 

Omorganisering og utvidelse av jordmorstillinger, eventuelt i samarbeid 

mellom fødeinstitusjoner og kommuner kan være en vei å gå for 

å organisere jordmortjenesten bedre. 

Legkvinners/brukeres erfaring og kunnskap er også viktige ressurser. 

Det er viktig å ta hensyn til dette i videre planlegging. Når fordeler og 

ulemper ved sentraliserte eller desentraliserte tilbud skal veies mot 

hverandre, må det for eksempel tas hensyn til hvilken ressursbruk det 

er og hvilken fødselsforberedthet det gir å bo på hotell i 3 uker før 

fødsel i Bodø, uten mann og barn. 

.RQWLQXLWHW 

Det var bred enighet i panelet om at kontinuitet i svangerskapsomsorgen 

er viktig. Det ble gitt inntrykk av at svangerskapskontrollen ofte 

fungerer dårligere i store byer enn på små steder. Det er generelt ikke 

bra nok samarbeid mellom primærhelsetjenesten og sykehus-/ 

spesialist-helsetjenesten. Bedre samarbeid mellom disse to nivåene er 

nødvendig for å få til en god faglig kontinuitet og bedre opplevd 

kontinuitet for kvinnene. 

Omorganisering av jordmorstillinger, der jordmødre for eksempel kan 

ha kombinerte stillinger ved sykehus og i primærhelsetjenesten, er et 

mulig middel både til bedre kontinuitet og dialog mellom de to nivåer. 

Muligens kunne en slik organisering også bidra til at noen av jordmødrene 

som ikke er i yrket (40 prosent), finner veien tilbake. 

87

3DQHOGHEDWWHQ SULRULWHUWH SXQNWHU 

$YVOXWQLQJVYLV EOH SDQHOGHOWDNHUQH LQYLWHUW WLO n IRUPXOHUH KHOW 

NRUW GH PRPHQWHQH GH DOOHU KHOVW YLOOH VH IRUPLGOHW LQQ L GHQ YLGHUH 

KHOVHSROLWLVNH SURVHVVHQ 

Sonja I. Sjøli, stortingsrepresentant: 

• Utvikle god svangerskapsomsorg som ivaretar kvinners behov. 

God jordmor- og legetjeneste er en forutsetning og kontinuitet er 

viktig. 

• Differensiert fødselsomsorg. Det er og skal være faglig forsvarlig å 

føde også i distriktene, ikke bare ved store enheter med full 

beredskap. Jeg er redd for de signalene en sender til kvinner som 

bor i distriktene ved en risikofokusering som konkluderer at alle 

fødsler må skje under full beredskap. 

• Ønsker å vekke fylkes- og kommunepolitikerne – de har ansvaret. 

Rart ikke flere av dem er på konferansen. Vi må sørge for at de nye 

helselovene bl. a. om pasientrettigheter og spesialisthelsetjeneste 

blir fulgt opp. I tillegg kommer det flere saker til Stortinget etter 

hvert som vil ha betydning, bl. a. om akuttberedskap, som 

forhåpentligvis vil si noe om hvor og hvordan fødeavdelinger skal 

organiseres. Som stortingspolitiker, må jeg følge opp: 

Brukerrettigheter, utdanning av fagfolk og organisering av fritt 

sykehusvalg 

Nina Schmidt, jordmor: 

• Kontinuitet svangerskapsomsorg, fødsel, barsel 

• Gode fødesteder i distriktene 

• Store fødeavdelinger i byene bør også ha “fødestuer” 

Unni Kristiansen, samhandlings- og endringssjef: 

Det er forskjell på bekjennelse og erkjennelse; flere av 

helsearbeiderne på konferansen har ”bekjent” egenerfaringer som 

fødende eller fedre. Det betyr ikke at de har posisjon som legkvinner 

eller legmenn. De forstår og tolker like fullt i stor grad ut fra 

profesjonell kunnskap og erfaring. Derfor må utvikling av gode 

helsetjenester bygge på: 

• Dialog 

• Relasjon 

• Erfart kunnskap 

88

Alf Meberg, avd. overlege barneavdeling: 

• Flere nyfødtintensive plasser med nok personell, medisinskteknisk 

utstyr og romarealer 

• Bedre perinatal medisinsk helhetstenkning 

• Opprusting på primærhelsetjenestesiden med oppfølging av 

kvinner og barn, spesielt med bakgrunn i stadig kortere liggetid i 

sykehus etter fødsler 

Stein Tore Nilsen, overlege: 

• Hør på Legkvinnekonferansen 

• Ta vare på jordmødrene - de er grunnstammen i fødselsomsorgen 

• Svangerskaps- og fødselsomsorg er god forebyggende medisin. La 

den få den plassen den fortjener og gi nok ressurser 

Elisabeth Swensen, kommunelege: 

• Lokale enheter med sine særegenheter må ivaretas og gis nok 

ressurser - overfør ressurser fra sentrum til periferi 

• Det er en alvorlig tilstand i primærlegetjenesten - den må erkjennes 

og gripes fatt i 

• Denne debatten er en verdidebatt kamuflert som fagdebatt - risiko 

er ikke et medisinsk, men et eksistensielt begrep. 

Per Bergsjø, prof. : 

• Kommunikasjon og dialog mellom fødekvinner og helsearbeidere 

må bedres. 

• Vi må se nærmere på tilgang av spesialister og styrke 

småsykehusene. 

• Sikre tilgjengelighet til relevante helsetjenester. 

Kåre Molne, avd. overlege, prof. : 

• Gravide bør i størst mulig utstrekning føde der operativ forløsning 

er mulig, og helst med anestesi- og pediatrisk ekspertise 

tilgjengelig. 

Pål Øian, overlege, prof. : 

• Lavrisikofødsler har liten gevinst å hente på sentralisering, de skjer 

trygt på alle tre nivåer. 

89

• Det bør skje en strukturendring rundt småsykehusenes fødetilbud. 

Omgjøring til fødestue eller modifisert fødestue slik det er utviklet 

ved Lofoten sykehus, kan være aktuelt. Grunnen til at en 

strukturendring er nødvendig, skyldes rapporten fra Statens 

helsetilsyn om faglige krav til fødeinstitusjoner, at kirurger er på 

vei ut av fødselshjelpen og at rekruttering av gynekologer ikke er 

tilstrekkelig for å kompensere for dette, og til slutt faglige hensyn. 

En slik endringsprosess er så krevende for den enkelte avdeling at 

et nasjonalt nettverk/råd bør opprettes for å hjelpe til med dette 

arbeidet. 

90

3URJUDP 

0$1'$* 129(0%(5 

2UGVW\UHU Sidsel Platou Aarseth 

12:00 - 13:00 /XQVM 

13:00 - 13:10 cSQLQJ 

Helsedirektør Anne Alvik, Statens helsetilsyn 

13:10 - 13:45 3UR &RQWUD 6HQWUDOLVHULQJ GHVHQWUDOLVHULQJ 

Avd. overlege, prof. Kåre Molne, Kvinneklinikken, 

Regionsykehuset i Trondheim og overlege, prof. Pål 

Øian, Kvinneklinikken, Regionsykehuset i Tromsø 

13:45 - 14:15 .DQ YLWHQVNDSHOLJH XQGHUV¡NHOVHU JL DQEHIDOLQJHU RP 

I¡GHVWHG" 

Overlege Dag Moster, Barneklinikken, Haukeland 

sykehus 

14:15 - 14:35 .DIIH WH 

14:35 - 14:55 +LVWRULHQ 1RUJH RJ 9HUGHQ (SLGHPLRORJLVN UXQGWXU 

Prof. Per Bergsjø, Universitetet i Bergen 

14:55 - 15:15 6PnWW JRGW RJ VLNNHUW" (UIDULQJHU IUD ORNDOV\NHKXV 

PHG I¡GHDYGHOLQJ 

Overlege Margit Steinholt, Sandnessjøen sykehus 

15:15 - 15:30 0RUELGLWHW KRV PRU YHG IRUYHQWHW QRUPDOI¡GVHO 

Overlege, prof. Babill Stray-Pedersen, Kvinneklinikken, 

Rikshospitalet 

15:30 - 16:00 7U\JJKHW IRU GHW V\NH EDUQ 

Avd. overlege Alf Meberg, Barneavdelingen, Vestfold 

Sentralsykehus 

16:00 - 16:15 %HQVWUHNN RJ IUXNW 

16:15 - 16:45 )UD /RIRWHQ WLO 1HZ =HODQG 

Nasjonale og internasjonale erfaringer med jordmorstyrt 

fødselsomsorg 

Førsteaman. Bjørn Backe, Institutt for kvinne- og 

barnesykdommer, NTNU, Trondheim 

2UGVW\UHU Johanne Sundby 

16:45 - 18:00 3OHQXPVGLVNXVMRQ 

20:00 - 0LGGDJ PHG NXOWXUHOOH LQQVODJ 

91

7,56'$* 129(0%(5 

2UGVW\UHU Johanne Sundby 

09:00 - 09:20 .RPSOLNDVMRQHU YHG IRUYHQWHW QRUPDOI¡GVHO 

Avd. overlege, prof. Britt-Ingjerd Nesheim, 

Avd. for obstetrikk, Ullevål sykehus 

09:20 - 09:40 7HQNQLQJVJUXQQODJHW LGHRORJLHQ L IUHPWLGHQV 

I¡GVHOVRPVRUJ 

Førsteaman. , dr. philos. Gunnhild Blåka, 

Institutt for praktisk pedagogikk, Universitetet i Bergen 

09:40 - 12:30 )RUO¡VHQGH IHOOHVVNDS /HJNYLQQHNRQIHUDQVHQ 

SUHVHQWHUHV 

Psykiater Unni Kristiansen, Samhandlings- og 

endringssjef, RiT2000, 

3-barnsmor Åse Elisabeth Skjærseth, Ålesund, 

4-barnsmor Trine Hasvang Vaag, Snåsa, 

3-barnsmor Synøve Margaretha Sakariassen Berg, Oslo. 

Dialogsekvens med plenum. Kaffe/te-pause på 1/2 time 

innlagt i bolken. 

12:30 - 13:30 /XQVM 

13:30 - 13:50 3V\NLVN KHOVH KRV I¡GHNYLQQHU 

Forsker Hanna Bild 

13:50 - 14:10 )¡GVHO L HJHQ UHJL 2P NURSSHQV V\PEROEHW\GQLQJ L 

VHQPRGHUQLWHWHQ 

Førsteaman. Tove I. Fjell, 

Inst. for kulturstudier og kunsthistorie, Univ. i Bergen 

14:10 - 14:30 +YLV NYLQQHU L %HUJHQ ILNN YHOJH 

Overlege Jone Trovik, 

Kvinneklinikken, Haukeland sykehus 

14:30 - 14:50 .DIIH WH 

2UGVW\UHU Britt-Ingjerd Nesheim 

14:50 - 16:45 3DQHOGHEDWW RJ RSSVXPPHULQJ 

Deltakere: 

Stortingsrepresentant Sonja I. Sjøli. 

Overlege, dr. med. Stein Tore Nilsen. 

Samhandlings- og endringssjef Unni Kristiansen. Avd. 

overlege, prof. Kåre Molne. 

Overlege, prof. Pål Øian. 

Jordmor Nina Schmidt. 

Prof. Per Bergsjø. 

Kommunelege Elisabeth Swensen. 

Avd. overlege Alf Meberg 

92

'HOWDNHUOLVWH 

(WWHUQDYQ )RUQDYQ 7LWWHO ,QVW 

Ag Erna Avdelingsjordmor 

Agdestein Randi Aksjon Bedre Barselomsorg 

Alfsvåg Toril Journalist Rana Blad 

Alvestad Toril Krohn Avdelingsjordmor Sentralsjukehuset i Møre og 

Romsdal 

Alvik Anne Helsedirektør Statens helsetilsyn 

Andersen Inga Emmerhoff Jordmor Fylkessjukehuset på Stord 

Andersen Odd Gynekolog Vefsn Sykehus 

Andersen Karen Jordmor RiTø 

Arnesen Wibeke Jordmor Kongsvinger sykehus 

Askevold Aud Garmann Seksjonsoverlege KK - Vest-Agder Sentralsykehus 

Auberg Sonja Jordmor KK - Nordland Sentralsykehus 

Backe Bjørn Førsteamanuensis Regionsykehuset i Trondheim 

Bang Signe Rådgiver Norges Forskningsråd 

Bang Oddny Politiker Nordland Fylkeskommune 

Bangstad Hilde Jordmor KK - sentralsykehuset i 

Hedemark 

Baustad Ann-Åse Jordmor Fødestua i Brønnøysund 

Benichou Denis Overlege Namdal Sykehus 

Berg Synnøve 

Helsetilsynets legkvinnepanel 

Margaretha 

Berg Bertha Overjordmor Ullevål Sykehus 

Berge Lillian Nordbø Overlege KK – Ullevål Sykehus 

Bergsjø Per Professor emeritus Universitetet i Bergen 

Bergva Anne Karine Jordmor Ullevål Sykehus 

Bild Hanna Forsker 

Bjelke Christian Sjefslege Fylkessjukehuset i Kristiansund 

Bjerck Kari Studieleder Jordmorutdanninga i Tromsø 

Bjørgaas Astrid Politiker Nordland Fylkeskommune 

Bjørn Merete Lamøy Jordmor 1 Nordkapp Helsesenter 

Blix Ellen Leder Perinatalkom. Finnmark 

Blåka Gunnhild Førsteamanuensis Universitetet i Bergen 

Brandal Else Marie Jordmor Lom Kommune 

Brinchmann Benta Støre Dr. gradsstipendiat Høgskolen i Bodø 

Brundtland Ingerd Jordmor Fødestua i Midt-Troms 

Bye Nina Jordmor Andøy Kommune 

Bø Halvard Kommunelege 1 Vestvågøy kommune 

Christensen Arne Avdelingsleder Telemark sentralsykehus 

Dahl Elsa Sagen Jordmor Molde Fylkessykehus 

Dramstad Elisabeth Overjordmor Rikshospitalet 

93

Egenberg Signe Avdelingsjordmor Fødestua i Midt-Troms 

Eggen Marian Avdelingsjordmor Tynset Sjukehus 

Eide Britt Jordmor Jordmorforeningen 

Eilertsen Bodil Avdelingsjordmor Narvik Sykehus 

Eliassen Lisbeth O. Jordmor Rana Sykehus 

Eriksen Tove Jordmor Harstad Sykehus 

Eriksen Hanne Elisabeth Medarbeider Kvinneuniversitetet 

Erlandsen Randi Jordmor Rana Sykehus 

Evensen Jorun Hatten Jordmor Vefsn Sykehus 

Falch Tove Kommunejordmor Saltdal Kommune 

Fanghol Kristian Iversen Direktør Nordland Sentralsykehus 

Fjell Tove I Førsteamanuensis Universitetet i Bergen 

Fjukstad Elisabeth Jordmor KK - Nordland Sentralsykehus 

Fjær Haldis Jordmor Fylkessykehuset i Lærdal 

Flatvoll Lisbeth Jordmor 

Flomstad Barbara Overjordmor Alta Kommune 

Florea Ioan Gyn. overlege Kirkenes Sykehus 

Flåskjer Marit Divisjonssykepleier Senstralsykehuset i Østfold 

Fredrikstad 

Flaathe Siv Fødsel i Fokus 

Frantzen Toril Sjefssykepleier Lofoten Sykehus 

Frigaard Kjellaug Jordmor Regionsykehuset i Trondheim 

Furre Marit Jordmor Rjukan Sykehus 

Gabrielsen Ole Edvard Avdelingsoverlege Narvik Sykehus 

Gjevert Lena Jordmor Aker Sykehus 

Gransæther Gun-Gerd Avdelingsjordmor Kongsvinger Sjukehus 

Grytten Linda Rådgiver Statens helsetilsyn 

Guttenberg Sonja Jordmor Regionsykehuset i Tromsø 

Haga Daniel Kommunelege 1 Alta Kommune 

Hagen Kai Brynjar Ass. fylkeslege Fylkeslegen i Nordland 

Hallonen Marie Avdelingsjordmor Kirkenes Sykehus 

Halvas- Merethe Jordmor KK - Sentralsykehuset i 

Svendsen 

Hedemark 

Hansen Finn-Henry Fylkeshelsesjef Nordland Fylkeskommune 

Hansen Tone Aksjonskomite – Svolvær 

Hansen Geir Ketil Fylkesråd Nordland Fylkeskommune 

Hansen Bjørnar Sekretariatsleder Fylkeshelsesjefen i Troms 

Haraldseid Gunn Høgskolelærer Fødsel i Fokus 

Harstad Åse Kommunejordmor Sel Kommune 

Hauge Linda Grotle Jordmor Fylkessjukehuset på Nordfjordeid 

Hegrem Else Birgitte R Aksjonskomite - Svolvær 

Heiberg Eli Forsker Statens helseundersøkelser 

Helgesen Gro Avdelingssjef Norges Forskningsråd 

94

Hellan Marry-Anne Avdelingsjordmor KK – Sentralsykehuset i 

Akershus 

Helland Solveig Gjendem Aksjonskomite for fødeavdeling 

Hellenes Kaja Avdelingsjordmor Rikshospitalet 

Henriksen Helga Avdelingsjordmor Vestfold Sentralsykehus 

Hjelle Kjell Ass. fylkeslege Fylkeslegen i Nordland 

Holan Synne Jordmor Aker Sykehus 

Holdø Bjørn Overlege KK - Nordland Sentralsykehus 

Holt Jan Avdelingsoverlege Barneavd. , Nordland 

sentralsykehus 

Hortemo Sigurd Overlege Vest-Agder Sentralsykehus 

Hoverak Torbjørg Jordmor Aker Sykehus 

How Kari Jordmor - Turnus Fødeavd. , Regionsykehuset i 

Trondheim 

Husebø Anne Lise Barnepleier Lofoten Sykehus 

Hvidsten Kari Jordmor Sentrum Helsestasjon, Moss 

Høyen Frank Direktør Rana Sykehus 

Håkonsen Kolbjørn Aksjon Lofoten Sykehus 

Haaland Wenche Jordmor Perinatalkomièen i Vest-Agder 

Igelbu Gørild Jordmor Sandnessjøen sykehus 

Jakobsen Siw Ellen Journalist Norges Forskningsråd 

Jamissen Nina Overjordmor KK - Nordland Sentralsykehus 

Jarmund Barbro Kommunejordmor 

Jensen Jostein F Saksbehandler Oppland Fylkeskommune 

Jenssen Hild Jordmor Brønnøysund Fødestue 

Jernes Aaste Avdelingsjordmor KK - Haukeland Sykehus 

Johannessen Inger Sofie Sek. overjordmor Storken, Haukeland Sykehus 

Johannessen Anne Overjordmor Sykehuset i Østfold 

Johansen Ragnhild Overjordmor Stokmarknes Sykehus 

Johansen May Vollnes Jordmor Lofoten Sykehus 

Johansen Tone Aksjonskomite for fødeavdeling 

Johansen Eva Aksjonskomite for fødeavdeling 

Johnsen Tove Jordmor 

Karlsen Ann Karin Aksjonskomite - Svolvær 

Karlsrud Lena Jordmor Sentrum Helsestasjon, Moss 

Kiil Grete Jordmor 

Kjelberg Siri Generalsekretær Den Norske Jordmorforening 

Klokk Ragnhild Avdelingsjordmor Lillehammer Fylkessykehus 

Korsrud Mariette Leder helse og sos. Moskenes Kommune 

Koss Karen Sofie Overlege KK - Bærum sykehus 

Kringlåk Åse Kari Avdelingsjordmor Telemark Sentralsjukehus 

Kristiansen Unni Samh. og 

endringssjef 

RiT 2000 

Krogstad Hans Avdelingsoverlege Harstad Sykehus 

95

Kråkmo Olaug Overjordmor Regionsykehuset i Tromsø 

Kufås John Lege Sandnessjøen Sykehus 

Kvalvik Torunn Jordmor Vågan Kommune 

Labugt Berit Jordmor KK - Nordland Sentralsykehus 

Landstad Agnes Utviklingssjef Sogn og Fjordane 

Fylkeskommune 

Langbråthen Torill Jordmor Aker Sykehus 

Langeleite Gerd Karin Jordmor Regionsykehuset i Trondheim 

Langvatn Turid Avdelingsjordmor Sentralsjukehuset i Førde 

Larsen Oddvar Ass. fylkeshelsesjef Nordland Fylkeskommune 

Larsen Paul Jordmor 

Larsen Oluf Avdelingsoverlege Fylkessjukehuset på Nordfjordeid 

Lawlor Mette Ammehjelpen 

Lind Kristen O. Avdelingsoverlege Stokmarknes sykehus 

Lingås A. M. Fagutreder Den norske jordmorforening 

Lunde Bente Fylkessykepleier Fylkeslegen i Nordland 

Lyngre Inga Lill Jordmor KK - Fødeklinikk 

Løkken Eli Ass. fylkeslege Fylkeslegen i Nordland 

Løvlien Marit Hermstad Sjefssykepleier Sandnessjøen Sykehus 

Magnussen Grethe Gjertsen Aksjonskomite 

Marøy Sissel Jordmor Lindås kommune 

Mathisen Fritz Politiker Vefsn Kommune 

Mathisen Birgit Røe Journalist Tidsskriftet Jordmødre 

Meberg Alf Overlege Vestfold Sentralsykehus 

Molne Kåre Professor Regionsykehuset i Trondheim 

Monsen Janet Jordmor Sentralsykehuset i Rogaland 

Mortensen Berit Jordmor Sandnessjøen sykehus 

Moster Dag Overlege Haukeland sykehus 

Myr Rachel Jordmor 

Mählck Carl-Gustav Overlege Rana Sykehus 

Nesheim Britt-Ingjerd Professor Ullevål Sykehus 

Nielsen Margrethe Jordemoder Jordemoderforeningen 

Nielsen Anna Hoven Avdelingsjordmor Regionsykehuset i Trondheim 

Nilsen Stein Tore Overlege Sentralsykehuset i Rogaland 

Nilsen Lise Avdelingsjordmor Lister Sykehus 

Nilsen Katrin Jordmor Narvik Sykehus 

Nilsen Anne Britt Vika Jordmor Jordmorutdanningen i Bergen 

Norenes Liv Jorunn Jordmor Fylkessjukhuset på Stord 

Norø Anne Britt Politiker Nordland Fylkeskommune 

Nygård Elisabeth Jordmor 

Næss Lars Overlege KK - Nordland Sentralsykehus 

Næss Petra Jordmor KK - Nordland Sentralsykehus 

Olavsveen Ellen Jordmor Lom Kommune 

96

Olsen Svein Aksjonskomite 

Olsen Rudi Valde Jordmor KK - Nordland Sentralsykehus 

Olsen Marit Avdelingsjordmor Telemark sentralsjukehus 

Pedersen Hanne Kommunal jordmor 

Pedersen Steinar Pleym Direktør Lofoten sjukehus 

Rasinski Andrzej Overlege Sandnessjøen Sykehus 

Reinar Liv Merete Jordmor Folkehelsa 

Reistad Beth Avdelingsjordmor KK - Haukeland 

Rexer Mario Overlege Narvik Sykehus 

Roland Brit Jordmor Aker Sykehus 

Ruud Astrid Jordmor Lærdal fylkessjukehus 

Røde Johs. Aksjonskomite 

Rønnes Bente Jordmor Aker Sykehus 

Sakariassen Synnøve M 

Sandven Irene Fagkonsulent Norsk Sykepleierforbund 

Schei Astri Aksjonskomite 

Schjølberg Britt Fylkessykepleier Fylkeslegen i Nordland 

Schmidt Nina Jordmor 

Sjøli Sonja I Stortingssrepr. Stortinget 

Sjøvol Liv Direktør Vefsn Sykehus 

Skjærseth Åse Elisabeth Helsetilsynets legkvinnepanel 

Solheim Eivind Direktør Sandnessjøen Sykehus 

Solinski Annette Sjefssykepleier Lister Sykehus 

Solvang Einar Leder helse og sos. Vestvågøy Kommune 

Stavran Wigdis Jordmor Sentralsykehuset i Akershus 

Steinholt Margit Gynekolog Sandnessjøe sykehus 

Storås Tone Jordmor Fødestua i Midt-Troms 

Stramrud Agneta Avdelingsjordmor KK - Sentralsykehuset i 

Hedemark 

Stray-Pedersen Babill Professor Rikshospitalet 

Sundby Johanne Forsker Universitetet i Oslo 

Sundklakk Lena Aksjonskomite – Svolvær 

Suul Lisbeth Aunemo Prosjektleder Regionsykehuset i Trondheim 

Svensen Rune Avdelingsoverlege Stokmarknes - Kirurg 

Sviggum Oddvar Avdelingsoverlege Sentralsykehuset i Møre og 

Romsdal 

Swensen Elisabeth Kommunelege Seljord Helsesenter 

Sæther Ingrid Ass. overjordmor KK Sentralsykehuset i Akershus 

Sætre Lisbeth Avdelingsjordmor Rjukan Sykehus 

Taksdal Arnhild Forsker Universitetet i Bergen 

Tangen Anne Marit Den Norske Jordmorforening 

Tennfjord Marit Politiker Nordland Fylkeskommune 

Thomassen Edith Student Nettno Vågan 

97

Thommesen Trude Jordmor Haukeland Sykehus 

Thoresen Anne Lise Høgskolelærer Jordmorutdanninga i Tromsø 

Tjugum Jostein Kons. 

avdelingsoverlege 

KK - Sentralsjuhehuset 

Toft Solvår Jordmor Lindås kommune 

Trovik Jone Overlege Haukeland 

Tønnesen Kåre Underdirektør Sosial- og helsedepartementet 

Tønsager Bjørn 

Urdal Knut Avdelingsoverlege Vestfold sentralsykehus 

Ursin Marit Jordmor Sentrum Helsestasjon 

Vatn Turid Jordmor Aker Sykehus 

Vegdahl Karin J. Jordmor 

Veigård Hanne Løkås Journalist Jordmorbladet 

Vestbø Kitty Jordmor Rogaland Sentralsykehus 

Vetås Sissel Petrine Jordmor Storken Haukeland 

Vold Ingar N. Overlege Lofoten Sykehus 

Voldner Nanna Rikshospitalet 

Vaag Trine Hasvang Helsetilsynets legkvinnepanel 

Wangsvik Line Aksjomskomite - Svolvær 

Westgaard Benthe Fylkessykepleier Fylkeslegen i Nordland 

Westlie Ellen Langen Lege Bodø Hovedflystasjon 

Wik Siri Jordmor Regionsykehuset i Trondheim 

Wullf-Nilsen Geir Ordfører Moskenes Kommune 

Ylvisaker Øistein Kirurgisk overlege Vefsn Sykehus 

Øian Pål Professor Regionsykehuset i Trondheim 

Økland Håkon Politiker Nordland Fylkeskommune 

Aaby Eli Jordmor 

Aalstad Bjørg Jordmor Steigen Kommune 

Aarseth Johanne Jordmor 

Aarseth Sidsel Platou Rådgiver Statens helsetilsyn 

Aasheim Vigdis Jordmor Høgskolen i Bergen 

98

100

PDF-format - Norges forskningsråd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?