Nanoteknologier og nye materialer - De nasjonale forskningsetiske ...

i næringskjedene, og hva skjer med nanopartiklene som allerede er observert
akkumulert i visse organer? Hvor mange av disse blir skilt ut, og via hvilke kanaler?
Partikler som kan vandre fritt utenfor bærematerialer, representerer sannsynligvis den
største faren, spesielt i tørr pulverform (Luther 2004, side 91). Det er i første rekke i
laboratorie- eller produksjonsmiljøer at slike nanopartikler opptrer fritt, og i de
nærmeste årene vil personer som arbeider i nanoindustrien eller forskning sannsynligvis
være de mest utsatte (Royal Soc. 2004, side 42). På sikt, med økende bruk av
nanomaterialer, kan befolkningen bli mer eksponert for nanopartikler.
Britiske myndigheter har vurdert eksponering i forbindelse med produksjon av
nanopartikler i Storbritannia. Det konkluderes med at allerede i dag kan 2000 personer
være utsatt i forbindelse med fire ulike produksjonsmåter (HSE 2004, side 57).
Anslagsvis kan mer enn 700.000 personer i den britiske nanoindustrien være direkte
eksponert for nanopartikler innen 2020 (HSE 2004, side 49). Det er ikke grunnlag for å
si at personelleksponeringen fra nanopartikler har blitt vurdert i tilstrekkelig grad (HSE
2004, side 58). Gjennomgangen viser dessuten at dagens kunnskapsnivå er
utilstrekkelig for risikovurderinger og at effekter av mottiltak mot eksponering ikke er
dokumentert (HSE 2004, sidene 53-54). Eksponeringsgraden vil avhenge av
produksjonsteknikker og beskyttelsestiltak. Effekter av beskyttelsestiltak mot
nanopartikler, herunder ventilasjon, masker og drakter, er imidlertid ikke dokumentert
(Lapique 2004, side 9).
Gitt rekken av usikre faktorer anbefaler britiske Royal Society og Royal Academy of
Engineering at kunstig fremstilte nanopartikler i størst mulig grad ikke slippes ut i
omgivelsene (Royal Soc. 2004, side 50). Det anbefales videre – som en integrert del av
design og utvikling – at industrien selv fortløpende vurderer risikoen assosiert med
nanopartikler, og at denne informasjonen gjøres tilgjengelig for relevante myndighetsinstanser.
0 *
En mulig viktig kilde til direkte skade på mennesker eller andre organismer, er
situasjoner der det kan oppstå direkte kontakt og vekselvirkning med nanomaterialene
på cellenivå. Eksponeringen fra nanomaterialer kan skje ved inhalasjon, inntak eller
absorpsjon via huden (Nanoforum 2004, side 45).
Inhalasjon er den dominerende eksponeringsmåten for nanopartikler i luft. For
mennesket kan bruk av nanopartikler i kosmetikk føre til hudabsorpsjon, mens andre
direkteinntak kan skje dersom nanopartikler i fremtiden inkluderes i mat og drikke.
Andre organismer, som bakterier, kan ta inn nanopartikler gjennom sine cellemembraner
(Royal Soc. 2004, side 36). 17 Dette er en alternativ vei inn i den biologiske
næringskjeden.
En kombinasjon av overflateareal, stor ionebytteevne og sterke overflatespenninger gjør
nanopartikler potensielt svært reaktive (Nanoforum 2004, side 62). Økt reaktivitet gjør
at komponenter som er ufarlige (på makro- eller mikronivå) igangsetter intense
kjemiske reaksjoner (på nanonivå) og mulig biologisk skade. Et eksempel er gull, som i
17
Forekomst av nanobakterier, som kan selvreplikere og skape en rekke sykdommer, er også foreslått av
ulike forskningsmiljøer (New Scientist 2004).
27