Nanoteknologier og nye materialer - De nasjonale forskningsetiske ...

38
%
Risikoer og etiske spørsmål relatert til nanoteknologier vil være nært knyttet til det
samfunnsmessige. Dette kan dreie seg om IKT og personvern, medisinsk diagnostikk,
bærekraft og krigens etikk, men også nye spørsmål om forbedring av livskvalitet og
grensen mellom levende og død materie. I kapittel 2 ble det gitt en oversikt over noen
samfunnsspørsmål og drømme- og skrekkscenarier for nanoteknologienes forskjellige
anvendelsesområder. Om det er akkurat disse aspektene som kommer til å bli de
viktigste, gjenstår å se.
Nanoteknologienes utvikling kan gi en rekke forskjellige utfordringer – noen av disse
vil være unike. Det som i første omgang fremstår som bare en gradsendring, for
eksempel kraftige computere i nettverk med billige, små sensorer, kan være
teknologiske pådrivere i en signifikant samfunnsmessig transformasjon. Slik sett er det
ikke tilstrekkelig å se etter det unike med nanoteknologier. Man må også identifisere
hvor nanoteknologiene kan være tilretteleggende i forhold til øvrig teknologi (Royal
Society 2004, side 51). Dette gjelder spesielt for konvergerende teknologier, der
nanoteknologiene vil spille en nøkkelrolle.
Fremfor en gjennomgang av nanoteknologiens mulige effekter på og betydning for
samfunnet og den samfunnsøkonomiske utvikling, fokuserer dette kapitlet i stedet på
nanoteknologiens offentlige relasjoner. En bred, offentlig debatt danner grunnlaget for
en sunn forsknings- og forvaltningspraksis, og kan bidra til allmenn bevisstgjøring om
nanoteknologiens muligheter og utfordringer. I ytterste instans avhenger både
teknologiutviklingen og den politiske handlekraft og styring av kvaliteten på vår felles
dialog. Dessuten, når teknologiens virkninger er så vidt usikre og ukjente blir verdiaspektene
særlig viktige. Verdispørsmål er definitivt et domene for offentligheten og
borgerne, ikke bare for ekspertene. Et viktig spørsmål er derfor hvordan ulike grupper
kan involveres i utviklingen av nanoteknologier.
Men den offentlige dialogen om nanoteknologier er i dag ikke-eksisterende, utover å
konstatere behovet og potensialet for verdiskapning. Etter en diskusjon om behovet for
kontroll og offentlig tilsyn, skisseres i det følgende ulike tilnærminger for en åpen og
informert samfunnsdebatt om nanoteknologier basert på ulike europeiske erfaringer.
Det er foran flere steder påpekt at nanoteknologiene kan innebære samfunnsmessig
risiko som kan begrunne et tilsyn eller andre former for offentlig kontroll. Det vises for
eksempel til risiko for utslipp av kunstig fremstilte nanopartikler i omgivelsene,
toksikologisk oppmerksomhet rettet mot nanorør, mulig forbud mot bruk av frie
nanopartikler og forskningens og innovasjonens uforutsigbarhet.
Som del av en føre-var-politikk ville det være naturlig å vurdere en rettslig strategi som
sikret offentlig innsyn og ga kompetanse til inngrep og regulering uten å representere en
regulering av en teknologi og bruk som man ikke kjenner til. En mulig strategi vil være
å etablere en lovhjemlet plikt til å søke konsesjon for forskning innen eller bruk av
nanoteknologi. Dette ville først og fremst ha som resultat at det ble etablert en
kommunikasjon fra forskning og industri til offentlige myndigheter slik at man hadde
oversikt over virksomhetens art og omfang.