Nanoteknologier og nye materialer - De nasjonale forskningsetiske ...

Noen mener at nanoteknologier nettopp innebærer slike spesielle faremomenter.
Fremfor alt har det såkalte «Grey Goo»-scenariet vært diskutert, en visjon om
selvreproduserende molekylære maskiner som kommer ut av kontroll og «spiser opp»
hele planeten. All den tid all vår kunnskap er prinsipielt feilbarlig, er det umulig å
avvise med sikkerhet verken Grey Goo eller andre slike visjoner. Likevel bør det
understrekes at den vitenskapelige ekspertisen nokså unisont oppfatter slike skrekkscenarier
som helt urealistiske.
Likevel fins det en annen mer jordnær, etisk og politisk relevant, konsekvens av vår
manglende kontroll med utviklingen: Et særlig viktig prinsipp for å forholde seg til fare
i moderne samfunn er risikovurdering. Men en solid risikovurdering forutsetter både
kjennskap til mulige konsekvenser samt til gode vurderinger av sannsynlighetene for at
de inntrer. Når teknologiutviklingen er prinsipielt uforutsigbar, er det umulig å foreta en
solid risikovurdering hva konsekvenser på lang sikt angår, så vel for nanoteknologier
som for andre teknologier.
+ #* #
Når ny teknologi tas i bruk, er fordelene ofte iøynefallende fordi de gjerne er formålet
med virksomheten. Samtidig trenger samfunnet en måte å håndtere mulige farer som
kan oppstå. Selv lite sannsynlige farer kan ha stor betydning dersom de mulige
uønskede konsekvenser er alvorlige eller irreversible. Bruk av nye teknologier som
nanoteknologiene kompliserer dette bildet ytterligere, da de forventede konsekvensene
gjerne er gevinster som er klart beskrevet, mens eventuelle farer, særlig på miljø- og
samfunnsnivå, kan være dårlig undersøkte eller uforutsette – og kanskje erfares først
etter lang tid.
Hvordan skal man forholde seg til det faktum at man har mangelfull kunnskap? Det finnes
ikke noe fasitsvar på dette spørsmålet, som dypest sett ikke kan isoleres fra eldgamle
filosofiske spørsmål og diskusjoner. Uenighetene kommer blant annet til syne i valg av
begreper og språkbruk, som i følgende eksempel: For noen er kunnskapshull («knowledge
gap») et godt begrep. Vi har kunnskap, men vi ser også at det er ting vi ikke vet – hull i vår
kunnskap som vi eventuelt kan fylle med videre forskning. Men ny forskning kan også gi til
svar at gamle spørsmål og fokus var irrelevante, og at nye spørsmål må stilles. Vitenskapssosiologer
har dessuten påpekt at vårt kart over kunnskapsterrenget (og dermed også våre
risikovurderinger) reflekterer kulturelle forutsetninger og politiske valg og verdier.
Funtowicz og Ravetz (1990) foreslo derfor begrepet «uvitenhet om uvitenhet» som en mer
treffende forståelsesmåte.
Våre samfunn, i vår tid, forholder seg til slik fare fremfor alt ved å foreta utredninger av
mulige økologiske, helsemessige og andre konsekvenser ved bruk av ny teknologi.
Disse skal kartlegge risiko for helse og miljømessige skadevirkninger og andre følger
ved bruk av teknologien.
Tradisjonelle naturvitenskapelige metoder innebærer i seg selv en viss konservatisme.
Det skal sterke data og resultater for å kunne påstå at en bestemt effekt (for eksempel en
helsefare) er til stede. Denne konservatismen er vitenskapelig nødvendig, men kan være
samfunnsmessig problematisk, fordi den påvirker plasseringen av krav til
dokumentasjon i en uenighet mellom for eksempel en produsent og en
konsumentgruppe som hevder seg skadet. For å bøte på slike skjevheter har noen land,
inkludert Norge, introdusert det såkalte føre-var-prinsippet blant annet i
32