Nanoteknologier og nye materialer - De nasjonale forskningsetiske ...

visse instanser kan slike prioriteringer oppfattes som en hemsko og belastning for
forskningsmiljøets utvikling og fagprestasjoner.
Alle disse interessene og vurderingene påvirker hvilken forskning som finner sted, og
hvordan denne utføres. Forskning er dessuten i aller høyeste grad en del av samfunnet
og vil ha stor betydning for hvordan virkeligheten vil se ut for alle i fremtiden. Men
samtidig besitter forskerne gjerne spisskompetanse som det kan være vanskelig å forene
med tilstrekkelig overordnet innsikt i mulige følger og betydningen av forskningen for
samfunnet.
Derfor mener mange at forskersamfunnet alene ikke kan styre hvilken retning
forskningen bør ta. Det er et felles anliggende, noe som i så fall betyr en politisering av
forskning og teknologiutvikling. Dette har egne fallgruver, slik vi har sett i dagens
bioteknologiske debatt. Skal vi forby eller prioritere bestemte prosjekt ut fra hva slags
samfunn vi ønsker? Hva slags politiske prosesser er i så fall legitime? Et samfunnsdiktat
om hva som er «politisk korrekt» forskning vil kunne hindre en fri kunnskapsutvikling
og gjøre stor skade både på forskning og samfunn. 26
På den annen side, som eksemplifisert ovenfor, finnes det normative valg underveis
både i forskningsprosesser, forskningsprioriteringer, og bruk av ny teknologi som
fortjener en bredere samfunnsdebatt. Hvor mye skal man betone føre-var-prinsippet
under forskning og forskningsprioritering? Hvilke farer, og hvor store farer er
samfunnet villig til å akseptere? Hvilke endringer i hva det vil si å være menneske,
inkludert våre muligheter til å kjenne og påvirke egne helserisiko og andre egenskaper,
hilser vi velkommen? Hvilke endringer vil vi fraråde eller forby?
Etiske overveielser og prinsipper som rettferdighet og menneskeverd spiller en rolle i
disse valgene. Likevel kan ikke disse normative spørsmålene besvares gjennom en etisk
eller rettslig analyse. Et valg om å risikere en ukjent, muligens ikke-eksisterende
bivirkning for å prøve å behandle en kreftform med nanopartikler, er i liten grad et
spørsmål om moral og etikk. Alle, eller de aller fleste, ønsker sitt eget og sine
medmenneskers beste. Diskusjoner omkring et «akseptabelt risikonivå» og lignende er
fremfor alt spørsmål om hvilket samfunn og hvilken samfunnsutvikling man ønsker, og
hvilken rolle man tror vitenskap og teknologi kan og bør spille i utviklingen.
Forskningsetiske komitéer og akademiske «etikere» har her en oppgave i å bidra med
sin ekspertise, men også i å synliggjøre grensene for denne ekspertisen. Spørsmål som
er mer politiske og ideologiske enn moralfilosofiske, må slippe ut av komitélokalene og
inn i brede lag av offentligheten.
Forskning og utvikling innen bio- og genteknologi gjøres i dag hovedsakelig av private
selskaper, og de årlige investeringer er rundt USD 20 milliarder. I fremste rekke ligger
store multinasjonale konsern som Monsanto, Novartis og Zeneca. Disse selskapene er
også de som vil være i forskningsfronten på nanoteknologier innen matproduksjon,
utvikling av legemidler og biosensorer. Det er mange betenkeligheter relatert til at
forskning og utvikling flyttes fra offentlige forskningsinstitusjoner og over til
kommersielle aktører.
26 Skrekkeksempler er Lysenkos og Stalins bestrebelser på å utforme en marxistisk korrekt biologi og
landbruksvitenskap.
48