Nanoteknologier og nye materialer - De nasjonale forskningsetiske ...

miljølovgivningen. Forskjellen mellom en mer vanlig risiko/kostnad/nytte-analyse og
bruk av føre-var-prinsippet ligger i plassering av bevisbyrde, vektlegging av
vitenskapelige bevis og usikkerhet.
Det er mange ulike definisjoner på føre-var-prinsippet. En definisjon anvendt av Den
nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) sier:
Der hvor det foreligger trussel om alvorlig eller uopprettelig
skade, skal ikke mangel på fullstendig vitenskapelig visshet kunne
brukes som begrunnelse for å utsette kostnadseffektive tiltak for å
hindre miljøforringelse (NENT 1997, side 9).
Føre-var-prinsippet har konsekvenser for regulering og forvaltning, men også for
forskning. Blant annet innebærer det at forskerne bør (i) identifisere usikkerhet og
fareelementer, (ii) vektlegge usikkerhet ved å initiere forskning på utilsiktede
konsekvenser, samt (iii) lære seg å kommunisere usikkerhet til andre forskere og
beslutningsmyndigheter.
Tidlige advarsler om alvorlige eller irreversible skadevirkninger på helse og miljø kan
gi muligheter til å vente med å innføre teknologien til en har mer kunnskap. For
eksempel har det blitt foreslått at karbon 60-nanopartikler kan utnyttes i behandlingen
av kreft, men en slik bruk vil føre til at nanopartiklene kan spres til andre mennesker og
til miljøet. Forsøk med fisk har vist at slike partikler ga fisken hjerneskade (Oberdörster
2004). Dette initierte ny forskning, og det viste seg at giftigheten til partiklene kunne bli
betydelig redusert ved å koble hydroksylgrupper på karbon-60 molekylene.
Eksemplet med nanopartikler av karbon 60 viser hvordan en føre-var-tenkning kan bli
omsatt i faktisk forskning og forebyggelse av noe som kunne ha blitt en helsefare. Noen
vil se dette som et godt samarbeid mellom etisk og vitenskapelig tenkning, mens andre
vil mene dette først og fremst var et eksempel på den klokskap som preger god
forskning og ingeniørkunst. Slik klokskap kan trenge tid og ressurser for å utfolde seg.
På den annen side medfører den stadig forsterkede koblingen mellom næringsliv og
forskning et press på forskningen for å bidra til rask produktutvikling. Økt konkurranse
innen en globalisert økonomi er derfor ikke et irrelevant moment for etikkdebatten. Ved
utvikling av nye forskningsfelt og nye teknologier som nanoteknologiene er det behov
for store investeringer. Direkte eller indirekte er slike investeringer betinget av tillit og
positive forventninger, enten det er i aksjemarkedet, på den politiske arena, eller i den
militære sfære. Samtidig er det mange som er skeptisk til muligheter og risiko knyttet til
denne teknologien. Disse ulike drivkreftene kan medføre et følt press i retning av å gå ut
tidlig med forventninger og potensielle positive funn, så vel som å varsle om mulige
negative funn.
Nanoteknologier er allerede gjenstand for urealistiske løfter og advarsler, som kan skape
både urealistiske forventninger og ubegrunnet frykt. Det er videre god grunn til å anta at
konkrete forskningsprosjekt vil kommunisere sine funn tidlig. Det er et vitenskapsetisk
problem i hvilke fora en kan og bør kommunisere slike forventninger og advarsler, og
hva som skal regnes som et vitenskapelig holdbart grunnlag for slik kommunikasjon.
Det er en lang vei fra oversalg av mulige gode eller dårlige konsekvenser til de
33