nedlasting - Offisersbladet

Eldre arbeidstakere
leserbrev
Det hevdes at vi må legge til rette for at folk
som er i form til det kan jobbe til høyere
alder enn dagens ordninger legger opp til.
Begrunnelsen er nasjonaløkonomisk; vi står
foran en økende mangel på arbeidskraft.
På litt lengre sikt er vi på vei mot en
aldersfordeling med for mange pensjonister
i forhold til yrkesaktive, oljepengene til tross.
Hvordan skal man så klare å holde eldre i
arbeid? Det snakkes om skattefordeler for
de eldre. Vel og bra. Det er påpekt at noe
må gjøres med AFP-ordningen og andre
pensjonsordninger slik at det ikke, som i dag,
blir høyere pensjonskostnader for bedriftene
for eldre arbeidstakere enn for yngre. Dette er
åpenbart et viktig poeng. Hittil er det imidlertid
ikke snakket så meget om de sosiologiske
sidene ved saken. Kan hende er det på dette
området vi finner de største utfordringene.
Man kan hevde at det egentlig dreier seg
om en forskyvning av livsløpet: Gjennom et
par generasjoner har den arbeidsføre alder
øket med 5-10 år, samtidig som alderen for
fullført utdannelse og familieetablering er øket
tilsvarende. Men denne tankegangen blir for
enkel.
Forholdet er jo at virksomhetene i
arbeidslivet - private som offentlige - er
strukturer for innflytelse og ansvar, for makt og
rang. I disse strukturene er det, tross mange
unntakelser, svært vanlig at de eldre fyller
midlere til høyere stillinger, mens de yngre har
de lavere til midlere. Og uansett plassering i
strukturen vil de triveligste jobbene være de
som de eldre helst vil bli stående i. Problemet
blir da at eldre arbeidstakere som forlenger
tiden i tjeneste blokkerer for de yngre. I mange
år fremover vil i tillegg menn stå i veien for
kvinners avansement. Dette kommer de som
det går ut over trolig ikke til å finne seg i, og
vi vil se politisk støtte for mer aktiv bruk av
alderskvotering i de yngres favør, slik vi i dag
ser økende kvinnekvotering.
Den gjenværende muligheten er at de
eldre i de siste arbeidsårene går tilbake
til mer beskjedne jobber enn de har hatt.
Dette kan fungere bra for noen, men som
en generell ordning er det svært krevende.
Det er ikke tilfeldig at mange som har
opplevd en slik omplassering gjennom
omorganiseringer er de første til å løpe mot
utgangen når muligheten byr seg. Så det
må skapes insentiver til frivillighet. Men det
er enklere sagt enn gjort fordi det i tillegg til
økonomiske vilkår, også går på relasjonen
mellom den eldre underordnede og den yngre
overordnede. Og da er det slik at de færreste
ønsker seg underordnede som er mer erfarne
i jobben enn de selv er, - og omvendt. Det
gjelder dyptgående forhold som trygghet og
verdighet.
Konklusjonen blir derfor at dersom vi
mener alvor med å forlenge eldres deltakelse
i yrkeslivet, må vi gå løs på en bred
problemstilling som omfatter både økonomiske
og arbeidspsykologiske forhold.
Av Nils Holme Tidligere sjef FFI
Erkjennelse
Krigskorset med sverd er tildelt den falne
soldaten Trond Bolle. Forsvarssjefen
anbefalte tildelingen i 2006, mens
Regjeringen brukte fem år på å behandle
forslaget. De som visste hvilken tjeneste
Bolle gjorde var redd den lange
behandlingstiden kunne gjøre at han selv
ikke ville motta denne hederen. De fikk
dessverre rett.
I tildelingstalen klarte forsvarsministeren
å si; «Nødvendig bruk av makt var i alle
tilfeller anvendt i selvforsvar». Hun smilte
og strålte på TV-skjermen min i alle
nyhetskanaler mens hun beskrev en av de
mest erfarne operatørene i den skarpeste
delen av den skarpe enden i Forsvaret som
en selvforsvarer, der han falt på oppdrag for
oss? Det er uvisst om hun innser at hennes
smil og gladbeskjed ene og alene skyldes
en annen persons innsats og død og offeret
de pårørende gir hver eneste dag. Jeg ble
litt uvel av det.
Å ære de døde er viktig og rett, men når
muligheten er til stede for å ære mens de
lever er dette å foretrekke.
Vel så viktig er det å gi en verdig
tilværelse for alle som har blitt skadet i
krigen. De ga ikke livet, men lever resten
av sitt livsløp med krigens opplevelser. De
ber ikke om ære, bare muligheten til en viss
verdighet.
Når Faremo taler om dette, smiler hun
ikke, da er hun alvorlig, stram og unnvikende
mens hun gjentar;
«veteranene fortjener vår største
anerkjennelse». President John F. Kennedy
sa; «We must never forget that
the highest appreciation is not to utter
words, but to live by them». Det er mer
arbeidskrevende og kostbart, og gir også
mindre ære å ta vare på levende veteraner.
Men å ikke ta vare på dem gir også en
kostnad: I USA begår eksempelvis 18
soldater selvmord hver dag, flere enn i de
direkte krigshandlingene. Mens rapporter,
stortingsmeldinger, taler, interpellasjoner
og pressemeldinger skrives, går de
skadede veteranene en evig spissrotgang
mellom Nav, SPK, FD og fastlege. For
bevillinger til veteranivaretakelse unnlates
og veteranivaretakelse konkretiseres ikke i
departementenes bestillerbrev til sine etater.
Pårørende, soldater og veteraner fortjener
virkelig en ny helhetlig veteranpolitikk og
soldatkultur i Norge.
Når det må diskuteres i nesten 5 år om en
av våre største og beste
soldater skal tildeles
nasjonens høyeste
militære utmerkelse, da er
noe feil med våre lederes
holdning. Det vi vet er at
mange har omkommet
i tjenesten, enda flere
har fysiske og psykiske
skader og sår pga. sin tjeneste. Noen valgte
selvmordet som sin endelige kapitulasjon
for den vanskelige kampen for verdighet
og mening. Veteraner og pårørende har nå
kjempet for verdighet og likebehandling for
alle skadede soldater fra Norges misjoner i
30 år - krigsseilerne og krigsinvalidene holdt
på i 40. Politikerne tvinner sine tomler og sier
de ser på saken. Men saken er som den er,
det er tydelig lett å smile og ære de døde,
det koster ingenting. De levende skadedes
verdighet får vente. Platon hadde rett - kun
de døde har sett krigens slutt.
Jan W. Steen
for Veteran-Alliansen
36 ffisersbladet