nedlasting - Offisersbladet

Kvotering av kvinner til Fors
Tekst Johannes Mella, kaptein
Radikal kvotering av menn?
Forsvarsministeren hevder i innlegget
”Frekkhetens Nådegave” i Aftenposten
den 20 okt 2010 at Forsvaret har drevet
med ”radikal kvotering av menn” i alle år.
Dersom man ser nærmere på flere av de
offisielle talene til Faremo i 2010, så går
denne polemiske velformulerte setningen
om ”radikal kvotering av menn” igjen en
rekke ganger. Den dukker blant annet opp i
hennes tale på kvinnekonferansen i Forsvaret
19. mai. Formuleringen dukker også opp
i hennes innlegg på dialogkonferansen
om holdninger, etikk og ledelse, den 27
september. I sistnevnte tale påpeker hun
at den militære profesjonen til en viss grad
opplever seg som ”en etat som er annerledes
enn andre samfunnsinstitusjoner” og at
”likestillingspolitiske føringer fra det sivile
samfunn derfor kan oppleves som irrelevante.”
Hun konkluderer med at ”dette handler om
holdninger og kultur” og ”her har vi en lang
vei å gå!”
For å imøtegå dette problemet skal man
se nærmere på utvalgskriterier og utfordre
holdninger. ”Bruk av moderat kvotering er
en selvfølge – i alle fall i en overgang.” Nye
rapporteringsrutiner og redegjørelser for
kjønnssammensetning i avdelingene skal
implementeres. Man må påregne langt bedre
politisk oppfølging av ”likestillingsmålene”
for Forsvaret. Faremo argumenterer altså for
flere kvinner i Forsvaret, noe hun er i sin fulle
rett til å gjøre som landets Forsvarsminister.
Det merkverdige i denne saken er dog at det
i liten grad fra media, befalsorganisasjonene
eller noen andre stilles spørsmålstegn
ved de argumentene som nyttes og ved
sammenhengen mellom argumentene,
tiltakene og de målene man søker å oppnå.
Det debatteres heller ikke i stor grad hvilke
konsekvenser politikken, tilnærmingen og
tiltakene som presenteres vil kunne gi.
I etterkant av Alfa – saken, hvor krig
ble fremstilt som bedre enn sex, og i
ministerens innlegg på dialogkonferansen
kan det eksempelvis fremstå som om
ministeren tilsynelatende foretok et hopp
fra enkeltsoldaters utsagn i Afghanistan,
over til etiske problemer og derfra til
manglende kvinner i Forsvaret. Løsningene
på formentlige etiske problemer var å få inn
flere kvinner i Forsvaret. Det er vanskelig
å se koblingene her. Sett utenfra, fremstår
dette som om man benyttet det man i militær
sjargong ville kalt ”et window of opportunity”
for å fremme egen politisk agenda.
Debattklimaet
Uttalelsene har med få unntak (herunder
blant annet Ingunn Øklands kommentar i
Aftenposten den 18 oktober) skapt svært
lite oppstandelse. I militære fora har jeg ikke
registrert en eneste artikkel eller innlegg. Jeg
skal ikke her forsøke å forklare hvorfor, men
ønsker kort å nevne at det i dag knapt går en
dag i norske medier hvor ikke pappaperm,
likestilling, eller kvoteringsproblematikk blir
diskutert, eller kanskje jeg heller skal si
omtalt, da det er langt mellom de kritiske
røstene til den rådende agenda. Den såkalte
”likestillingsdebatten” har blitt en overgripende
og allestedsnærværende problemstilling i det
norske samfunnet. Gamle skillelinjer viskes ut.
Godt og ondt har gått av moten. Individualitet
fremstår passee, kjønnsdimensjonen og
”gender” trumfer over det meste. Man
trenger ikke lenger å begrunne hvorfor
skjev kjønnsdeling på en arbeidsplass er et
problem som må utbedres. Det holder med
å peke på at det ikke er likhet, og da er det
per definisjon et problem. Enkelte har dog
forsøkt å heve røsten og si at dette ikke lenger
handler om like muligheter, eller likeverd,
men om likhet. Andre har hevdet at dette er
kollektivistiske løsninger innført bakveien og at
tallmessig lik fordeling av kjønnene innen den
enkelte yrkesgruppe er en utopi. Røstene er
få og bølgen sterk. Her kan man ikke en gang
lenger skille klart på høyre og venstreaksen
i politikken, for det ser tidvis også ut til at
skillelinjen mellom frihet og likhet også har
blitt visket ut, og byttet ut med begreper som
”nødvendig kjønnsbalanse.”
Det kan fremstå som om rett holdning til
”likestilling” har blitt den nye lakmustesten på
politisk rettroenhet. I Forsvaret vil det nok for
mange offiserer nærmest være forbundet med
karrieremessig selvmord å uttale seg offentlig
kritisk til kvinner i stridende avdelinger eller
på noen annen måte ytre frempå om at
flere kvinner i Forsvaret ikke utelukkende
bringer med seg positive konsekvenser,
for avdelingene og Forsvaret, for familiene,
samfunnet og for stridsevnen. Få i Forsvaret
tør nok å gå ut med negative opplevelser
knyttet til såkalte ”likestillingstiltak”. Man leter
derimot høyt og lavt etter vanskeligheter for
kvinner og hindre som må ryddes av veien.
Trakasseringsundersøkelser gjennomføres
med vage vurderingskriterier. Seksuell
trakassering kan eksempelvis bli definert så
ullent som opplevelsen av å ha blitt utsatt for
”et seksuelt ladet blikk,” eller ”uønsket seksuell
oppmerksomhet.” Det kan fremstå som
om debattklimaet ikke er spesielt fruktbart.
Norske offiserer, kvinner og menn er nok i stor
grad lojale. Det å ytre seg åpent negativt til
konkrete politiske tiltak som ikke kan kobles
direkte til egen avdeling eller stilling vil nok
også hos mange sitte langt inne.
Kvotering
Faremo argumenterer for flere kvinner i
Forsvaret og bedret militær kvalitet. Forsvaret
er en mangesidig organisasjon og det er
en rekke stillinger som roper på å bli fylt av
dyktige, kompetente kvinner. Tilsvarende
er det nok mange stillinger hvor det sitter
relativt inkompetente menn og blokkerer. Mitt
håp er at flere kvinner kan bidra til å gjøre
organisasjonen bedre. Det er ingen tvil om at
Forsvaret trenger flere dyktige kvinner, men
42
ffisersbladet