Mortepumpen nr. 4 2011 - Stavanger kommune

Informasjonsblad for eldre i Stavanger 

NR. 4/2011 

35. ÅRGANG

Informasjonsblad for eldre i Stavanger 

Utgitt av: 

Stavanger kommune 

Oppvekst og levekår 

Redaktør: 

Stein Hugo Kjelby 

sthugokj@online.no 

Redaksjonskomité: 

Helga Laake 

hlaake@online.no 

Halvor Ingebrethsen 

halvor.ingebrethsen@lyse.net 

Gerd Borgenvik 

gebo80@msn.com 

Mette Bagge 

mette_bagge@yahoo.no 


sthugokj@online.no 

Redaksjonens adresse: 

«Mortepumpen» 

Olav Kyrresgt. 23 

Servicetorget 

Postboks 8001 

4068 Stavanger 

Anne Grethe Thesen Godal 

anne-grete.thesen.godal@stavanger. 

kommune.no 

Tlf. 51 91 26 68 

Bladet kommer ut 4 ganger pr. år 

og sendes fritt til alle over 67 år i 

Stavanger kommune 

Neste nummer kommer ut 

2. mars 2012 

Stoff må være i redaksjonen 

19. januar 2012 

Forsidebilde: Kirsteen Edvardsen i 

selvlaget kostyme under Gladmat-paraden 

ved åpningen av den første Gladmat 

festivalen. Foto: Ukjent amatørfotograf. 

Opplag: 11.000 eksemplarer 

Layout: 

Grafica Hundsnes 

Trykk: 

Gunnarshaug AS 

På redaktørkrakken: 

Se fremover 

Vi nærmer oss en tid da det er grunnlag for mange 

refleksjoner. Noen av oss ser bakover, på året som snart 

er omme. Hva har det gitt oss av sorger og gleder? 

Synes vi at vi har fortjent det vi har mottatt, eller synes 

vi generelt at livet er urettferdig? Her får hver svare for 

seg. De har det der i mot bedre de som kan klare å legge 

fortiden bak seg og i stedet se fremover. Heldigvis vet 

vi ikke så mye om hva fremtiden vil bringe oss. Slik sett 

får vi anledning til å leve i spenning og håp. 

Det nye året 2012 har allerede i utgangspunktet mye 

spenning å gi oss, både lokalt og globalt. Holder vi 

oss til det lokale, har valget i høst gitt oss nye politiske 

konstellasjoner – et nytt bystyre med dertil nye 

utvalgsmedlemmer. Nye «koster» som kanskje vil 

gjøre det enda bedre å bo i Stavanger. 

Der vil alltid foregå forandringer i våre omgivelser. Det 

vet alle som har levd en stund. Tidene skifter og begrep 

fornyes, slik som Eldres Hus som nå er omdøpt til Tante 

Emmas Hus – for seniorer. Det gamle navnet fenget 

ikke dagens seniorer. Les mer om dette inne i bladet. 

For dere lesere av Mortepumpen vil det nok være av 

interesse hvordan politikerne klarer å tilfredsstille de forventningene 

vi har, blant annet til omsorgssektoren. Som 

vår talsmann i denne sammenheng har vi Eldrerådet. 

Eldrerådet er også blitt fornyet i forbindelse med valget. 

Leder i 12 år, Hilmar Egeli, trer av og den nye lederen 

heter Kåre Walvik. Han har som medlem i rådet i flere 

år hatt mulighet til å prøve «skonå has far». Om han 

går i samme fotefar vil tiden vise. Eldrerådet kan være 

«jokeren» i spillet om en god eldreomsorg. Vi håper og 

tror at de spiller sine kort rett mot ærlige medspillere, og 

at de blir respektert for den oppgaven de er satt til. Vi 

ønsker ny leder og rådet lykke til! 

Redaksjonen vil ønske 

leserne en riktig god jul, 

takke for samarbeidet i 

året som er gått og ønske 

et riktig godt nytt år! 

Internett: 

www.stavanger.kommune.no/ 

mortepumpen

BYPROFILEN 

Kirsteen Edvardsen 

En fargerik representant for Stavangers kulturliv 

Tekst: Mette Bagge 

uker allerede, for å bidra til å få arrangementet 

«på bena». Hun har en masse T-skjorter som 

trofeer etter årevis med praktisk innsats for 

Stavangers kulturliv. Nå er ektemannen også 

med bak kulissene, etter at han ble pensjonist. 

De gleder seg over kunne bidra begge. 

I 2002 fikk skotske Kirsteen Edvardsen Stavanger 

kommunes kulturpris, som frivillig festivalaktør 

og kulturentusiast gjennom mange år. Og 

da dronningen feiret sin fødselsdag her i byen 

under kulturåret 2008, ble Kirsteen Edvardsen 

invitert til feiringen som representant for folket! 

Kulturen er livet 

Vi møtes til kaffe på Sting, der er det mange 

rom og gode hjørner for en prat. 

Fargerike fru frivillighet. Foto: Mette Bagge. 

Uten frivilligheten stopper Norge står det på 

Frivillighet Norges nettsider. Den frivillige, 

ulønnede innsatsen utgjør alene nesten 115 000 

årsverk! Frivillighet Norge er en sammenslutning 

av mer enn 250 frivillige organisasjoner. 

Men noen er så frivillige at de ikke en gang 

er knyttet til noen bestemt organisasjon, men 

hjelper til både her og der hvor det trengs i kulturlivet. 

Stavanger Jazzforum, Trad-jazz, Stavanger 

Internasjonale Kammermusikkfestival, 

Litteraturfestivalen Kapittel, Litteraturuka på 

Sting, Humorfestivalen og Gladmatfestivalen – 

på alle disse stedene og flere med vil du se den 

fargerike fruen som deltaker og tilhører. Men 

da har hun oftest jobbet i flere dager, kanskje 

– Hva slags oppgaver er det særlig du har ved 

disse festivalene, spør jeg. Hun ler – Det er 

mest å selge billetter, spre programmer og sette 

opp plakater! Det er jammen ikke så enkelt med 

de plakatene alltid, sier hun. En må planlegge 

godt og overtale grundig mange ganger for å 

få lov til å henge opp plakater på kjøpsentre og 

også på kommunale bygg. Arrangementene må 

jo gjøres skikkelig kjent. Men ikke alle er så 

villige til å gi veggplass til den slags reklame. 

Nå er Egil med, han er en kløpper til å sette opp 

plakater! 

Det har vært mange andre oppgaver også. 

Initiativ, entusiasme og kreativitet har preget 

hennes innsats for kulturen, og engasjementet 

går langt tilbake. 

– Har du hatt jobb her i byen? 

Ikke fast jobb som jeg har tjent penger på! Jeg 

er kunstner og det er ikke spesielt innbringende. 

3

Jo, forresten, i 70-årene var jeg i to år journalist 

i «The Saga Weekly» en ukeavis som skulle 

være en slags brobygger mellom Norge og alle 

utlendingene som kom med oljevirksomheten. 

Den var på den tiden Norges eneste engelskspråklige 

avis. Etter fem uker måtte jeg overta 

redaktøransvaret, og var redaktør, journalist, 

fotograf, korrekturleser og oversatte annonsene! 

Ellers har det gått mest på frivillig engasjement, 

og det medfører heller utgifter enn 

inntekter, ler hun. Men det gir så mye annet! Nå 

er jeg pensjonist og det er jo fantastisk. Tenk å 

få penger inn på kontoen hver måned! 

– Det er kanskje et altfor stort spørsmål, men 

hva betyr kultur for deg? 

– Hva det betyr? Det er livet! Jeg fikk det inn 

med morsmelken. Jeg får si som Lady Gaga: 

«I was born that way» (jeg er født sånn). Jeg 

elsker musikk, opera, teater og bildende kunst. 

Og så er det så moro å være med, gjøre praktiske 

ting som er nødvendige for at et arrangement 

kan bli virkelighet. 

Barndom i en stor kulturby av svært 

beskjeden størrelse 

Kulturinteressen har hun utvilsomt med seg 

fra barndomslandet. Kirsteen Elisabeth Ferrier 

Edvardsen ble født i Skottland. Jeg spør om 

hun kanskje er i slekt med den store engelske 

sangerinnen Katheleen Ferrier, men det er hun 

ikke. Vi ser på kartet jeg har med, og der, på 

den forrevne vestkysten av Skottland ligger øya 

Bute. Der finner vi den lille byen Rothesay. 

Det er en gammel by med en middelalderborg 

omgitt av vollgraver, forteller Kirsteen. Der 

var til og med en norsk konge en tid. Det har 

jo vært mye forbindelse mellom Skottland og 

Norge, og vi har mange ord som er felles i de to 

språkene. Vestkysten av Skottland er populært 

områder for seilere, både fra Skottland og andre 

land. Mange kommer fra Norden. 

Skottland er jo et lite land, sier Kirsteen, men 

kulturlivet blomstret. Hennes mor var sangerinne. 

Begge foreldrene var musikalske og 

enebarnet Kirsteen var ofte på klassiske konserter. 

Ingen spurte «Vil du være med i dag?» 

De sa bare «I kveld skal vi på konsert». Det var 

Kirsteen Edvardsen trives på Café Sting. 

Foto: Mette Bagge. 

en selvfølge at hun skulle være med. Før hun 

begynte på skolen var hun ofte med moren på 

prøver. Da pleide hun å få en brun konvolutt 

med rosiner for å holde seg i ro. 

– Jeg tror barn i dag får altfor mange valg altfor 

tidlig: hva de skal ha på seg, hva de vil ha på 

skivene, hva de vil være med på. Foreldre må 

være voksne og ta ansvar for barnas oppdragelse. 

I Rothesay var det også amatørteater og opera. 

Profesjonelle og amatører samarbeidet om forstillinger, 

konserter og utstillinger. Byen har sju 

store kirker, og hver kirke hadde sitt kor og sin 

dramaklubb. Det ble jobbet iherdig med kvaliteten, 

en hadde et bevisst publikum både av 

øyboere og tilreisende. Hvert år var det dramafestival 

med konkurranse mellom amatørgrupper. 

Vinnerne kom til finale i Glasgow. Slik er 

det fortsatt. Det viser hvor verdsatt amatørteater 

er i Skottland. 

4

Akvarell: Fra Gamle Stavanger. Privat foto. 

Kulturaktiviteten avtok ikke under krigen, tvert 

imot. Da hadde en jo nettopp bruk for kultur, når 

alt ellers var så usikkert og kaotisk! En trengte 

noe å beskjeftige seg med. Dessuten hadde byen 

en stor forlegning av marineoffiserer og mange 

mennesker var evakuert fra Glasgow. Støtte fra 

stat og kommune av det ikke mye av der borte. 

Men entusiasmen og kreativiteten var stor. 

Naturligvis ville det vært herlig med romslige 

budsjetter. Men en utfordres av trange rammer, 

det skjerper oppfinnsomheten, sier vår byprofil. 

«Necessety is the mother of invention» eller på 

norsk: «Nøden lærer naken kvinne å spinne» er 

en lærdom hun har med seg. 

Nytt hjem i fremmed land 

Trettitre år gammel kom Kirsteen Edvardsen til 

Norge med sin norske mann Egil Edvardsen og 

sin sønn av første ekteskap, Craig Flannagan, 

som nå forlengst er blitt en kjent kunstner. 

Misjonsbyen Stavanger var så vidt blitt oljeby 

på denne tiden, i 1973. 

Hvordan var det å komme hit som utlending i 

begynnelsen av 70årene? 

– Oj, det var ikke bare lett. Jeg hadde bodd to 

år i Singapore, og har vært mange andre steder 

i verden, men jeg må nok si at jeg opplevde det 

litt annerledes å komme til Norge. 

– Jaha? 

– På den tiden opplevde jeg det som folk var 

litt lite interessert i det som kom utenfra. Og 

så syntes jeg det var rart at folk kunne stå på et 

busstopp eller sitte på en buss uten å smile til 

hverandre eller prate sammen. Ingen hilste på 

hverandre på gaten. 

– Ja vel, tenker jeg, så behøver en altså ikke 

komme fra Afrika eller Sør-Europa for å oppleve 

det slik. Det holder med et naboland som 

Skottland! 

– Forresten legger hun til, tør folk opp om en 

selv tar initiativ til et smil og en prat. Det skal 

ikke så mye til. 

– Den gangen var det nesten ikke utesteder i 

Stavanger, hvor en kunne gå ut og treffe folk. 

5

Det var to hotellrestauranter og så Dickens og 

Korvetten. Vet du, oljefolkene fikk tredjeverdens-tillegg 

for å bo i Stavanger da, på linje 

med stasjonering i u-land! Nå er byen svært 

forandret. 

På mitt spørsmål om hun ville ønske å flytte til 

hjemlandet, ler hun og sier avgjort nei. Nå er 

Stavanger hjemme. – Jeg er blitt veldig glad i 

Norge og særlig Stavanger. Det varme smilet 

understreker erklæringen. 

En foretaksom oljefrue 

Det var først meningen at Egil Edvardsen bare 

skulle være to år i Stavanger. Derfor var det 

i første rekke «Oljefrueklubben», Petroliums 

Wives’ Club, hun engasjerte seg i. Den kjenner 

vel de fleste av oss til, ettersom de i årevis 

har holdt julemarked i byen. I begynnelsen av 

70-årene hadde den over 800 medlemmer. Dette 

var et nyttig tiltak hvor nykommere kunne få 

støtte og gode råd fra de som var mer kjent. 

Hun startet en engelsktalende dramaklubb for 

oljefamilier. Det var ikke så lett, ettersom stadig 

noen av deltakerne var i Nordsjøen! Men de 

klarte da å sette opp to enaktere på Kristianlyst 

ungdomsskole. I tillegg var hun altså ansvarlig 

for ukeavisa Saga. 

Å bli fastboende gjør en forandring 

Da de to årene var omme, ble mannen likevel 

ikke sendt videre. Han ble nå fast stasjonert i 

Norge. Da måtte hun tenke nytt. Nå gjaldt det 

å bli kjent med byen og folk her, og finne noe 

annet å engasjere seg i. 

– Å lære norsk er veldig viktig når en skal bo 

her. Jeg sier det til andre utlendinger som kommer: 

lær deg språket, det er livsviktig! 

Den gangen var det ingen festivaler, men Stavanger 

Jazzklubb hold til på De Røde Sjøhus 

fra begynnelsen av 80-årene. Allerede før det 

var hun engasjert i Innvandrersenteret som da 

holdt til i Brødregaten. Der oppsto det første 

internasjonale 17.maiarrangementet som senere 

ble flyttet til Bjergstedparken. De rett og slett 

stengte av gaten og samlet seg inne mellom 

husene. Så vurderte kommunen å rive bygget 

Sandviken 27. Men noen så at her var det 

Maleri. Eldre ektepar. Mannen koser seg i godstolen, 

men han ser ikke at det er kona som holder ham oppe. 

Privat foto. 

muligheter, og Kirsteen Edvardsen ble med 

på å samle underskrifter for å gjøre bygget til 

et kulturhus. Listen ble levert til daværende 

ordfører Kari Thu, og snart kunne de gå i gang 

med å sette det hele i stand. Det ble kulturarrangementer, 

kontorer og kafé, og et møtested for 

innvandrere. Deler av denne virksomheten flyttet 

siden til Internasjonalt Hus på Mariero – og 

lever for tiden en noe usikker tilværelse. Men 

fortsatt inneholder «Sandvigå 27» kontorer for 

flere kulturinstanser. 

Etter hvert kom festivalene til byen, flere og 

flere. Hun har engasjert seg i dem alle. 

Billedkunst, dekorasjoner og kulisser 

Egentlig er hun bildende kunstner, utdannet på 

Glasgow School of Arts. Hun har arbeidet med 

mange forskjellige typer uttrykk og teknikker 

og hatt utstillinger både i Skottland, Singapore 

og her i Stavanger. Slik har hun kunnet 

bidra også som profesjonell til kulturlivet i 

Stavanger, og ikke bare med utstillinger. Hun 

har været engasjert som kunstner ved flere 

festivaler og en rekke andre arrangementer, 

for eksempel Gladmatfestivalen og Den store 

humorfestivalen, har laget kostymer og kulisser. 

Da er det ikke gratisarbeid, selvsagt. Men 

jeg tenker at det skulle ikke forundre meg om 

hun har bidradd med mer enn det som sto i 

kontrakten. 

6

Engasjement gir trivsel 

Kirsteen Edvardsen vet av lang erfaring at det 

ikke blir mye festligheter hvis ingen vil gjøre de 

kjedelige jobbene. Bak de fleste kulturarrangementer 

ligger det frivillig innsats ved siden av 

den profesjonelle. – Noen må gjøre «drittjobbene», 

lempe stoler, kanskje koste gulv og altså 

klistre plakater og spre programmer over hele 

distriktet. Det kan være slitsomt, men hun vil 

være med å bidra. 

– Det må være travle dager mange ganger, sier 

jeg. Hva gjør du for å du holder dampen oppe, 

om en kan si det slik? – Jeg svømmer hver 

dag i Gamlingen, i alle fall nesten. Deilig med 

utendørs bad! 

– Du har nådd pensjonistenes rekker. Har du 

noen råd til andre pensjonister? 

Cellomannen, 

skulptur med 

innsamlingssøyle. 

Privat foto. 

Tidlig i 80-årene var hun med på å gjøre om 

garasjen under SAS-hotellet til festsal. – Tenk, 

de hadde bygget det store, flotte bygget uten en 

ordentlig festsal. Men Åse Tendenes, som var 

ansvarlig for kulturarrangement i forbindelse 

med oljemessen, og direktør Dag Holmen klekket 

ut ideen om å prøve garasjen. Det ble fransk 

aften med ost og vin og kabaret til inntenkt for 

kreftsyke barn. Kirsteen Edvardsen laget kulisser 

så garasjen så ut som Paris, og teaterdirektør 

den gang, Bentein Bårdsen var konferansier. 

Det var stor suksess og veldig moro – og ikke 

siste gang garasjen ble festsal. 

Hun bruker gjerne sine kunstneriske evner til 

beste for gode formål. Se bare på bilde av «Cellomannen» 

med søyle på brystet som skulle 

vise framgangen i innsamling til ny cello til 

Stavanger Symfoniorkester! Senere har han 

vært lånt ut til andre formål. 

– Kom dere opp av godstolen, de som kan! 

Nå er jeg 72 år og likevel fyker jeg omkring 

overalt og har veldig mye glede av det. Det er 

sånt som holder oss i gang og det gir oss noe å 

snakke om. 

Stavanger har så mye å by på som kulturby. En 

bør unne seg å oppleve det. Selv om byen er liten 

i internasjonal målestokk, har den samme slags 

tilbud som de store byene: teater, konserter, festivaler… 

Jazzklubben er et spennende sted med 

høy kvalitet, og mye interessant som foregår. For 

ikke å snakke om Tou Scene som vi har fått nå. 

Der skjer det mye spennende. Du kan bli begeistret 

eller provosert. Du blir i alle fall berørt! 

– Vi har et symfoniorkester av internasjonal 

klasse. Jeg følte meg stolt på deres vegne da de 

var på turne i USA og spilte i selveste Carnegie 

Hall i New York! Jeg vet at mange sier at de ikke 

forstår klassisk musikk, eller jazz for den del. 

Men hvorfor ikke unne seg å prøve? Hvis en går 

ut og opplever noe, vil det kanskje bli annerledes 

enn en tror. Det viser seg at de fleste liker mye 

bedre å være på konsert enn de hadde trodd, særlig 

hvis de gir seg tid til å gå flere ganger. Mitt 

råd er altså: Grip sjansen, gå ut og opplev! 

Selv elsker hun kulturlivet, både å se og lytte; 

men aller best er det når en også bidrar, gir sin 

skjerv av tid og krefter til stort eller smått for at 

noe verdifullt kan skje. 

Etterlysning: 

Hvis noen kjenner igjen bildet på forsiden vil 

Kirsteen gjerne vite hvem som er fotografen! 

7

Den Apostoliske Majestæt og god alpeluft 

Av Kristian Grønn 

Gruezs Gott. Denne gode hilsen 

bringer oss i tankene sydover 

i Europa til fjellandene 

Syd Tyskland, Sveits og Østerrike. 

De glade vandrere hilser 

hverandre med G.G., en fin 

skikk. 

Denne artikkelen er ingen reiseskildring, 

men jeg skriver om 

noen inntrykk fra flere års reise 

til samme sted og hotell. Vi skal 

til Østerrike og stedet heter Bad 

Gastein, og ligger ca. 90 km. 

fra Salzburg. Det er et kjent 

vintersportsted, også for mange 

rogalendinger. Sommerhalvåret 

er like populært med sine vandreturer 

på fjell og i dal. 

På jernbanestrekningen Salzburg 

– Klagenfurt ble banen i 

1905 åpnet til Bad Gastein. 

Den Apostoliske Majestæt, 

keiser av Østerrike og konge 

av Ungarn – keiser Franz Josef 

I, foretok åpningen. Dette er 

gjengitt fra minneplaten på 

jernbanestasjonen. De kunne 

kle seg med fine titler de store 

gutta den gang. Stort mer var 

det vel ikke heller. 

Har man vært så heldig å fått 

reist en del i tidligere år, kommer 

man gjerne til et metningspunkt. 

Palmesus og koffertbæring 

inn på hotell om 

kvelden og ut om morgenen, er 

ikke så fristende lenger. Rolige 

forhold, komfort og god forpleining, 

blir å foretrekke. Alt 

Hotell Salzburger Hof. 

har sin tid. Vi tar inn på Hotell 

Salzburger Hof, et av landets 

beste med 143 rom. Hotellet 

har en ideell beliggenhet med 

utsikt over en flott alpeverden. 

Folkelig komfortabelt, en hyggelig 

og forekommende betjening. 

Hvert måltid er en fest. 

SPA og massasje. Stranger in 

the night – har ennu sitt publikum 

og da kan det bli trangt på 

dansegulvet. Det sier også litt 

om alderen til gjestene. 

Daglig går det sightseeingturer 

til regionen og mer spennende 

steder som Venesia, Wien og 

Salzburg. 

Bad Gastein har vært et av 

Europas mest kjente kursteder. 

18 varme kilder gjør fremdeles 

stive kropper mykere i forskjellige 

«foretak.» Tar du en 

kopp eller et beger med deg på 

vandringen, er det anledning til 

8

å få seg en tår ved et springvann. 

Noe varmt i forhold til 

en norsk kilde. 

De keiserlige majestæter fra 

Tyskland og Østerrike var ofte 

på kurbesøk. På hotellet er det 

et maleri og et stort bilde av 

«Kønigin Elisabeth» – keiserens 

hustru. Vakker og høyt 

elsket av folket. Det kunne 

komme godt med for keisermoren 

var «ikke snill». 

Men tragedier rammet den 

keiserlige familie. Mayerling 

dramaet – jaktslottet i Wienerwald 

hvor kronprins Rudolf i 

1889 skjøt sin elskede baronesse 

Mary Vetsera, og etterpå 

skjøt seg selv. Årsak – et ikke 

akseptert kjærlighetsforhold. 

Den ynger bror i keiserfamilien, 

erkehertug Franz Ferdinand 

ble sammen med sin 

hustru myrdet på et gatehjørne 

i Sarajevo 24. juni 1914 og 

det ble en av opptaktene til 1. 

verdenskrig. 

Tiden før jernbane og det veinett 

som senere ble bygget, 

var Bad Gastein et viktig sted 

for den regionale kommunikasjon, 

dvs. vandring. I 1764 

ble det bygget en Pfarr- und 

Wallfahrtskirsche «Maria, 

Mutter vom guten rat». (Se 

bilde.) Gode råd fra høyere 

Lunsj i god alpeluft. 

makter kunne være nødvendig 

på vandring i farefulle fjell. 

Jeg nytter høve til å besøke 

kirken på de steder jeg har 

vært. Det er vanligvis katolske 

hvor døren alltid er åpen. Jeg 

åpner den knirkende døren, ser 

på dørterskelen som sier meg 

litt om alle de menneskene 

som har gått her i mange år. 

Stillheten og lukten av gammelt 

inventar, gir følelse av 

helligdom. I skipets høyre 

side står en skulptur av jomfru 

Maria – Den Hellige Moder 

med Jesusbarnet i sine armer. 

I skipets venstre side – Jesus 

på korset eller ved korsets fot. 

Her holder Maria Jesus igjen 

i sine armer. Den døde Jesus. 

Symbolsk på at liv og død 

hører sammen. Det stunder 

mot jul og det glade budskap. 

Påsken med dens drama kommer 

seinere. 

GOD JUL 

9

Gunnar A. Skadberg: 

Roald Amundsen 

hadde forfedre i Stavanger 

rager den høyt i vår kollektive bevissthet og 

betinger heltestatusen. 

Men både Amundsen og Nansen blir smågutter 

om vi sammenlikner dem med vår egen Ole Sangesand 

som gikk tur retur Stavanger-Stillehavet 

i 1820-årene, før noen mediadekning kunne gi 

ham noen heltstatus for innsatsen. Ole var da 

heller ikke ute etter å sikre seg noen berømmelse. 

Han ville bare spare penger til båtbillett 

til Amerika. Det var billigere å gå! 

Roald Engelbrecht Gravning Amundsen (1872–1928) 

som nådde Sydpolen med sitt mannskap 14. desember 

1911. 

I 2011 feirer Norge at det er 150 år siden Fridtjof 

Nansen ble født og at det er 100 år siden Roald 

Amundsen erobret Sydpolen. 

Trolig er ikke alle lokalhistorisk interesserte 

stavangere klar over at polarhelten Roald 

Amundsens morfar og hans morsfamilie kom 

fra Stavanger og Sverige. Skjønt det, for min 

del, helt fra ungdomstiden av, har ligget mørke 

skyer over Amundsens status som helt. Siden 

han var den første som ledet en ekspedisjon 

som nådde polpunktet i Antarktis, bør han 

defineres som polhelt, men heltebenevnelsen 

skjemmes av at han var villig til å gå over lik 

for å nå denne statusen. Men ser vi på erobringen 

av polen isolert som en idrettsprestasjon, 

Da den mer erfarne polfareren Hjalmar Johansen 

advarte sin leder mot å gå for tidlig mot Sydpolen 

grunnet ekstreme værforhold, overhørte 

Amundsen dette og beordret start på ferden mot 

sør for å komme Robert Scott i forkjøpet. Noen 

ledere, oftest menn, har fått det for seg at selvbildet 

ruineres den dagen de blir tatt i en feil. Da 

Amundsen ble nødt for å snu på sitt første forsøk 

på å nå polen, var han derfor ute av stand til å 

innrømme overfor Johansen at han som leder 

hadde bommet stygt med sin beslutning om 

startpunkt for turen over isen. 

Men det som var verre, var at han fikk panikk 

og returnerte til Framheim i ekspressfart med 

sine beste menn, Helmer Hanssen og Oscar Wisting, 

på slep. To timer seinere ankom Bjaaland 

og Stubberud i hus, den siste med frostskader. 

Så kom Hassel alene, også han med alvorlige 

forfrysninger, og først etter åtte og en halv time 

kom Hjalmar Johansen med Kristian Prestrud, 

som Johansen hadde satset liv og lemmer for å 

berge ut av isødet da Prestrud var så forfrossen 

at han ikke evnet å ta seg fram uten transport 

på Johansens hundeslede. Da Johansen tørnet 

inn i varmen i Framheim midt på natten, spurte 

Amundsen. «Hva i all verden har dere gjort?» 

10

Johansen visste at flere av deltakerne på polferden, 

i likhet med ham, var meget kritiske til 

Amundsens lederstil. Og ved frokosten neste 

dag, uttalte Johansen, i alles påhør, hva han 

mente om sjefens kyniske atferd dagen før. 

Amundsen svarte ikke der og da. I stedet tok 

han hver av deltakerne for seg ansikt til ansikt 

for å forsikre seg om deres lojalitet. Splitt og 

hersk, heter denne metoden å behandle sine 

underordnede på. Deretter skrev Amundsen brev 

til Johansen og ga ham en meningsløs oppgave 

som fratok Johansen muligheten til å bli med til 

polpunktet, slik han var lovet. Den yngre Prestrud 

skulle være Johansens overordnede. Her 

gjaldt det om å ydmyke så det kjentes. 

Da Amundsen siden skrev bok om hendelsen, 

omtalte han sledespannet til Johansen og Prestrud 

slik: «Gud vet hvad den hadde gjort underveis.» 

Ved hjemkomst til Norge ble Johansen 

sittende igjen med stempelet «desertør», en 

merkelapp han ikke kunne leve med. Han satte 

derfor sin pistol for pannen allerede et år etter 

sydpolekspedisjonen. Amundsen la aldri for 

dagen at han hadde noe ansvar for Johansens 

død. Dermed kunne han bruke all sin energi på 

nye heltedåder i isødet. 

Ikke kom og fortell meg at vi ikke har noe å 

lære av historien. Kjennskapet til personlighetstypen 

Amundsen, har i alle fall hjulpet meg til å 

avdekke slike typer i mitt eget liv. I møte med 

denne personlighetestypen har jeg kunnet nytte 

Roald Amudsen som referanse til å gjenkjenne 

mennesket som forvrenger virkeligheten om det 

trengs og for hvem den objektive virkeligheten 

er uinteressant. Disse personene signaliserer at 

tingene er slik de vil de skal være, og uansett hva 

de gjør, er det det beste. De er ofte intelligente 

og sjarmerende, og naturlig nok søker de mot 

ledersposisjoner der de får utløp for sin fullkommenhet. 

De er ikke klar over at de lyver eller 

stjeler andres ideer og gir dem ut for være deres 

egne. Når de ankommer et rom, signaliserer de at 

her kommer en verdensmester, og det er som om 

de lurer på om vi andre er verd deres nærvær. De 

eier ingen menneskefrykt eller autoritetsangst, og 

de har ofte en doktorgrad i manipulering. De er 

uten evne til å føle ekte empati med andre, og blir 

de provosert, er de villige til å bruke all verdens 

energi på stikke kjepper i hjulene på utfordrerne. 

Min helt i historien om Sydpolen heter i alle fall 

Hjalmar Johansen, mannen som satset livet på 

11

Til venstre på denne tegningen ser vi Kirkegaten som krongler seg sørover. Sahlqvist-familien eide hus nr. 3 på 

venstre hånd, Kirkegaten 3. Urmaker Lars Leganger Sahlqvist eide dette huset fra 1798 til 1839, og i dette huset 

vokste Roald Amundsens morfar opp. 

å berge sin kamerat, og som fortalte Amundsen, 

ansikt til ansikt, hva han syntes om hans 

sjefsrolle – mens kameratene hørte på. Å få bo 

i Hjalmar Johansens gate i Stavanger i sju år av 

mitt liv, opplevdes derfor som flott. Jeg har også 

nyttet Hjalmar Johansen når jeg i skolesammenheng 

har diskutert temaet «Hvem er en sann 

helt?» med mine elever. 

Men så til Roald Amundsens opphav i Stavanger. 

1. GENERASJON 

I 1772 fikk svenske Gustavus Henningsen Sahlqvist 

borgerskap som «carduanbereder» (bereder 

av skinn) i Stavanger. Sahlqvist var født i Uddevalla 

i Bohuslän ca. 1732, og han hadde fått sin 

fagopplæring i Christiania. Han hadde giftet seg 

der i 1768 med Anne Maria Lydersen (datter av 

Lyder Zachariassen og Karen Lind Leganger) 

som var født ca. 1742 og som døde 77 år gammel 

i 1819. 

Etter ankomst Stavanger bodde familien Sahlqvist 

først i «Kleven», men i 1790 var familien 

flyttet ned på Torget, der den var nærmeste nabo 

til Gabriel Schanche Kielland i det huset som 

siden fikk adresse Torvet 13 (revet ca. 1850). 

Sahlqvists hus var en toetasjes tømmerbygning. 

Et lysthus, sjøhus og pakkboder hørte også til 

garverens eiendom. 

2. GENERASJON (Jeg har funnet seks barn i 

ekteskapet til «carduanberederen» på Torget): 

1) Lyder (født 1769) som gikk inn i farens 

forretning, men som aldri fikk borgerskap 

i byen. Han var gift med Anne A. Paulsen 

(født ca. 1778). I 1801 hadde dette ekteparet 

sønnen Augustus på ett år. Lyder bodde med 

sin familie i et hus som lå på foreldrenes 

eiendom på Torget. 

2) Henning levde fra 1772 til 1816. Han ble 

garver som faren og ble gift i 1811 med 

Christine Günter Henrichsen (datter av kirurg 

Johan og hustru Margrethe Henrichsen). 

3) Lars (Lauritz) Leganger ble født i Stavanger 

i 1772 og døde 24.12-1831 (tvilling med 

Henning). Han fikk borgerskap i Stavanger 

i 1798 som urmaker etter å ha fått opplæring 

i København, der han var medlem i urmakerlauget 

fra 1794. Deretter fikk han videre 

opplæring i Bergen. Han ble gift i Stavanger 

12

Kirkegaten 3, der Roald Amundsens morfar, byfogd i Moss og Fredrikstad, Gustav Sahlqvist, ble født og vokste opp. 

24. juni 1798 med Anne Marie Meer (1772- 

1827), datter av domorganist Johan Henrich 

Meer (1735-1805) og Margrethe Hielm Jensdatter 

Berg (1745-1795). I 1801 hadde Lars 

og Anne Marie Sahlqvist barna Gustav (3), 

(Roald Amundsens morfar) og Johan Henrich 

(1). Familien Sahlqvist bodde i et toetasjes 

trehus som siden fikk adresse Kirkegaten 

3 (der Centralgården ble reist i 1911). 

4) Elisabeth Leganger, født 1777, ble gift 21. 

september 1807 med skipper og handelsmann 

i Stavanger Ole Hielm Poulsen Ladegaard, 

men dette ekteskapet ble oppløst ved 

dom. 

5) Christina var tvilling med Elisabeth. Christina 

levde fra 1777 til 1844. Hun ble gift i 

1800 med gullsmed Frantz Schultz Spekhan 

Blomhoff (1772-1832) fra Bergen – med 

lærebrev derfra og med borgerbrev i Stavanger 

fra 1798. 

6) Bolette Johanna var født i Stavanger i 1785 

(døpt 13.2). 

3. GENERASJON 

Lars Leganger (nr. 3 ovenfor) og Anna Maria 

Sahlqvist fikk disse barna. 

a) Gustav Sahlqvist d.y. ble døpt i Stavanger 24. 

september 1798. Hans faddere tyder på at det 

må ha vært godt samhold i Sahlqvist-familien 

i Stavanger, for alle fadderne kom fra nærmeste 

familie. Eller tyder dette på at denne 

familien levde noe sosialt tilbaketrukket og 

isolert i Stavanger? Gustav Sahlqvist d.y. 

reiste i alle fall til hovedstaden der han tok 

embetseksamen i juridicum. Han ble siden 

byfogd i Moss og Fredrikstad. Han ble gift 

med Kirsten Wright (født 1798). Ekteparet 

var bosatt på Nygård i Glemmen ved Fredrikstad, 

og dette ekteparet ble besteforeldre 

til Roald Amundsen. 

b) Johan Hennrich Gottlieb Meer Sahlqvist 

(født i Stavanger i 1800) ble kopist i et av 

departementskontorene i Christiania. 

c) Margrethe Meer Sahqvist, født i Stavanger i 

1804 og død i Hønefoss i 1877, forble ugift. 

13

d) Marianne Sahlqvist, født i Stavanger i 1806, 

ble gift med skipskaptein Nils Fredrik Brun i 

Fredrikstad. Marianne Sahlqvist Brun døde i 

Hønefoss i 1890. 

4. GENERASJON 

Gustav og Kirsten Wright Sahlqvist ble foreldre 

til: 

a) Lauritz Leganger Sahlqvist (født 1832), kalt 

«Laufen», som var skipsreder og hadde skipperborgerskap 

i Sarpsborg – og som Roald 

Amundsen hadde mye med å gjøre i oppveksten 

– og som han hadde mye til felles med. 

b) Hanne Henriette Gustava, født 16. februar 

1837. Hun ble gift i bedehuset i Carl Johans 

gate i Sarpsborg 15. mars i 1863 med skipper 

Jens Ingebrigt Amundsen Hvidsten, født 

1820. Amundsen Hvidsten livnærte seg også 

som skipsreder på Hvaler og i Christiania. 

Ekteparet møttes første gang under et besøk 

hos Knud S. Boyesen i Sannesund, forteller 

Haakon Anker Veel i boka «Roald Amundsen, 

slekt og miljø» (Halden 1962). Gustava 

Sahlqvist Amundsen døde i Kristiania 9. september 

1893. 

5. GENERASJON 

a) Jens Ole Antonius («Tonni»). 

b) Gustav Sahlqvist («Busken»). 

c) Leon Henry Benham. 

d) Roald Engelbrecht (skrives også Engelbregt) 

Gravning. 

Roald Engelbrecht Gravning Amundsen ble født 

i Borge 16. juli 1872. Han flyttet med familien 

til Kristiania da han var tre måneder gammel. 

Han døde i 1928 om bord i flyet «Latham 47» 

under en redningsaksjon for å berge polfarer 

og italiener Umberto Nobile. Roald Amundsen 

hadde, som vi ser, en eldre bror som het Gustav 

Sahlqvist Amundsen og som var oppkalt etter 

faren og forfaren i Stavanger. 

SLEKTSOVERSIKT 

1) Roald Amundsen (1872-1927). 

2) Hanne Henriette Gustava Sahlqvist (1837- 

1893) og Jens Ingebrigt Amundsen (1820- 

1886), Roald Amundsens foreldre. 

3) Gustav Sahlqvist (født 1798 i Stavanger 

og døpt i Domkirken 24.9-1798). Gift med 

Kirsten Wright (født i 1798). Ekteparet var 

besteforeldre til Roald Amundsen og var 

bosatt i Glemmen ved Fredrikstad. 

4) Lars Leganger Sahlqvist og Anna Maria 

Meer, begge fra Stavanger, var oldeforeldre 

til Roald Amundsen. 

5) Gustavus Henningsen, født i Uddevalla ca. 

1732, død i Stavanger 1812 og Anna Maria 

Lydersen, født i Kristiania ca. 1742 og død 

i Stavanger i 1819. Ekterparet som var tippoldeforeldre 

til Roald Amundsen, bodde i 

Stavanger, der Gustavus Sahlqvist livnærte 

seg som garver. 

Mortepumpen fås 

på Servicetorget 

Vi har fått mange henvendelser, fra dem som 

ikke får Mortepumpen tilsendt enten fordi de 

ikke har fyllt 67 år, eller bor utenfor Stavanger 

kommune, om hvor de kan få tak i Mortepumpen. 

Til det kan vi si at Mortepumpen ligger til 

utdeling på Servicetorget, Olav Kyrresgt. 11. 

Husk også at Mortepumpen ligger på Internett: 

www.stavanger.kommune.no/mortepumpen. 

Husker du 

Hånden din var varm. 

Den holdt om min 

med lange, sterke fingrer. 

Hele vår verden 

var din hånd om min 

i den første berusende nærhet, 

skjør som spindelvev, 

men med dugg 

av evige perler. 

Av Reidun Norlemann Endresen 

14

Et dikt om livets gang 

Til Eldreuken 3. oktober 2011 på Øyane sykehjem 

Av Ragnar Bergesen 

Det er et Guds under hver gang et barn kommer til 

denne verden, 

og du er en av dem som dine nærmeste har fulgt med 

på ferden. 

Til å begynne med krøp du rundt omkring, og om 

verden rundt deg visste du ingen ting. 

Etter en stund sto du på egne ben, og elsket å gå 

omkring å rive ned alle ting. 

På denne tid visste du ikke riktig, å skjelne mellom 

galt og riktig. 

I familien var gleden stor. Du fikk en far og en mor. 

Så fikk du ditt navn og ble døpt i den hellige ånds 

navn. 

Nå var det deres oppgave å lede deg frem til du ble 

voksen å, kunne etablere et eget hjem. 

Men først måtte du lære mer om livet, gå på skole å 

lære å lese og skrive. 

På skolen måtte du gå i mange år, og etter hvert fikk 

du forståelse for livets kår. 

I tiden som kom gikk du hos presten og lærte om vår 

kristendom og de 10 bud, 

som var et krav til din livsmoral. Nå var det sant, du 

var nå blitt konfirmant. 

Når du nå offisielt var kommet i de voksnes rekker, 

syntes dine foreldre at det var på tide å gi deg en 

vekker. 

Nå syntes far og mor at du var blitt ganske stor, og 

måtte tenke videre på livets vei, 

og tenke på et yrke som kunne passe deg. 

Var du kvinne eller mann, så var der mange yrker 

som gikk an, 

og da var det viktig, at du valgte riktig. 

Da måtte du være god og stø, for nå hadde du valgt 

ditt levebrød. 

Rundt deg hadde du mange venninner og venner som 

ventet på at det måtte skje, 

at du fant en partner du ville dele livet med. 

Etter en tid var gleden stor. Nå var det deres tur til å 

bli far og mor. 

Og kanskje fikk barnet senere en søster eller bror. 

Å stifte familie er den store gleden her på jord, hvor 

vi alle bor. 

Nå er det sikkert og visst at dere som er her, lenge 

har vært pensjonist. 

Mange av dere kan sikkert synge i kor, at dere lenge 

har vært oldefar eller oldemor. 

Pensjonisttiden er for de fleste en glede, 

å samles med familie og venner som ofte, over en 

kopp kaffe er tilstede. 

En ting har vi alltid ment, at pensjonisttiden den har 

vi alle fortjent. 

For noen er ikke livet bare en glede. Helsen har 

sviktet, og kan ikke alltid være tilstede. 

Av og til har de grunn til å være leie, men må takke 

for et sykehjem som her, 

hvor du kan få den rette hjelp og pleie. 

Etter hvert som vi eldes må vi erkjenne, at livet her 

på jorden har en ende. 

Heldigvis kan vi normalt aldri klare, å finne ut hvor 

lenge livet det vil vare. 

For deg som tror, vil du en dag stå foran himlens 

port, og gleden den er stor, 

for her kan du takke Gud for livet du hadde på vår 

jord. 

Herren vil til deg si: Hos oss i himmelen er du 

velkommen til å leve i evig tid. 

Her på jorden vil familie og venner stå ved din båre, 

og i sorgen over at du er borte, felle en tåre. 

Og presten vil si: «Av Jord er du skapt og til Jord 

skal du bli». 

Mange vil tenke på, hva en takketale burde innebære 

til din heder og ære. 

Så kanskje slik kunne den være: 

«Deg til ære oss til gavn. For oss alle vil du bli et 

evig savn.» Dette er sterke ord om livet her på 

jord, men til beste for deg som tror. 

Tilslutt kan man si: «At selve livet, er noe annet enn 

et pust i sivet.» 

15

Leif Gordon fikk Pensjonistprisen 

«Årets pensjonist 2010» 

Foto: Rolf M. Amundsen 

Leif Gordon er en energibunt av de 

store. Han er aktiv som få. To ganger 

i uka, mandag og onsdag, har han 

middagservering i Eldres hus for 

Norsk Folkehjelp. Han sier sjelden 

nei når det trengs mannskaper som 

vakt på forskjellige arrangementer 

som Norsk Folke hjelp står for. Når 

han arrangerer juletrefest i Midjord 

bydelshus så går han under navnet 

Pølseleif. I 16 år har han arrangert 

juletrefest med samme energi som 

alltid. Leif er meget aktiv i Norsk 

Folke hjelp og arrangerer bl.a. bingo 

fast i Eldres hus samt turer for medlemmene. Mange turer er det blitt for medlemmene 

til landstedet på Finnøy. 

Han er leder av Revmatikerforeningen i Stavanger og gjør en stor innsats også der. 

Det er mange som setter stor pris på denne selvoppofrende mannen. 

Prisen ble tildelt av kommualråd Per A. Thorbjørnsen på en konsert i St. Petri kirken 

på Den Internasjonale Eldredagen 1. oktober 2011. 

En morsom misforståelse 

Kl. 16.30 var jeg på åpent hus til Kitty Janzons 85 

års dag og utenfor daværende Eldres Hus traff jeg en 

bekjent av meg, på sykkel som vanlig. 

Han og kona er flittige syklister og jeg spurte etter 

henne, men i stedet kikket han på Eldres Hus og sa: 

Det skal vekk. «Hva da», spurte jeg. «Eldres Hus» 

svarte han, nei sa jeg, jo sa han, nei sa jeg igjen, og la 

til at dersom dette var riktig, så hadde jeg visst om det. 

Jo det ska vekk sa han i en bestemt tone, men nei sa 

jeg igjen og dette gjentok seg flere ganger inntil jeg 

forsto hans hensikt. 

Spørsmålet var bare, hvem snakket jeg med? 

Jo skiltmaler Bjørnsen og det var hele tiden navnet han 

mente, og han la til at det var hans firma som hadde 

fått oppdraget, mens jeg oppfattet at huset skulle vekk! 

Oddvar Høiland 

16

Eldredagen 2011 

– Konsert i St. Petri Kirken 

Foto: Rolf M. Amundsen 

Eldredagen 1. oktober ble i år feiret med konsert 

i St. Petri Kirken. I det flotte høstværet, var 

det hele 500 personer som hadde funnet veien 

til kirken. Ragnhild Hadland som for anledningen 

var konferansier, hadde funnet frem til en 

rekke fremragende artister. 

Konserten ble innledet med Ingerine Dahl som 

spilte fiolin, akkompagnert av Terje Hadland 

på klaver. 

Som seg hør og bør, skal det på slike dager også 

være en hovedtaler. I år var vi så heldige at vi 

hadde fått fatt i tidligere Stortingsrepresentant 

Inge Lønning. I hans tankevekkende foredrag 

kom han bl.a. inn på de eldre og deres plass og 

anseelse i dagens samfunn. Han mente at den 

erfaring og de ressurser som de fleste eldre har, 

ikke blir godt nok utnyttet. Skole og utdanning 

er viktig, men livserfaring er noe som blir opparbeidet 

av, og er spesielt for hvert enkelt individ 

og er en ressurs som burde vært tatt bedre 

vare på og benyttet, av de nye generasjonene. 

Etter Lønnings foredrag opptrådte de i tur og 

orden, Liv Runesdatter, Siri Karoline Thornhill, 

Enya Marie Oshaug Weibell og Ragnhild 

Hadland med sang, Ingerine Dahl på fiolin og 

Nils Magnem på trompet, alle akkompagnert av 

Terje Hadland på klaver. Det ble en konsert vi 

sent vil glemme. 

Eldrerådets leder Hilmar Egeli, takket og overrakte 

blomster til Ragnhild Hadland for hennes 

arbeid med denne konserten. Ragnhild – som 

nå går over i ny stilling – har også vært en stor 

samarbeidspartner og bidragsyter til de populære 

Jule- og Påskekonsertene i Domkirken som 

nå i mange år har vært på Eldrerådets program. 

Dette var også det siste arrangementet det sittende 

Eldrerådet stod for. Kommunalråd Per 

A. Thorbjørnsen, takket de medlemmene som 

nå går ut av rådet for innsatsen. Han overrakte 

på vegne av Stavanger Kommune blomster til 

Hilmar Egeli som har vært leder for Eldrerådet 

i 12 år, et Eldreråd som har vært meget synlig i 

byen. Thorbjørnsen stod også for tildelingen av 

prisen til «Årets pensjonist 2010» som er omtalt 

på annen plass i Mortepumpen. 

17

p 

p 

På streiftog i Østen – 6 

HANOI – HOVEDSTAD I NORD-VIETNAM 

p 

p 

Tekst og foto: Gerd Borgenvik 

Den eldre generasjon minnes sikkert krigene som fant sted i Vietnam etter den andre 

verdenskrig. Fra slutten av 1800 -tallet var landet kolonisert av Frankrike. Etter krigen, 

da Vietnam var okkupert av Japan, forsøkte Frankrike å ta tilbake kontrollen, men tapte 

en krig som varte fra 1945 til 1954. Da ble landet delt i to, Sør-Vietnam med Saigon og 

Nord-Vietnam med Hanoi som hovedsteder. Deretter fulgte krigen som gikk ut på å samle 

Vietnam til et land, ledet av krigshelten Ho Che Min. Han ble støttet av Kina og Russland. 

Amerika sendte sine tropper for å demme opp mot kommunismen. Millioner av vietnamesere 

døde før amerikanerne trakk seg ut av Vietnam i 1973, og i 1976 ble endelig Nordog 

Sør-Vietnam gjenforent. 

NORD-VIETNAM med Hanoi hadde vakt vår 

interesse, og den den 1. januar i 1997 landet vi 

på flyplassen utenfor Hanoi. Avtalen var at en 

bil fra hotellet skulle hente oss, men tiden gikk, 

og ingen bil kom. 

Det endte med at vi lot oss lure av en innpåsliten 

fyr som lovet å kjøre oss til Palace Hotel. Bilen 

viste seg å være et rustvrak, og den skranglet og 

jamret seg verre gjennom den 4 mil lange veien 

inn til byen. Vi pustet lettet da sjåføren stoppet 

foran hotellet vårt – trodde vi. Det var riktignok 

et hotell, men navnet var Galaxy, ikke Palace. 

I resepsjonen var de hjelpsomme og satte oss i 

forbindelse med riktig hotell, og litt etter ble vi 

hentet av en yndig vietnameserinne i rosa silke, 

som beklaget dypt det som hadde skjedd. 

Etter frokosten neste dag, som bestod av nudelsuppe, 

brød, noe som visstnok skulle være 

kaffe, og bananer, begav vi oss ut i trafikken. 

Busser fantes ikke, bare sykkeldrosjer. I så fall 

måtte vi skille lag, og det våget vi ikke. Det var 

bare å begi seg i vei mellom tutende scootere 

og klingende sykkelbjeller og håpe på det beste. 

Det var mye uvant å se. Sykkelhjelmer fantes 

ikke. Foreldre syklet med barna ubeskyttet på 

bagasjebrettet, og med små babyer i kurver som 

var surret fast på sykkelstyret. 

Syklene fungerte også som varetransportmidler, 

og kvinnene (ikke menn!) bar tunge kurver 

i en stang over skulderen, ofte med vareutstillingen 

hengende fra bæretreet. 

Klesdrakten var den samme for de fleste, sorte 

bukser med vide bein og kjegleformede stråhatter, 

som gir beskyttelse både mot sol og regn. 

Vårt første møte med byen var en skuffelse. I 

turistbrosjyrene blir Hanoi framstilt som den 

vakreste i Vietnam, men vi så først og fremst 

forfallet. Riktignok traff vi på brede avenyer, 

parkanlegg og vakre innsjøer, men overalt rådet 

forfallet. Husene lot til å stå til de falt ned av 

seg selv, og søppel fløt over alt. 

For å hvile våre såre føtter, tok vi tilflukt i en 

park som lå vakkert til ved en innsjø. Det første 

som møtte oss, var sterk urinlukt, så stedet ble 

tydelig benyttet som avtrede. 

Vi tok sikte på en benk ved sjøkanten, men den 

viste seg å være uten sete, og storparten av benkene 

var i like dårlig forfatning. Et sted hadde en 

uteligger installert seg med alt sitt jordiske gods. 

18

Varetransport i Hanoi. 

Vannet var tilgriset av søppel, men karpene så 

ut til å trives der. 

To barn plukket blomster i et stort bed. Blomstene 

ble revet opp med rot og lagt i kurver, sikkert 

for å ha noe å selge. Dette gjorde de helt åpenlyst, 

og det var ingen som prøvde å stanse dem. 

Noe av det verste var å se alle de forkomne 

barna som mer eller mindre bodde på gata. 

Noen levde av å tigge, andre av å selge postkort 

til turistene. Noen var skopussere, og gutter i 

åtte- tiårsalder gikk rundt med sigaretter som de 

solgte enkeltvis. 

Over alt var det noen som skulle selge oss et eller 

annet – brød, klissete kaker eller innleggssåler 

for ømme føtter! Det nyttet ikke å stanse. Da 

hadde vi straks en flokk av dem rundt oss. Noen 

av barna hadde skilt rundt halsen, stemp let av 

myndighetene, der det stod: «I am an orphan». 

Jeg er foreldreløs. Det var hjerteskjærende. 

Vi fikk inntrykk av at det meste foregikk på 

gatenivå. Et sted stod en slakter på huk og 

hakket kjøtt så støvskya stod, bare med et tynt 

trebrett under. Folk satt på lave trekrakker og 

spiste nudelsuppa si, drakk te eller øl, eller bare 

satt, mens kyllinger trippet rundt og inhalerte 

rikelig med støv og eksos før de havnet i gryta. 

Fra reisebyrået hadde vi fått med oss et godt 

råd. «Drikk rikelig med vietnamesisk te. Den 

beskytter mot det meste.» – et råd som ikke var 

vanskelig å følge. 

Ellers merket vi lite til at Vietnam er et kommunistisk 

land. De militære vi så, virket helst 

litt forkomne, i uniformer som ikke passet, men 

militærkaserner var det mange av i byen. De 

eneste soldatene som skilte seg ut i klesdrakt og 

utseende, var soldatene som voktet inngangen 

til Ho Che Min’s gravsted. 

Mausoleet lå ikke så langt fra hotellet, og en 

dag tok vi turen dit. Der ble vi først stilt opp og 

måtte marsjere i takt sammen med noen ungdommer, 

anført av en stram soldat. 

Ved inngangen ble vi overlevert til en annen 

vakt, som stirret på min ektefelles ene jakkelomme, 

som bulte mistenkelig ut. Han fikk 

beskjed om å tømme lomma, som viste seg å 

inneholde to velbrukte lommetørkler! 

19

Mangfoldig vareutvalg. 

Inne i mausoleet gikk vi i prosesjon forbi den 

balsamerte Ho Che Min, og med det velpleide 

fippskjegget tok han seg atskillig bedre ut enn 

levningene av Mao på Den Himmelske Freds 

plass i Beijing. Men så blir han også fraktet til 

Russland for vedlikehold to måneder hvert år. 

Ved sarkofagen stod fire soldater på vakt, og de 

virket mer livløse enn helten selv, der han lå på 

lit-de-parade. 

Selve presidentpalasset var stengt for publikum, 

men vi tok oss en runde i den vakre og velholdte 

parken og kikket inn i Ho Che Min’s sommerhus, 

der alt var som da han forlot det. 

I nabolaget stod en kjempekatedral og forvitret, 

et sørgelig monument fra kolonitidens glansperiode. 

Vi fikk vite at den var åpen fra 17 til 19 

og tenkte at det kanskje foregikk en form for 

messe der. I stedet kom vi inn i en fullstendig 

tom kirke, uten liv av noe slag. Det eneste menneske 

vi støtte på, var en gammel kone som satt 

ved utgangen, og som også så ut som en levning 

fra kolonitiden. Da vi skulle forlate kirken, 

rakte hun fram en kloliknende hånd og hveste 

«money, money, money,» sikkert det eneste 

engelske ordet hun kunne. 

Vi var alltid forsiktige med å fotografere eller ta 

videofilm av det vi så, men en dag fant vi fram til 

en restaurant i andre etasje av et hus. Der kunne 

vi sitte ved vinduet og fotografere helt ubemerket. 

Gata var tettpakket med sykler og scootere, 

og i rennesteinen satt to jenter og solgte brød til 

dem som passerte. Disse brødselgerne kunne bli 

ganske aggressive. En gang fikk vi steiner etter 

oss da vi ikke stanset og kjøpte noe av dem. 

De fleste vi møtte og fikk kontakt med, var 

likevel vennlige, smilende mennesker som ville 

vite hvor vi kom fra, og som inviterte oss på te. 

En dag ville vi prøve sightseeing, og da gikk 

det opp for oss at det også fantes oaser i byen. 

Bussen stanset i en bydel ved West Lake, den 

største innsjøen i Hanoi. Der var det vakre hus 

og velstelte hager, og fiskerestauranter med 

utsøkte delikatesser lå langs strandkanten. Vi 

besøkte templer, og vi gikk til fots gjennom den 

gamle bydelen, der alt var bevart. 

På turen ble vi kjent med en koselig engelsk 

familie, og om kvelden gikk vi sammen på 

Water Puppet Show. Det var svært så fantasifullt, 

med drager og ender, skilpadder og skik- 

20

kelser som beveget seg på vannet. Ubegripelig 

hvordan de kunne få det til, og et vietnamesisk 

orkester sørget for sang og musikk på originale 

instrumenter. 

På en av våre mange vandringer i byen støtte 

vi tilfeldigvis på GREEN BAMBOO CAFE, et 

sted som egentlig var beregnet på ryggsekkturister. 

Her fikk vi god og rimelig mat og mange 

fine turtilbud. Denne kafeen ble vår trygge havn 

under oppholdet i Hanoi, og en dag fant vi et 

tilbud som vi ikke kunne la gå fra oss. Det var 

en tre dagers tur til HALONG BAY, men skildringen 

derfra får følge ved en senere anledning. 

Dette var altså våre inntrykk fra HANOI anno 

1997. 

Siden den tid har det skjedd store forandringer 

i Vietnam. Økonomien har kommet på fote, og 

landet er nå verdens nest største eksportør av 

ris. Tekstiler er også en viktig eksportvare. 

Forholdet til nabolandene har blitt bedre, og det 

er slutt på de langvarige krigene som utarmet 

landet både i sør og i nord. 

Markedet. 

Gledelig er det også å høre at den katedralen vi 

besøkte, er restaurert, og at folk strømmer til 

messene som holdes hver søndag. 

Folk har fattet nytt mot og strever for en bedre 

tilværelse for seg og sine. 

Det er gode nyheter fra et folk som har vært 

gjennom så store lidelser. 

Gateliv i Hanoi. 

21

TRO OG TANKE 

HAYDOM sykehus i Tanzania ble opprettet av Norsk Luthersk Misjonssamband i 1955. 

Pionerer i arbeidet ved sykehuset var Ole Evje Olsen fra Mandal, sammen med ektefelle 

Kari. Siden er det sønnen Olaf Olsen som har stått for driften. 

Etter starten har sykehuset vært i stadig utvikling, fra 50 til 400 senger, med egen barneavdeling, 

sykepleieskole og forskjellige utviklingsprosjekter, blant annet mobile landsbyklinikker. 

Sykehusdriften støttes av NORAD og av private vennegrupper i Norge. 

HAYDOM 

– en opplevelse for livet 

Tekst og foto: Håkon Borgenvik 

22

Rødbispen. 

Det er tidlig morgen utenfor 

gjestehuset. Solen er i ferd 

med å stige opp, stor og rød, 

over det afrikanske slettelandskapet. 

I horisonten ruver Mont 

Hanang, det hellige fjellet, 

myteomspunnet med en dis 

rundt foten. Duse farger skifter 

fra mørkerøde til kjølige 

blå. 

Jeg sitter og nyter freden. Et 

par svartryggvarslere begynner 

å bli fortrolige med mitt 

selskap. En rødbisp med sitt 

skinnene røde hode og rygg, 

lander i en busk. 

Alt er bare fint mens jeg sitter 

og lytter til lyden av ukjent 

fuglesang og mennesker og 

dyr som våkner til liv i landsbyen 

nedenfor. 

Jeg har ingen bekymringer i 

verden, bare sterke inntrykk 

og gode opplevelser på rekke 

og rad. Jeg tenker; Så privilegert 

jeg er som får oppleve 

dette. Afrika. Tanzania. Haydom. 

En opplevelse for livet. 

Turen startet i Arusja, bl.a. 

med besøk hos Mama Siara 

og hennes hjem for vanskeligstilte 

unge mødrefra 13 – 

14-årsalder. En dame med et 

raust smil og et stort hjerte i 

en stor kropp. For en tur til 

Haydom er langt mer enn et 

sykehusbesøk. Det er også en 

tur til det frodige, kontrastfylte 

Afrika. Og mennesker av alle 

slag. Av og til treffer en disse 

sjeldne menneskene som vier 

sine liv og sine ressurser til 

å skape en bedre hverdag for 

noen rundt seg, som Mama 

Siara. Hos henne får jenter 

som er solgt som slaver til rike 

familier, et trygt hjem, mulighet 

for skolegang og starthjelp 

til et nytt og bedre liv. 

Selve Haydom er et eventyr, 

noe av et mirakel i seg selv. 

Her tas vi i mot av en annen 

Mama, også hun med et stort 

hjerte. En hvit denne gang. 

Mama Kari. Gåstolen er blitt 

en god hjelp, men ellers er 

hun still going strong, en dame 

som har levd og åndet for 

Haydom hele sitt liv. Oppegående, 

vital og med en sterk 

posisjon blant folket her. 

Dagene på Haydom raser av 

sted med hektisk program: 

med omvisning på sykehuset, 

et besøk på en mor-barnklinikk 

ute i bushen, tur til 

farmen, omvisning på den 

videregående skolen og jennteinternatet, 

en titt på den nye 

yrkesskolen som er under oppføring, 

og mye, mye mer. Eller 

som når mama Kari blir med 

oss inn i pårørendehuset, der 

pasientenes slektninger bor og 

lager mat over åpen ild. 

Mama Kari går alltid innerst 

til datogaene og hilser på dem 

først, for det er denne stammen 

som står nederst på rangstigen. 

Og mens vi står der, 

et følge på 28 blekansikter, 

begynner datogakvinnene med 

en spontan sang- og danseoppvisning 

for oss. Rotekte afrikansk 

kultur fra folkedypet. 

Slikt ville en aldri ha opplevd 

på en ordinær sydenreise 

Når datogaene er ferdige, 

kommer bantukvinnene med 

sin dans og sang, og før vi vet 

ordet av det, er våre ungdommer 

med og svinger seg til 

afrikanske rytmer. Uforglemmelig. 

Siden går turen innom avdelingen 

for foreldreløse barn, 

der våre ungdommer blir gan- 

23

Maria med en hjerteknuser på Haydom. 

ske fortapt. Det er mye vakkert 

å se i Afrika, men barna. 

Ingenting slår barna! 

«African maybe time». Det er 

en av våre gode sjåfører som 

frakter oss rundt på vår reise i 

Tanzania, som introduserer oss 

for dette uttrykket. «African 

maybe time,» sier han og gliser 

bredt når vi europeere kikker 

litt for mye på klokka. «Hakuna 

matata.» Don’t worry, be 

happy. 

En lærer seg å slappe av i 

Afrika., ikke la seg jage rundt 

av klokka. 

24 

Det er gudstjeneste i Haydom 

kirke. Gudstjenesten er nummer 

to denne søndagen. – Den 

skulle ha begynt kl. 10.00. 

Den norske delegasjonen sitter 

pent «laina» opp, men svært få 

andre er på plass. 

Noen stemmer instrumenter, 

og etter hvert kommer folk 

sigende. 

Gudstjenesten begynner når 

den begynner og blir en fin 

opplevelse. 

Ikke minst takket være tre kor 

som reiser seg på forskjellige 

steder i kirken og faller inn i 

bølgende rytmiske bevegelser. 

Det forkynnes med engasjement. 

Menigheten stemmer i 

med liturgien, som et flerstemt, 

mektig kor. Slik feires gudstjeneste 

langt inne i hjertet av 

Afrika. På et sted der det knapt 

var folk før noen visjonære 

pionerer fant på å stikke spaden 

i jorda og bygge sykehus. 

Med et årsbudsjett som tilsvarer 

en dags budsjett på Sørlandet 

Sykehus. Pengene rekker 

langt her nede. Og det er fint 

å være vitne til at fire flotte 

representanter for konfirmantene 

i Mandal overrekker en 

gavesjekk på nesten 90 000. 

Mye mer kunne vært fortalt 

fra disse dagene på Haydom. 

Som besøket hos Hadsabeene 

nede i Rift Valley, og en sjåfør 

som stopper en hel kolonne,

hopper ut av bilen og går bort 

til en knusktørr, liten gjetergutt 

i veikanten. Bøyer seg ned, 

klapper ham på hodet og gir 

ham et godt smil og en flaske 

Kilimanjaro kildevann. Et av 

mange vakre øyeblikk som fester 

seg på hjernebarken. Eller 

et besøk hos de stolte, høyreiste 

masaiene ved Ngoro-goroplatået. 

Turen avsluttes med to dagers 

safari. Nærkontakt med både 

løver, elefanter, hyener, geoparder 

og mye annet, like i 

veikanten. 

Fire kirkekonfirmanter og en 

borgerlig fra Mandal, med 

familie og representanter for 

både bedrifter og skoler, sanker 

opplevelser for livet. 

Afrika og Haydom byr på alt. 

Fantastisk dyre- og fugleliv, 

men framfor alt fantastiske 

mennesker. Vi takker Gud for 

at vi fikk oppleve dette. 

JAFED 

Det er navnet på vår sjåfør her 

i Tanzania. I begynnelsen sier 

han ikke så mye. Men etter 

to uker på humpete, afrikanske 

veier ristes vi bokstavelig 

talt godt sammen, Jafed og tre 

voksne, samt fire norske ungdommer. 

Ikke minst ungdommene våre 

syns at Jafed er kjempekul. 

Smilet sitter løst, og han fleiper 

med dem, lærer oss barnesanger 

på swahili, og stemningen 

blir stadig bedre. 

Jafed, den gode sjåfør. 

Etter hvert skjønner vi at han 

er mye mer enn en sjåfør i et 

safariselskap. Jafed er en engasjert 

kristen, som tjener rimelig 

greit i forhold til mange 

andre her nede. Mye av sitt 

overskudd bruker han på et 

senter for foreldreløse og handicappede 

barn, som han har 

bygget opp i nærheten av sitt 

eget hjem. I tillegg fungerer 

han som pastor i landsbyen sin, 

og han har også et program for 

enker, som kommer og får mat 

til faste tider. 

Jafed! Hadde det bare vært 

flere av deg i verden! Mennesker 

med et indre lys. Mennesker 

som skjønner hva det handler 

om, det å følge i Mesterens 

forspor. Mennesker som gir alt 

for å skape en bedre hverdag 

for dem som sliter. 

Jafed har forstått det fordi han 

er smittet av den ubetingede 

kjærligheten, den som gir uten 

tanke på å få noe tilbake. 

I 1.Kongebok 18 finner vi historien 

om Elia på Karmel, som 

med umulige odds vinner over 

450 Baal-profeter. En historie 

som tilsynelatende ikke har så 

mye å gjøre med Jafed fra 

Arusha. Bortsett fra at med 

Gud på laget kan man utrette 

store ting. 

Jafed kunne ha valgt å leve et 

behagelig liv for seg selv, men 

så velger han altså å bruke 

overskuddet fra en campingplass 

han driver, til å gjøre 

livet litt bedre for noen som 

ikke har det så bra som han 

selv. 

Kanskje må man til Afrika for 

å forstå hva som virkelig betyr 

noe her i verden. Hva sant disippelskap 

handler om. Hva det 

betyr å stole på Gud. Slik Elia 

gjorde, og som Jafed gjør. 

25

Etter 12 år: 

Hilmar Sten Egeli 

går av som leder for Eldrerådet 

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen 

I året 1999 overtok Hilmar Sten Egeli ledervervet i Eldrerådet i Stavanger. 

Nå, i året 2011 synes han det kan være nok, og trer tilbake. Mange vil nok ha 

forståelse for at en så lang tjenestetid, kan være det. Ennå flere ville sikkert 

ønsket at han skulle fortsatt. Eldrerådet er et lovbestemt organ i kommunene 

og fylkeskommunene. Loven om Eldreråd ble gjort gjeldende fra januar 1992. 

12 år i de eldres tjeneste 

Det kan vel sikkert hevdes, 

uten å fornærme noen, at det 

som har skjedd i Stavanger 

omkring eldreomsorgen i disse 

årene, har vært formidabelt. 

Det kan her føre for langt å gå 

inn på alle de områder Egeli og 

Eldrerådet har engasjert seg i. 

Og hvilke arrangementer som 

er blitt avviklet til beste for den 

målgruppen som er rådets oppgave: 

Konserter, gudstjenester, 

fester, kurs og utfarter som har 

åpnet både byen og mulighetene 

for eldres aktivitetsmuligheter, 

vil det føre for langt 

å gå inn på. Men bare nevne at 

rådet, med sine mange dyktige 

medarbeidere og med Egeli 

som drivkraft, har maktet å 

løfte fram de eldres muligheter 

i byen vår. Dette har gitt øket 

trivsel for alle dem som ellers 

kanskje ville ha ført en tilbaketrukket 

tilværelse. Gjennom 

26 

dette rådets virksomhet, og la 

oss da konsentrere oss om de 

siste 12 årene, har de eldres 

muligheter blitt hentet fram og 

lansert til beste for alle som 

kanskje ellers hadde vært «fornøyd» 

med livet i godstolen. 

Den skjulte «S»en 

Før vi tar en prat med ham, om 

hans erfaringer i arbeidet, vil 

vi for å utfylle bilde av ham, 

vise til Mortepumpen nr.4 i 

2005, hvor Egeli den gang var 

bladets «byprofil». Og hvor vi 

også fikk listet ut av ham hva 

S-en i navnet Hilmar S. Egeli 

sto for. Derfor finner vi hans 

hele og fulle navn ved igjen 

å ta en titt på overskriften til 

denne omtalen. 

Solid utdannelse og utfordrende 

oppgaver 

Litt repetisjon av hans vei 

gjennom livet til beste for de 

menneskene han var kalt til å 

tjene: 

Han fikk seg en solid utdannelse 

med realskole som privatist, 

eksamen artium på engelsklinje, 

også det som privatist. Videre 

jernbaneskolens telegrafistlinje, 

og samme skoles lederutdan-

ning. Videre: Den nordiske folkehøyskoles 

kurser i bedriftsøkonomi. 

I 1947 startet han sitt 

arbeid ved jernbanen og kom 

samme år inn på Hærens befalskole. 

Men han valgte jernbanen 

med et fremtidsmål å ende 

opp som Stasjonsmester. Han 

fortsatte heller innenfor NSBs 

trafikktjeneste og administrasjon. 

Og i 1980 ble han ansatt 

som Kommunalråd i Stavanger 

kommune. Der ble han også 

boligsjef fra 1983 til 1996 hvor 

han betegner sin største oppgave 

som var å skaffe nok boliger 

til alle dem som søkte, – eller 

som selv ikke var i stand til å 

skaffe seg en slik. 

«Det står kvinner bakom alt». Sikkert også hos ekteparet Egeli som har holdt 

sammen i 61 år. I en slik sammenheng som dette, synes Mortepumpen det 

er rett og rimelig at fru Wilma også får sin del av hyllesten over å ha fristilt 

mannen sin i så mange, tidkrevende oppgaver gjennom så langt i livet. 

Egeli har også vært medlem i 

et hav av komiteer og utvalg 

hvor han var sterkt interessert i 

bl.a. kommunalutvikling. 

Utmerkelser 

Heldigvis har offentligheten 

vært våkne nok til å registrere 

Egelis interessefelt og aktiviteter. 

Han er tildelt Kommunenes 

Sentralforbunds medalje i 

2004. I 2005 fikk han Kongens 

fortjenestemedalje i gull og i 

2009 ble han «Årets pensjonist» 

i Stavanger. 

Aktiviteter 

Vi nevner bare flyktig noe 

av det han har vært med i 

stikkordsform: Arrangementet 

«På tvers av generasjonene», 

«Rundt Mosvatnet» hver høst 

sammen med bl.a. Turistforeningen, 

Nasjonalforeningen, 

Svithun husflidlag, Grønn 

hverdag og Frivillighetssentralen, 

hvor hensikten med arrangementet 

har vært «å bygge 

bro over generasjonene». 

Hva med Eldrerådets fremtidige 

virksomhet? 

Hva har ledervervet i så lang 

tid, betydd for deg? spør vi. 

Mye, svarer han kort og fortsetter: 

Det har vært interessant og 

givende å få arbeide for de eldre 

i byen og bli kjent med dem som 

bor på syke- og aldershjem. 

Men også de som bor hjemme 

og har hjemmetjenester. Videre 

har det vært en glede også å 

besøke ulike pensjonistforeninger, 

lag og menigheter og få se 

det store, frivillige arbeidet som 

legges ned av faglig og kulturell 

art for de eldre. 

– Hva med saker du ikke har 

vunnet frem med? Han forteller 

her at tross stor innsats 

i budsjettsammenheng, brever 

og dialog, har de dessverre 

ikke maktet å opprettholde full 

sykehjemsdekning i forhold til 

retningslinjene om 25% dekning 

for alle over 80 år. 

På spørsmål om han har saker 

«på lager» dersom han hadde 

fortsatt som leder for rådet, sier 

han: – Det ville vært å arbeide 

for at Samhandlingsreformen 

ble gjennomført i kommunen 

etter intensjonen; å få full sykehjemsdekning, 

som nevnt, og 

forbedre hjemmehjelptjenesten. 

Ut fra dette ønsker han ikke 

å gi råd til dem som skal lede 

Eldrerådet videre, men han vil 

anbefale å stå på i saker som 

er til beste for de eldre i byen. 

Og aldri gi opp. – Så er det viktig 

også å behandle sakene ut 

fra dokumenterte fakta, faglig 

godt arbeid, saklig og politisk 

nøytralt. 

– Har du et råd til oss alle, 

ikke bare til det fortsettende 

Eldreråd? 

– Ja, dagen i dag skal du kunne 

glede et menneske. I dag kan 

du hjelpe en annen. I dag kan 

du leve slik at noen i kveld er 

glad for at DU er til, sier den 

avtroppende eldrerådslederen 

til slutt. 

27

Inntrykk fra Kina – Midtens rike 4 

Møte med kinesiske kristne 

Tekst og foto: Mette Bagge 

Min første søndag i Xinyu 

Første søndagen jeg var i 

Xinyu, hvor jeg var kommet 

for å undervise i engelsk, dro 

vi med buss sydover gjennom 

hele byen. Der skulle det være 

en kirke. Owen, vår gode og 

snille kontakt for utenlandslærerne 

på Xinyu College, hadde 

aldri vært der før, men han 

visste at det var hans oppgave 

å finne fram for oss to kristne 

lærere. Vi fant et fabrikkbygg 

med et rødt kors malt på. Da 

vi kom inn på gårdsplassen, 

kom en smilende kvinne ut av 

en liten bokhandel, hilste på 

oss og tok så et fast grep om 

min hånd. Hun ledet oss inn 

i bygningen og opp en trapp 

til en stor sal, aldeles tettpakket 

med mennesker. Det viste 

seg at under salen var det en 

like stor, som var like full, 

med TV-overføring ovenfra. 

Vår veiviser tok oss med helt 

fram og inn på et lite kontor 

hvor vi fikk hilse på to prester, 

en gammel og en ung. 

Vi fikk så et par stoler helt 

framme, og ble ønsket spesielt 

velkommen. Det var en sterk 

opplevelse da forsamlingen på 

flere tusen reiste seg og sang. 

Og siden var det bare å være 

tålmodig gjennom en temmelig 

lang preken. Owen er ikke 

kristen, og gjorde ikke noe 

forsøk på å oversette for oss. 

Gammel sukkerfabrikk ble til kirke. Tårnet på den nye kirken i bakgrunnen. 

Men med kinesisk gjestfrihet 

inviterte prestene oss til lunsj 

på en restaurant i nærheten 

etter gudstjenesten, og den deilige 

maten oppveide rikelig 

den lange prekentimen. 

Jeg hadde hørt nokså motstridende 

opplysninger om forholdene 

for de kristne i Kina, 

og var spent på hva jeg ville 

møte når jeg kom til landet i 

2004. Som nevnt i tidligere 

artikkler, var jeg ansatt av en 

kinesisk, kristen, humanitær 

organisasjon, Amity Foundation. 

Amity ga oss nye lærere et 

fire ukes innføringskurs, med 

mye nyttig informasjon, både 

om forhold i Kina generelt 

og om undervisning og skolesystem. 

På kurset hadde vi 

morgenbønn hver dag, frivillig 

(ikke alle var tidlig våkne), 

og vi ble tatt med til kirke om 

søndagene og sterkt oppfordret 

til å ta del i gudstjenestene der 

vi kom. 

Papirklipp med julemotiv fra Amity 

Christian Artshop. 

28

Fem godkjente religioner 

i Kina 

I Kina er fem religioner som er 

offisielt godkjent av myndighetene: 

buddhisme, taoisme, 

islam, protestantisk kristendom 

og katolsk kristendom. Protestanter 

og katolikker har nå 

mer kontakt, men av forskjellige 

grunner regnes de fortsatt 

som to forskjellige religionssamfunn 

av myndighetene. 

Selv om disse fem samfunnene 

skulle ha rett til å eksistere 

etter loven, var det forfølgelse 

av alle slags religiøse uttrykk 

under kulturrevolusjonen, og 

ofte store vanskeligheter også 

før det. Men i dag er det ikke 

så vanskelig å finne synlige 

uttrykk for religion og religiøsitet 

i Kina. 

Registrerte og uregistrerte 

kristne menigheter 

Da Mao kom til makten, forbød 

han ikke all religion, men 

alle samfunn skulle registreres, 

og bare de som var registrert 

innenfor en av de fem «godkjente» 

religionene, fikk lov å 

eksistere. 

Etter 1949 var situasjonen vanskelig 

for alle kristne. Som 

kjent måtte alle misjonærer 

forlate landet, og kristne ble 

trakassert og til dels forfulgt. I 

denne situasjonen valgte kristne 

ledere to forskjellige veier. 

Deler av de protestantiske kirkene 

samlet seg i det vi kaller 

«Tre-selv-bevegelsen» under 

ledelse av Biskop Ding og lot 

se registrere av myndighetene. 

De mente dette var nødvendig 

for det hele tatt å kunne 

fortsette noen grad av kristen 

virksomhet. Men mange nektet 

å la seg registrere, gikk «under 

Barnet i krybben. Maleri av Lu Lan. 

jorden» og har aldri siden villet 

slutte seg til den offisielle 

kirken. Det er de vi kaller husmenigheter 

eller undergrunnskirker, 

selv om de i dag verken 

er små eller undergrunns lenger. 

Det er mest korrekt å kalle 

dem uregistrerte menigheter. 

De er nok fortsatt mer utsatt 

for restriksjoner og forfølgelser 

enn den offisielle kirken. 

Tilhengerne av de uregistrerte 

kirkene har til dels stått i sterkt 

motsetningsforhold til de Treselv-kirken. 

I senere år er det 

mye mer av kontakt og gjensidig 

anerkjennelse, til og med 

samarbeid enkelte steder. 

Mange i Norge har lest om 

«Den himmelske mannen», en 

kinesisk predikant som på tross 

av fengsling og tortur har drevet 

utstrakt virksomhet som predikant 

i Kina. Han lever nå i 

Europa og har også vært på 

besøk i Norge. Han har vært en 

av de sterkeste motstanderne 

av den offisielle kirken, og kalt 

dem kommunister og forrædere. 

Det er gledelig å se at han i et 

intervju for ikke lenge siden tar 

avstand fra dette, og anerkjenner 

Tre-selv-kirken som «en 

kirke Gud kan bruke». Han er 

glad for samarbeidet som kommer 

i stand flere og flere steder. 

(intevju i Vårt Land 10.08.11) 

Selv traff jeg ikke noen fra uregistrerte 

menigheter, men var 

jevnlig til gudstjeneste i den 

lokale Tre-selv-menigheten, 

selv om jeg ikke forsto stort, 

og fikk også treffe kristne 

andre steder. 

Diakonalt arbeid 

I løpet av de to årene fikk jeg 

se en del av arbeidet drevet av 

29

I klasserommet, Home of Blessings. 

Amity og av kristne menigheter. 

Vi besøkte barnehjem og 

aldershjem, skole for blinde, 

døve og psykisk utviklingshemmede 

barn og unge. Vi 

fikk innblikk i helse- og utdanningsprosjekter 

på landsbygda 

og landsbyutvikling med biogass 

som en viktig ingrediens. 

Innen Tre-selv-kirken er det 

stort engasjement for å hjelpe 

mennesker og bygge landet. Ja, 

også vårt arbeid som engelsklærere 

var ledd i denne hjelpevirksomheten. 

Amity Foundation har forresten 

også en Art-shop, kunstbutikk 

hvor de selger arbeid av kristne 

kunstnere. Der er en rekke 

meget dyktige kristne kunstnere 

i Kina, og i Amitys lille 

butikk kan en kjøpe bl.a. batikk, 

billedvev, papirklipp og bøker 

med vakre bilder av bibelske 

motiver. 

«Kaffekirken» og andre 

kirker 

På besøk i Changsha i Hunanprovinsen 

hvor Det Norske 

Misjonsselskap hadde sitt arbeid 

fra 1902 til 1949, har jeg vært 

på kirkens bibelskole, Hunan 

Bible Institute og på gudstjeneste 

i flere kirker. Bibelskolen 

utdanner evangelister og nå 

også prester. Dessuten holder de 

kortere kurs for lekfolk. De er i 

ferd med å oppgradere studiene 

og flytte til et nytt område hvor 

de kan bygge større. 

Der er fire registrerte menigheter 

i Changsha by. Den nyeste 

har tilhold i et fint kirkebygg 

i grå stein, som ser ut som det 

ligger i en by i England. Første 

gang jeg var der, i 2005, var 

den helt tom innvendig, men 

nymalt. Denne kaller vi «kaffekirken» 

sa Jane Yao, som 

da var leder for bibelskolen i 

Changsha. «Det er fordi den ble 

gjort om til kafe under kulturrevolusjonen. 

Nå har menigheten 

fått den tilbake, og myndighetene 

har gitt noe penger til oppussing. 

Det har vært mye arbeid 

å få den i stand igjen, men nå 

håper vi snart den kan åpnes for 

gudstjenestebruk.» Da jeg var 

tilbake på besøk i 2009, var det 

i «kaffekirken» vi feiret påskedagsgudstjeneste, 

med dåp. 

Dagsenter for psykisk utviklingshemmet ungdom. 

Påske i Hunan 

Første gang jeg var i Changsha 

var i påsken var i 2005. Jeg var 

blitt bedt om å komme og møte 

en busslast med nordmenn med 

to tidligere Taiwanmisjonærer 

som reiseledere. Det var en velkommen 

anledning for meg til 

å få mer informasjon, ettersom 

reiselederne snakket mandarin 

og kunne både intervjue folk 

og gjengi innhold i taler og 

prekener. Og de kjente misjonshistorien 

i området. Jeg var så 

heldig det semesteret at jeg ikke 

30

om. Rad etter rad av høytidstemte 

mennesker kom opp på 

podiet og knelte på matter på 

gulvet. 64 ble døpt den dagen, 

et overveldende tall for oss. 

Dåp i Kaffekirken. Foto: Inge Bruland. 

hadde undervisning om fredagen, 

så jeg kunne reise av gårde 

med buss langfredag morgen, 

og få med meg Langfredagsgudstjeneste 

på bibelskolen om 

kvelden. 

Stappfullt hus i Kaffekirken påskedag. 

Neste dag dro vi på tur til Yiyang 

som var senter for Det Norske 

Misjonsselskaps virksomhet 

og fikk se tydelige spor etter 

norsk misjon: kirke, sykehus, 

videregående skole, og en liten 

gravplass med to misjonærgraver. 

(Gerd Borgenvik har tidligere, 

i nr.3, 2008) skrevet om 

en tur i dette området. 

Første påskedag var vi i Sydkirken. 

I motsetning til «kaffekirken» 

som ligger åpent 

og fritt nær elva som renner 

gjennom byen, ligge sydkirken 

klemt inne i et boligkvartal og 

er ikke lett å finne hvis en ikke 

vet om den. Som så mange steder 

i verden er påskedag dagen 

for dåp. I Kina er det ikke lov 

å døpe noen under 18 år, så det 

er bare voksendåp det er snakk 

Menigheten i Xinyu 

Da jeg senere traff den unge 

presten i Xinyu hvor jeg bodde, 

fortalte jeg ham om dette. Tenk 

64 mennesker var blitt døpt. 

«Hos oss var det nærmere 400» 

svarte han vennlig! Jeg ble stum. 

Men senere ba jeg om å få høre 

mer om menighetens arbeid. Og 

dette var det han fortalte: 

Den gamle presten, som jeg 

hadde truffet, var menighetens 

første. Han hadde vært prest i 

et kirkesamfunn som het «Jesu 

familie». Under Maotiden 

hadde han sittet i fengsel i 3 år. 

Så var han blitt satt til å være 

leder av et supermarked, og det 

var han i 18 år. Da «tøværet» 

kom for de kristne, begynte 

han og hans kone å samle noen 

venner hjemme hos seg til 

bibellesning og bønn og etter 

hvert gudstjeneste. De ble flere 

og flere, til slutt så mange at de 

måtte se seg om etter et lokale å 

samles i. Den sydlige delen av 

byen, nede ved elva, var industriområde. 

Der fikk de kjøpt en 

nedlagt sukkerfabrikk for en 

billig penge. Den ble det første 

kirkebygget. Det var der jeg 

var på min første gudstjeneste. 

Men menigheten vokste stadig, 

og de kunne begynne å tenke 

på å få et ordentlig kirkebygg. 

Trolig hadde de samlet penger 

en del år, før de kunne sette 

i gang. Men høsten 2004 var 

kirken ferdig og kunne innvies. 

Da hadde også omgivelsene 

forandret seg. Gamle fabrikker 

var revet, nye, pene boligblok- 

31

Julegudstjeneste i Xinyu kirke. 

ker var bygd og langs elva 

var der en nydelig park hvor 

mange koste seg i fritiden. 

Menigheten talte da over 5000. 

Det pleide å være Ca 5000 

på morgengudstjenesten som 

begynte ca 7.30, og en 750 om 

kvelden. Den nye kirken har 

høytalere, så sang og tale kan 

høres borte i deler av parken. 

«Når dere har så mange som 

3-400 til dåp, hvor kommer 

alle disse menneskene fra?» 

spurte jeg. Jo, de har et ganske 

utstrakt kontaktnett. Folk 

snakker med venner og kjente 

og andre de kommer i kontakt 

med. De kan gå på besøk 

på sykehuset. Mange pasienter 

er glade for å få noen å 

snakke med, og forteller om 

både helse, familie og sine 

bekymringer. De kristne spør 

32 

da gjerne om pasienten ønsker 

forbønn, og de gjør mange. 

Svært mange av disse opplever 

at de får hjelp på en eller 

annen måte etter forbønnen. Så 

kommer de til kirken for å høre 

med om hva den kristne tro er. 

Den unge presten, som snakker 

bra engelsk, kunne også fortelle 

at den gamle presten holder 

bibelstudier en kveld i uka, og 

opplæring av et korps av medhjelpere 

lørdag morgen. De har 

ca 100 frivillige medarbeidere i 

30 års alderen. Jeg hadde merket 

meg at mange i kirken satt 

og noterte fra prekenen. «Ja,» sa 

den unge presten, «de skal ut og 

holde møter søndag ettermiddag. 

Mange kommer fra landsbyer 

omkring, og søndag ettermiddag 

drar de til landsbyen sin 

og samler folk der. Så bruker de 

stoff fra prekenen til å forkynne 

søndagens budskap. Vi har 10 

slike møtepunkter som er registrert 

under vår menighet, og 

dermed er lovlige samlinger.» 

En ny kristen forteller 

Det ble ikke mye samtaler med 

de andre kirkegjengerne, selv 

om mange ga tydelig uttrykk for 

at de kjente meg igjen og hilste 

hyggelig. Når jeg var i kirken, 

hadde jeg med meg en tospråklig 

Bibel, engelsk og kinesisk. 

Så kunne jeg be sidemannen 

finne teksten for meg på kinesisk, 

det var enkelt på fingerspråk, 

og jeg kunne lese den på 

engelsk. I løpet av første høsten 

fikk jeg også tak en tospråklig 

salmebok. En gang jeg gikk tur 

en søndag ettermiddag, vinket 

en et par begeistret til meg. Jeg 

så vel litt spørrende ut, så fruen 

kom løpende og viste korset 

hun hadde rundt halsen. Vi tok

Ungdom deltar i festgudstjenesten. 

hverandre hjertelig i hendene. 

Jeg var lei for at jeg ikke kunne 

snakke med dem. 

Mange i byen og ganske sikkert 

i menigheten, hadde nok 

lært engelsk. Men de var veldig 

redde for å bruke språket. 

Perfeksjonismen sitter dypt, de 

er nok redde for å ikke snakke 

bra nok. 

Men siste gangen jeg var til 

gudstjeneste i Xinyu, var det 

en ung dame som hilste på meg 

på engelsk i trengselen ut fra 

kirken. Vi kom i snakk, gikk 

sammen et stykke på hjemveien. 

Det er vanlig at studentene 

velger seg et engelsk navn som 

de bruker i engelskklassen. Hun 

hadde valgt navnet Jane. Det er 

jo et svært vanlig engelsk navn, 

men grunnen var at hun var så 

begeistret for Jane Eyre, den 

engelske romanheltinnen, som 

f.ø. er blitt filmet flere ganger, 

sist nå i år. Mange kinesiske 

kvinner ser på denne romanskikkelsen 

som et ideal: hun 

kom fra vanskelige kår, var blitt 

hundset og undertrykt, men hun 

ga seg ikke, arbeidet hardt og 

hadde ansvarsfølelse og en 

indre styrke som berget henne 

gjennom mange vanskeligheter. 

Hun viste at hun kunne stå på 

egne ben, og hun fikk også sin 

store kjærlighet til slutt. Det er 

et forbilde som appellerer til 

unge kinesiske kvinner. 

Jane fortalte meg at hun var 

blitt døpt i påsken samme år. 

«Hva gjorde at du ble kristen, 

kan du fortelle meg det?» spurte 

jeg. Og det gjorde hun gjerne. 

Hun var utdannet ingeniør, 

hadde etter hvert fått en god 

stilling. Hun var nok eldre enn 

jeg først hadde trodd, i 30 årsaldere. 

Hun var gift og hadde 

en datter, de hadde det godt 

sammen. Likevel hadde hun følt 

at hun manglet et fundament for 

livet sitt. Der måtte være noe 

mer. Hun begynte å lete og lese 

om forskjellige religioner, fikk 

tak i noe buddhistisk litteratur, 

blant annet. Som så mange 

moderne mennesker over hele 

verden i våre dager, surfet hun 

på Internett og ble med i en 

«chattegruppe» altså en gruppe 

av mennesker som ikke kjenner 

hverandre i utgangspunktet, 

men «prater sammen» på nettet. 

Hun luftet tankene sine om dette 

at hun søkte noe, og spurte om 

noen hadde noe råd. Det viste 

seg at to i gruppen var kristne, 

og de rådet henne til å lese om 

kristendommen og oppsøke en 

kirke. Hun fikk tips om bibelen 

og annen litteratur, og snart 

følte at her hadde hun funnet det 

hun hadde lett etter uten å kjenne 

det. Hun hadde så meldt seg 

til kirken, og fått undervisning. 

Det meste av undervisningen 

foregår gjennom søndagsgudstjenesten, 

for folk har ikke mye 

tid til eget bruk, I tillegg kommer 

noen dagers intensivundervisning 

med grunnleggende 

troslære, noe a la vår katekisme. 

«Jeg er så glad», sa hun. «Jeg 

har funnet det meste verdifulle 

jeg har fått i mitt liv. Nå håper 

jeg bare at min mann og min 

datter vil følge med etter hvert.» 

Hvor mange kristne det er i 

Kina, er det ingen som vet. 

Noen sier 30 millioner, noen 

sier over 100. Det er mulig at 

det faktisk er blitt over 100 

millioner etter hvert. I alle 

fall skulle vi være nokså sikre 

om vi sier 50-60 millioner. 

Da misjonærene måtte forlate 

landet, var det under 1 million. 

Det er litt av et mirakel! 

Mitt møte med kinesiske kristne 

ga meg en sterk opplevelse 

av søskenfellesskap, selv om 

det var meget få jeg kunne 

snakke med. De tok imot meg 

med stor kjærlighet, selv om 

jeg ikke hadde språk å kommunisere 

med, og jeg tenker 

tilbake med møtene med glede. 

33

Med harpeleik, 

kamera og inntrykk 

fra det meste 

av verden 


En gammel bondekvinne hadde gjennom hele sitt liv holdt til i et smalt dalføre med 

både vanlig gårdsdrift og stølsliv. 

Lite hadde hun greie på eller erfaring med hva som rørte seg andre steder i verden. 

Inntil hun fikk en invitasjon fra fjerne slektninger i Amerika med tilbud om et opphold 

der over lengre tid. Dette for at hun skulle få mer innsikt i hvordan folk levde 

i andre deler av verden. Og når hun først var på reis, mente slektningene, så måtte 

hun i alle fall spandere på seg et par måneder i andre omgivelser slik at hun kunne 

få se litt av hvert som foregikk utenfor hennes egne nære omkrets. 

Tross høy alder, var kvinnen sprek og lett til sinns og tok i mot invitasjonen med stor 

forventning. Tenk å få se verden slik den var bortenfor måne og bortenfor fjell. 

Hun fikk sitt livs opplevelse, men fikk seg også en overraskelse da hun etter sitt 

lange fravær endelig kom hjem igjen til sin barnsdoms dal, uten vitende om at 

bygda hennes i mellomtiden var bygget ut med høyspentmaster og kraftledninger 

for å gi beboerne en nærmere og bedre kontakt med omverdenen. Og de faciliteter 

som var blitt en selvfølge for naboene i bygda. For da hun morgenen etter hjemkomsten 

tok seg en tur ut på tunet og skuet utover dalføret sitt, utbrøt hun: – Nei sku 

du ha sett slikt? Nå e’ heile dalen min blitt te’ ein kjempediger harpeleik!!! 

Det hører videre med til historien at bondekvinnen, når hun falt til ro etter overraskelsen, 

syntes vel om forandringen og lot dalføret som hun var vokset opp i, være 

et minne om tiden som var og med glede ta i mot alle de goder den nye tiden brakte 

henne. 

34

Harpeleik gir mange muligheter 

Vi skal i dag hilse på en som også har harpeleiken 

som en nær og kjær venn. Selv om størrelsen 

på det «instrumentet» bondekona følte 

hun hadde fått, har andre oppgaver enn å skaffe 

kraft og energi til grissgrente strøk. Nei, gjesten 

vår i dag, lærer og pedagog, Jostein Byrkjedal, 

bruker instrumentet til det som det er laget 

for; nemlig med vakre toner å gjengi salmer 

og viser, stev, religiøse folketoner, sanger fra 

bedehuset og melodier fra sang- og visebøker 

i skjønn forening. For at den skal minne oss 

om den norske, musikalske arv landet vårt har 

og som ikke må skyves i bakgrunnen til fordel 

for alle de musikktyper våre fedre og mødre 

har gitt oss, som nå lever i «larmens- og høyfrekvensens 

tidsalder». Som lærer, aktiv sanger 

i kor og menighetssammenhenger, har han en 

unik mulighet til å bringe nasjonalromantikken 

videre på en profesjonell og allsidig måte. Hvilket 

han også gjør når han har en mulighet til 

det. Han ble innledningsvis presentert for den 

historien vi innledet med og han repliserer at 

han kjenner seg godt igjen i denne fortellingen. 

Han er nemlig født og oppvokst i Dirdal, hvor 

flere store kraftlinjer går gjennom dalen. – den 

harpeleiken jeg bruker har nok et mye mer 

beskjedent format. Men min overgår i alle fall 

«kraftlinjeharpen» i antall strenger. Min har 

nemlig hele 64, smiler han muntert. 

Jostein Byrkjedals barndom og oppvekst var 

sterkt preget av 2. verdenskrig og krigshandlingene 

i hjembygden. Aprildagene 1940 gjorde 

et uutslettelig inntrykk på en 5-åring. Familien 

hans ble nemlig sterkt berørt der og da. Etter 

den «obligatoriske» skolegang og etter også 

folkehøyskole begynte han ved lærerskolen på 

Stord. Deretter har hans 43 yrkesaktive år vært 

knyttet til ulike skoler i Stavanger. 

Sang og musikk 

var sentralt i hans barnsdomshjem, selv om det 

eneste instrumentet i hjemmet den gang var 

farens «fele». Fra denne kom det fram mye vakkert 

i form av sanger og salmetoner. Men han 

fikk ikke, etter gjentatte forsøk, sønnen til å bli 

interessert i felespill, forteller han selv. – Men 

mor var glad i å synge og det gjorde hun mens 

hun stelte til i hjemmet. Så jeg tror at gleden 

Jostein Byrkjedal har god kontroll over de 

64 strengene. 

ved sangen kom fra min mors familie. Morfar 

var klokker i kirken vår den gang og han sang 

salmer og sanger med den samme forsiringen 

og fraseringen som gjerne brukes i folketoner. 

Dette førte da også med seg at det ble mye sang 

også hjemme hos oss. 

Hvorfor harpeleik? 

– Jeg kunne med en gang få fram en vakker velklang 

bare ved å slå akkorder. Den første harpeleiken 

fikk jeg da jeg var i 10-12 års alderen 

av en faster. Stemmingen av hele 64 strenger 

var i begynnelsen et problem for meg. Men jeg 

fikk hjelp til dette av en musikalsk morbror. Jeg 

lærte å plukke ut enkelt-toner og på den måten 

spille melodier. Instrumentet ble med meg til 

lærerskolen og var vel egnet som «hybelinstrument», 

forteller han og minnes mange vellykte 

opptredener med instrumentet sitt ved elevtilstelninger 

og andre sammenkomster. 

35

En gang han var hjemme på ferie bodde det en 

emissær hos dem og han ble veldig begeistret 

for musikken. Så viste det seg at utenom emissærtjenesten 

var mannen også, av alle ting, 

«harpeleikfabrikant» og var eier av firmaet 

«Norsk Harpeleik» i Egersund. – Jeg ble oppfordret 

til å lage en lærebok i harpeleik-spill. 

Men det ble det ikke noe av, selv om jeg senere 

fikk tilsendt i posten et flunkende nytt instrument, 

– uten vedlagt regning. For ikke å føle 

på en stadig «forpliktelse», sendte jeg det jeg 

visste den kostet. Og det er denne jeg bruker i 

dag, – med god samvittighet. Byrkjedal forteller 

videre at det den gang ikke var vanlig å spille 

melodier på harpeleik, som et slags soloinstrument. 

Harpeleiken ble helst brukt som akkompagnement 

til mindre kor og solosang. 

Hans forhold til dette instrumentet var nok 

begynnelsen til bruk av andre instrumenter. 

Den første opplæringen i sang og musikk fikk 

han da han kom på lærerskolen hvor man også 

til en viss grad kunne velge instrument. Byrkjedal 

valgte orgel. Og standard pensum for slikt 

var 20 selvvalgte koraler. Senere tok han også 

sanglærereksamen ved Musikkonservatoriet 

som førte til at han som lærer i grunnskolen i 

Stavanger, fikk mange sangtimer å undervise i. 

Etter hvert lærte han seg å traktere flere instrumenter, 

så som piano og gitar. Norske folketoner 

står høyt i kurs og vi vet også at Byrkjedal 

er opptatt med sang og har vært med i en rekke 

kor. – Det har vært helt fantastisk på den måten 

å få være med og framføre de store kirkemusikalske 

verkene sammen med profesjonelle 

orkestre, minnes han. 

Film, foto og video 

ble også etter hvert en «lidenskap» i ordets mest 

positive betydning for Byrkjedal. Han forteller 

selv: Da de første kompakte Video8-kameraene 

kom på markedet mot slutten av 1980 tallet, 

anskaffet spesialskolen hvor jeg arbeidet et 

slikt. Jeg brukte det flittig i skolesammenheng 

og ble så begeistret over det at jeg skaffet meg 

mitt eget. Derved ble det mange familiereportasjer 

med barn og barnebarn i hovedrollen. 

Etter hvert ble kameraet også tatt i bruk på 

Man må være fingernem for å treffe de riktige 

strengene i en Harpeleik. 

turer i inn- og utland sammen med gode venner. 

Etter hvert utviklet jeg kunnskap om redigering 

og kopiering, beskjæring, mixing av opptak, 

samt teksting, kommentarer og bakgrunnsmusikk. 

Da fikk jeg det slik jeg hadde ønsket og 

på den måten kan jeg når som helst minnes å 

se opplevelser fra nært og fjernt, når lystent 

melder seg. 

Reiselyst ble et behov, 

forstår vi når vi ved anledninger er blitt invitert 

til å se opplevelser fra nær sagt «Stavanger 

til jordens ender». – Ja, de siste 20 årene har 

reise lysten vært ganske stor. Det har ofte blitt 

2-3 langturer i året til fjerne land og kontinenter. 

Det er utrolig kjekt og lærerikt å møte 

andre folkeslag, kulturer og religioner. Kontrastene 

kan være store, helt fra enkle boliger 

og stråhytter til fantastisk bygningskunst som 

langt overgår vår egen tanke og forestillingsevne. 

Mange av inntrykkene prøver jeg å få med 

i filmene mine. Men dette er svært tidkrevende. 

Det kan ligge minst en arbeidstime bak hvert 

minutt ferdig film. Hver DVD-film pleier jeg å 

begrense til ca. 45 minutter. 

Selvsagt er turdeltakerne også interessert i å 

fornye og fordøye inntrykkene fra Jostein Byrkjedals 

filmer. Og han er generøs til å stille opp 

med gjensyn for dem som var med, – og for oss 

som ikke var det. 

36

«Kirkebyggeren» på Slåtthaug 

Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby 

Harry Johansen sitter ikke med 

hendene i fanget. Han har dem 

travelt opptatt med å bygge. 

Han bygger kirker, stabbur, 

hytter og biler. Vel og merke 

i miniformat, men han bygger 

og koser seg med det. 

Det hele startet da han begynte 

på dagsenteret på Slåtthaug 

sykehjem. Den driftige aktivitøren 

viste ham noen byggesett 

som hadde ligget lenge og som 

ingen hadde vist interesse for 

på lang tid. Han ble nok motivert 

til at han begynte å sette 

sammen delene, og vips var 

han i full gang, slik at de måtte 

skaffe flere byggesett. 

Trearbeid var egentlig ikke 

noen nytt for Harry Johansen, 

som nå er 94 år. Før krigen 

arbeidet han som snekker. 

Under krigen og opp mot 1950 

jobbet han på Madla Handelslag. 

Den lengste tiden arbeidet 

han i NSB, på busskontoret og 

som bussjåfør. 

Harry Johansen har virkelig funnet seg til rette på Slåtthaug som 

«byggmester». 

Harry Johansen er stavangermann, 

født like ved Badedammen, 

men har mesteparten av 

tiden bodd på Revheim. Her 

innredet han sitt eget snekkerverksted 

og spesialiserte seg 

på treskjæring. Han har ikke 

tall på alle de utskjæringene 

han har produsert. Særlig ble 

de mange klokker og peispustere. 

Vi kan nesten si at han er 

verdensberømt, foruten Norge 

har han hatt kunder både i 

Danmark, England og USA. 

På fritiden drev han også kurs 

i tre skjæring, blant annet på 

Bergeland Bydels senter med 

syv elever pr kurs. 

Harry Johansen har ennå liggende 

bestillinger på skilt, men 

dessverre begynte synet å svikte 

og han måtte legge geifus 

og hoggjern på hyllen. Konen 

døde i 1992 og livet ble trist 

for Harry. Det ble stille i huset 

og ensomheten var følbar. 

Redningen ble dagsenteret på 

Slåtthaug. Her fikk han selskap 

og noe å gjøre. Her har han 

vært to ganger i uken i snart 

to år, og her trives han. Fordi 

gjenstandene han arbeider med 

er prefabrikerte, er de slik at 

han kan håndtere dem trass i 

dårlig syn, og det er utrolig 

hvor mye forskjellig han setter 

sammen. Kirkene har selvsagt 

lys innvendig, og en liten 

spille dåse sørger for musikken. 

Det han ikke klarer å gjøre ferdig 

i tiden på dagsenteret, tar 

han med hjem og gjør ferdig 

der. Det som lages, blir fine 

gevinster på årets utlodning. 

Jeg har nærmest fått et nytt liv 

etter jeg kom til Slåtthaug, sier 

en fornøyd «byggmester». 

37

Eldres Hus er blitt til 

Tante Emmas Hus – for seniorer 

Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby 

10. november ble en ny merkedag 

for det gamle fine hvite 

huset ved Breiavatnet. Med stil 

ble navneskiftet – fra Eldres 

Hus til Tante Emmas Hus – 

markert. Mange gjester var 

tilstede da varaordfører Bjørg 

Tysdal Moe foretok reåpningen 

av huset. Hun brukte Stavanger 

kommunes valgspråk 

«Sammen om en levende by» 

som eksempel på at Tante 

Emmas Hus skal samle byens 

seniorer og gjøre huset til en 

levende oase. Samtidig understreket 

hun viktigheten av det 

frivillige initiativ og fremhevet 

den innsatsen som de frivillige 

gjør blant annet her i 

Tante Emmas Hus. Uten denne 

innsatsen hadde det ikke vært 

mulig å drive stedet slik vi 

opplever det i dag. 

Men hvorfor forandring? Vi 

spør daglig leder Brit Bjørkli. 

«Siden 2005 har Eldres Hus 

hatt kafê og aktiviteter for 

byens pensjonister. For å få 

flere seniorer til å bruke dette 

flotte huset ved Breiavatnet, 

fant vi ut at huset måtte revitaliseres. 

Pensjonister er i dag fra 

60 år og oppover. Vi ønsker å 

beholde de eldste, sam tidig som 

vi ønsker å få yngre pensjonister 

til å bruke huset. Tante 

Emmas Hus – for seniorer passet 

derfor godt inn i det nye 

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe 

foretok den offisielle reåpningen. 

38 

Brit Bjørkli fortalte om den 

daglige drift og om alle tilbudene 

til seniorer. 

Svein Inge Årrestad fortalte 

historien om Tante Emma.

Emma Nielsen Øgreid var en 

foregangs kvinne inne sosialt 

arbeid i Stavanger. Hun kom 

som evangelist til Stavanger 

fra Østlandet på 1880-tallet og 

virket blant soldater og ugifte 

mødre. Hun giftet seg med 

byggmester Halvor Øgreid som 

sto for ombyggingen av huset. 

Emma kalte huset for Arken 

og hadde møter og evangeliseringsvirksomhet 

med base i 

huset. Hun startet også Strømvig 

kvinde- og spebarnshjem i 

1913. Hjemmet ble drevet frem 

til 1938. Emma Nielsen Øgreid 

gikk under navnet Emma, noe 

som blant annet bekreftes i 

visen «Mor vår e’kje hjemma» 

av Laurtis Torsen: «hu lage 

reiver te’hu tante Emma, derfor 

e’ hu meste aldri hjemma.» 

Emma døde i 1947. 

Visen ble for øvrig fremført 

av Gretelill Tangen med Ove 

Hetland ved pianoet. De fremførte 

for øvrig flere stavanger 

sanger, Ajax fortellinger og 

dikt av Gunnar Roalkvam. 

Gretelill Tangen og Ove Hetland 

underholdt med sang og musikk. 

konseptet som blant annet inneholder 

nytt navn på kafeen: 

Kafé Breiavatnet. Kan det bli 

bedre? Jo, kafeen har også fått 

nytt møblement og ny meny!» 

Tante Emma, hvem er nå 

det? 

Svein Inge Årrestad, barnebarn 

av Halvor Øgreid, fortalte historien 

om tante Emma og hennes 

virksomhet. 

Formann i husstyret, Hilmar 

Egeli, ønsket gjestene velkommen 

og orienterte om husets 

nyere historie, fra huset i 1947 

ble donert til Stavanger kommune. 

I korte trekk nevnes: 

– Kontorlokaler m.m i regi av 

Stavanger kommune. 

– Elvigs Frisørsalong. 

– Kafédrift frem til 2002. 

– Eldres hus blir «unnfanget» 

på ordfører Sevlands kontor 

26/9-2001. 

– Behandlet i Eldrerådet 25. 

oktober samme år. 

– Behandlet i Formannskapet 

13. november 2003: Vedtak 

om å etablere Eldres Hus. 

– November 2003 til august 

2004 kafèvirksomhet ved 

Kitty Janzon og Tone Stangeland. 

– Ombygging 1. august 2004 

til februar 2005. 

– Ny kafédrift fra 14. februar 

2005. 

Hilmar Egeli ønsket velkommen og 

orienterte om Tange Emmas Hus. 

– 16. juni 2005 blir Eldres 

Hus innviet av ordfører Leif 

Johan Sevland. 

Tante Emmas Hus, med alle 

sine aktiviteter, vil være et 

spennende og attraktivt sentrumsnært 

tilbud til yngre og 

eldre seniorer i byen. Dette er 

også uten tvil et meget viktig 

forebyggende arbeid. For nærmere 

orientering om aktivitetstilbudet 

se annonse på side 64. 

De påfølgende minutter ble fylt 

med hilsener og gode ønsker 

for fremtiden. Så ble det servert 

kanapeer og selvfølgelig 

Tante Emma kringle. 

Noen av de frivillige: Fra venstre: Ella Hopøy, Ingrid Langvik, Anna 

Bjørklund, Gunvor Landa og Sonja Lee Undheim. Frivillige som ikke er 

med på bildet: Alfrid Strømberg, Kitty Janzon. 

39

Med Hinnasenteret og Sverre Haga AS 

til «Englands hjerte» 31.08.-10.09.2011 

Tekst: Anne Lise Kvernsmyr 

1. dag: Onsdag 31. august kl.11.00 

forlot 41 reiseglade Hinnasenteret i flott buss 

fra Sverre Haga AS. Når så Ernst Magne Haga 

satt ved rattet hadde vi det aller beste utgangspunktet. 

Været var skyet, men regnfritt! Stemningen 

i bussen var god fra første stund. Vi 

fikk riktignok noen regnbyger underveis mot 

vårt første kaffestopp, Kvinesheia, men da var 

det blitt fint vær igjen. Sitronkake fra Hinnasenterets 

kjøkken ble nytt sammen med kaffen. 

Videre bar det til Kristiansand hvor vi skulle 

gå om bord i Color Line’s Superspeed, med 

avgang kl.16.30. Det var nydelig i sola på kaien 

i Kristiansand! Vel om bord fikk vi våre reserverte 

plasser i restauranten «Catch me if you 

can», der vi kunne nyte deilig mat og drikke på 

nesten hele overfarten til Danmark. Vi ankom 

Hirtshals kl.19.45 og tok så fatt på siste etappe 

fram til Ålborg og Slotshotellet hvor vi skulle 

overnatte. 

2. dag: Torsdag 1. september 

Etter en god frokost gikk turen sydover gjennom 

Danmark. Første stopp var Blomsterverkstedet 

Over Viskum. Her har den tidligere 

pedagogen Birthe Ladefoged spesialisert seg på 

snapseproduksjon med egenproduserte urter, 

frukter og bær. Det var en sjarmerende, engasjert 

Birthe som viste oss rundt og fortalte om 

sitt arbeid. Smaksprøver vanket der også. De 

var riktig gode. 

Etter besøket var det tid for lunsj. Vi bunkret 

på en noget spesiell Spar butikk. Vi tømte den 

nesten for brød og pålegg, men de hadde mange 

hyller med gode ullsokker igjen da vi forlot 

den. Lunsjen smakte fortreffelig ute i det fri. 

Så bar det videre mot Esbjerg, hvor vi skulle 

gå om bord i DFDS Seaways skip Dana Sirena 

som skulle frakte oss til Harwich i England. 

Men for å sikre oss lunsj i England neste dag, 

40

gjorde vi storhandel på Brugsen i Esbjerg. Vel 

om bord fikk vi gode utvendige lugarer. Straks 

båten gikk fikk vi deilig middagsbuffet i skipets 

restaurant Seven Seas. Etter middagen var 

noen i reisefølget klare for loppekassen, andre 

ville handle, mens andre igjen fant seg en plass 

i baren hvor der var levende sang og musikk. 

Denne var til de grader levende, så de fleste ga 

opp etter en stund. Overfarten var fredelig. 

3. dag: Fredag 2. september 

Neste morgen kunne vi nyte en nydelig frokostbuffet 

i samme restaurant. Vi ankom Harwich 

kl.12.00, engelsk tid. Etter et par timer og vel 

inne på M25 fant vi en brukbar rasteplass. Vi 

hadde strålende sol, 28 gr og veps. Vel forsynte 

kunne vi begi oss på den siste etappen fram mot 

Newbury, Hvor vi skulle bo på Hilton Centre 

Hotel i 4 netter. Vi fikk fine rom og en deilig 3 

retters middagsbuffet om kvelden. 

Etter middagen fikk Ole Kåre og jeg besøk 

av min kjære brevvenninne gjennom 48 år, 

Maureen, og hennes mann, Dave. De to hadde 

gjort en god del forarbeid for at vårt opphold i 

Newbury skulle bli så innholdsrikt som mulig. 

4. dag: Lørdag 

Denne dagen skulle tilbringes i Newbury og 

omegn. Etter en god frokost kjørte vi til sentrum 

av Newbury. Vi hadde en halvtimes 

spasertur gjennom den eldste delen av byen. 

På markedsplassen var det stort marked(hver 

torsdag og lørdag). Rundt markedsplassen ligger 

mange av de eldste bygningene i denne lille 

byen, godt bevart med opprinnelige fasader, 

men nye funksjoner. Lunchen hadde vi hver 

for oss på en av de mange pub’ene eller coffe 

shops. Kl.14.00 var vi samlet i bussen igjen 

for å kjøre noen få km til Greenham Common. 

Dave var med oss. Han hadde skaffet nøkler 

til bommen slik at vi fikk kjøre inn på området 

med buss. Her ventet Duncan, en av Dave’s 

ansatte og spesialist på Greenham Common. 

Vi fikk en meget interessant gjennomgang av 

reenham Common’s krigshistorie så vel som 

etterkrigshistorie. Greenham Common spilte en 

viktig rolle spesielt under den kalde krigen som 

militærbase for USA. Det var også her de kvinnelige 

demonstrantene dannet Women’s Peace 

Camp. Deretter bar det tilbake til hotellet. 

Hotellets nabo var Tesco. Tesco er døgnåpen 

fra mandag morgen til lørdag kveld kl 22.00, + 

søndag ettermiddag. De fleste hadde noen turer 

dit. Der kunne man få alt fra mat og klær til 

medisiner og briller. 

Etter en herlig middagsbuffet var vi samlet i 

«The Berkshire room» om kvelden for å bli litt 

bedre kjent og hygge oss sammen. 

5. dag: Søndag 

Denne dagen ble tilbragt i Oxford og på Blenheim 

Palace. Vi kjørte først til Oxford hvor vi 

ble møtt av to lokale guider, Vi ble delt i to 

grupper og fikk så en spennende rundtur til fots 

i Oxford, for det meste rundt de mange collegene 

som tilhører universitetet der. Vi fikk også 

komme inn i et av collegene . Veldig interessant 

å få et innblikk i hvordan livet på et engelsk 

college arter seg den dag i dag. Etter denne 

rundturen bar det videre til Blenheim palace . 

Utenfor palasset hadde vi lunsj på plenen. Blenheim 

Palace er hjemmet til den 11. Hertugen av 

Marlborough. For oss er det kanskje mest kjent 

som Sir Winston Churchill’s fødested. 

6. dag: Mandag 

Denne dagen var reisemålet den idylliske byen 

Bath. Vi fulgte «den romantiske veien» gjennom 

The Cotswolds og kom så fram til byen 

som regnes som en av Englands flotteste. Den 

ble anlagt i romersk tid som datidens kur-og 

badeby, noe som den fremdeles bærer sterkt 

41

preg av. Også her hadde vi to lokalguider som 

sørget for god informasjon om byen, både fra 

bussen og til fots. 

Etter noen svært interessante timer bar det tilbake 

til hotellet. Dette var siste kveld i Newbury, 

og vi hadde ytret ønske om å få markere dette 

med en «sangkveld» i baren . 

Betjeningen var svært velvillige, vi sang oss 

varme på medbragte sanger til Nicols utmerkede 

pianospill og høstet applaus fra andre tilstedeværende. 

Det ble en hyggelig avslutning på 

vårt opphold ved Hilton Newbury Centre Hotel. 

7. dag: Tirsdag 

Vi forlot Newbury i et heller «rufsete» vær, det 

blåste og regnet vannrett. Dagens reisemål var 

Southampton, men vi hadde et par planlagte 

stopp før vi kom dit. Det første var i Kintbury. 

Herfra skulle vi på en 2 timers kanaltur med 

båt trukket av en hest! Været til tross, det ble 

et hyggelig avbrekk med sightseeing i «luntetrav». 

Videre bar det sørover. Været kom seg 

etter hvert og vi hadde belaget oss på et stopp i 

Winchester for å se på Winchester katedralen. 

Vi kunne se tårnene på lang avstand, men hadde 

problemer med å ta oss fram dit. Vi «sirklet» 

rundt noen ganger og fant til slutt ei trang gate 

som ledet opp til et hull i muren som omkranset 

katedralen: Uten Ernst Magnes kjøreferdigheter 

hadde det neppe latt seg gjøre. Vi fikk en god 

halvtime i katedralen som jo var et mektig syn, 

både på innsiden så vel som utsiden. Her var St. 

Svithun biskop, og det var ham vår domkirke 

ble viet til. Å komme fra stedet ble vanskeligere 

enn å komme dit. Vi ble nektet å kjøre ut den 

veien vi kom inn av hensyn til verneverdige 

bygninger, men slapp etter hvert av gårde ad 

omveier. Vel framme i Southampton fikk vi 

servert deilig middag før hver og en krøp til 

køys for å være uthvilt til neste dag. 

8. dag: Onsdag 

Denne dagen skulle vi tilbringe på Isle of 

Wight. Vi startet tidlig om morgenen for å nå 

42

avgangshallen på en flyplass. Vel inne var det 

utrolig mye flott å se, både av dekorasjoner, 

utsmykninger og nydelige serviser. Etter på 

hadde vi lunsj og så bar det videre med bussen 

på veg mot Harwich. 

Vel om bord i Dana Sirena fikk vi tildelt gode 

lugarer og kunne gå til lekker middagsbuffet. 

Overfarten til Danmark var fin, på tross av at 

det hadde blåst mye dagene før. 

fergen fra Lymington til Yarmouth. Vi hadde 

med oss en svensk dame som lokalguide, og 

hun guidet virkelig hele veien. Etter ankomst 

Yarmouth kjørte vi direkte til Osborne House, 

dronning Victorias sommerpalass. Det var et 

imponerende kompleks, med en aldeles nydelig 

hage. Vi fortsatt så gjennom variert natur til den 

lille byen Godshill, hvor vi hadde lunsj. Hele 

atmosfæren satte oss 50 år tilbake i tid. Det var 

herlig å rusle i de små gatene og kikke inn i de 

like små butikkvinduene. 

Neste stopp skulle være «The Needles», noen 

karakteristiske, hvite klipper helt vest på øya. 

Her ligger også øyas største fornøyelsespark. 

Men veiarbeid gjorde at vi måtte snu, og 

omveien ble så stor at vi ikke kunne besøke 

«The Needles» og samtidig rekke fergen tilbake 

til fastlandet. Skuffelsen ble forsøkt bøtet på av 

guiden ved at hun spanderte «Jelly babies» på 

oss alle. Tilbake på hotellet vanket det nok en 

deilig middagsbuffet. 

9. dag:Torsdag 

Nå var det tid for å tenke hjemreise. Vi startet 

tidlig etter frokost for å rekke alt. På veg mot 

Harwich skulle vi ha en stopp i Windsor og 

Windsor Castle. Forundringen i gruppen var 

stor da vi forsto at dronningen ikke var hjemme! 

Det var streng kontroll av den enkelte for å 

komme inn på slottsområdet, akkurat som i 

10. dag: Fredag 

Vi kunne nyte herlig frokostbuffet for så å nyte 

solen på dekk. Framme i Esbjerg ved middagstid 

var det bare å ta seg fram til Brugsen for 

å bunkre til turens siste lunsj i det fri. Videre 

kjørte vi på koselige «Margerittveier» fram til 

Viborg hvor vi skulle overnatte på Golfhotellet. 

Denne dagen hadde vi også en 85 års dag å 

feire. Da passet det ekstra godt at der var dekket 

til middag for oss i «Kongesalen» på hotellet, 

hvor vi fikk være helt for oss selv. 

Jubilanten ble behørig feiret før det var tid for å 

pakke sammen og gjøre seg klar til turen videre 

neste morgen. 

11. dag: 

Etter en god frokost var vi på hjul igjen for å 

nå fergen i Hirtshals. Men man begår jo en stor 

tabbe om man ikke har et stopp hos «Slagter 

Winther» først. Så også denne gangen. Det er 

utrolig hva vi kan få med oss! 

På Superspeed hadde vi også på hjemturen 

reserverte plasser i restauranten «Catch me if 

you can», og overfarten var flott! 

Vel framme i Kristiansand var det bare å vende 

nesa hjemover på kjente veier. 

Det er en deilig følelse når samtlige 41 deltakere 

kan stige av bussen på Hinna, like fine i 

form som da vi reiste 11 dager tidligere. En 

hjertelig takk til alle, for flott fellesskap, gode 

smil og gode ord! En spesiell takk til vår eminente 

sjåfør, Ernst Magne, som tok oss trygt 

fram på de mest kronglete steder! Så håper vi 

at vi skal få oppleve nye, interessante steder 

sammen til neste år! 

43

Årets gavebok til Stavanger 2011: 

Hitler – Jesus og farfar 

LENE ASK 

Foto og innledning: Halvor Ingebrethsen 

fylkeskommune, LO Stavanger, Næringsforeningen 

i Stavanger og SR Bank som også i år tilbyr 

sine borgere et produkt drevet fram av en av 

byens talenter. Denne gang av den unge forfatteren 

og tegneren Lene Ask, som har vakt oppsikt 

for sin originale måte å fortelle en utrolig familiehistorie 

på. Ved første øyekast kan kanskje 

boken fortone seg som blasfemisk. Men det er 

den så langt ifra. Ved sin form i tekst og bilder 

makter den å gi innblikk i en fantastisk historie 

som i utgangspunktet ingen visste om at det var 

familiebånd som knyttet dem til Tyskland, i årene 

mellom 1940 – 1945. Og hvordan en bror og en 

søster nøstet opp et familieforhold som strakte 

seg ut over Norges grenser og dermed fant familierøtter 

i etterkrigstidens Tyskland. 

Lene Ask har nettopp skrevet ferdig sin historie for 

Mortepumpen. 

For dem som ikke helt har fått med seg hva dette 

dreier seg om, så gjengir vi en sak som sto omtalt 

i Stavanger Aftenblad 16. september i år. Da lå 

Aftenbladets møte med Lene Ask og årets gratisbok 

til Stavangers befolkning, som et hovedoppslag 

i avisen over flere sider. Men da var saken 

også ferdig redigert fra vår side. Vi har likevel 

valgt å presentere den, forhåpenlig til interesse 

for dem som ikke fikk med seg oppslaget da. Men 

når vi er kommet så langt ut i året 2011, så skulle 

det vel være kjent for de fleste hva dette dreier 

seg om, nemlig den årlige «gaven» til Stavangers 

innbyggere i form av en bok som i inneværende år 

har vakt stor oppsikt og interesse i befolkningen. 

Det er Stiftelsen Stavanger kulturhus, Rogaland 

En fantastisk historie knytter seg derfor til denne 

gaveboken, som nå deles ut gratis til Stavanger 

kommunes innbyggere, i et opplag på hele 

40.000 eksemplarer. «Mortepumpen» har fått 

kontakt med skaperen av boken, Lene Ask under 

et flyktig besøk i hjembyen og bedt henne fortelle 

sin historie som altså har ført til at Stavangers 

gave til sine innbyggere i året 2011, er blitt historien 

om «Hitler – Jesus og farfar». Her er deler 

av denne historien, fortalt av henne selv: 

Denne historien begynte da jeg fikk et opphold i 

en Stavanger kommunes leilighet i Berlin. Denne 

leiligheten stilles til disposisjon for kunstnere over 

lengre elle kortere perioder. Jeg skulle være der 

i 4 måneder. Jeg er utdannet fotograf og hadde 

bestemt meg for å gjøre et fotoprosjekt der jeg 

dokumenterte letingen etter min tyske farfar. Han 

var tysk soldat i Norge under andre verdenskrig. 

Her møtte han farmor og gjorde henne gravid før 

44

han forsvant. Ingen visste hva som skjedde med 

ham og verken far eller farmor hadde prøvd å finne 

ham. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsket å finne 

ut av hva som hadde skjedd. Det var nok mest av 

nysgjerrighet. Etter en stund forstod jeg at dette 

ikke kom til å bli noe særlig vellykket fotoprosjekt. 

For hvordan kan man fotografere noen som er 

borte? Jeg begynte å tegne i stedet. Det begynte 

som en dagbok og etter hvert tegnet jeg også inn 

historier fra min egen barndom. Jeg er vokst opp i 

en bedehustradisjon. Det var en trygg og god oppvekst, 

der jeg visste hva jeg skulle med livet mitt. 

Gud hadde jo en plan for meg. Men da far døde da 

jeg var 12 år, begynte troen å slå sprekker. For 

hvordan kunne jeg tro på en allmektig Gud som tillot 

at far døde? Denne boken handler om de store 

spørsmålene. Om å lete etter røtter, men også om 

meningen med livet. For hva skal man tro på, når 

barnetroen er borte? Hvor skal man finne trygghet 

når familiekonstelasjonene går i oppløsning? Det 

er en bok som handler om å bli voksen. 

Det var min bror som til slutt sporet opp farfars 

historie. Farfar hadde dratt tilbake til Tyskland 

etter krigen og stiftet ny familie. Jeg var egentlig 

mest opptatt av selve letingen, og har ikke truffet 

den tyske delen av familien. Men i boken jukser 

jeg litt og skrivet at jeg har møtt broren til far. 

Jeg ville ha frem den forventningen som lå i å lete 

etter farfar. En forventning om at jeg ved å finne 

ut farfars historie kanskje kunne få tilbake en liten 

bit av far. Slik ble det jo ikke. Ikke direkte iallfall. 

Et biologisk slektskap betyr ikke alltid et følelsesmessig 

slektskap. Men kanskje jeg gjennom denne 

historien likevel nærmet meg far på en måte. Far 

fortalte aldri om sin tyske far. Det var noe han forsøkte 

å holde skjult og han hadde nok ikke likt at 

jeg røpet hemmeligheten for over 40 000 lesere. 

Likevel har jeg kommet frem til at det er både riktig 

og viktig å fortelle noen historier, selv om det 

var for tungt å fortelle for dem det gjaldt. 

Hilsen Lene 

45

Flystevne på Sola i 1937 

Av Helge Monstad 

Våren 1937 var sluttarbeidene ved den nye 

flyplassen på Sola i gang. Rullebanene var 

støpt ferdig og det var gjort klar for å ta i 

mot flytrafikk. Den første uoffesielle landingen 

hadde allerede skjedd med en dobbeldekker fra 

hærens flyvåpen, ført av den kjente flygeren, 

kaptein Ole Reilstad. Han hadde tatt turen fra 

Kjeller ved Lillestrøm sammen med mekaniker 

Barkald. Før han drog tilbake, ga han en flott 

oppvisning i flygekunst. Et imponerende syn for 

de få tilskuere som var møtt opp. 

Dette var bare en forsmak på hva som skulle 

komme. Den offensielle innvielse og åpning av 

den nye Stavanger flyveplass, Sola, var satt til 

lørdag 29 mai 1937. Det må ha vært et imponerende 

syn for folket i stavangerregionen da 

flyene som skulle delta kom i tur og orden over 

byen og distriktet. 

Folk strømmet til Sola i flokk og følge. Det ble 

tilløp til kaos på veien ut, på grunn av trafikken 

med biler, busser, syklister og gående. Ut på 

ettermiddagen var det møtt fram ca 10.000 tilskuere 

som fikk oppleve flyoppvisning som tok 

pusten av de fleste. Det mest imponerene var 

den gang verdens største passasjerfly, det kjempestore 

tyske Junker JU. G.28 som hadde det 

klingende navnet Feltmarchall von Hindenburg. 

Tross dårlig værmelding for søndagen, strømmet 

folk til Sola for å se fortsettelsen av 

åpningsstevnet. Trafikkforholdene gikk nesten i 

stå i folkestrømmen, som strakte seg i lang kø. 

På selve flyplassområdet ble tilskuermengden 

denne dag anslått til nærmere 30.000. 

I motsetning til lørdagen med strålende vær, 

varte det ikke lenge før uværet satte inn. Det var 

få plasser å søke ly for regnværetsom strømmet 

ned. Noen få klarte å krype inn under vingene 

på små og store fly. Tross været var det flere fly 

som tok av og ga tilskuerne imponerende oppvisning. 

Men etterhvert som regnet strømmet 

ned, ble det sendt ut startforbud mot flyging. 

Seilflyging og fallskjermhopping ble utsatt til 

neste dag, mandag 31 mai. Skuffede, våte, og 

forfrosne mennesker søkte tilbake til byen på 

jakt etter kjøretøyer, som det slik situasjonen 

var, alt for få av. 

Til Sola alene 

Jeg var 9 1/2 år den gang, og var veldig engasjert 

i alt som hadde med fly å gjøre og naturligvis 

opptatt av det som skjedde disse dagene. 

Jeg hadde hørt om flotte flyoppvisninger og sett 

flere forskjellige fly over byen. Det var meldt 

bedre vær den kommende mandag med avslutning 

av flystevne. Min søster Anny som var 14 

år skulle, dersom været var bra, sykle sammen 

med en venninde til Sola denne mandagen. Det 

var ingen som kunne, eller ville være med en 

9-10 år gammel gutt, så jeg måtte reise alene 

dersom jeg fikk lov. Problemet var mor og far 

som til å begynne med nektet meg å dra ut til 

Sola uten følge av andre. 

Jeg gikk i 3. klasse på Storhaug skole, og denne 

mandagen var fridag. Ingen av mine klassekamerater 

hadde planer om å dra til Sola denne 

dagen, så jeg måtte tigge og be foreldrene mine 

om å få lov til å dra ut til Sola alene. Etter mye 

«om og men» og mange formaninger fikk jeg til 

slutt lov til å reise ut for å overvære denne tredje 

avslutningsdagen med flyoppvisning. 

Min søster, Anny og venninnen hadde allerede 

satt seg på syklene og var på vei mot Sola, før 

jeg kom meg avgårde. Nede på Torvet gikk bussene 

i skytteltrafikk og det var mengder av folk 

46

Det var et av disse flyene som styrtet 31 mai 1937. Flytypen var Scimitar stupbomber fra hærens fly våpen. 

som kavet og knuffet for å komme med, der det 

var plass. Liten som jeg var klarte jeg å smette 

meg inn til en ståplass på en av bussene. Mor 

hadde sagt at når vi kom til Sola måtte Anny 

og jeg finne hverandre og ha kontakt. Det var 

en betryggelse for mor, og dette måtte jeg love 

å passe på. 

Etter en busstur med mye trafikk og kaos kom 

vi fram til flyplassen. I folkevrimmelen som 

oppsto der vi steg av bussen, forsto jeg snart 

at det å finne Anny var nyttesløst. Jeg måtte 

bare følge stømmen av folk som skulle inn for 

å finne de beste plassene. Hvordan det skjedde 

husker jeg ikke , men i trengselen havnet jeg 

helt foran sammen med de som hadde billetter 

til «orkesterplass». Her lå hele flyplassen åpen 

foran meg. Snakker om flaks. 

Mange typer fly sto oppstilt på rekke og rad. 

og øynene mine sto på stilker. Det var dette jeg 

hadde drømt om. Alt var spennende og jeg var 

helt i ekstase. 

En vond opplevelse 

Det som jeg etterhvert fikk være vitne til ser jeg 

tilbake på som noe skremmende og uvirkelig for 

en 9-10- åring. Det var kunstflyging, glidefly og 

fallskjærmhopping. Deretter startet tre jagerfly 

fra hæren som skulle foreta stupbombing fra 

stor høyde ned mot flyplassen. Det første stupet 

gikk bra, og alle tre flyene steg til værs etter 

stupet. Det var under det andre forsøket det 

skjedde, det som jeg siden har følt som en uhyggelig 

og vond opplevelse. 

Etter at de to første flyene hadde en vellykket 

oppstigning etter stupet, kom det tredje flyet for 

lavt ned og gikk rett i bakken. Før de forskrekkede 

tilskuere var klar over hva som skjedde, 

var alt over. 

Flyet hadde truffet grassletten i nærmere 400 

km. i timen, og ble slengt nesten 200 meter 

videre og ble liggende som en sammenvridd 

masse, fullstendig knust. 

Det oppsto full kaos i folkemengden. Noen 

strømmet ut på flyplassen, mens de fleste fok 

peiling mot bussene og hjemtransport. Jeg var 

helt skjelven og i sjokktilstand da jeg omsider 

kom meg inn i bussen og på vei hjem. 

Mye er glemt og mye er gjemt etter så mange år, 

men denne vonde opplevelsen er noe som ikke 

glemmes, selv om det er slike minner en helst 

vil fortrenge. 

Det kom fram seinere at flygeren som omkom 

var fra Trondhjem og het Kåre Winterthun. 

47

Mette Bagge: 

ET NYTT Kapittel ER OVER 

Stavanger har Norges nest største litteraturfestival 

Det er ofte fullt i kulturhuset på Sølvberget når 

det er kinotid. Men det er sjelden det er stappfullt 

så å si hele dagen. Det var det 21-25 september. 

Da gikk den årlige Kapitteluka, Stavangers litteraturfestival, 

av stabelen. Stavanger er etter 

hvert blitt litt av en festivalby: Kammermusikkfestival, 

Gladmatfestival, Orgelfestival – kanskje 

vi skulle ta med sandvolleyballturneringen 

også – og altså litteraturfestival. 

Kapittel er Stavangers internasjonale festival 

for litteratur og ytringsfrihet, organisert av 

Stavanger kulturhus på Sølvberget. Festivalen 

har vokst raskt, og er nå landets nest største 

litteraturfestival, med er rekke arrangementer 

og bidragsytere fra fjernt og nær. I år var der 

samlinger i nær sagt hver krik og krok på Sølvberget 

og noen steder utenom også. 

Denne festivalen har, ifølge egenpresentasjonen, 

et sterkt fokus på internasjonal litteratur, 

internasjonale spørsmål og ytringsfrihet. Den 

har som mål å gi rom for nye bidragsytere og 

å være møtested for norske og internasjonale 

forfattere. 

I år var det til sammen noe over 100 arrangementer, 

alt fra formiddagsprogram for barnehager til 

kveldsarrangement på restaurant. Det er foredrag, 

debatter, film og utstilling. Nesten 10 000 

skal ha vært innom ifølge Stavanger Aftenblad. 

Årets tema var TRASS. Kanskje ikke så innbydende 

for oss i den eldre garde. Vi ser vel for oss 

en trassig unge, og synes vi hører «Jeg vil ikke!» 

eller «Jeg vil ha!». Men trass kan også være en 

trassig vilje til å fortsette trass i motgang, til å 

kjempe for rett mot urettmessig overmakt, eller 

til å gå sine egne veier tross kritikk og skjeve 

blikk fra andre. 

48

Jeg var innom flere av arrangementene, og vil 

gi glimt fra et par av dem. 

Går det an å lage tegneserie av Ibsens Peer 

Gynt? 

Det er fristende å si nei til spørsmålet. Men på 

den annen side kan en si at det har vært gjort 

så mye rart ut fra Ibsens tekst at en tegneserie 

kanskje ikke er det verste. Nysgjerrig troppet 

jeg opp for å høre hva den engelske teatermannen 

Mairowitz ville si om nettopp dette. Hans 

poeng var at unge mennesker sjelden gir seg 

i kast med omfattende diktverk, men kan bli 

skikkelig interessert om en klarer å få dem fanget 

inn på noen måte. Han hadde selv møtt stor 

litteratur først gjennomtegneserier da han var 

tenåring. Nå ville han lage noe som kunne få 

ungdom så å si «hekta» på Peer Gynt, og etter 

hvert gå til Ibsens egen tekst. Han hadde valgt 

ut stoffet som skulle med, men – han kan ikke 

tegne! Han måtte altså få noen til å tegne for 

seg. Og til det hadde han funnet en ung nordmann 

ved navn Geir Moen. Det vi fikk se av 

Moens tegninger var betagende. Det var nokså 

annerledes enn tegneseriestripene i avisen. Jammen 

skal det bli spennende å se resultatet når 

det blir ferdig. Det var det morsomt å få dette 

blikket inn i prosessen like før vårt eget teater 

skulle sette opp Ibsens mesterverk. 

En opprører som er blitt æresborger 

En av de andre bidragsyterne var Ingvar 

Ambjørnsen, en skikkelse hvor ordet trass 

synes å passe svært så godt. Med langt hår og 

lang frakk var han karakteristisk i bybildet både 

hjemme i Larvik og i hovedstaden fra ganske 

tidlig. Han trosset sine foreldre som tenåring, 

gjorde opprør mot deres forventninger til at han 

skulle gå på gymnas og skaffe seg en skikkelig 

utdannelse. Men det var også en trassig vilje 

som fikk ham til å overleve, uten fast inntekt og 

uten fast bosted i mange år fram til han ble en 

etablert forfatter. Han tilhørte «venstresida» og 

tilhørighet til hasjmiljø var åpenlys i ungdommen. 

Språket hans gir seg ikke ut for å skulle 

passe i pene folks stuer. 

Men han nevnte også ordet «disiplin» i forbindelse 

med trass! Det kreves en selvdisiplin for 

å gjennomføre det en vil med sitt opprør. Uten 

Ingvar Ambjørnsen. 

det hadde han aldri blitt forfatter. Nå har han 

skrevet over 50 bøker, på 30 år. Også han vil nå 

dem som ikke leser til vanlig, og dra dem inn 

i litteraturens verden. Hans serie om Pelle og 

Proffen var nettopp et slikt trekk, fortalte han. 

Han ville få gutter til å lese. 

Med bøkene om Elling er han blitt en anerkjent 

forfatter blant et langt større publikum enn 

før, i alle fall er skikkelsen «Elling» blitt kjent 

og kjær i vide kretser, ikke minst på grunn av 

filmene. 

Ambjørnsen har fortsatt langt hår og lang frakk. 

Men nå er ungdomsopprøreren er blitt æresborger 

av hjembyen Larvik! 

Burka på biblioteket 

Biblioteket på Sølvberget blir jevnlig besøkt av 

mennesker fra et utall nasjoner, og er utstyrt 

med bøker på over 50 språk. En kan se mange 

slags klesplagg når en rusler rundt der. Men jeg 

tipper det er første gang en kvinne i heldekkende 

burka med netting foran ansiktet har vært 

på besøk, i alle fall som foredragsholder. Det 

var ganske fullt da jeg kom løpende fra Peer 

Gynt-forelesningen inn i biblioteksalen. Jeg var 

heldig å finne en tom stol. «Er det ledig her», 

spurte jeg sidemannen, og så rett ned i ansiktet 

på Maria Amelie, den unge kvinnen som ble 

sendt ut av landet til Russland og nå er kommet 

49

tilbake. Senere skulle hun selv i ilden. Nå satt 

vi og lyttet til opplesning på et fremmed språk. 

På podiet sto en kvinne i blå, heldekkende drakt 

sammen med forfatterinnen Oddveig Klyve og 

en programleder. 

«Norwan» fra Afghanistan må skjule sin virkelige 

identitet. Men hun tok av burkaen etter å 

ha lest sitt første bidrag. Hun er Stavangers fribyforfatter 

nå, i to år, etter at hun måtte flykte 

fra sin hjemby Kabul. Stemmen klang vakkert 

selv om vi ikke forsto. Innholdet var mindre 

vakkert, men ikke mindre intenst og talende når 

Oddveig Klyve leste sin oversettelse av diktene. 

De handlet om å være afghansk kvinne. Ordene 

og skjebnene i diktene er ikke nødvendigvis 

«Norwan»s egne – hun har bedre ballast med 

seg hjemmefra enn mange andre og er av de 

som har fått utdannelse – men det er stemmer 

fra kvinner i hennes hjemland som hun bringer 

videre, som for eksempel: 

«Om eg ikkje var født som kvinne / hadde ikkje 

far sagt til mor: /Du har ført skam over dette 

huset» 

Eller et dikt der hun sier at hun kunne tenke seg 

å være alt i denne verden, til og med en papegøye 

– men ikke en afghansk kvinne! 

Det er ikke vanskelig å forstå at en form for 

trass driver «Norwan». Men det er ikke bitterhet. 

Hun elsker sitt fedreland, sin hjemby og 

hun elsker Allah! Hun håper en gang å kunne 

komme tilbake til landet hun har forlatt. 

Oldefar og oldebarn 

Et bidrag som har tilknytning til Stavangers 

egen Alexander Kielland hører med til Kapittel, 

det er vel en arv fra Kiellandseminarene. 

Hva var mer naturlig i år, når vi feirer 250 år 

for Jens Zetlitz’ fødsel enn å koble de to forfatterne 

sammen. Zetlitz var forresten gjenstand 

for en hel seminardag alene, men det fikk ikke 

jeg med meg. 

Litteraturprofessor i Volda, Jan Inge Sørbø, 

oppvokst på Bru og elev på St. Svitun gymnas 

i 70-årene, var bedt om å snakke om spor av 

Jens Zetlitz hos dikterens oldebarn, Alexander 

Kielland. Kielland har nok tatt trekk fra sin 

slekt i sine bøker, men 

Sørbø mente prestene 

i romanene hans liknet 

lite på dem i hans egen 

slekt, som for eksempel 

oldefaren. Heller 

ikke finner en noen 

tydelig påvirkning fra 

dikteroldefaren hos 

Kielland. Livsfølelsen 

hos de to har riktignok 

en del felles. Begge 

var de opptatt av verdiene 

i vennskap og i 

kunst. Begge ser de på 

Jan Inge Sørbø. 

verden som er sted hvor mennesket er utlevert 

til vanskeligheter og må møte døden. Men de 

oppfattet nok disse forholdene forskjellig. 

Hos Zetlitz finner vi en mer forsonlig tone overfor 

tilværelsen som den er. Livet har dramatiske 

skifter, sorg og glede om hverandre, sykdom og 

brå død. Han synes å akseptere at slik er livet, 

kortvarig, som et klede som kastes bort. Det er 

vemodig, men ikke dypt tragisk. 

Kielland representerer en annen tid. Han er 

realist, og i mye av hans diktning finner vi en 

pessimistisk og bitter tone. Hans kritikk rammer 

mennesketyper og konvensjoner. Livet 

kunne vært godt, men det blir ødelagt av idioter, 

løgnere, hyklere og moralister. Han kjempet for 

å forandre samfunnet til noe bedre. 

Vi kan kanskje si at Zetlitz representerer en 

trassig vilje til ikke å la seg overvinne av sorg 

og tynge ned av problemer. Men dette er knyttet 

til hans livssyn: troen på en barmhjertig 

Gud og et håp om glede selv om dette livet 

tar slutt. Han synger livets pris i sine viser og 

sin tro og sitt håp i sine salmer. Mens Kielland 

representerer som samfunnsrefser en trassig 

holdning overfor konvensjoner, presteskap og 

økonomiske spekulasjoner. Hans kamp synes 

ofte preget av bitterhet og pessimisme. 

Kapittel har igjen gitt inspirerende og tankevekkende 

bidrag, selv om en vanlig Stavangerborger 

bare kan få med seg en brøkdel av 

programmet. 

50

Jul anno 1936 

I 1998 skrev fhv. prost i Sauda, Charles Larsson 

(1924 – 2009) et brev til sine barn. Det gir 

et tidsbilde av forholdene i Stavanger på den 

tid, som sikkert vil interessere mange av Mortpumpens 

lesere: 

«I dag skriv me 26. november. Eg såg på TV2- 

PROGRAMMET «God morgen Norge!», og 

der samtala dei om juletrær. Om let, høgd, tettheit 

av og lengde på greiner o.s.b. 

Plutseleg sto ei hending frå desemberdagane 

i 1936 føre meg, så klart som det skulle vore 

idag. 

Torget i Stavanger var litt onnorleis i dei dagane 

enn det er i dag. Torgplassen var avgrensa 

av ein stor mur mot Haakon V11 gata. 

På ei av sidane var Fengslet, og på hi sida 

Stentøymagasinet, Dampbakeriet og Strandens 

røkeri. Men Kielland-statuen sto omlag på 

samme staden som den står i dag. Han skua då 

og utover Vågen og innseglinga til byen. 

Men hadde han denne desemberdagen 

vendt seg litt og sett seg ikring, ville 

han sett ein skog av julatrær, mest 

gran, men og furu og einerbuskar. 

Heile torgplassen var full av tre 

frå Ryfylke og bygdene kring 

byen. Mest alle skulle ha tre til 

jul. Nokon kjøpte store, andre 

mindre, og nokon så små at dei 

måtte stå på bord eller «pidestall». 

Me hadde så liten plass 

at me kjøpte av dei minste. 

Me gutane, eg var 12 år, 

tente oss nokre kroner med 

å bera julerær for ei eller 

annan «frue». Det kunne 

verte ein lang og slitsam 

jobb for 25 øre, som var 

den vanlege taksten. 

Ein dag me stod og venta på «jobb», kom ei fin 

og uhorveleg stor frue bort til meg som var liten 

av vokster, og spurde: «Kan du bera treet for 

meg?» Hoppande glad svara eg kjapt «Ja». Treet 

var større enn eg hadde rekna med, og eg var 

liten, men gje meg skulle eg ikke, det var skam. 

Motet sank litt då ho fortalde at ho budde i 

Furras gate, ikkje langt frå Vålandstårnet. 

Eg måtte smyga meg inn mellom greinene 

midt på treet, og eg forsvant nesten der, så 

liten som eg var. Berre hua og beina var godt 

synlege, så det så ut som treet hadde fått både 

hue og bein. Så tok både frua og treet til å 

bevega seg. Avtalen var 25 øre, og eg tenkte 

på alt eg kunne kjøpa for så mange pengar. 

Men det vart ein lang og tung veg. Frå torget, 

langs Breiavatnet, opp Muségata, Kannikgata, 

Peder Klowsgata og endeleg Furrasgata. Den 

var lang og bratt, men endeleg var vi framme. 

Treet vart sett i kjellaren. Frua tok fram pengetaska, 

rota litt i den, tok fram ein mynt og sa: 

«Du er så liten at du får ikkje meir enn ti øre.» 

Så vende ho ryggen til og gjekk inn. Eg turde 

ikkje seie noko, om eg sa takk hugser eg ikkje, 

men skuffa og forarga var eg nok. 

På vegen heim var eg innom ei «snoba» og 

kjøpte fire smørbukkar, to for fem øre fekk ein 

då. 

Men eg lovde meg sjølv, etterkvart som den 

gode smaken av smørbukk breide seg i munn 

og svelg, at eg ville gjera alt som sto i mi 

makt, for å halda dei lovnader eg kom til å gje 

vidare i livet. 

Det er ein god lærdom å ta med seg: «LEV 

SLIK AT FOLK KAN STOLA PÅ DEG OG 

OG DET DU GJER OG SEIER!» GOD JUL! 

51

Nu vandrer fra en verdenskrok 

Av Erik Svendsen 

Skuespiller Erik Svendsen var kjent i Stavanger for sitt 

engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens lesere med 

artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i 

mange år ansatt på Rogaland teater. Før det virket han i Bergen 

og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav 

også sangboken «Kan du minnes», viser og sanger for eldre. 

Følgende juleopplevelse sto i Mortepumpen 

nr. 4 1979. Den gjengis nå til glede for nye 

lesere. 

Det var avslutning før jul i et av mine første 

skoleår. Noen av mine litt eldre skolekamerater 

fremførte et tablå, mens vi andre og lærerne sang 

til. Jeg husker godt at jeg var meget betatt. Lite 

ante vi da at det var Jonas Dahl’s vakre julesalme 

«Nu vandrer fra hver en verdenskrok» spillet var 

bygget over. Fra den dag ble jeg spesielt glad i 

den egenartede stemningen som denne salmen 

brakte med seg og den har gledet meg alle år 

siden. Melodien er skrevet av hans sønn Alf Fasmer 

Dahl som også var prest og som er kjent for 

å ha stiftet Fasmer Dahls kor i Fana. Som faren, 

døde også sønnen som prest i Ullern kirke i Oslo. 

Det skulle vel være unødvendig å fortelle leserne 

at Jonas Dahl var fra Stavanger (1849-1919). 

Han virket som personellkapellan i Trondheim, 

sjømannsprest i Amsterdam og kallskapellan 

på Kongsberg. I sin fødeby sto han som prest 

både i St. Petri og Domkirkens menigheter til 

han i 1909 ble sokneprest i Ullern i Oslo. Det 

er naturlig å tro at Dahl skrev sin salme da han 

var sjømannsprest og så alle de unge og eldre 

som strømmet til sjømannskirken, mens tankene 

gikk hjemover: «Nu vandrer fra hver en 

verdenskrok…..» 

Johanne Grieg Cederblad har i sin lille bok 

«Barn» fra 1934 gitt en betagende skildring 

av oppførelsen av tablået jeg har nevnt innledningsvis. 

Jeg tillater meg å gjengi avsnittet som 

52

forteller om dette. Skolen lå den gang i et nyere 

strøk av Bergen og holdt til i et nydelig patrisierhus 

omgitt av en stor have. Slik forteller fru 

Cederblad: 

«Det er siste skoledag før jul. Lenge har dørene 

til hallen vært stengt. Nu slås de opp på vid gap, 

og der står juletreet. Lysene skinner og glitrer, 

men mer enn alle lys, skinner barne øynene. 

Barna fanger alt sammen inn i sitt blikk: stjernen 

i toppen, lysene, flaggene, glitteret. Og så 

danner de ringe etter ring, og snart lyder de 

gamle julesanger fra en skare lykkelige barn. 

En julesalme blir så levende: 

Nu vandrer fra hver en verdenskrok 

i ånden frem 

et uoverskuelig pilgrimstog 

mot Betlehem. 

Se barnene foran, glad i flokk, 

Så kvinner og menn, 

selv rystende olding tar sin stokk 

mot krybben hen. 

Se barnene foran glad i flokk! – En jul får barna 

fremstille sangen som tablå. Maria sitter ved 

en liten krybbe som vaktmesteren har snekret, 

nede i den er det høy, og Marias hode er bøyet 

over det lille Jesusbarnet som er en dukke svøpt 

i filler. Men Maria – det er Asta, og Asta ser 

ikke noen dukke, men et lite levende Jesusbarn, 

og øynene stråler mot det lille vesen der nede. 

Kåre og Søren og Ruth og Anna er «kvinner og 

menn» og frøken har sakt at de må tenke seg 

at de vandrer til Betlehem for å tilbe det lille 

Jesusbarnet, og de føler seg plutselig så voksne 

i sine lange kjoler og side kjortler. Andektig og 

fromt kneler de ved krybben, og med barnesinn 

tilber kvinner og menn. De er i Betlehem! 

Men Truls er bare rystende olding, som tar sin 

stokk, og Truls får et bekymret gammelt ansikt, 

for Truls’s bestefar er neste olding, og slik ser 

bestefaren ut – og ingen oldings hånd kan ryste 

mer enn Truls’s gjør. 

Nede i salen synger de andre barna dempet: Nu 

vandrer fra hver en verdenskrok. Så går teppet 

ned. Tablået er slutt. Juleferien begynner. 

Skolen står tom og død. Barna fyller den ikke 

lenger med fantasi og skapende arbeid. Skolen 

er bare et alminnelig hus.» 

Helga Laake slutter i Mortepumpen 

Helga Laake trekker seg som medlem i redaksjonen etter 

21 år. Hennes debut var i nr. 1-1990 og i utgangspunktet 

skulle hun representere Helse- og sosialsjefens stab og 

være kontakt person for det som rørte seg på det planet. 

Etter at hun selv ble pensjonist har hun utvidet sin allsidighet 

og mange har blant annet satt pris på hennes mange 

portretter under spalten «Byprofilen». 

Alle som kjenner Helga vet hun er en entusiastisk og fargerik 

person og i Mortepumpens redaksjon har hun bidratt med 

friske og positive innslag. 

Vi takker for den tiden hun har vært med i redaksjonen og ønsker henne lykke til videre med 

sine mange engasjementer. 


53

Minneplate på avveier 


I Mortepumpen nr.1 i 2009 presenterte 

vi for første gang skulpturen utenfor Stavanger 

«gamle» stadion, for å slå fast at 

«Fotballspilleren» som er plassert der, på 

Reidar Kvammens plass, ikke har noe med 

ham å gjøre. Enhver som visste hvordan 

Kvammen så ut og kjente hans spillestil, var 

nok til på en overbevisende måte å slå fast 

at dette var noe annet enn et portrett av en 

kjent idrettsmann. Det meldte seg da også 

en rekke personer som hadde stått modell 

for skulpturen, idet Stinius Fredriksen, som 

i sin tid laget den, skapte denne som et 

minne om idrettsmenn- og kvinner i Stavanger, 

som under krigen 1940 – 1945 ga 

sine liv for et fritt Norge. 

Dette var da også markert med en minneplate 

i front på sokkelen. 

Men så oppdager man en dag, at skiferplatene 

er tatt ned og dermed forsvant også minneplaten. 

Nå, etter 3 – tre år er ennå verken 

skiferen eller minneplaten kommet på plass. 

Mortepumpen har ivret for at dette måtte 

skaffes tilbake. Og vi har ikke tall på hvor 

mange muntlige og skriftlige henvendelser 

vi har gjort for å etterspørre denne. I tillegg 

har Stavanger Aftenblad hatt tre oppslag og 

på sin måten «purret» i saken. Men intet har 

skjedd. Vi begynte å tro at den var kommet 

bort i forbindelse med alt «styret» omkring 

skiferplatene, som det tok lenger tid å få på 

plass enn beregnet. 

Det er nettopp det som har skjedd: Kommunen 

finner ikke platen. Og er åpen om dette. 

Imidlertid er det nå, etter enda flere henvendelser, 

kommet «lys i tunellen». Ved vår siste 

Slik ser skulpturen ut nå og har gjort det i tre år. 

henvendelse om saken, fikk vi kontakt med 

en «prektig» dame som etter hvert nøstet opp 

hvor saken sto: Riktig!! Den er borte. Hvor, 

vet ingen. Vi forespurte derfor om det ikke 

var mulig å skaffe en ny? I forhold til ulike 

poster i Stavanger-budsjettet, kunne man vel 

finne en plass til dette, skulle man tro? 

Damen (ønsker seg ikke navngitt) er imidlertid 

satt på saken og jobber nå med både å 

finne hvem som kan produsere en slik, hvor 

lang tid det vil ta, og hvor kostnadene skal 

plasseres. Hun antar at man nok må regne 

med et stykke ut i året 2012. 

Minneplaten skal altså på plass igjen, når 

denne damen lykkes i sitt arbeid. Og gjør hun 

det, så er hun med sin forståelse og aktive 

inngripen i saken, sannelig funnet verdig til 

en statue, hun også. 

54

i 

Informasjonssider 

Innenfor de neste 21 sidene har 

vi samlet det meste av nyttig 

informasjon og annonser. 

55

Hinna Sanitetsforening 

Leder Grete Fanuelsen 

Gro Lofthus – utleie av Idun 

Tlf 911 41 719 

Postboks 6092, Hinna 

4088 Stavanger 

Velkommen til: 

Foreningsmøte 1. tirsdag i hver 

måned kl 19.00 

Hyggestund hver 2. tirsdag hver 

måned kl 11.00 

Seniordans hver onsdag kl 17.00 

Torsdagskafe hver torsdag 

kl 11.00 

Turgruppa hver torsdag 

kl 11.00-12.00 

Dataklubb hver torsdag kl 10.00 

Fredagstrim hver fredag kl 10.00 

TOPPEN-frisør 

v/Anne Gro Berge 

Ønsker nye og gamle kunder velkommen. 

Sanitetens Bo- og Aktivitetssenter 

på Tjensvoll 

Tlf 51 87 03 33 

Redaksjonen minner 

om at alle frivillige 

lag og organisasjoner, 

foreninger og menigheter 

får annonsere 

gratis i Mortepumpen. 

56

Vi minner om torsdagsmøtene som fortsetter i 2012, ca. annenhver torsdag 

kl 11.00 til 13.00 i Ynglingens lokale, Rektor Berntsensgt 7. 

Møtedatoer og tema for de første møtene i 2012: 

Torsdag 12. januar. Ernst Baasland: «Forandrer troen seg med årene?» 

Torsdag 26. januar. Jan Opsal: «Dialog med muslimene. – Er det mulig?» 

Torsdag 9. februar: Svein-Arne Hapnes: «Når noen faller om med 

hjertestans – hva da? Med hjelp fra oven» 

Torsdag 23. februar: Hallvard Ween: «Ka ska me leva av itte oljå?» 

(Med forbehold om endringer) 

Øvrige møtedatoer våren 2012: 8.3., 22.3., 12.4., 26.4., 10.5. og 31.5. 

Møtene begynner med «drøs og dråpe» (kaffe og rundstykker) kl 11.00, og 

fortsetter med foredrag og spørsmål/kommentarer fra kl 12.00. 

For å dekke utgiftene og støtte Ynglingen (husleie), betales kr 100,- pr møte. 

Alle voksne menn er velkommen. 

Kontaktutvalget for Senior Ynglingen. 

Leder Thor Eriksen, tlf 51 55 67 60 

57

BERGELAND BYDELSSENTER 

Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00 

Jelsagt. 2, 4012 Stavanger 

Tlf: 51 53 52 67 

E-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no 

1234 

Aktiviteter våren 2012: 

Mandager 

Snekkerverksted 

Trim 

Litteraturgruppe (partallsuke) 

Tirsdager 

Treskjæringsgruppe 

Bingo (partallsuke) 

Onsdager 

Treskjæringsgruppe 

Boccia 

Frokost den siste onsdag i måneden 

Torsdager 

Snekkerverksted 

Håndarbeidsgruppe 

Bridge 

«Å, var jeg en sangfugl – timen som 

flyr» fra 2. februar 2012 og hver første 

torsdag i mnd. 

Kafeteria 10–13 

Kurs våren 2012: 

• Svømming mandag kl. 15.45 – 16.45 

(på St. Svithun skole) – start 9. januar 

• Rank og glad tirsdag og torsdag 

kl. 09.30 – 10.30 – start 17. februar 

God styrketrening med elementer 

fra Yoga og Pilates fra 50år + 

• Treskjæringskurs onsdager 

kl. 10.00 – 13.00 à 10 g. 

– start 18. januar 

• Oljemalingskurs torsdager 

kl. 10.00 – 13.00 à 10 g. 

– start 19. januar 

• Glasskunst tirsdager kl.10.30 – 13.30 

á 5 g. – start 7. februar 

Vi lager gjenstander av både 

float(vindu) og kunstglass. 

Nyheter: 

• Karveskurd: Mandag kl 10.00 – 13.00 

à 3 ganger – start 16. april. 

Ved stor pågang, kan det blir mulighet 

for flere kurs og eventuelt tidligere oppstart. 

• Spikkekurs: Tirsdag kl. 10.00 – 13.00 

à 8 ganger – start: 17. januar. 

(Mulighet for flere kurs ved stor 

pågang). Vi lager små, artige figurer 

– du må kunne skrelle poteter. 

• Tove-/filte kurs: Vi lager silke-, ull- og 

linskjerf. Ta kontakt ved interesse. 

58

Vi er i full gang i GLASSHUSET vårt 

Nå er vi i full gang med aktiviteter i «Glasshuset». Alle får utfolde sin kreative side 

der og det lages flotte kunstverk som fat, bilder, uro figurer m.m. Dette er noe 

alle kan få til og det kreves ingen forkunnskaper. Velkommen innom for en titt 

eller meld deg på et kurs hos oss. 

1234 

Verkstedsleder søkes! 

Vi trenger en kreativ person (tømmermann, snekker eller annet) 

som skal være ansvarlig på verkstedet vårt og kunne veilede brukerne 

av dette. Arbeidstid ca. 8 – 10 timer pr uke, med fri i sommermånedene. 

Du må ha kunnskap om trearbeid, være ryddig og like å omgås mennesker. 

Har du tid til overs eller har nylig blitt pensjonist? 

Ønsker du å jobbe i et kreativt miljø, ser vi gjerne at du 

kommer innom for en prat. 

Velkommen! 

Teater-, revy- og konsertbesøk, kulturkveld, turer o.l. 

Kontakt oss på Bergeland Bydelssenter for informasjon/brosjyre. 

59

SeniorForbundet 

Hvorfor Josephine kafe? 

Tekst og foto: Alf Sivertsen 

Vi stiller spørsmålet til Tove Guri Andersen 

som er kafevert der. 

Hensikten med å drive en kafe som Josephine 

i utgangspunktet er at det er en kafe for 

alle, men at den er spesielt tiltenkt folk med 

god tid og lite penger. 

Kirkens Bymisjon og Allservice samarbeider 

om driften av kafeen. 

Bymisjonen har en kafèvert som jobber 

50% i miljøet og som koordinerer ting som 

har med kafeen å gjøre, den blir sponset av 

næringslivet. 

Allservice driver attføring og de har tre 

arbeidstreningsplasser på kjøkkenet, og en 

fast ansatt som er arbeidsleder og kokk. 

Josephines kafe har forskjellige kaker, og 

påsmurt hjemmelaget mat til en billig penge, 

50 kr for en god middag som kan nytes i et 

lunt og trivelig lokale, eller som kan kjøpes 

for å ta med hjem. 

Det er fast fiskedag på tirsdager og fast 

komledag på torsdager (komlemiddag er litt 

dyrere men det er alltid middag å få kjøpt for 

kr 50 :-) så kom igjen, løp å kjøp :-) 

Det er mange forskjellige gjester som kommer 

av stort og smått, unge og gamle, blide 

og sure :-) 

Det er mange eldre som treffes her av ulike 

årsaker, noen har klassetreff, andre tar med 

seg en kompisgjeng eller en venninnegjeng 

som spiser sammen. For folk som føler seg 

ensom så kan denne kafeen være et godt 

utgangspunkt til å få seg et større nettverk 

eller rett å slett bare for å slå av en prat med 

noen å ha det hyggelig, det er verdt å prøve. 

Hjertelig velkommen til hver og en av dere. 

Hvis noen har lyst til å synge eller spille 

på dagtid så er det bare til å ta kontakt, det 

hadde vært hyggelig. 

Kafévert 

Tove Guri 

Andersen 

60

SeniorForbundet 

Seniorforbundet har inngått samarbeid med 

Ellen Sunde om «Gestaltterapi/Oppmerksomt 

Nærvær» for våre medlemmer 

Skrevet av Alf Sivertsen 

Vi spør Ellen Sunde om å fortelle om hva 

dette er? 

Hvordan jobber jeg som Gestaltterapeut? 

Gestaltterapi er en samtaleterapi hvor jeg 

som terapeut er opptatt av hele mennesket: 

tanker, følelser og kroppsutrykk. 

I gestaltterapi er forholdet mellom klient 

og meg som terapeut viktig. Jeg er ikke 

objektiv eller nøytral, men er villig til å gå 

deg i møte i et JEG – DU forhold. Det betyr 

at det er viktig for meg som terapeut å bearbeide 

egne uferdige opplevelser for å kunne 

være tilgjengelig for det du som klient trenger. 

Gestaltterapi bygger på den tro at økt 

erkjennelse om deg selv skjer i øyeblikket, 

i situasjoner der klient og terapeut møtes. 

Terapeuten bruker metoder for å bevisstgjøre 

deg, klienten, på egne følelser, reaksjoner 

og handlinger. Det kan gi deg 

mulighet til tydeligere å erkjenne deg selv 

og dine valg. Som Gestaltterapeut jobber 

jeg stadig mer med «Oppmerksomt 

Nærvær» (Mindfulness) i møte med mine 

klienter. 

Behovet for å leve i nuet er allmenngyldig. 

Forskning viser at vi mennesker er mest 

tilfredse når vi er oppmerksomt tilstede 

i det vi opplever og gjør. Men å leve i 

nuet er ikke lett. Vi har så lett for å leve 

i fortid eller fremtid. Det skiller oss klart 

fra dyrene. Vi grubler over ting som har 

skjedd, kanskje noe vi skammer oss over 

eller angrer på. Samtidig har vi en velutviklet 

evne til å bekymre oss. Mørke flekker 

i fortiden og angsten for fremtiden stenger 

for opplevelser her og nå. Det er tanker, 

og ikke handlinger, som sliter mest på oss. 

Derfor gjør «Oppmerksomt Nærvær» oss 

godt. Vi trenger å rette blikket mot det vi 

opplever og gjør, og den sammenhengen 

vi er i. Å være tilstede i seg selv betyr også 

å komme i kontakt med egne følelser og 

behov. Oppmerksomt nærvær kan oppnås 

gjennom noen enkle øvelser. Disse øvelsene 

kan jeg hjelpe deg å komme i gang 

med. Du får med deg et verktøy du kan 

bruke resten av livet. 

Noen mennesker trenger kanskje bare å bli 

sett og hørt. Eller kanskje du har behov for 

en turkamerat/samtalepartner? Jeg vet det 

finnes mange ensomme eldre her i byen 

vår. Jeg håper jeg kan være til nytte. 

Hvis du ønsker kontakt med Ellen Sunde 

så kan du kontaket henne på 

mobil: 99 52 53 62 

eller e-post ellen@sunde.nu 

Pris : kr. 300,- pr. time. 

61

Eldrerådets merknader til 

handlings- og økonomiplan 2011-2015, 

årsbudsjett 2012 

Eldrerådet sender denne uttalelsen om budsjettet 

for 2012 til alle de politiske partienes bystyregrupper 

før deres behandling. 

Vår uttalelse gjelder de poster som gjelder 

rådmannens forslag som særlig berører eldresektoren. 

Generelt 

Eldrerådet er bekymret over den økonomiske 

situasjonen og Rådmannens prioriteringer som 

kommer frem i budsjettet. Budsjettet viser at 

det neppe er grunn til å vente forbedringer i 

økonomien de nærmeste årene. Det viser også 

at lånefinansiering etter Rådets mening nærmer 

seg uforsvarlig nivå. Vi mener det nå bør tas en 

pause i bygging av «kjekt å ha prosjekter» og 

heller satse på de områdene hvor det opplagt 

ikke har vært investert nok de seneste årene, 

nemlig eldresektoren. Eldrerådet er heller ikke 

enig i de overføringer fra drift til investering 

som har vært gjennomført i den senere tid. 

Sykehjem/Omsorgsboliger med heldøgns 

pleie og omsorg 

Eldrerådet hadde sett frem til at det nå skulle tas 

et skippertak innfor eldresektoren. Vi er derfor, 

mildt sagt, rystet over at det med 124 personer 

på ventelister, settes frem forslag om å skyve 

ut byggingen av det nye sykehjemmet i Lervig, 

med ytterligere to år. Vi er selvsagt glad for at 

rehabiliteringen og utvidelsen av Bergåstjern 

Sykehjem med 21 plasser blir ferdig våren 2012. 

Men, at det samtidig settes frem forslag om å 

vente med å sette disse plassene i drift i ¾ år, 

synes for oss helt uforståelig, og uakseptabelt. 

Eldrerådet har over flere år presset på for å få 

bygget flere sykehjemsplasser. Ventelistene for 

sykehjemsplasser i kommunen kan bare karakteriseres 

som skandaløse. Dersom det medfører 

riktighet slik det kommer frem i pressen, at 

kommunen har tildelt ca. 30 personer sykehjemsplass 

uten at disse plassene finnes, blir vi 

ganske oppgitt. 

Bystyrets vedtak av 14.06.2004 hvor det bl.a. 

heter at «ingen skal måtte vente mer enn 3 

uker på sykehjemsplass» synes for oss nå å 

være forlatt av både administrasjonen og 

politikerne. 

Politikerne må ta mot til seg og vedta at byggingen 

av Lervig Sykehjem blir realisert innen 

2015. Samtidig må utvidelsen av Øyane Sykehjem 

med 40 og Rosendal Sykehjem med 50 

nye plasser fremskyndes. Det er først når alt 

dette er gjennomført, at man kan spore «lys 

i tunellen» for sykehjemsplasser i Stavanger 

Kommune. 

Eldrerådet skulle gjerne sett at alle gjenværende 

to-sengsrom ble ombygget til ensengsrom. 

Men, så lenge den anstrengte 

situasjonen for sykehjemsplasser vedvarer, 

går Rådet mot at to-sengsrom omgjøres 

62

til en-sengsrom og at sykehjem/aldershjem 

nedlegges. 

Eldrerådet er for øvrig av den oppfartning at 

omsorgsboliger, med eller uten heldøgns pleie 

og omsorg, ikke kan erstatte sykehjem som 

gir et betydelig bedre pleietilbud. De strenge, 

medisinske kriterier som skal til for å få plass på 

sykehjem i dag, tilsier at det bare er sykehjem 

som er tilfredsstillende løsning. 

Eldrerådet mener også at det må utarbeides en 

samlet plan for tilrettelegging av tomter til bygging 

av nye sykehjem, og rehabilitering av de 

eksisterende syke- og aldershjem. 

Eldrerådet vil nødig sette grupper av befolkningen 

opp mot hverandre. Vi vil allikevel 

be politikerne prioritere annerledes og tenke 

nøye gjennom om de ikke synes at eldre i en 

av landets rikeste kommuner, i løpet av 3 uker 

fortjener å få plass på sykehjem når faglige, 

medisinske vurderinger tilsier det, og slippe 

å stå i kø over så lang tid som nå er tilfellet i 

Stavanger Kommune. 

Samhandlingsreformen 

Samhandlingsreformen vil stille store krav til 

kommunen. Vi frykter at reformen vil bety enda 

mer anstrengt økonomi. Samtidig vil reformen 

slik det blir beskrevet i budsjettforslaget, legge 

beslag på korttidsplasser på sykehjemmene, og 

på den måten ytterligere forverre situasjonen for 

de som venter på sykehjemsplass. 

Hjemmebaserte tjenester 

De hjemmebaserte tjenestene er i den situasjonen 

Stavanger Kommune befinner seg i med 

hensyn til ventetid på sykehjemsplass, en stadig 

viktigere del av kommunens tilbud til de 

eldre. Hjemmesykepleien har vært relativt god 

og tilfredsstillende. Hjemmehjelp tjenesten fungerer 

imidlertid fremdeles ikke som forventet. 

Med økende ventelister og flere personer som 

allerede er tildelt sykehjemsplass, men fremdeles 

venter hjemme, må det tilføres mer midler 

til disse tjenestene dersom de, også i tiden 

fremover, skal kunne oppfylle sine tjenester på 

en tilfredsstillende måte. 

ABI-systemet 

Eldrerådet stiller spørsmål ved om ABI-systemet 

virker etter sin hensikt. Det bør snarest 

settes i gang arbeid med en evaluering av systemet, 

for eventuelt å avdekke svakheter og finne 

frem til forbedringer eller andre, mer egnede 

systemer. 

Fysioterapi/Ergoterapi 

Stavanger kommune er av de kommuner man 

kan sammenligne seg med, blant de som har 

dårligst dekning innenfor fysio-/ergoterapi. 

Eldrerådet er ikke tilfreds med dette og ber derfor 

om at det lages en plan for snarlig opptrapping 

innenfor dette området. 

Kulturtilbud i sykehjem 

Eldrerådet foreslår at det må være aktivitører 

som kan sørge for kulturtilbud og aktiviteter for 

pasientene ved alle sykehjem. 

Konklusjon 

Når en ser budsjettforslaget for 2012 i sammenheng 

med Rådmannens forslag for 2011, 

ser det ikke ut til at Rådmannen har registrert 

og tatt hensyn til de sterke reaksjoner som kom 

fra Eldrerådet og flere organisasjoner i byen 

den gang. Det er stort sett de samme, om ikke 

verre forslag til reduksjoner som fremkommer 

i forslag til budsjett for 2012, når det gjelder 

eldreomsorgen i Stavanger. 

Eldrerådet har en klar oppfatning av at det prioriteres 

midler til det som er populært for yngre og 

middelaldrende, og at de eldre får ta til takke med 

det som blir igjen. En slik behandling av de eldre 

kan ikke fortsette. Eldrerådet ber derfor innstendig 

om og krever at de politiske partiene sørger 

for at de prosjekter innen eldreomsorgen som vi 

i det ovennevnte har pekt på, blir gjennomført 

raskest mulig og ikke skyves lenger ut i tid. 

63


Kongsgt. 43 

Kafe Breiavatnet er åpen 

Mandag til lørdag: kl. 11.00 – 15.00. 

Kafe hvor byens pensjonister kan møtes. 

Kafeen har byens flotteste utsikt over 

Breiavatnet. 

Meny: 

Smørbrød,kaker og kaffe. Varmretter: vi serverer 

karbonader, suppe og grøt. 

Frokostservering hver første tirsdag i måneden. 

Norsk Folkehjelp driver kafeen mandag og 

onsdag m/middagsservering. Mandag er det salt 

torsk og onsdag er det kjøttkaker. 

Rådgivningskontor: 

Åpningstider : 

Mandag – fredag: kl. 11.00 – 13.00. 

Tlf. 51 50 78 90, mailadr: radgivningskontoret@svg.stavanger.kommune.no 

Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning 

for pensjonister og hjelper til med utfylling av 

skjemaer, søknader, testamenter, osv. 

Rådgivningskontoret for hørselshemmede: 

Åpningstider: Torsdag, nye åpningstider: 1. og 3. 

torsdag i mnd., kl. 11.00 – 13.00. 

De gir råd og veiledning om tilbud og rettigheter 

for personer med nedsatt hørsel. 

(Rådgivningskontorene følger skolens ferie) 

Se vår maleriutstilling! 

Gunvor Landa har utstilling i november og 

desember måned. 

Internettkafe: 

Hele uken i kafeens åpningstider er det PC’er 

tilgjengelig for bruk i 2.etasje 

Dataklubb/Seniornett: 

Velkommen til dataklubb på Tante Emmas Hus. 

Vi har rådgivning og innføring i bruk av PC 

onsdager kl.11.00 – 12.00. Vi viser litt om 

emner som bildebehandling, tekstbehandling og 

internett. Fredager gir vi råd og innføring, etter 

avtale. 

64

Strikkekafe: 

Velkommen til strikkekafe: 8.desember, 

12.januar, 9.ferbruar, 8.mars. Ta med deg 

strikketøyet og kom. Åpen kafe ! 

Slektsgranskingskurs: 

Kurs i slektsgransking for nybegynnere og øvede 

starter igjen i 2012. 

Det vil bli gitt informasjon om hvordan en finner 

frem i arkivmateriale ved Statsarkivet, bygdebøker 

ved Biblioteket og informasjon i kirkebøker 

via internett. Kurset ledes av frivillige med 

gode datakunnskaper som kan gi støtte i forskjellige 

slektsprogrammer . 

Spanskkurs 

Vil du lære spansk? Vi har kurs som er beregnet 

for nybegynnere som ønsker å lære praktiske og 

nyttige fraser fra dagliglivet, og videregående 

kurs for de som kan litt spansk. Kurset går over 

10 ganger a 2 timer. 

Velkommen til vårt matkurs 

I Tante Emmas Hus har vi kurs i hvordan vi, på 

en enkel og grei måte kan forberede og tilrettelegge 

velsmakende matretter for oss selv og for 

gode venner. Kurset vil gå over to kvelder. Hver 

kveld vil vi i fellesskap presentere, og nyte en 

5-retters middag. Vi starter med kanapeer, går så 

over til salater, forretter, hovedrett og dessert. Et 

eget kurshefte er utarbeidet. Oppsatte menyer for 

hver kveld blir presentert. 

Ta kontakt for nærmere opplysninger og 

påmelding til kursene. 

Frivillig arbeid 

Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus trenger 

hjelp i kafeen! Vi trenger kjøkkenhjelp og hjelp 

til servering og lignende. Kafeen har åpent fra 

kl.11.00-15.00 på hverdager. 

Ta kontakt med Brit på tlf. 51 50 72 14 eller 

Magne 928 68 900 for nærmere informasjon. 

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet! 

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp, konfirmasjon og bryllup. 

Lokalet har teleslynge. 

Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller 

tanteEmmas.hus@stavanger.kommune.no for nærmere opplysninger 

www.stavanger.kommune.no 

Alle er velkommen til Tante Emmas Hus – for seniorer 

65

W 

skipper worse 

HVA SKJER – SMAKSBITER 

Ågesentunet: Tlf 51 58 14 57 

DESEMBER 

Månedens kunstner Bert Omar Olsen 

Mandag 05. Kl. 18.00-20.00 Månedens kunstner, Bert Omar Olsen, åpner salgsutstillingen 

Torsdag 08. Kl. 12.00 

Torsdag 15. Kl. 12.00 

Allsang – julesanger 

Julemiddag – underholdning, julesanger ved barnekoret 

fra Bekketunet barnehage, 

trekning av julelotteriet. Bindende påmelding til 

julemiddagen innen 5. desember. 

JANUAR 

Månedens kunstner Olav Thu 

Mandag 09. Kl. 12.00 

Mandag 23. Kl. 12.00 

Mitt liv som pensjonist. Foredrag av tidligere kontreadmiral 

bjørn Bruland. 

Fjordline informerer om de nye båtene som blir satt inn 

i trafikk til Hirtshals fra høsten 2012 

FEBRUAR 

Månedens kunstner Håkon Hinna 

Mandag 06. Kl. 12.00 Fra lærer til ordfører. Foredrag av Kari Thu. 

Mandag 13. Kl. 12.00 Enklere Liv viser siste nytt innen hjelpemidler 

MARS 

Månedens kunstner Alf Wilhelmsen 

Mandag 19. Kl. 12.00 Motevisning ved PM Mote. Vårens kolleksjon 

Tasta: Tlf 51 54 13 47 

DESEMBER 

Mandag 05. Kl. 12.00 Luciaopptreden med barn fra Tastavarden barnehage 

Fredag 09. Kl. 10.30 Førjulskåseri med Inge Bruland 

Mandag 12. Kl. 13.45 Julemiddag med underholdning. Påmelding. 

Fredag 16. Kl. 10.30 Syng med oss med Ledaalgruppen 

«Syng med oss» i 2012: Fredager kl. 10.30 i oddetallsuker 

JANUAR 

Fredag 13. Kl. 10.30 Vinterkos i ord og toner ved brukere av Skipper Worse Tasta 

Fredag 27. Kl. 10.30 Foredrag om Lenden, barnas beste venn ved Karleif Lende 

66

W 

skipper worse 

FEBRUAR 

Fredag 10. Kl. 10.30 Bybranner, Valbergtårnet og vektere – et historisk foredrag 

ved Ove Østberg 

Fredag 24. Kl. 10.30 Kvitsøy fyrhistorie ved Sofus Tønnessen 

Madla: Tlf 51 59 18 13 

DESEMBER 

Onsdag 7. Kl. 12.30 Konsert med Lucia og hennes terner fra Lions Club Sunniva 

Onsdag 14. Kl. 12.30 Julemiddag med underholdning ved Sangbrødrene 

Torsdag 15. Kl. 10.00 Førjulstur rundt Hålandsvatnet med bål, gløgg og pepperkaker. 

FEBRUAR 

Onsdag 08. Kl. 12.30 «Øve dammen i Junaiten» ved forfatter Gunnar A. Skadberg 

Onsdag 29. Kl. 12.30 Stavangerviser – Sveinung Bendiksen underholder 

Ledaal: Tlf 51 56 43 30 

Gjenbruksbutikk og Gavebod, man. – fre. kl. 08.00-14.00. 

Mini-bibliotek, man. – fre. kl. 08.00 – 15.00 

DESEMBER 

Søndag 04. Kl. 18.00 førjulsdans med Belg, Blås & Komp. Enkel servering. 

Entré. 

Tirsdag 06. Kl. 13.00 Kari Sømme forteller om det å være en aktiv pensjonist 

Tirsdag 13. Kl. 10.45 Hannes lekestue underholder før «Syng med oss» 

Tirsdag 13. Kl. 13.00 juleevangeliet og historien – kåseri ved Fartein Valen Senstad 

Onsdag 14. Kl. 14.00 Konsert 

Torsdag 15. Kl. 11.30 førjulsandakt ved Stavanger Babtistkirke 

Torsdag 15. Kl. 12.00 førjulskonsert ved Skipper Worse Ensemblet. 

grethe Mo leser «Piken med svovelstikkene». 

Fredag 16. Kl. 12.00 servering av julemiddag. Musikkunderholdning. Påmelding. 

Søndag 18. Kl. 16.00 sanger i førjulstid med Harald Johnsen. Enkel servering. 

entré. 

Forbehold om endringer 

Fullstendige program våren 2012 fås ved henvendelse til S.W. sentrene 

eller gå inn på www.skipper-worse.no 

67

W 

skipper worse 

SERVICETILBUD PÅ SENTRENE 

SKIPPER WORSE LEDAAL 

51 56 43 30 

Frisør: Mandag – tirsdag – torsdag – fredag 

Hud- og fotterapi: Mandag – fredag 

SKIPPER WORSE MADLA 

51 59 18 13 

Frisør: 

Mandag – tirsdag – fredag kl 09.00 – 15.30 

Fotpleie: Onsdag og torsdag kl. 08.00 – 14.30 

SKIPPER WORSE TASTA 

51 54 13 47 

Frisør, negledesign og fotpleie: 

Mandag, tirsdag og onsdag fra kl. 10.00 

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 

51 58 14 57 

Frisør: Mandag – fredag kl 09.30 – 14.00 

Fotpleie: Mandag kl 09.00 – 14.00 

www.skipper-worse.no 

W 

skipper worse 

60+ 

romjulstrening 

Skipper Worse Ledaal, Madla og Tasta 

har treningstilbud i romjulen. 

Se utlagt plan på sentrene eller gå inn på 


W 

skipper worse 

SKIPPER WORSE 

MIDDAGSDISTRIBUERING 

Skipper Worse AS bringer middag hjem 

på døren til de som ønsker eller trenger det. 

Det er næringsrik og variert kost 

ut fra valgfri meny. 

Du finner den på vår hjemmeside 


Ring 51 56 43 30 for spørsmål 

eller bestilling, eller e-post til: 

nina.innvaer@skipper-worse.no 

W 

skipper worse 

hyggelige 

lokaler til leie 

SKIPPER WORSE LEDAAL 

51 56 43 30 og 

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 

51 58 14 57 

Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og 

minnestund. 

Vi bistår med råd 


W 

skipper worse 

åpningstider romjulen 

Alle Skipper Worse sentrene har 

vanlig åpningstid i romjulen. 

68

W 

skipper worse 

60+ 

60+ er et treningstilbud for alle 

over 60 år i Stavanger. 

Treningstilbudet vårt er spesiallaget for 

voksne, slik at de som trener der skal kunne 

høste godt med helsegevinster. 

Hos oss finner du et treningstilbud og 

et miljø tilpasset deg over 60. 

Vi har mange ulike aktiviteter. 

Aktivitetsplanen finner du på 

www.skipper-worse.no eller du kan 

ta kontakt så sender vi en til deg. 

W 

skipper worse 

ROMJULSARRANGEMENTER 

Ledaal: 

Kaffekos med romjulsunderholdning 

og allsang, torsdag 29.12 kl. 12.00. Fri entré. 

Romjulssalg i Gjenbruksbutikken, 

hele uken kl. 11.00 – 14.00 

Ågesentunet: 

Romjulsbingo, tirsdag 27.12 kl. 10.30 

Tasta: 

Romjulsmarsj, tirsdag 27.12 kl. 11.00 

Madla: 

Romjulstur med turgruppen 

onsdag 28.12 kl. 10.45 

Kaffekos og allsang i kafeteriaen, 

onsdag 28.12 kl. 12.30 


W 

skipper worse 

Sykkeltur i Moseldalen 

19.08.12 – 24.08.12 

Reiseleder: Kåre Walvik 

Påmeldingsfrist: 01.04.12 

Ta kontakt på tlf. 51 56 43 30 

for info./påmelding 

Informasjon om våre turer finner du også på 


Forbehold om endringer 

W 

skipper worse 

PRESENTASJON AV 

SYKKELTUR I MOSELDALEN 

OG DAGSTURER I 2012 

på Skipper Worse Ledaal 

torsdag 26. januar kl. 18.00 

Tlf. 51 56 43 30 


W 

skipper worse 

kurs våren 2012 

Kursfolder legges ut på Skipper Worse 

sentrene fra ca. medio desember. 

Du kan også gå inn på www.skipper-worse.no 

for informasjon om kursene, 

eller ta kontakt på tlf. 51 56 43 30 

for å få folder tilsendt. 

69

W 

skipper worse 

en å snakke med 

Ønsker du å snakke med noen 

om livet ditt og det som opptar deg? 

Skipper Worse kan nå tilby taushetsbelagt 

samtale med erfaren sykepleier. 

Intet tema er for stort og intet er for lite. 

Det handler om å finne sin egen vei til å 

møte de utfordringer livet gir. Ofte er det 

godt å ha en utenforstående å snakke med, 

en som ikke er blant ens nærmeste, men 

som kan lytte og stille spørsmål. 

Er dette av interesse for deg, spør etter 

Else Marie i resepsjonen på Skipper Worse 

Ledaal, tlf. 51 56 43 30, for å avtale tid til en 

prat. Tilbudet er gratis ut året. 


W 

skipper worse 

SENIOR REISER 

REISEMØTE 

på Skipper Worse Ledaal 

tirsdag 17. januar kl. 13.00 

PRESENTASJON 

AV TURENE I 2012 

Rhin & Mosel Cruise m/Floriaden i Holland, 

05.06 – 16.06 2012 

Høstfjellet på Rjukan, 

06.08 – 09.08 2012 

Øland & Glassriket m/besøk i København, 

17.09 – 23.09 2012 

Nyttårstur til Wien m/Kaiserball 

og Nyttårskonsert, 29.12.12 – 02.01.13 

Senior Reiser, tlf. 51 56 43 30 


Den va’ go’ den 

Småstubber bearbeidet av Sølvberggjengen 

Ein kar fra Fister va i byen for å årna tennene sine. Då han 

hadde fått trekt någen, følte han seg svært så svimmel og 

tannlegen ga han ein og’e dram. Karen kvikna te, takte for 

seg og gjekk. – Ein times ti’ ittepå bankte de’ på kontordørå 

te tannlegen. Han lokte opp og der sto’ Fisterkaren: 

«Du, eg syntes eg blei någe svimmel igjen, eg!» 

Di hadde vært jifte i 25 år, men hadde ingen ungar. 

Utpå kvelden då de feirte syllbryllupet og adle satt me’ 

et glass, va’ de’ ein så spurte syllbrudgommen: «Kossen 

kan de’ ha seg at dåkker ikkje har någen ongar?» – «Jo, 

de’ ska eg sei deg. Ein gong då me va’ forlofte spurte eg 

henne om me ikkje sko kosa oss litt. Men då svarte hu 

nei, og siden har eg ikkje spurt’ na!» 

Gustav va ikkje særlig godt likte, og de’ va’kje mange 

så savna han då han dø’. Då han blei begravde hadde 

presten vanskeligt for å finna di rette orå, men te slutt 

kom de’: «La oss alle håpe at han er kommet dit hvor vi 

alle har vanskelig for å tro at han er…» 

70

Rådgivningskontoret 

for pensjonister 


Kongsgt. 43, Stavanger, tlf.: 51 50 78 90 

Vi kan gi deg råd og hjelp med mange 

problemer. For eksempel: 

– Arvespørsmål eller skrive testamente 

– Overføring av hus og hytte til arvinger 

– Andre problemer knyttet til hus og eiendom 

– Finne fram til rett person eller kontor 

som kan hjelpe deg med din sak, 

– Sørge for at du får timeavtale hos rette 

vedkommende 

– Spørsmål vedr. din pensjonen. Hvor du 

skal henvende deg? 

– Problemer knyttet til selvangivelsen, 

skattekortet, økonomien generelt. 

– Problemer når pårørende trenger sykehjemsplass, 

eller liknende tiltak. 

– Utfylling av skjemaer og søknader eller 

råd om utfylling av selvangivelse 

– Også når du har behov for bare å snakke 

om noe som plager deg. 

– Vi tar oss av det meste, og hvis en av 

oss ikke kan hjelpe deg, hjelper vi deg til 

å finne en som kan det! 

Våre medarbeidere har lang livserfaring 

og solid utdannelse og yrkesbakgrunn. 

Vi har en sosionom, en ingeniør, to jurister, 

en revisor, en forsikringsmann og en 

bankmann samt en økonom i reserve. 

Alle våre rådgivere har taushetsplikt. 

Rådgivningen er gratis og er et tilbud til 

alle pensjonister. Ring og bestill time på 

tlf. 51 50 78 90. Du kan også legge inn tlf. 

beskjed på vår telefonsvarer, eller du kan 

sende oss en mail: radgivningskontoret@ 

svg.stavanger.kommune.no 

Kontoret er åpent fra mandag–fredag, 

11.00–13.00. 

Rådgivningskontoret drives av Felles utvalget 

for pensjonister med støtte fra Stavanger 

kommune. 

GATEMAGASINET 

Gir mening og arbeid 

I salg i Stavanger og Sandnes : Kr 50,- (Halvparten går til selger) 

71

BRUK AV DATAMASKIN 

BRUK AV DATAMASKIN, KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET VINTEREN 2012, 

VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER! 

Seniorforbundet arrangerer datakurs for 

personer over 50 år. Se vår hjemmeside: 

www.seniorforbundet.no 

Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange 

godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt 

fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er 

ingen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle 

skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen. 

Vi har tid og har som regel mer tålmodighet 

enn både dine barn eller barnebarn. De 

mest elementære ting blir gjennomgått. Det 

finnes ingen unnskyldning for at de aller 

voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør 

det hele enkelt og lærer deg de viktigste 

tingene slik at du fort er i gang på internett. 

Det skal være gøy å gå på våre datakurs og 

vi hjelper hverandre. 

Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser 

på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjennomgår 

de forskjellige søkemotorene og viser 

hvordan man finner opplysningene på nettet. 

Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi 

drar på byvandring med 3dimensjonale bilder. 

Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail. 

Vi lærer å bruke å bruke web-camera og mikrofon 

i sammen med MSN. Prat med dine nærmeste 

og venner via internett med bilde og lyd. 

Vi vil også arrangere bildebehandlingskurs. 

Vi kan se tilbake på en interessant vinter og 

vår med kurs i datainnføring på Eldres Hus. 

Det som har gledet oss mest har vært den 

interessen og entusiasmen de eldre har vist for 

å lære nytt. Det er tydelig at eldre vil og kan! 

Vår undervisningsmodell har kanskje også 

truffet bra. 

Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har 

hatt hittil i 2011 og vil ha forsette etter samme 

modell for kursene høsten og vinteren 2011. 

Skulle du ellers ha behov for en privat time for 

innføring i din datamaskin, enten hjemme eller 

du tar den med deg til senteret om du bruker 

en lap-top, kan dette arrangeres på forespørsel, 

mot en godtgjørelse. 

Vel møtt! 

Ved gjennomført kurs får du Seniorforbundets 

kursbevis som et synlig bevis på at du har gjennomgått 

et av våre kurs. 

Kurs 1 

Begynnerkurs 

Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt om 

hvordan datamaskinen er oppbygget og fungerer 

og hvilken nytte du kan ha av den. Du lærer om 

de bruksområdene maskinen kan anvendes på. 

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for 

nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet 

eller oppslag i Eldres Hus. 

Kurs 2 

For deg som har brukt datamaskinen litt 

(forsettelse av kurs 1) 

Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker 

Internett. Du kan blant annet lese aviser fra alle 

steder i landet – og utlandet. Finne informasjon 

om reisemål i inn- og utland. Vi lærer å sende 

og motta mail. Hos oss får du prøve å sende og 

motta mail. Vi sender mail til hverandre mens 

vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos 

oss og vi vil kunne svare deg på problemer du 

måtte ha. Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmateriale 

til slektsgransking eller andre 

hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle 

deg hvordan du med litt trening vil bestille reise, 

samtale med banken, betale regninger via din 

nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling 

og hvordan du organiserer din datamaskin. Vi 

vil også se på facebook og Skype. 

72

Kurs 3 

Nettbankkurs 

Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger 

og overføre penger fra dine kontoer. 50 

lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte 

gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. 

Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, 

Fokus Bank, DNB Nor og Terrabankene. 

Vi starter kurs så ofte som det er nok deltakere. 

Startdato og tidspunkt fåes ved henvendelse til 

Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. 

Kurs 4 

Tekstbehandling (skriveprogram) 

Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin. 

Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du 

skal arkivere det du skriver eller utreder på en 

grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til 

venner og kjente hvor de måtte befinne seg på 

kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i 

filer. Hvordan du kan samle det du har samlet 

i hendige mapper, og arkivere mappene med 

navn for senere opphenting og bruk. 

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for 

nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet 

eller oppslag i Eldres Hus. 

Kurs 5 

Innføring i bildebehandling – Nedlasting av 

data/musikk/filmer 

Her får alle deltakerne på en enkel måte en god 

innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt 

bildebehandlingsprogram som hentes ned fra 

Internett gratis. Du lærer overføring av bilder 

fra ditt digitale kamera. 

Vi går gjennom teknikken for nedlasting og 

brenning av data, musikk, bilder. Du gjør bruk 

av egne nedlastede bilder og går gjennom hvordan 

du skal kunne lage et flott program med 

både tekste og musikk som du kan brenne på 

en CD eller DVS 

Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet. 

Nettsamfunn gjør deg mer sosial. 

De som sender E-post til en stor del av nettverket 

sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettverket 

ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker 

e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller 

personlig kontakt, men kommer i tillegg. 

Våre kursledere har lang erfaring med dataopplæring 

og bruk av datamaskinen i jobbsammenheng 

gjennom mange år. 

Pris for alle kurs kr. 600,- Kursavgift må være 

innbetalt ved kursstart. 

For påmelding eller mer informasjon 

kontakt Seniorforbundet ved Helge Carlsen 

– Eldres Hus – Kongsgaten 43 – PB 592 

4003 Stavanger. Telefon mobil 902 62 691 

og 950 58 935 

eller e-post; datakurs@seniorforbundet.no 

Kunnskap og venner: 

I sine undersøkelse har forskeren funnet ut at 

de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det 

av sosiale årsaker: For å sjekke om moen har 

tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt 

med andre, for å skrive eller lese meldinger. 

Vi har også inngått avtale med databutikk i 

området med gunstige priser på datamaskiner 

og program for våre medlemmer. Vi har 

også inngått avtale om hjelp til våre medlemmer 

ved kjøp via Seniorforbundet. Henvend 

deg til Seniorforbundet for å få utlevert 

rabattkupong til vår medlemspris. 

TIPS: 

For deg som har alt, ønsk deg et gavekort som 

gir deg rett til å gå på datakurs. Gavekortene 

utstedes av Seniorforbundet. En glimrende 

gave. 

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære 

eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør 

den nye data/netteknologien for deg? 

567 

73

Har du nedsatt syn eller hørsel? 

Ta kontakt med Ressurssenter for Sansetap 

Ressurssenter for Sansetap er en tjeneste i 

Stavanger kommune. Her er det ansatt fagkonsulent 

syn og fagkonsulent hørsel som 

arbeider med tilrettelegging og formidling 

av syns- og hørselshjelpemidler i forhold til 

personer som har så nedsatt syn og/eller hørsel 

at de regnes som svaksynte og/eller hørselhemmede. 

Formidling av hjelpemidler er i 

samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen. 

For å få hjelp fra Ressurssenter for Sansetap 

må man: 

• være over 18 år. 

• bosatt i Stavanger kommune. 

• ha fått diagnostisert nedsatt syn eller 

nedsatt hørsel hos en spesialist. 

Ressurssenter Sansetap holder til på 

Jo han nes Læringssenter, Haugesundsgata 27. 

Tjenesten er gratis. 

Ta kontakt på tlf.: Hørsel: 51 50 67 95 • Syn: 51 50 67 94 

Mail: sansetap@johannesls.no 

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste 

for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk 

Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat 

eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon. 

Vi er tilstede på Eldres Hus i 3. etasje kl. 11.00–13.00 den første og 

tredje torsdag i hver måned, med unntak av skolens ferier. 

Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes. 

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har. 

Vi kan kontaktes tirsdager og torsdager kl. 10.00 – 15.00 på telefon 

47 80 35 41 (også SMS), teksttelefon 51 50 66 59 eller på e-post 

horsel@johannesls.no 

Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til 

på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. 

Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune. 

Bekymringstelefonen 

Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få 

hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04. 

Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre 

pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål 

og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt. 

Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00. 

74

Med syv års erfaring kan Hjemmeomsorg as tilby private hjemme- og omsorgs-tjenester som er tilpasset 

deg og dine behov. Arbeidet utføres av pålitelige omsorgspersoner som er fleksible og tilgjengelige. 

Vi yter service av høy kvalitet og tilstreber å innfri det som forventes. 

Ønsker du eller dine nærmeste hjelp med: 

• Personlig stell og pleie 

• Hjelp i hjemmet 

• Følge til lege, tannlege eller sykehus 

• Handling 

• Tilberedelse av måltider 

• Tilsyn og avlastning for pårørende 

• Hovedrengjøring 

• Konkurransedyktige priser 

• Sosialt samvær 

• Personlig assistent 

AS 

Bedriftsvn. 20, Sandnes 

Tlf: 51 97 96 00, Mob. Jorunn: 92 41 38 25, Hilde: 45 86 87 22 

E-post: post@hjemmeomsorg.no 

www.hjemmeomsorg.no, org. nr. 987311339 

Formiddagstreff i Madlamark Kirke 

60+ Onsdager kl. 11.00 

Vårprogram 2012 

11/1 Juletrefest. Festtale v/ Trond Hardeng 

25/1 Kontreadmiral Bjørn Bruland: Jakob Sande – mannen og diktene hans. 

8/2 Trond Rødland: «Kjærlighet i litteraturen.» 

22/2 Sigmund Harbo: «Å vokse i alder og visdom.» Refleksjoner om takknemlighet. 

7/3 Sigrun Gilje: «Husker du Bjørnstjerne Bjørnson’s «En glad gutt»?» 

21/3 Professor Øyvind Dahl: 

«Når nei betyr ja». Interkulturell komminikasjon 

11/4 Kort Gudstjeneste v/Stig Syvertsen. 

Programmet fortsetter i menighetssalen. 

25/4 Sangprogram v/6. klasse Madlavoll skole. De synger for oss og med oss. 

9/5 Journalist Marie Rein Bore: «Helse til siste dråpe.» 

6/6 Jostein Byrkjedal: En reise i Burma 

75

P O 

E 

P 

. 

P. 

T A L T 

P O R 

T O 

B 

P OS T E N NOR G E 

E 

Returadresse: 

«Mortepumpen» 

Servicetorget 

Olav Kyrresgt. 23, 

Postboks 8001 

4068 STAVANGER 


P 

. 

P. 

P O R 

T O 

B 

E 

T A L T 


P 

. 

P. 

T A L T 

P 

. 

P. 

P O R 

T O 

B 

E 

T A L T 

P O R 

T O 

B 

E 

To om Prima Omsorg 

Trenger du ekstra omsorg? 

De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme til tross for 

sykdom. Prima Omsorg tilbyr helse og omsorgstjenester hvor livskvalitet 

og trygghet står i fokus. Vi inngår faste avtaler eller gir deg hjelp ved behov. 

Du får faste personer å forholde deg til. 

PERSONLIG HJELP 

Dusj, stell, personlig pleie. 

FØLGETJENSTER 

Transport til lege/sykehus og annet. 

SYKEPLEIETJENESTER 

Stell og pleie ved sykdom. 

ANDRE TJENESTER 

Matlaging, innkjøp, stell i hjemmet, 

sosialt samvær, og mye annet. 

www.primaomsorg.no 

Gudrun Haug 

- Mariero, 

Stavanger 

Jeg bruker Prima 

Omsorg til alt 

mulig. Vi går på 

kino, teater, kunstutstillinger, 

følge til lege og frisør, gå turer, 

shopping og kafébesøk. Hun 

fra Prima Omsorg er en god 

venninne. Hun får meg i godt 

humør og øker min livskvalitet. 

Det er veldig bra å ha én person 

å forholde seg til. 

Hartvig 

Stangeland 

- Ramsvik, 

Stavanger 

Jeg bruker Prima 

Omsorg som min støttekontakt. 

Vi går på kino, fotballkamper, 

museum, kafébesøk og kjører 

turer. Jeg kan alltid ta kontakt 

med Prima Omsorg. Min 

kontaktperson er alltid blid og 

får meg til å tenke positivt. 

Ta kontakt med vår avdeling i Rogaland på tlf 51 31 85 55 

Oslo (hovedkontor) tlf 23 05 97 70 

Asker og Bærum tlf 67 58 93 00 

Follo tlf 64 93 22 60 

Grenland tlf 35 57 09 00 

Lillehammer tlf 47 81 48 00 

Romerike 67 41 16 36 

Vestfold tlf 33 45 93 33 

Østfold tlf 69 27 00 00 

Layout: Grafica hundsnes. trykk: gunnarshaug as

Mortepumpen nr. 4 2011 - Stavanger kommune

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?