Mortepumpen nr. 4 2011 - Stavanger kommune

tilbake. Senere skulle hun selv i ilden. Nå satt
vi og lyttet til opplesning på et fremmed språk.
På podiet sto en kvinne i blå, heldekkende drakt
sammen med forfatterinnen Oddveig Klyve og
en programleder.
«Norwan» fra Afghanistan må skjule sin virkelige
identitet. Men hun tok av burkaen etter å
ha lest sitt første bidrag. Hun er Stavangers fribyforfatter
nå, i to år, etter at hun måtte flykte
fra sin hjemby Kabul. Stemmen klang vakkert
selv om vi ikke forsto. Innholdet var mindre
vakkert, men ikke mindre intenst og talende når
Oddveig Klyve leste sin oversettelse av diktene.
De handlet om å være afghansk kvinne. Ordene
og skjebnene i diktene er ikke nødvendigvis
«Norwan»s egne – hun har bedre ballast med
seg hjemmefra enn mange andre og er av de
som har fått utdannelse – men det er stemmer
fra kvinner i hennes hjemland som hun bringer
videre, som for eksempel:
«Om eg ikkje var født som kvinne / hadde ikkje
far sagt til mor: /Du har ført skam over dette
huset»
Eller et dikt der hun sier at hun kunne tenke seg
å være alt i denne verden, til og med en papegøye
– men ikke en afghansk kvinne!
Det er ikke vanskelig å forstå at en form for
trass driver «Norwan». Men det er ikke bitterhet.
Hun elsker sitt fedreland, sin hjemby og
hun elsker Allah! Hun håper en gang å kunne
komme tilbake til landet hun har forlatt.
Oldefar og oldebarn
Et bidrag som har tilknytning til Stavangers
egen Alexander Kielland hører med til Kapittel,
det er vel en arv fra Kiellandseminarene.
Hva var mer naturlig i år, når vi feirer 250 år
for Jens Zetlitz’ fødsel enn å koble de to forfatterne
sammen. Zetlitz var forresten gjenstand
for en hel seminardag alene, men det fikk ikke
jeg med meg.
Litteraturprofessor i Volda, Jan Inge Sørbø,
oppvokst på Bru og elev på St. Svitun gymnas
i 70-årene, var bedt om å snakke om spor av
Jens Zetlitz hos dikterens oldebarn, Alexander
Kielland. Kielland har nok tatt trekk fra sin
slekt i sine bøker, men
Sørbø mente prestene
i romanene hans liknet
lite på dem i hans egen
slekt, som for eksempel
oldefaren. Heller
ikke finner en noen
tydelig påvirkning fra
dikteroldefaren hos
Kielland. Livsfølelsen
hos de to har riktignok
en del felles. Begge
var de opptatt av verdiene
i vennskap og i
kunst. Begge ser de på
Jan Inge Sørbø.
verden som er sted hvor mennesket er utlevert
til vanskeligheter og må møte døden. Men de
oppfattet nok disse forholdene forskjellig.
Hos Zetlitz finner vi en mer forsonlig tone overfor
tilværelsen som den er. Livet har dramatiske
skifter, sorg og glede om hverandre, sykdom og
brå død. Han synes å akseptere at slik er livet,
kortvarig, som et klede som kastes bort. Det er
vemodig, men ikke dypt tragisk.
Kielland representerer en annen tid. Han er
realist, og i mye av hans diktning finner vi en
pessimistisk og bitter tone. Hans kritikk rammer
mennesketyper og konvensjoner. Livet
kunne vært godt, men det blir ødelagt av idioter,
løgnere, hyklere og moralister. Han kjempet for
å forandre samfunnet til noe bedre.
Vi kan kanskje si at Zetlitz representerer en
trassig vilje til ikke å la seg overvinne av sorg
og tynge ned av problemer. Men dette er knyttet
til hans livssyn: troen på en barmhjertig
Gud og et håp om glede selv om dette livet
tar slutt. Han synger livets pris i sine viser og
sin tro og sitt håp i sine salmer. Mens Kielland
representerer som samfunnsrefser en trassig
holdning overfor konvensjoner, presteskap og
økonomiske spekulasjoner. Hans kamp synes
ofte preget av bitterhet og pessimisme.
Kapittel har igjen gitt inspirerende og tankevekkende
bidrag, selv om en vanlig Stavangerborger
bare kan få med seg en brøkdel av
programmet.
50