Mortepumpen nr. 4 2011 - Stavanger kommune

Ungdom deltar i festgudstjenesten.
hverandre hjertelig i hendene.
Jeg var lei for at jeg ikke kunne
snakke med dem.
Mange i byen og ganske sikkert
i menigheten, hadde nok
lært engelsk. Men de var veldig
redde for å bruke språket.
Perfeksjonismen sitter dypt, de
er nok redde for å ikke snakke
bra nok.
Men siste gangen jeg var til
gudstjeneste i Xinyu, var det
en ung dame som hilste på meg
på engelsk i trengselen ut fra
kirken. Vi kom i snakk, gikk
sammen et stykke på hjemveien.
Det er vanlig at studentene
velger seg et engelsk navn som
de bruker i engelskklassen. Hun
hadde valgt navnet Jane. Det er
jo et svært vanlig engelsk navn,
men grunnen var at hun var så
begeistret for Jane Eyre, den
engelske romanheltinnen, som
f.ø. er blitt filmet flere ganger,
sist nå i år. Mange kinesiske
kvinner ser på denne romanskikkelsen
som et ideal: hun
kom fra vanskelige kår, var blitt
hundset og undertrykt, men hun
ga seg ikke, arbeidet hardt og
hadde ansvarsfølelse og en
indre styrke som berget henne
gjennom mange vanskeligheter.
Hun viste at hun kunne stå på
egne ben, og hun fikk også sin
store kjærlighet til slutt. Det er
et forbilde som appellerer til
unge kinesiske kvinner.
Jane fortalte meg at hun var
blitt døpt i påsken samme år.
«Hva gjorde at du ble kristen,
kan du fortelle meg det?» spurte
jeg. Og det gjorde hun gjerne.
Hun var utdannet ingeniør,
hadde etter hvert fått en god
stilling. Hun var nok eldre enn
jeg først hadde trodd, i 30 årsaldere.
Hun var gift og hadde
en datter, de hadde det godt
sammen. Likevel hadde hun følt
at hun manglet et fundament for
livet sitt. Der måtte være noe
mer. Hun begynte å lete og lese
om forskjellige religioner, fikk
tak i noe buddhistisk litteratur,
blant annet. Som så mange
moderne mennesker over hele
verden i våre dager, surfet hun
på Internett og ble med i en
«chattegruppe» altså en gruppe
av mennesker som ikke kjenner
hverandre i utgangspunktet,
men «prater sammen» på nettet.
Hun luftet tankene sine om dette
at hun søkte noe, og spurte om
noen hadde noe råd. Det viste
seg at to i gruppen var kristne,
og de rådet henne til å lese om
kristendommen og oppsøke en
kirke. Hun fikk tips om bibelen
og annen litteratur, og snart
følte at her hadde hun funnet det
hun hadde lett etter uten å kjenne
det. Hun hadde så meldt seg
til kirken, og fått undervisning.
Det meste av undervisningen
foregår gjennom søndagsgudstjenesten,
for folk har ikke mye
tid til eget bruk, I tillegg kommer
noen dagers intensivundervisning
med grunnleggende
troslære, noe a la vår katekisme.
«Jeg er så glad», sa hun. «Jeg
har funnet det meste verdifulle
jeg har fått i mitt liv. Nå håper
jeg bare at min mann og min
datter vil følge med etter hvert.»
Hvor mange kristne det er i
Kina, er det ingen som vet.
Noen sier 30 millioner, noen
sier over 100. Det er mulig at
det faktisk er blitt over 100
millioner etter hvert. I alle
fall skulle vi være nokså sikre
om vi sier 50-60 millioner.
Da misjonærene måtte forlate
landet, var det under 1 million.
Det er litt av et mirakel!
Mitt møte med kinesiske kristne
ga meg en sterk opplevelse
av søskenfellesskap, selv om
det var meget få jeg kunne
snakke med. De tok imot meg
med stor kjærlighet, selv om
jeg ikke hadde språk å kommunisere
med, og jeg tenker
tilbake med møtene med glede.
33