Mortepumpen nr. 4 2011 - Stavanger kommune

Jeg var innom flere av arrangementene, og vil
gi glimt fra et par av dem.
Går det an å lage tegneserie av Ibsens Peer
Gynt?
Det er fristende å si nei til spørsmålet. Men på
den annen side kan en si at det har vært gjort
så mye rart ut fra Ibsens tekst at en tegneserie
kanskje ikke er det verste. Nysgjerrig troppet
jeg opp for å høre hva den engelske teatermannen
Mairowitz ville si om nettopp dette. Hans
poeng var at unge mennesker sjelden gir seg
i kast med omfattende diktverk, men kan bli
skikkelig interessert om en klarer å få dem fanget
inn på noen måte. Han hadde selv møtt stor
litteratur først gjennomtegneserier da han var
tenåring. Nå ville han lage noe som kunne få
ungdom så å si «hekta» på Peer Gynt, og etter
hvert gå til Ibsens egen tekst. Han hadde valgt
ut stoffet som skulle med, men – han kan ikke
tegne! Han måtte altså få noen til å tegne for
seg. Og til det hadde han funnet en ung nordmann
ved navn Geir Moen. Det vi fikk se av
Moens tegninger var betagende. Det var nokså
annerledes enn tegneseriestripene i avisen. Jammen
skal det bli spennende å se resultatet når
det blir ferdig. Det var det morsomt å få dette
blikket inn i prosessen like før vårt eget teater
skulle sette opp Ibsens mesterverk.
En opprører som er blitt æresborger
En av de andre bidragsyterne var Ingvar
Ambjørnsen, en skikkelse hvor ordet trass
synes å passe svært så godt. Med langt hår og
lang frakk var han karakteristisk i bybildet både
hjemme i Larvik og i hovedstaden fra ganske
tidlig. Han trosset sine foreldre som tenåring,
gjorde opprør mot deres forventninger til at han
skulle gå på gymnas og skaffe seg en skikkelig
utdannelse. Men det var også en trassig vilje
som fikk ham til å overleve, uten fast inntekt og
uten fast bosted i mange år fram til han ble en
etablert forfatter. Han tilhørte «venstresida» og
tilhørighet til hasjmiljø var åpenlys i ungdommen.
Språket hans gir seg ikke ut for å skulle
passe i pene folks stuer.
Men han nevnte også ordet «disiplin» i forbindelse
med trass! Det kreves en selvdisiplin for
å gjennomføre det en vil med sitt opprør. Uten
Ingvar Ambjørnsen.
det hadde han aldri blitt forfatter. Nå har han
skrevet over 50 bøker, på 30 år. Også han vil nå
dem som ikke leser til vanlig, og dra dem inn
i litteraturens verden. Hans serie om Pelle og
Proffen var nettopp et slikt trekk, fortalte han.
Han ville få gutter til å lese.
Med bøkene om Elling er han blitt en anerkjent
forfatter blant et langt større publikum enn
før, i alle fall er skikkelsen «Elling» blitt kjent
og kjær i vide kretser, ikke minst på grunn av
filmene.
Ambjørnsen har fortsatt langt hår og lang frakk.
Men nå er ungdomsopprøreren er blitt æresborger
av hjembyen Larvik!
Burka på biblioteket
Biblioteket på Sølvberget blir jevnlig besøkt av
mennesker fra et utall nasjoner, og er utstyrt
med bøker på over 50 språk. En kan se mange
slags klesplagg når en rusler rundt der. Men jeg
tipper det er første gang en kvinne i heldekkende
burka med netting foran ansiktet har vært
på besøk, i alle fall som foredragsholder. Det
var ganske fullt da jeg kom løpende fra Peer
Gynt-forelesningen inn i biblioteksalen. Jeg var
heldig å finne en tom stol. «Er det ledig her»,
spurte jeg sidemannen, og så rett ned i ansiktet
på Maria Amelie, den unge kvinnen som ble
sendt ut av landet til Russland og nå er kommet
49