Mortepumpen nr. 4 2011 - Stavanger kommune

Rødbispen.
Det er tidlig morgen utenfor
gjestehuset. Solen er i ferd
med å stige opp, stor og rød,
over det afrikanske slettelandskapet.
I horisonten ruver Mont
Hanang, det hellige fjellet,
myteomspunnet med en dis
rundt foten. Duse farger skifter
fra mørkerøde til kjølige
blå.
Jeg sitter og nyter freden. Et
par svartryggvarslere begynner
å bli fortrolige med mitt
selskap. En rødbisp med sitt
skinnene røde hode og rygg,
lander i en busk.
Alt er bare fint mens jeg sitter
og lytter til lyden av ukjent
fuglesang og mennesker og
dyr som våkner til liv i landsbyen
nedenfor.
Jeg har ingen bekymringer i
verden, bare sterke inntrykk
og gode opplevelser på rekke
og rad. Jeg tenker; Så privilegert
jeg er som får oppleve
dette. Afrika. Tanzania. Haydom.
En opplevelse for livet.
Turen startet i Arusja, bl.a.
med besøk hos Mama Siara
og hennes hjem for vanskeligstilte
unge mødrefra 13 –
14-årsalder. En dame med et
raust smil og et stort hjerte i
en stor kropp. For en tur til
Haydom er langt mer enn et
sykehusbesøk. Det er også en
tur til det frodige, kontrastfylte
Afrika. Og mennesker av alle
slag. Av og til treffer en disse
sjeldne menneskene som vier
sine liv og sine ressurser til
å skape en bedre hverdag for
noen rundt seg, som Mama
Siara. Hos henne får jenter
som er solgt som slaver til rike
familier, et trygt hjem, mulighet
for skolegang og starthjelp
til et nytt og bedre liv.
Selve Haydom er et eventyr,
noe av et mirakel i seg selv.
Her tas vi i mot av en annen
Mama, også hun med et stort
hjerte. En hvit denne gang.
Mama Kari. Gåstolen er blitt
en god hjelp, men ellers er
hun still going strong, en dame
som har levd og åndet for
Haydom hele sitt liv. Oppegående,
vital og med en sterk
posisjon blant folket her.
Dagene på Haydom raser av
sted med hektisk program:
med omvisning på sykehuset,
et besøk på en mor-barnklinikk
ute i bushen, tur til
farmen, omvisning på den
videregående skolen og jennteinternatet,
en titt på den nye
yrkesskolen som er under oppføring,
og mye, mye mer. Eller
som når mama Kari blir med
oss inn i pårørendehuset, der
pasientenes slektninger bor og
lager mat over åpen ild.
Mama Kari går alltid innerst
til datogaene og hilser på dem
først, for det er denne stammen
som står nederst på rangstigen.
Og mens vi står der,
et følge på 28 blekansikter,
begynner datogakvinnene med
en spontan sang- og danseoppvisning
for oss. Rotekte afrikansk
kultur fra folkedypet.
Slikt ville en aldri ha opplevd
på en ordinær sydenreise
Når datogaene er ferdige,
kommer bantukvinnene med
sin dans og sang, og før vi vet
ordet av det, er våre ungdommer
med og svinger seg til
afrikanske rytmer. Uforglemmelig.
Siden går turen innom avdelingen
for foreldreløse barn,
der våre ungdommer blir gan-
23