Mortepumpen nr. 4 2007 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr. 4 2007 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr. 4 2007 - Stavanger kommune
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
«Postduen»<br />
over til <strong>Stavanger</strong> igjen. Her slo han seg<br />
sammen med kunstnervennen Kjell Pahr<br />
Iversen – også han en nykomling på den tid<br />
– og sammen etablerte de et felles atelier<br />
på Skagen i <strong>Stavanger</strong>.<br />
Selv om de begge fra første dag hadde<br />
mye å henge fingrene i – Hugo for eksempel<br />
ferdigstilte i 1960 «Folungene», som<br />
den dag i dag er å finne i Johannesparken<br />
på Storhaug (det var <strong>Stavanger</strong> bys kulturfond<br />
som bekostet denne) – påtok de seg<br />
forskjellige arbeidsoppdrag for å spe på<br />
inntektene. Hugo for sin del brukte mye av<br />
sin tid på undervisning både i <strong>Stavanger</strong><br />
og Bergen. Han begynte som tegne- og<br />
aktivitetslærer på Attføringsskolen i<br />
Ramsvik og på St. Svithun Realskole og<br />
Gymnas. Men etter noen år – og et Parisopphold<br />
(1965–1966) – ble han i 1969<br />
headhuntet av Studieatelieret i Bergen,<br />
som trengte hjelp til å bygge opp en skulpturlinje<br />
ved skolen, og det samme av<br />
Kunst- og Håndverkskolen (i Bergen),<br />
som trengte en vikar på keramikerlinjen.<br />
Dette drev han faktisk på med helt frem til<br />
1973. Men da ble han tilbudt stillingen<br />
som hovedlærer i skulptur ved den nye<br />
Kunstskolen i <strong>Stavanger</strong>, en stilling han<br />
hadde frem til 1985.<br />
At både Kjell Pahr lversen og Hugo<br />
Wathne var særdeles arbeidsomme og<br />
ambisiøse, ble bekreftet da de allerede i<br />
1960 holdt en stor salgsutstilling i deres<br />
nye felles atelier på Skagen i <strong>Stavanger</strong>.<br />
Utstillingen fikk kanskje større oppmerksomhet<br />
enn de hadde ventet, for selv om<br />
begge for lengst var utpekt som lovende<br />
kunstnere, var de likevel enda unge og i sin<br />
absolutte vorden som selvstendige, utøvende<br />
kunstnere.<br />
Konservator Lexow, som dagen etter<br />
omtalte utstillingen i <strong>Stavanger</strong> Aftenblad,<br />
var imidlertid full av lovord om det han<br />
fikk se: «Hugo Frank Wathne viser 16<br />
skulpturer og 12 tegninger. Man merker<br />
at han har gått en god skole hos Per Palle<br />
Storm på Kunstakademiet. Skulpturene<br />
utmerker seg ved sober, gjennomarbeidet<br />
form ved avbalanserte akser, ved statuarisk<br />
ro og undertiden, som i «Pike» og<br />
«Folungen», ved en sjarmerende ynde.<br />
Wathne er tydeligvis en billedhugger med<br />
intellektuell legning. Det han viser frem<br />
er gjennomtenkt og avklaret, kort sagt<br />
klassiserende. «Men, skriver Lexow<br />
videre» ... man skulle ønske litt mer temperament,<br />
at han våget å slippe seg mer<br />
fri. Med den strenge selvtukt står han i<br />
fare for å bli spenningsløs».<br />
Hvor meget Hugo skrev seg dette bak<br />
øret, vet jeg ikke, men allerede på slutten<br />
av 60-tallet – han hadde da for lengst av-<br />
4