01.08.2014 Views

Mortepumpen nr. 4 2007 - Stavanger kommune

Mortepumpen nr. 4 2007 - Stavanger kommune

Mortepumpen nr. 4 2007 - Stavanger kommune

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

«Postduen»<br />

over til <strong>Stavanger</strong> igjen. Her slo han seg<br />

sammen med kunstnervennen Kjell Pahr<br />

Iversen – også han en nykomling på den tid<br />

– og sammen etablerte de et felles atelier<br />

på Skagen i <strong>Stavanger</strong>.<br />

Selv om de begge fra første dag hadde<br />

mye å henge fingrene i – Hugo for eksempel<br />

ferdigstilte i 1960 «Folungene», som<br />

den dag i dag er å finne i Johannesparken<br />

på Storhaug (det var <strong>Stavanger</strong> bys kulturfond<br />

som bekostet denne) – påtok de seg<br />

forskjellige arbeidsoppdrag for å spe på<br />

inntektene. Hugo for sin del brukte mye av<br />

sin tid på undervisning både i <strong>Stavanger</strong><br />

og Bergen. Han begynte som tegne- og<br />

aktivitetslærer på Attføringsskolen i<br />

Ramsvik og på St. Svithun Realskole og<br />

Gymnas. Men etter noen år – og et Parisopphold<br />

(1965–1966) – ble han i 1969<br />

headhuntet av Studieatelieret i Bergen,<br />

som trengte hjelp til å bygge opp en skulpturlinje<br />

ved skolen, og det samme av<br />

Kunst- og Håndverkskolen (i Bergen),<br />

som trengte en vikar på keramikerlinjen.<br />

Dette drev han faktisk på med helt frem til<br />

1973. Men da ble han tilbudt stillingen<br />

som hovedlærer i skulptur ved den nye<br />

Kunstskolen i <strong>Stavanger</strong>, en stilling han<br />

hadde frem til 1985.<br />

At både Kjell Pahr lversen og Hugo<br />

Wathne var særdeles arbeidsomme og<br />

ambisiøse, ble bekreftet da de allerede i<br />

1960 holdt en stor salgsutstilling i deres<br />

nye felles atelier på Skagen i <strong>Stavanger</strong>.<br />

Utstillingen fikk kanskje større oppmerksomhet<br />

enn de hadde ventet, for selv om<br />

begge for lengst var utpekt som lovende<br />

kunstnere, var de likevel enda unge og i sin<br />

absolutte vorden som selvstendige, utøvende<br />

kunstnere.<br />

Konservator Lexow, som dagen etter<br />

omtalte utstillingen i <strong>Stavanger</strong> Aftenblad,<br />

var imidlertid full av lovord om det han<br />

fikk se: «Hugo Frank Wathne viser 16<br />

skulpturer og 12 tegninger. Man merker<br />

at han har gått en god skole hos Per Palle<br />

Storm på Kunstakademiet. Skulpturene<br />

utmerker seg ved sober, gjennomarbeidet<br />

form ved avbalanserte akser, ved statuarisk<br />

ro og undertiden, som i «Pike» og<br />

«Folungen», ved en sjarmerende ynde.<br />

Wathne er tydeligvis en billedhugger med<br />

intellektuell legning. Det han viser frem<br />

er gjennomtenkt og avklaret, kort sagt<br />

klassiserende. «Men, skriver Lexow<br />

videre» ... man skulle ønske litt mer temperament,<br />

at han våget å slippe seg mer<br />

fri. Med den strenge selvtukt står han i<br />

fare for å bli spenningsløs».<br />

Hvor meget Hugo skrev seg dette bak<br />

øret, vet jeg ikke, men allerede på slutten<br />

av 60-tallet – han hadde da for lengst av-<br />

4

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!