Naturindeksen for skog på kommunenivå - NINA

NINA Rapport 918
der (INON), iverksettingen av naturmangfoldloven og avklaring av miljøhensyn ved planlegging
og bygging av skogsbilveier.
Riksrevisjonen mener en bærekraftig forvaltning av skogressursene forutsetter et godt samarbeid
mellom miljø- og landbruksmyndighetene. Riksrevisjonen vil derfor understreke betydningen
av bedre samordning mellom Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet.”
(s. 11)
I sitt tilsvar til Riksrevisjonens brev viser landbruksministeren til Landsskogstakseringen og til
Levende Skog-prosjektet. Det fastholdes at næringens egenkontroll og sertifisering er tilstrekkelige
virkemidler som viser gode resultater, og at man har gode data for utviklingen også på
miljøsiden. For å lette tilgjengeligheten til skogbruks- og miljødata har regjeringen satt i gang et
arbeid med å systematisere kontroll og informasjonsinnsamling gjennom en årlig rapport om
bærekraftig skogbruk – næring og miljø. Den første rapporten skal utgis i 2013.
Sett i denne sammenhengen er det klart at dersom Naturindeksen skal kunne brukes som
grunnlag for å sette målsettinger innen skogforvaltningen, hadde det vært ønskelig å knytte
den til kommunenivået. Dette er en betydelig utfordring fordi verdier for indikatorene oftest er
lagt inn for større geografiske områder. Ønskeligheten av lokal forankring kommer da også
klart frem i den politiske plattformen for regjeringen 2009-2013 der det heter at et mål er å:
”Innføre en Naturindeks for Norge som skal kunne presentere naturtilstanden i norske kommuner”
(s. 53)
Skogbrukspolitikk og arealforvaltning skjer lokalt. Tiltak blir gjennomført lokalt med utgangspunkt
i sentrale virkemidler knyttet til lover og regler og med økonomiske virkemidler i form av
støtte til kartlegging og kompensasjon for ivaretakelse av viktige biologiske områder. I tillegg er
næringens egne sertifiseringsordninger en premissleverandør ved gjennomføring av skogbruks-
og miljøtiltak. I tillegg kan man tenke seg nye virkemidler med insentivordninger, for eksempel
økologisk kompensasjon til kommunene (jf Policymix-prosjektet (Barton et al. 2012)).
Frivillig vern er et aktuelt eksempel. Selv om en rekke virkemidler er sentralt forankret, er konkrete
tiltak og virkninger likevel i utgangspunktet lokale. For å kunne føre en diskusjon om reelle
målsettinger knyttet til Naturindeksen, må en derfor ta sikte på å plassere og drøfte den i et
lokalt perspektiv. Får man til en dialog på et lokalt nivå, vil dette gjøre en mer overordnet drøfting
av nasjonale målsettinger betydelig enklere i neste omgang.
1.2 Aktiv og passiv bruk av Naturindeksen
Ideen med Naturindeksen er å kunne måle tilstand og utvikling i forhold til målsettinger for biologisk
mangfold (Nybø 2010). Utover et mål om at 2010-situasjonen skal opprettholdes, er det i
dag ikke satt i gang noen nasjonal eller lokal prosess som definerer konkrete forvaltningsmål
for biologisk mangfold for gitte arealer.
Rent prinsipielt kan vi tenke oss to typer bruk av Naturindeksen, en passiv der en drøfter behovet
for tiltak etter hvert som indeksen viser god eller dårlig utvikling, og en aktiv der en løpende
vurderer tiltak i forhold til forventet utvikling i Naturindeksen (adaptiv planlegging). Figur 1 illustrer
dette.
Forskjellen mellom modellene er altså at den siste opererer med en mer aktiv bruk av Naturindeksen.
Man må ta utgangspunktet i trender og forventet påvirkning av biologisk mangfold uttrykt
ved Naturindeksen, deretter drøfte ønsket endring og mulige tiltak. Det gjenstår så å verifisere
at man oppnår de forventede resultatene.
8