Terapianbefaling_Antibakterielle midler hund og katt_2014_N

Urinveiene
De vanligste kliniske symptomene på bakteriell urinveisinfeksjon inkluderer stranguri,
pollakuri, dysuri og hematuri. Disse symptomene kan også foreligge uten tilstedværelse
av bakterier (idiopatisk cystitt). God diagnostikk er en forutsetning for riktig bruk av antibakterielle
midler og for et vellykket behandlingsresultat.
Bakterielle urinveisinfeksjoner forårsakes av bakterier som normalt finnes på huden og
i mage-tarmtraktus. Den vanligste årsaken er rapportert å være E.coli etterfulgt av
Staphylococcus spp., Proteus og Enterococcus (1-3).
Infeksjoner i urinveiene kan ha sitt fokus på ett eller flere steder, som for eksempel i
nyrene (pyelonefritt), urinblæren (cystitt) og uretra (uretritt) eller i nærliggende organer
som prostata og vagina. Det kan også forekomme bakterier kun i urinen (bakteriuri).
Faktarute
En ukomplisert urinveisinfeksjon
er en sporadisk
bakteriell infeksjon i blæra
hos et ellers friskt individ med
normal anatomi i urinveiene.
En komplisert urinveisinfeksjon
har en underliggende årsak og
infeksjonen kommer vanligvis
igjen, til tross for adekvat antibakteriell
behandling.
Asymptomatisk urinveisinfeksjon er ikke uvanlig. Kliniske symptomer vil da mangle eller
være meget milde. Den eneste måten å diagnostisere disse infeksjonene på er å gjøre en
fullstendig urinanalyse med dyrking.
En ukomplisert urinveisinfeksjon er en sporadisk bakteriell infeksjon i blæra hos et ellers friskt individ med normal
anatomi i urinveiene. En ukomplisert urinveisinfeksjon responderer raskt på behandling og kan av og til avhele spontant.
En komplisert urinveisinfeksjon har en underliggende årsak og infeksjonen kommer vanligvis igjen, til tross for adekvat
antibakteriell behandling. I slike situasjoner er det derfor viktig å tenke på avvikende anatomi i urin- og kjønnsorganer,
lidelser i øvre urinveier, prostata eller systemiske tilstander som hyperadrenokortisisme og diabetes mellitus.
Diagnostikk/prøvetaking/tolkning av resultater:
Urinanalyse er det viktigste diagnostiske hjelpemidlet ved mistanke om bakteriell cystitt.
Full urinundersøkelse, inklusive spesifikk vekt, urinstix (leukocytt- og nitrittfelt skal ikke
benyttes til katt og hund) og undersøkelse av sediment hører til minimumsdatabasen.
Selv om de kliniske symptomene gir mistanke om at det foreligger en bakteriell urinveisinfeksjon,
er det nødvendig med en mikrobiologisk undersøkelse for en endelig diagnose.
Faktarute
Urinanalyse er det viktigste
diagnostiske hjelpemidlet ved
mistanke om bakteriell cystitt.
Resultatet fra den mikrobiologiske undersøkelsen avhenger av prøvetakingsmetoden og
er presentert i Tabell 1 (3). Prøver bør merkes med prøvetakingsmetode og klokkeslett for å kunne tolkes riktig. Skålurin
har størst risiko for forurensning, uttak av urin med kateter gir mindre risiko for forurensning av prøven, men ved innføring
av kateter kan bakterier overføres til blæra fra distale uretra. Cystocenteseurin er steril hos normale individer og
regnes som den sikreste prøvetakingsmetoden for uttak til mikrobiologisk undersøkelse. Ved uttak av midststråleurin
(spontanurin) tas prøve etter forutgående grundig rengjøring og skylling av ytre genitalia. Midtstråleurin til dyrkning bør
tas på klinikken av en erfaren person, og kun dersom det ikke er indisert å ta en cystocenteseurin. Urinprøver samlet av
eier kan evt benyttes for en innledende undersøkelse, men ved unormale funn bør allikevel en ny prøve tas på klinikken
for bekreftelse av funn og videre undersøkelser.
Urin er ferskvare og bør undersøkes i løpet av 30-60 minutter. Urin som må lagres utover dette oppbevares i kjøleskap
og maksimum i 12 timer. Mikrobiologisk undersøkelse bør ideelt sett utføres innen så kort tid som mulig, men dette
kan være vanskelig for mange. Lagring av urin kan gi både falske negative og positive resultater (4). For kvalitetssikret
diagnostikk, kvantifisering av bakterier og resistensbestemmelse benyttes et kommersielt laboratorium. Ved ønske
om rask diagnostikk, lang postgang og perioder der kommersielle laboratorier er stengt, kan klinikker med tilgang til
egne blodagarsystemer dyrke selv for påvisning/utelukkelse av bakterier (eks Uricult). Agar eller svaber med vekst kan
sendes inn til laboratoriet for videre diagnostikk og resistensbestemmelse, men ikke kvantifisering. Det anbefales å ta
kontakt med laboratoriet før innsending av agar, da det er ulik praksis hvorvidt dette er mulig. Tolkning av resultatene
bør om mulig foretas i samarbeid med laboratoriet.
43
Bruk av antibakterielle midler til hund og katt
Statens legemiddelverk 2014