à RSRAPPORT - Nova

Innvandring og integrering
Den offentlige debatten om innvandring og integrering handler i stor grad om «kultur». Dette begrepet,
som få er enige om betydningen av, er blitt et flagg som heises hver gang noen ønsker å markere seg
selv eller andre som annerledes. I følge de mest ekstreme talspersoner for den hvite majoriteten
omfatter «utlendingenes kultur» ikke bare kvinneundertrykking, tvangsekteskap og organisert
innvandring, men en hang til notorisk å bryte bestemmelsene i borettslag landet rundt. For mange
mer velmenende står den oppvoksende generasjonen i sentrum for kulturbekymringen. I følge enkelte
av disse er det nødvendig å beskytte barn av innvandrere mot sine foreldre for å sikre frihet og
likeverd. Båndene må brytes, sløret må kastes, slik at de unge kan velge sin egen vei videre.
Professor Thomas Hylland Eriksen ved Universitetet i Oslo har karakterisert innvandringen til Norge
som en gedigen suksesshistorie – blant annet basert på det kriterium at vi foreløpig ikke har sett
etniske gateslag i norske byer. Trolig har han rett i at den offentlige pessimismen er overdrevet.
Likevel er det utvilsomt grunn til bekymring på enkelte punkter. Barn med minoritetsbakgrunn er
overrepresentert i barneverns- og kriminalitetsstatistikkene. De gjør det i gjennomsnitt dårligere i
skoleverket enn etnisk norsk ungdom. Faren for at det skal utvikle seg nye skillelinjer av sosial
ulikhet som korresponderer med hudfarge og opprinnelse er reell. Men er det «kultur» som er
årsaken
I løpet av året har forskere ved NOVA avsluttet arbeider som ser på dette spørsmålet. Selv om
konklusjonene er for komplekse til å presenteres her, kan vi slå fast at enkle kulturforklaringer ikke
er dekkende. Tormod Øia finner i sin avhandling Innvandrerungdom – kultur, identitet og
marginalisering for eksempel at «asosial atferd», brukt som samlebetegnelse på norm- og lovbrudd,
øker fra første- til andre generasjon innvandrerungdom. Det synes med andre ord å være noe ved
ungdommenes oppvekst og situasjon i Norge som bidrar til at de kommer ut på et sidespor.
I prosjektet Minoritetsspråklig ungdom i skolen, kaster Anders Bakken lys over noen av de
glass-vegger ungdom med minoritetsbakgrunn støter mot på sin vei mot voksenlivet. Et hovedfunn
i hans undersøkelse er at minoritetsspråklige elever oppnår dårligere karakterer enn andre elever i
norsk skole, og at forskjellene har økt i løpet av de siste ti årene. Prestasjonsgapet skyldes imidlertid
ikke at minoritetsspråklige elever er mindre motivert og møter skolen med negative holdninger.
Tvert i mot gjør de mer lekser og har større ambisjoner enn de etnisk norske. Gapet skyldes i stor
grad dårligere økonomi, lavere deltakelse blant foreldrene i arbeidsmarkedet og mindre tilgang på
ressurser som bøker og datautstyr. Kanskje skyldes det også hvordan undervisningen organiseres.
Antropologen Marie Louise Seeberg har i sitt doktorgradsprosjekt Dealing with Difference: Two
classrooms, two countries vist hvordan ulike typer forskjeller, og dermed ulike utgangspunkter for
læring, systematisk underkommuniseres i norske klasserom, ulikt det som er tilfelle i Nederland
som hun sammenlikner med.
Undersøkelsene åpner for store og viktige spørsmål i forhold til framtiden for Norge som fler-kulturelt
samfunn – og som samfunn basert på en tanke om sosial og materiell utjamning. For NOVA som
sosialforskningsinstitutt vil slike spørsmål måtte få en sentral plass i årene som kommer.
21