BRUK PENGENE PÃ DEG SELV! GJENOPPRETT ... - Seniorsaken

Huslegen
DR. PETER F. HJORT
Håp og
optimisme
JEG TROR AT MENNESKENE er slik skapt at vi ikke kan leve uten
håp. Men hva er egentlig håp? Håp er noe konkret. Vi håper at vi
skal stå til eksamen, at vi skal bli friske hvis vi er syke, at vi skal vinne
lykken hvis vi er forelsket, at vi skal klare den nye jobben. Jeg hadde
en gang en pasient med alvorlig tuberkulose. “Du har et håp,” sa
jeg til henne, “men operasjonen er farlig, og risikoen er stor.” Hun
var ikke i tvil: “Ett håp er nok for meg,” sa hun. Hun kom hjem til
de små barna sine og levde til hun var over 80 år med én lunge.
Det betyr at håp er noe annet enn optimisme, som er en overbevisning
om at alt går bra til slutt, hele tiden og hele livet. Alt kommer
til å ordne seg til det beste - bare vent. Optimisme er viktig, og
optimistene har det godt. Forskerne har funnet at optimistene lever
lenger enn pessimistene, minst fem år. Jeg tror det er riktig, for jeg
har spurt en lang rekke meget gamle mennesker om hva de tror er
grunnen til at de er blitt så gamle. Det vanligste svaret var: “Jeg er
blitt så gammel fordi jeg var så heldig å bli født med et lyst sinn.”
Vi vet at det er forskjell mellom familiene: I noen familier blir nesten
alle meget gamle, over 90 år, mens i andre familier blir nesten
ingen så gamle. Det er tydelig at genene spiller en rolle for aldringen,
og jeg tror at genene for lyst sinn og for optimisme er viktige.
Det fins ekstreme grader av optimisme, som har fått et eget
navn, “Polyanna-syndromet”. Polyanna var en ung pike i en pikebok
som mine søstre leste, og hun var glad bestandig. Ingen ting
bet på henne. Slike mennesker kan bli litt plagsomme med den
evige “være-glad-leken” og den urealistiske optimismen sin. Vi
alminnelige fornuftige mennesker vet jo at livet er ikke sånn. Det
får være måte på, synes vi.
Som lege har jeg spekulert over håp og optimisme hele livet. Jeg
har sett utallige ganger at pasienter ikke blir friske uten håp og
optimisme, og noen kommer seg mot alle odds fordi de har et
brennende håp om å bli friske. Håp kan flytte fjell. Slutter vi å håpe,
går det ikke. Mange mennesker, særlig eldre, må leve med kroniske
sykdommer og kan aldri bli helt friske. Men de aller fleste klarer å
tilpasse seg sykdommen sin. “Jeg er ikke frisk,” sier de, “men jeg
er frisk nok, og jeg klarer meg bra.” Jeg har fulgt mange slike pasienter,
og de har alltid imponert meg, fordi de klarer å tilpasse håp
og optimisme til sin egen livssituasjon. Det betyr at håpet må tilpasses.
Det nytter ikke å knytte håpet til det umulige, for da virker det
motsatt. Knuste håp gir skuffelser og motløshet.
Det har slått meg at kloke mennesker tilpasser håpet til situasjonen.
Jeg har fulgt alvorlig syke mennesker i det jeg kaller “håpets
utforbakke”. Først håper de å bli helt friske. Så går ikke det, og
håpet trappes ned trinn for trinn, men hele tiden har de noe å
håpe på. Som lege skal jeg formidle håp, men ikke et umulig og
usant håp. En gråtende kvinne fortalte: “Og så klappet legen meg
på skulderen og sa at det skulle nok gå bra med mannen min, enda
han godt visste at det ville det ikke gjøre.” Det knuste tilliten og
gjorde henne enda mer fortvilet. Jeg har kommet til at legen skal
snakke sant, men det er lov å legge på ti prosent for optimisme.
Konklusjonen er at menneskene har det best med en optimistisk
grunnholdning til livet. Når vi setter oss mål, må vi håpe og tro på
at vi skal klare å nå dem. Det er klokt å skru opp håpet, for vi klarer
som regel litt mer enn vi tror. Men vi bør ikke skru det så høyt at
det blir umulig, for da blir det håpløst.
Jeg slutter med Piet Heins Gruk om “Troen og håbet”:
TROEN OG HÅBET
Pessimisterne
er dog
de renste tåber –
de tror
på det modsatte af
hvad de håber.
Nej, de optimister,
som livet
beror på,
er dem,
som tør håbe
på noget, de tror på.
68 • SENIOR 5/05