SEKSUALITETDENMARKMening,AV ELIZABETH KNOX-SEITHDøden oppfattes i vestlig kultur som et nederlag – og det åvære syk, det vil si truet av døden, blir derfor i det ubevissteet uttrykk for en mer eller mindre subtil form for straff. Idet vihar forsøkt å eliminere døden som en naturlig del av vår livsutvikling,er det å være syk, og dermed kanskje døende, blitt tilen trussel mot selv vår innerste verdighet. Vi må ikke dø, menfor alt i verden leve evig – eller så lenge vi kan. Og dette i segselv gjør sykdom til et feiltrinn.For til stadighet å bortforklare det faktum at sykdom og døder en naturlig del av selve livsprosessen, individualiserer viofte sykdomsforklaringene. Det er den syke selv som har gjortet feiltrinn – vedkommende har oppført seg slik at det bare errettferdig at han eller hun er blitt syk. Sykdom og død betyr,dypt i det ubevisste, at vi ikke er verdige til livet – og at vi rammesav lidelse, betyr indirekte at vi har mistet denne verdigheten,denne retten til å leve.I en viss forstand er denne tankegangen en lettelse, både forden syke og for den som ennå er frisk. Hvis den syke bare endrersin livsform, eller retter opp sine såkalte ”feiltrinn”, kanhan eller hun gjenvinne retten til livet, og dermed bli frisk igjen– mens den friske triumferende kan fastholde at et rettferdigog ”riktig” levd liv vil gi vedkommende rett til det evige livet.Med en sykdom som aids, som i høy grad setter fokus på denmaktesløshet som dypest sett preger ethvert menneske ogethvert samfunn stilt overfor en realitet som døden, rykkerdette spørsmålet nærmere overflaten, med en gjenklang avdesperasjon. Hvorfor er det meg som rammes? Hvorfor skalnettopp jeg fratas livet? Aids gjør det klart at døden kan inntrei enhver alder, og at den moderne medisinen ikke gir noengaranti for evig livsforlengelse. Handler spørsmålet ikke ommeg, handler det kanskje om min bror, min søster, min venninne,min kjæreste, min sønn eller min datter, min mor ellermin far. Er en av mine nærmeste i faresonen, trer spørsmåletfram som et rungende ekko i smerten – og utsikten til å miste42 SEKSUALITET
Opplevelsen av kjærlighet, aksept og støtte innenfor enstøttegruppe der Guds kjærlighet manifesteres, kan være ensterk helbredende kraft. Helbredelse fremmes der kirkeneforholder seg til dagliglivet, og mennesker føler seg tryggenok til å dele sin livshistorie og sitt vitnesbyrd. Gjennom følsommegudstjenester kan kirkene hjelpe mennesker til å nåinn til Guds helbredende nærvær. Kirkene spiller en livsviktigrolle ved å oppfordre til samtale og analyse av informasjon,hjelpe til med å identifisere problemer og støtte deltakelsei forsøk på konstruktive forandringer i samfunnet.JAPHET NDHLOVUtap og dødEksistensiell virkelighet imøte med aidsblir en styrende impuls i den letingen etter mening som nå begynner.Å bli fortalt sannhetenÅ få beskjeden om at man er hivsmittet er et hardt, sjokkaktigslag for stort sett alle – en beskjed som endrer livet, totaltog ugjenkallelig. Alle som har prøvd å ta en hivtest, vet hvilketmareritt man går gjennom mens man venter på resultatet.Uansett hvor godt man forsøker å forberede seg på svaret, erdet i dypeste forstand umulig å stå rustet. Selv for dem somregner risikoen for å bli smittet som minimal, er ventetidenen opplevelse de fleste gjerne ville ha vært foruten – og det erikke alltid tilrådelig å teste seg, med mindre man har et solid,støttende nettverk rundt seg. Å bli konfrontert med risikoenfor å være hivsmittet er å bli konfrontert med spørsmål av dyp,uoverskuelig karakter – og det kan være sterkt personlig nedbrytendeå bli overlatt til seg selv med alle disse overveielserog angstfølelser.Angsten for fordømmelse er en vesentlig brikke i opplevelsesmønsteretomkring hiv og aids, både hos den smittede oghos familien. Hva vil naboene si hvis de får vite at min sønn…?Hva vil mamma og pappa tenke hvis de får vite at jeg…? Jeghar alltid vært en snill pike… Hva vil folk tro nå…?Bildene vrimler på netthinnen når samtalen kommer inn påhiv eller aids – og selv om det ikke sies høyt, er et uunngåeligspørsmål alltid: Hvordan ble han eller hun smittet?Seksualiteten er fortsatt et felt omgitt av mystikk, spekulasjonog gys – og det er ikke grenser for tankene som virvleropp til overflaten når man får vite at en i ens nærmeste kretser blitt smittet.Spørsmålene om skyld ligger alltid og lurer – og det gjelder åta oksen ved hornene og slå fast at man ikke kan skjelne mellomsåkalte ”skyldige” og ”uskyldige” smittede; at alle i grunnener i samme situasjon, uansett smittemåte. At personen kan haen personlig opplevelse av skyld og skam som bør bearbeides,er noe annet – og denne opplevelsen kan være like vanskelig,uansett smittevei. <strong>En</strong> mor som lot barnet sitt få en blodoverføringpå et tidspunkt før blodbankene kontrollerte blodet,bærer en byrde av skyld som veier veldig tungt. Og den følelsenmå hun hjelpes med, på samme måte som den som blesmittet av sin kjæreste, skal hjelpes til å jobbe med det sinnesom kan oppleves, både mot en selv og den andre. Skyld- ogskamfølelser er ofte ikke-erkjente avskygninger av anger – enannen okse som det er viktig å ta ved hornene. Dette krever enbetydelig anstrengelse, men gir en tilsvarende lettelse når deter overstått. På riktig tidspunkt kan okser ledes vekk, selv omdette alltid vil innebære en kamp. Får de bli, kan de forårsakestor skade.Den angsten som de fleste opplever, bunner i redselen for detukjente, for døden, for det sykdomsforløpet som den enkelteuvegerlig kommer til å gå gjennom, som regel over lang tid.For den hivsmittede er det ukjente kjent – eller blir det, skrittfor skritt langs veien. Vanligvis opplever den smittedes nærmesteangsten som enda større, nettopp fordi de ikke selv gårgjennom prosessen og bare kan gjette hvordan lidelsene kjennes.Den angsten som oppstår før den virkelige opplevelsen,er større enn den angsten som oppleves når man er midt oppiden – og derfor beskriver mange hivsmittede det paradoksaltnok som en lettelse når de når fram til faser av sitt sykdomsforløpsom de tidligere hadde fryktet. Men det betyr ikke atangsten forsvinner – for det er hele tiden noe nytt som kanoppstå; nye, uforutsigbare sykdomsforløp som svever i deneksistensielle horisonten som en ukjent og angstinngytendetrussel.Å leve med hiv eller aids er en hårfin balansegang mellomevnen til å gi slipp på og evnen til å beholde kontrollen – enbalansegang som i høy grad skjerper bevisstheten om hva detvil si å være menneske.SEKSUALITET 43