En kropp, norsk. Bind 2 - Norges Kristne Råd

INNLEDNINGDANMARKfor kirkenav på det tidspunktet. Jeg følte jeg sto overfor ekskommunikasjon.Et nytt gudsbildeFørst etter et par år turte jeg begynne å tenke på å søke hjelp,å ta sjansen på å være åpen om min hivstatus overfor enkelteutvalgte, å reflektere over om hiv er Guds straff og å vurderemine gudsbilder. Gud talte også til meg i bilder som tydelig saat jeg kunne flykte fra kirkene, men Gud selv ville aldri slippemeg. Jeg fant et åndelig hjem i en liten menighet i København.Her opplevde jeg varme, forståelse, aksept og omsorg. Jegmøtte andre hivsmittede, noe som for alvor satte i gang enhelende prosess, som nå, mer enn 15 år senere, ennå ikke eravsluttet. Jeg opplevde at ingenting, heller ikke hiv eller aids,kan skille meg fra Guds kjærlighet, jf. Rom. 8. I dette kjærligeog inkluderende miljøet svant følelsen av skyld og skam forthen.Forkynnelsen av Guds ubetingede kjærlighet og fellesskapetsvarme tegnet et nytt gudsbilde for meg, et bilde jeg kunnespeile meg i for å hente styrke. Sakte begynte også min tillit tilandre mennesker og til meg selv å vokse.Denne prosessen mot større selvrespekt og tillit til meg selvog andre varte i flere år, og fikk støtte fra tålmodige, kjærligeog forstående mennesker i og utenfor menigheten – og fra enopplevelse igjen og igjen av aldri å være totalt forlatt av Gud.Livet ber om en meningMange andre spørsmål og problemer har preget de siste attenårene: angsten for å bli syk, angsten for smerte, angsten fordøden, følelsen av håpløshet og meningsløshet ved å ha mistetså mange venner og bekjente allerede, manglende tro påfremtiden osv. Det har til tider vært vanskelig å fastholde selvkortsiktige mål, for slett ikke å tale om å fastholde en meningmed livet midt i all smerten, tapene og lidelsen. Først gjennomde siste fire-fem år har jeg nådd en visshet om at hvis livet ogdøden har en mening, må lidelsen også ha det. Uten troen påen mening, eller uten viljen til å søke en mening, ville jeg haresignert, gitt opp, funnet alt hensiktsløst. Jeg ville ha gått tilgrunne, menneskelig, åndelig og følelsesmessig. Egentlig erdet vel livet selv som spør etter en mening, og jeg må svare.Svare med å søke og oppdage en mening – eller meninger – itakt med tidens og livets omskiftninger. Svare ved å leve.Fellesskapet med Gud i dialog, i bønn og meditasjon, i refleksjonog i synet av mitt eget speilbilde i evangeliene og Detgamle testamentes salmer, fellesskapet og dialogen i menighetenog med andre hivsmittede har alle vært Guds redskaperi denne helende prosessen.Menigheten og fellesskapet med andre kristne har vært enuvurderlig hjelp og støtte. De har vært med på å bygge en brofra død til liv, fra sønderknusthet til helhet, fra selvhat til kjærlighet.Kirken har aidsSom nysmittet var det første budskapet jeg møtte i kirkenet budskap om fordømmelse, og ”fordømmelse er forsømmelseav Guds kjærlighet”, som pastor Carina Wøhlk en gangformulerte det i en preken på Verdens aidsdag. Men hvorforer det nettopp kirken, eller en del av den, som er eksponentfor denne fordømmelsen? Jeg finner jo masser av eksempler iBibelen på at Guds sinnelag nettopp over for de svake, utsatteog utstøtte er kjennetegnet av en inkluderende, kjærlig ogomsorgsfull favn. Og det som dere har gjort mot en av disseminste, har dere gjort mot meg – både av godt og vondt.Og med Paulus’ sammenligning i mente av kirken med enkropp, med Kristus som hode, ser jeg noen ganger et bilde dervisse teologer og andre fortolkere er tennene, og jeg en del avdet snørret som kroppen ønsker å skille seg av med! Men nårett lem har aids, lider hele kroppen, og kirken har dermed aids.Kirken må vise medlidenhet i omsorg hvis den vil leve opp tilPaulus’ bilde. Og hvis den ikke vil det, må kirken kalle seg noeannet, for da er den i stedet et ynglested for frustrasjon, skuffelseog smerte.INNLEDNING 9